Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Det langsomme livet

Føler stadig flere mennesker at livet går for fort? Betyr industrialisering og økonomisk logikk at det blir for lite rom for livsglede? Spiser vi dårligere og mer standarisert mat etterhvert som vi blir rikere? Den internasjonale Slow Food-bevegelsen protesterer ikke bare mot matvareindustrien, men mot en livsform.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Føler stadig flere mennesker at livet går for fort? Betyr industrialisering og økonomisk logikk at det blir for lite rom for livsglede? Spiser vi dårligere og mer standarisert mat etterhvert som vi blir rikere? Den internasjonale Slow Food-bevegelsen protesterer ikke bare mot matvareindustrien, men mot en livsform.

Brasils tidligere miljøvernminister Jose Luzenberger, som gjorde en så god jobb for å stanse ødeleggelsene av Amazonas at de mektige godseierne og tømmerselskapene fikk ham avsatt, fortalte på et møte i Molde: " Etter å ha reist 3000 kilometer i USA kom jeg fram til samme sted. Husene var de samme, klærne, reklameplakatene. Maten, fra standardiserte restaurantkjeder, var også den samme. Alt var likt."

Foto: Lillian JonassenI USA fins det et McDonaldsuniversitet, som underviser i hamburgerologi.

I landsbyen Pollenzo, utenfor den lille byen Bra i Piemonte nordvest i Italia, ligger det et Universitet for gastronomiske vitenskaper. Et Slow Food-universitet.

Den italienske biltrafikken er ikke Slow Traffic. Om fartsgrensen er 120 vil likevel den som ligger i 100 i autostradaens midtfelt høre en wrooom-lyd på venstre side, en lyd jeg bare trodde fantes i action-filmer, og man ser en rød prikk langt foran seg. Biler skeiner inn rett foran fronten. Hadde ikke Folkevett reist på billigste vis, og nå sittet i en liten Herz leiebil, ville feltskiftene foran oss blitt til trafikkulykker. Den trafikale respekten for menneskeliv synker for hver kilometer du fjerner deg fra de nordiske landene. EU-gjennomsnittet er syv trafikkdrepte årlig per 100 000. I Italia er tallet 12,5.

Kona har de egenskaper jeg mangler: Mot og et klart hode. Følgelig er hun med som reiseleder og sjåfør. Hun lytter til en GPS-dame som skal veilede oss gjennom et kaos av veisystemer, kjørefelt og ville rundkjøringer. Kjører vi feil, gir damen ingen kjeft. Hun er taus og trist noen sekunder, før hun begynner på nytt og uttaler ordet "Ruteberegning" med beherskede undertoner som svir mer enn skjellsord.

Torino er en monumental by. Elva Po avgrenser bygatene på den ene siden. Høye åser. Mot nord en vegg av alper som hever seg i villskap og meningsløs skjønnhet, så nær i den klare lufta at du tror de er en spasertur unna. Sveits ligger oppi skråningen her. Resultatet er at parkeringen ikke er helt vilkårlig, og det er en tendens til at folk kommer til avtalt tid. Men vi må levere bil og nøkler til hotellets private parkering. Kvittering? No, no. Mannen snakker bare italiensk, og roper ekstra høyt for å bli forstått.

Uten kvittering og bilnøkkel tar vi et forstadstog som på 45 minutter bringer oss til småbyen Pinerolo. Akkurat her reiser tindene seg som et mirakel av storhet. Den moderne delen av byen snevrer seg raskt inn til tidløse smug, med plass til en motorsykkel nå og da. Moderniteten er nesten forsvunnet. Bakken oppover er starten på en fjelltur, og rundt en sving åpner alt seg. I samme blikk ser du en oldtidsmur, en renessansekirke, et bjørketre, en høy palme, en BMW – og en snødekt alpetopp som gløder i altfor sterkt sollys. Vi dukker ned i fortiden igjen. Den som følger gamle smug, venter å finne noe. Og ganske riktig, utenfor domkirken ligger en liten piazza. Her er et Cioccolateria. Her serverer man 32 typer varm, førsterangs cioccolata.

Presidenten i den internasjonale Slow Food-bevegelsen, som har avdelinger i 45 land, Carlo Petrini, var venstreradikal og kjempet mot storselskapenes økende makt. Etter hvert oppdaget han at venstreradikalerne var lite opptatt av nyte livet…

Kveld i Torino. Her fins designerdokoster til 2000 kr. Her fins et Pelleteria? Vi må skue restaurantene på interiøret. Vi finner en ristorante som er hyggeligere enn noe norsk spisested: Gamle, ekte murstein i veggene, svarte trebjelker i taket. Vinflasker oppstilt i eldede eikeskap. Bare å sitte her er fest nok. For 16 euro får du en fireretters meny, og ett glas vin. Hovmesteren er en eldre mann med en myndig verdighet som må skyldes at yrket er høyt respektert. Vinen er enkel, vidunderlig og ren. Den gjør opp for reiseslit og trafikkfarer.

Første rett: Spekete kjøttstykker på en enorm tallerken. Min legning trekker mer og mer i vegetarisk retning, og jeg må bite det i meg her på turen. Maten smaker som noe Gilde har funnet på til kjøttdisken på Rimi. Bordvinen kompenserer for dette også.

Med tyngde serveres vi risotto. Risen er gul og generell. Otto smaker flatt.

Milanesisk coteletta viser seg å være små kjøttbiter i en saus som ikke smaker flatt, men surt. Til slutt oversøte kaker. Men de har grønnsaksuppe på menyen. I Roma, med sin elendige turistmat (dra nordover, sier italiofile mennesker) har jeg bare fått vidunderlige grønnsaksupper, med smak og olje og ost. Var det mulig å få en grønnsaksuppe, spør jeg og peker. "No", svarer hovmesteren og sier noe som kanskje er "Zupa e la primo". Så rister han krenket på hodet. "Bare litt suppe," sier jeg bedende: "Se, det står her." Han titter faktisk i menyen, og forfjerniger seg taust. 14 minutter senere kommer han med suppen. Han lar den falle ned på bordet, og informerer om at Zupa e la primo.

Zupaen er ikke prima, men middelmådig. Jeg spiser av høflighet, mens hovmesteren går fram og tilbake på gulvet og slår seg selv på ryggen med et håndkle og mumler ut i lufta at suppen skal være først.

I Italia er det lunsj mellom 12 og 2. Da er parkering gratis. Folk må selvsagt få mat. Middagen kommer klokka 21. Hva gjør man i mellomtiden? Det er kakeforretninger overalt. Men norditalienerne er forfengelige og tynne og antagelig i besittelse av en enorm viljeskraft.

Et måltid til i Torino, på et billig sted. Dagens grønnsaker viser seg å ligge ferdigsvidd i en glassdisk, før de lunkes opp av mikrobølgeovnen. Når min lasagne kommer ut av samme ovn, er den seig, mørkebrun og uspiselig. Men det sitter italienere her og tygger.

I løpet av 1900-tallet er 75 prosent av Europas biologiske matmangfold forsvunnet. I USA anslås tallet til 93 prosent. Globalt er 30 000 grønnsaksvarianter borte fordi mat er blitt industri. Mat skal være billig. Grønnsaker skal vokse fort. De skal se pene ut. Forbrukerne skyr knudrete, ujevne produkter i grønsaksdisken. Den evige, hellige, uforanderlige burgeren underlegger seg verden. Men McDonalds i Torino skjuler seg diskret, brun, uten de vanlige, brautende plakatene. Mørke farger også innvendig. Hva er dette? Her er ingen under 19, unntatt en mor med et McDonalds-barn på fem. I etasjen over er alle vietnamesere, og alle tenåringer.

Minibilen fra Herz blir utlevert til oss etter gjenkjennelsesprinsippet. Kvittering for betaling er uaktuelt. Jeg får altså neppe mine euro refundert av arbeidsgiver. GPS-damen hjelper oss ut av byen. Motorveiangsten holdes i sjakk av den endeløse alperekken mot nord. På småveiene setter de fysiske lovene grenser for farten. Fotgjengerfeltene har en særlig funksjon: Her kan gående samle seg opp på fortauet og vente til det ikke er biler å se. Poslettas monotoni erstattes av et småkupert landskap. På høydedragene ligger gamle landsbyer, med festningsverk eller kirker mot horisonten. Vi er i et berømt vindistrikt. Her ligger småbyene Alba og Asti. Her er vinområdene Barolo, Barbaresco, Dolcetto, små, edle lommer i et hav av vinranker. GPS-damen har vært her før, og finner trofast fram til små gårdsveier. Et sted må det være en sentral der hun sitter og følger med på ferden og gir råd. Vi er på toppen av en diger maurtue. Damen er taus. Ned i et søkk, og opp igjen. Vinranker overalt. Så står navnet Marrone utenfor et lite hus helt øverst, et familiebruk i Langhe-området. I en trivelig rotehage rusler to katter. En av døtrene i familien, Denise Marrone, lukker opp. I familiens stue, med søsken og mor og hundevalp omkring; med solbelyste vinskråninger utenfor og landsbyen La Morra helt øverst på en åsrygg, beskyttet av en bymur og en altfor blå himmel; dertil med alpekjemper lenger unna som bare delvis klarer å skjule seg bak dis - kommer det flasker på bordet. Fem av familiens årlige 200 000 flasker. Først en skvett hvitvin. Litt mineraler fra jordsmonnet, mye og frisk smak. En ung, flott parmesanost og pølseskiver ligger på en skål. Så dronningen: En Barolo Pichemej 2003. Denise blander den med luft i en bred karaffel. OK, det er lett å bli forført av omgivelsene. Likevel: Lukten er overjordisk. Smaken er dyp og mørk og jordisk. Sjokolade, lakris, trøfler, kanskje, som vokser her, kanskje også noe ikke-eksisterende som bare fins i denne vinen. Samtidig er den klar og oppadstrebende. En toppvin.

Vi prøver flere andre. En er en blanding, de har også vinmarker i nærområdene – Barolo og Dolcetto. Alle har samme preg. Marrone har kontakt med en norsk importør, og håper å bli representert i Polets bestillingsutvalg. Jeg har ikke direktenummeret til poldirektøren, og ingen myndighet til å beordre vinene inntatt. Men de beste ville vært en pryd for polet på Kolbotn.

En kilo storfekjøtt beslaglegger like mye dyrkingsareal som 120 flasker vin.

Denise forteller at Marrone holder på den tradisjonelle stilen framfor å tilpasse seg internasjonal, lettlikt smak. Men for tiden bytter de ut bestefars drueranker med nye, mer høytytende. De fleste produsentene her er familiebruk. Et par storprodusenter er kooperativer. Men italienere samarbeider ikke godt, sier Denise. Folk deler ikke yrkeshemmeligheter med hverandre. Mens spanjoler har felles salgsframstøt på vinmesser, klarer italienerne ikke en gang å dele en bod …

Midt i landskapsskjønnheten føler jeg en stor sorg. All natur er menneskeinvadert, av jordbruk, og dernest et veinett nesten like tett som i Oslos Nordmarka. Fri natur er redusert til litt kratt i bratte skråninger. Skogholtene er plantefelt som skal hindre erosjon, de står oppstilt som soldater.

Det er mer sorg: Klimaforskerne frykter at Sør-Europa er i ferd med å forvandles til ørkenaktige stepper.

Det gode liv koster penger. Vi kjøper tre flasker vin. Den beste koster 29 euro. Men Framtiden i våre hender er gjerrig på lønna. Jeg har allerede kjøpt en trøffel i småbyen Alba, den til 8 euro, ikke den til 9, og jeg svettet av dårlig samvittighet. Nå kjøper jeg tre billigere viner – og svetter fordi jeg lot flaggskipet, Baroloen, bli igjen. På den annen side: To anonyme mennesker på Fagernes sendte meg nettopp et gavekort til Polet. Kommer Marrones stolthet til Norge, skal jeg kjøpe den her.

Å, jeg mistrives i trafikken. Vi får høre at nei, her er ingen promillekontroller: Man kan ikke arrestere en hel befolkning. Bartenderen på det rimelige hotellet i Bra spanderer et glass rødvin på oss, og hevder at man kan kjøre etter et par glass. Eldre folk drikker en flaske, kanskje en liter. Bare ungdommer på diskotek kan utgjøre et problem.

Men når aggresjon kombineres med promille, blir resultatet død og lidelse, for mange det raske og korte liv. Italienere elsker barn. Barn sitter av og til i bil. Av og til leker de i veikanten. På alle hoteller fins røde alarmklokker på do og i dusjen, garantert et EU-påfunn. Nå må EU ta et oppgjør med fyllekjøringen i vinlandene sine.

I Bra ligger et Osteria som kaller seg Slow Food. 31 euro for fire retter. Nitrivelige, enkle lokaler. Servitørene er vennlige, ikke pågående. De fleste gjestene er ungdom, uvørent kledd. Første rett: En pen klump rå kjøttdeig. Ikke krydder, knapt nok salt. Borte er eggeplommen, kapersen gjemt på kjøkkenet, de syltede rødbetene eksisterer ikke. Kone og nå ankomne fotograf Lillian gyser – og spiser.

Vinen redder oss igjen. Den ville kostet det firdobbelte i Tvedestrand.

Så en grønn eggesuffle, med en mild saus, en femmer. Pastaen er gul og delikat, med lite merkbart tilbehør. Kjøttet smaker kjøtt. Kakene er søte.

Den som reiser merker seg at ikke alt er som hjemme. I noen land vekkes du klokka 0421 av at Allah roper kraftig for å gjøre oppmerksom på sin eksistens. Noen ganger gjør landsbyhanen det samme. I Italia kan paven ringe med alarmklokker 0658.

Universitetslandsbyen Pollenzo ligger i Communa di Bra. Som en del av Slow Food-institusjonen fins det også et hotell, og en fin restaurant, Guidos, som skal demonstrere det universitetet underviser i. Alt plassert i en herregård fra 1825. Det er høyt under murstenstaket. Et eldre ektepar, sikkert gartnerne, nekter oss surt å spasere inn i haven til en slottsaktig nabobygning. Jeg er overbevist om at greven sitter i storsalen og pønsker på noe ondt: Industrimat for de andre, slow food for ham. I landsbyen er det bare eldre mennesker. En mann forklarer stolt at han har vært i politiet, carabinieriet. Det inntreffer en liten skandale. Kona spør resepsjonisten om det fins en dagligvarebutikk der. "Dessverre. Kanskje jeg kan skaffe det De trenger." "Nei, det var ingen ting. "Men hva ønsker De?" "Bare småting." "Hva da? Vi kan hjelpe Dem." "En cola light, tyggegummi, noen pastiller." "Å. Jeg beklager ..." Det store måltidet: På Guido må du være rik, iallfall for en kveld. Herregårdsrommene er forvandlet til et eksklusivt lokale, med moderne eleganse, så forfinet at en vanlig nordmann føler seg beæret og engstelig. Servitøren er James Bond, midlertidig kamuflert for å ta et oppgjør med mafiaen: Maskulin eleganse, med en ro som smitter – så lenge du ikke drar fram en pistol. Greiner legges på bordet. Vi ser etter hvert at man på andre bord spiser greinene… Jo, Lillian får lov til å fotografere, og skal få noen ekstra vakre retter.

Slow Food skal bygge på tre hovedprinsipper: Godt, rent og rettferdig. Høykvalitetsmat, med vekt på å bevare lokale tradisjoner og råvaretyper. Mest mulig giftfritt. Og produsentene skal få ordentlig betalt.

Forrett: Litt skinke med velsmakende grønnsaker. Jeg synes derpå å ha bestilt lapskaus. Grå, kjøttete, ikke uten smak.

Her kommer Zupaen. Suppe? Litt gryn, over dem en gjørmete, vassen væske, sikkert servert til generasjoner av fattige landarbeidere. Så kommer kjøttstykker, perfekt stekt eller kokt, møre, i pene, endimensjonale sauser. Kona sitter der med den hummeren jeg øyeblikkelig oppdaget prisen på og derfor unngikk. En gaffelbit smaker behagelig, det er languster, ikke hummer, men OK. Fotografen tar bilder av mat og glass. Mye er vakkert, ingen ting smaker begeistring, bare vinen og stemningen rundt måltidet hever oss.

Matleie og tungsindige mennesker? Nei da, ti dager i Thailand og hvert måltid er et høydepunkt. Uvilje mot et råvarebasert kjøkken? Tja. I Krokjelleren i Oslo gir Bent Stiansen deg ti retter til 490 kr – de varierer fra det nydelige til det geniale, uten at en råvarenyanse er tapt.

Alle nordmenn blir sinte hvis man ikke lovpriser italiensk mat. Likevel: Italienerne virker redde for smak og uvitende om krydder. Jeg er ikke overbevist om at alle tradisjoner bør bevares.

Frokost på Slow Food. Dyp ro. Her er oster, ferskpressete fruktjuicer, godt brød. Hva gir den himmelske freden? Plutselig skjønner jeg det. P4 er ikke her. P4, som forfølger deg på norske hoteller og på italienske, under transport; verden er gjennomtrengt av P4, med tilgjorte, ropende stemmer og unaturlige, kvikke tonefall, avbrutt av fascistoid musikkdunking, P4 er – slått av! Jeg bøyer hodet i takknemlighet.

Klokken ti neste dag: Kommer universitetets kommunikasjonsdirektør? For fire uker siden sendte kona en e-post til en av de ansatte om avtale. Intet svar. To uker senere sendte hun e-post til en rekke personer. Intet svar. Hvor slow kan man bli? En telefon gav endelig kontakt.

David Szanto er presis. Slow Food er ikke bare mat, sier han. Når vi spiser, bestemmer vi hva slags jordbruk vi skal ha, og hvordan naturressursene brukes. Vi bestemmer matprodusentenes lønnsnivå, mye om handel, og om utryddelsen av arter skal få fortsette. Slow Food-bevegelsen er en protest mot at slike spørsmål mer og mer skal bestemmes av en profittstyrt industri. Det hele startet i 1986 da McDonalds ville etablere en restaurant på en kjent piazza i Roma.

Ja, Slow Food er en samfunnskritisk bevegelse – som tar til orde for mangfold og nytelse. Ja, maten blir dyrere på den måten. Våre europeiske besteforeldre brukte 60 prosent av lønna på mat. I dag bruker vi drøyt ti prosent. Mange betaler mer for å slanke seg enn for å spise. Skulle vi ikke ha råd til å gi bøndene tilbake deres verdighet og faglige stolthet? Og til å heve kvaliteten på egne måltider?

Det er et paradoks at rike bønder i Vesten produserer subsidiert mat til fattige mennesker, mens fattige bønder produserer mat til rike i i-landene.

Vi går gjennom en gang, der en gruppe studenter snakker så høyt at Davids ord blir borte. Rundt svingen sier David fra Canada: Italienske stemmer og italiensk arkitektur er en vanskelig kombinasjon …

Studentene undervises i biologi, mathistorie, matantropologi, forbrukerpsykologi, lovgiving, mat- og vin-kommunikasjon, økonomi og markedsføring … Av 160 studenter fra mange land skal 100 nå ut på sykkel på Posletta for å samle inn matkunnskap som står i fare for å tapes.

Italia-sentrert? Nei, her lærer studentene om en rekke lands matkultur: Australia står på pensum, Japan, Mexico, USA, Argentina, India, Afrika sør for Sahara… Universitetet utarbeider en database over truede matplanter. Mange arter beskyttes i "Slow Food-Arken": Pukkelryggtistelen, den firkantede pepperfrukten her fra Piemonte, ansjos fra Menica og saueost fra Pistola-fjellene. Også Piemonte-kua står under Arkens beskyttelse.. Dette er lokale produkter som ikke får EU-støtte, men overlever takket være trofaste bønder, fiskere og fruktdyrkere – og sponsing fra enkeltpersoner og bedrifter.

Det henger et bilde her av 150 av universitetets støttespillere. De 150 har samme kjønn. David: Ja, patriarkatet lever ennå godt i Italia.

Nei, ikke alle tradisjoner er bevaringsverdige.

De hundre syklistene samarbeider med miljøstiftelsen Impacta Zero for å hindre at de volder skade på naturen.

Senere blir syklistene kjøkkenchefer, mange kommer til å drive med turisme, noen havner også i matindustrien. Det er bra, mener David. Så kan industrien dyttes i riktig retning. Storselskapene kommer aldri til å sette hensynet til mangfold og matglede over profitten. Men de kan bli bedre. Og endres folks smak, vil industrien flytte enda litt mer på seg.

Mat bør produseres slik at den passer de lokale forutsetningene. Produksjonen bør være småskalabasert, og går det an, bør folk få nok lokal mat til å leve av selv. Industrimat gjør bøndene selv til maskiner, som lager middelmådig mat som skader naturen. Da blir også bøndene mindre respektert.

Det pågår en gigantisk kamp mellom matindustrien og ulike Slow Food-krefter. Vi vet ennå ikke hvem som vinner.

"Dere må ikke dra til flyplassen uten frokost," sier den vennlige resepsjonisten på hjemreisedagen. "Dere har god tid. Når går forresten flyet?"

Det er to ting italienerne ikke kan lage: Pasta og pizza. Jeg vil heller ha norsk spagetti, og et glass Sopps milde familietomatsaus, mer smakfullt enn noen i Italia kan lage. Den er fast. Superfast.

Jeg vil ikke ha Grandiosa fra Sunnmøre. Men jeg godtar Dr Oetkers pizza, importert til norske frysedisker, med lite kjemikalier og en del smak. Alle snakker om den fabelaktige, tynne bunnen på Italias pizzaer. Er du interessert i bunner, spis italiensk. Er du interessert i pizza: Prøv min kones. Jeg respekterer Italias rett til å gjøre egne matvalg. Mine blir de ikke. To matopplevelser sitter igjen: Små, smakskraftige gratisretter på en vinbar. Pasta på Torinos billigste spisested – drevet av vietnamesere, som hadde helt chilipulver i sausen.

Godt, rent og rettferdig bør være ufravikelige matkrav. Men langsom matlaging går utover mange av livets andre muligheter, og kan særlig bli en belastning for verdens kvinner. Jeg vil også ha økt kvalitet og utvalg på glass og frysevarer og selvsagt ferskvarer i butikkene. Da vil kjemikaliebruken gå ned, og mangfoldet, dyrevelferden og matgleden øke i hverdagen også - sammen med prisene.

Blir dyrere mat et folkekrav i verdens rike land?
Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -