Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Det gode livet på Finnskogen

Det er en menneskerett å ha 500 meter strandlinje, smiler Tor Prestgard og viser stolt fram sitt økologiske kongerike ved Vermundsjøen på Finnskogen. Kanskje er han Norges eneste sauebonde som blir varm i blikket når han snakker om ulv, gaupe og bjørn. Er han heldig kan ha se villdyrvennene sine fra kjøkkenvinduet.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Det er en menneskerett å ha 500 meter strandlinje, smiler Tor Prestgard og viser stolt fram sitt økologiske kongerike ved Vermundsjøen på Finnskogen. Kanskje er han Norges eneste sauebonde som blir varm i blikket når han snakker om ulv, gaupe og bjørn. Er han heldig kan ha se villdyrvennene sine fra kjøkkenvinduet.

Kontortelefonen ringer. En røst presenterer seg som Tor Prestgard. Røsten tar en pause før den går videre. ”Jeg bor på Finnskogen”. Denne megetsigende opplysningen gjør neste pause litt mer ladet. ”Jeg bor altså midt i ulvereviret …” Det oppstår uro i min ende av telefonlinjen. ”Jeg driver med sau …” Lang pause i begge telefoner. ”Har du litt tid?”.

”Nei, dessverre. Jeg sitter i et viktig møte og skriver en artikkel som det haster med. Jeg må dessuten løpe for å rekke toget.”.

Pause. ”Jeg har ikke tap av dyr … Jeg driver økologisk – og er en av tre bønder som har autorisasjon fra Mattilsynet for å yste oster av upasturisert melk”.

Sjøli ligger klemt helt inn mot svenskegrensen. Etter hvert som vi kjører blir det mer og mer skog mellom gårdene, og åsene blir høyere. Gårdene bærer ikke preg av overdådig velstand og lettvint drift. Flere er fraflyttet. Veien er velholdt og nærmest tom for biler. Kanskje treffer du likevel på en grønn pick up Chevrolet av litt eldre årgang. Da er sjansen stor for at Elvis eller Levi Henriksen eller kanskje begge to sitter inni. I det vi nærmer oss Vermundsjøen, fins det en kiosk, og et skilt som forteller om Finnskogen kafe, en kafe som ikke bare lever, men som også serverer den svenske spesialiteten gjeddekaker. Et par skilt har finske navn.

Gården – Bondelagets folk ville snakke om småbruket – ligger i nasjonalromantisk skjønnhet ned mot Vermundsjøen. På den andre siden reiser det seg en bratt ås. Grusveien strekker seg videre bortover langs sjøen. Man aner at det fins naboer, men de er ikke synlige.

”Kona og jeg og våre tre elleveåringer lever godt av driften,” sier Tor. ”Men det går bare fordi vi tar ut foredlingsgevinsten og lager ost. Å selge melken som den er hadde ikke vært nok. Vi driver også camping sommerstid – og av og til låner vi ut naustet til lokale arrangementer. Vi lever bra, men ikke akkurat i luksus. Vi trives slik. Et liv i stress og med mye penger har vi prøvd begge to. Det ble i lengden temmelig tomt.”

Tor og hans amerikanske kone LouAnn har jobbet med administrasjon i flybransjen. Det ble mye reising og mye arbeid. De fikk lite tid til hverandre, og lite tid til ungene. Nå er det åtte år siden de kjøpte Sjøli. De hugget trær så den praktfulle utsikten til Vermundsjøen viste seg. De satte opp nytt våningshus i laftet tømmer, og la inn varmepumpe som forsyner seg av sjøens varmegrader når det er behov for det. Driftsbygningen er ny. Naustet fra 1800-tallet er restaurert. Og de la om småbruket til økologisk drift.

”En av mine store inspiratorer her i livet har vært Erik Dammann. Han ga oss kanskje det ekstra sparket som skal til for å legge om livet.”

På et inngjerdet område står det et hundehus. Den som kommer ut for å ta imot de besøkende er ikke en hund, men 150 kilo gris. Han dytter grisenesen mot oss og forlanger å bli klappet. En annen gris er latere, og nøyer seg med å vurdere oss ut gjennom åpningen av grisehuset. Innenfor gjerdet kan de rusle rundt og gjøre det griser synes er hyggeligere enn nesten alt annet: Rote rundt i jorda. Grisehuset er mobilt, slik at dyrene får et nytt område hvert år.

Griser er intelligente dyr, og minner fysiologisk sterkt om mennesker. Den eneste forskjellen er at griser ikke har hake. Akkurat denne mangel er kritisk: Den gjør at slakteren kommer om en uke.

Men den stunden de lever, lever de bra. De beveger seg som de vil, det gjør kjøttet bedre og fettmengden mindre. De får økologisk for. De får kos og klapp. De trives, i motsetning til fengselsgriser, og det spørs om ikke trivselen også gjør kjøttet mer velsmakende. De blir hjemmeslaktet, og slipper dermed plagsom transport og dødsangsten på det industrielle slakteriet.

Familien Prestgard bor nær svenskegrensen, men turer til Sverige for å kjøpe billig kjøtt blir det ikke mange av: ”Har du sett hvordan billigbacon skrumper inn i stekepanna? Den er injisert med saltvann for å veie mer”.

Vi rusler ned til sjøen. ”Det er en menneskerett å ha 500 meter strandlinje”, sier Tor med et smil. Det viser seg at det også er en kurett å gå fritt når årstiden gjør det mulig… Tor har Jersey-kyr. De kommer mot oss og vil bli hygget med de også. To ganger om dagen strigles de. De liker behandlingen, striglingen styrker kontakten mellom dyr og menneske, og det er hygienisk. Jersey-kyrne har våkne, karakterfulle ansikter. De er spenstigere enn standardrasen Norsk Rødt Fe, og har mindre jur som ikke så lett dasker mot stokk og stein og får skader i ulendt terreng. Jeg kan ikke la være å tenke at NRF har et sløvere uttrykk i ansiktet, avlet fram som de er for å produsere mest mulig melk i løpet av tre kraftforsprengte år. Kyrne på Sjøli lever sine ti, gode år. Deler av kraftforet i konvensjonelt jordbruk er soya fra Amazonas. Når du drikker Tines industrimelk eller hygger deg med Gilde-biffen på lørdagskvelden, er du med på å drikke og spise opp regnskogen, og du bidrar til mye unødvendig transport. Det fins åpenbart noe som heter ”Godt norsk”, men da snakker vi om økologisk og kortreist matproduksjon, for eksempel her på Sjøli.

”Disse kyrne gir mindre melk, men den er av høyere kvalitet. Melka har mer proteiner enn melk fra konvensjonelle raser. Fettprosenten er på over seks.”
Vi får se et spann. Melka er nærmest gul.

”Vi har melkemaskin, men den blir ikke brukt. Kua liker å bli håndmelket. Kanskje snur hun seg og slikker deg på ryggen. Det er lettere å fornemme hvordan kua har det og å oppdage skader.”

Vi passerer naustet.

”Campingvogner og bobiler tar jeg ikke imot. Sånt ser jeg som estetisk forurensing. Folk kan leie boden eller hytta eller de kan ligge i telt”, sier Tor.

I sjøen er det fisk. Tor halte en gang opp en gjedde på 14 kilo. Det blir mye gjeddekaker av sånt. Her er abor og lake, gode matfisker. Ryktene forteller om ørret, men folket på Sjøli har ikke sett noe til den. Brasme er det derimot nok av. Brasme er en ufisk som ikke blir spist.

Men det sies at i Sverige fanges brasmen og eksporteres til franske gourmetrestauranter.

Nordlendingene kastet en gang i tiden hummer og krabbe på sjøen som uspiselige monstre. Kanskje urbane nordmenn og kresne franskmenn en dag vil valfarte til Vermundsjøen for å spise blodfersk brasme?

Tor har studert biologi, og har kurs i ysting fra Sogn økologiske jordbruksskole i Aurland.

”Kanskje det er en fordel ikke å ha vokst opp på gård?” sier han på sin gudbrandsdalsdialekt. ”Da blir det lettere å tenke i nye baner. Når du går rundt og er din egen herre, får du mye tid til å tenke – også mens du jobber.”

De 250 menneskene rundt den fem kilometer lange Vermundsjøen er ikke alene her. Familien på Sjøli har møtt ulv. En diger hann tittet på dem, og vandret derpå rolig inn i skogen. En vakker kveldsstund lå det noen i jordbæråkeren, og det var ikke naboens katt. Først da de kom så nær som ned mot 20 meter, reiste den sky kjempekatten seg og ble borte mellom de skumringsmørke trærne. Vinterstid har de sett jerv bykse over isen. Bjørn har de bare registrert spor av.

Men hvordan får de sau og ulv til å beite side om side?

”Vi passer selvsagt på dyrene. Om dagen går de bak elektrisk gjerde. Gjerdene er lette å flytte, slik at dyrene stadig får nytt beite. Om nettene har vi dem i fjøset. De følger villig med inn. Bare grisene går ute døgnet rundt. Ulv og bjørn våger seg ikke på 150 kilo illsint gris. De er nesten som villsvin, og vet å forsvare seg.”

”Altfor mye arbeid, sier de bøndene som slipper småfe fritt på beite i rovdyrområder?”
”For oss er det overkommelig. Andre får vurdere det på sin måte. Men det har nok også med innstillingen å gjøre. Ting er ofte ikke mer uoverkommelige enn du gjør det til sjølv.”

I Sverige er det ikke lov å slippe sau uten tilsyn eller gjerder der det også lever rovdyr.

Vi får hilse på saueflokken. Enda mer forventningsfulle enn gris og ku kommer de brekende mot oss for å slå av en prat – og få kroppskontakt. De er av rasen LaConne, med tett, kort ull av høy kvalitet. Væren gnir hodet mot Tor med dypt entusiasme. I det Tor vil gå fra dyret, kommer væren etter og dytter til ham med forbeinet – som en hund, som insisterer på at hyggen ikke må ta slutt så fort. Hyggen tar ikke slutt så fort.

Vi skal få smake på foredlingsgevinsten. LouAnn kommer med kaffe og kaker. En geriatrisk pasient ligger inntil vedovnen. Det er en fosterkatt på 17 år. En eldre dame måtte gi den fra seg da den var ett år gammel. Familien Prestgard har den til oppfostring ennå. Katten er det eneste av dyrene på gården som reagerer surt på klapp. Kanskje er den giktisk.

Ostene kommer fram. ”Upasturisert melk gir osten en rikere smak, fordi de naturlige bakteriene ikke drepes ved varmebehandlingen”, forteller Tor. Foreløpig er Sjøli-ostene bare å få kjøpt i butikken Fenaknoken i Oslo.

Osten av kumelk har samme delikate gulfarge som melka. Grunnsmaken er rund og behagelig. Over den reiser det seg mer komplekse, spennende smaksfornemmelser. Er det de ekstra bakteriene?

”Folkets favoritt er Norvegia?”

”Kanskje det er Tines favoritt? Det spørs om folket har hatt et reelt valg”, svarer Tor.

Saueosten er ung og frisk, men med en blåmuggkultur som gir den en ekstra spenst. Begge er oster jeg gjerne skulle hatt på nærmeste Rimi. Hvem sier at ikke norske bønder kan produsere oster på høyde med franske merkevarenavn? Og hvem sier at en tradisjon må være 100 år gammel for å kunne resultere i smaksmessige lykketreff? Og hvem sier at mat må koste minst mulig fordi kvaliteten ikke betyr noe? Ganske mange. Ikke hør på dem.

”Ikke er jeg så sikker på at fett fra upasturisert og uhomogenisert melk er like fetende som annet fett. Når fettklumpene ikke er sprengt i stykker, tar kanskje ikke kroppen opp de største bitene? Vi legger iallfall ikke på oss.”

Det siste kan selvsagt henge sammen med at det er nok å gjøre på et økologisk småbruk.

Familien er blitt tatt godt i mot i bygda. Folk flytter fra Finnskogen, men det kommer også innflyttere. Økologisk drift ses heller ikke på med uvilje. Tvert imot har flere bønder rundt sjøen lagt om til økologisk drift de siste årene. Fordelene er mange. Maten smaker bedre, mener iallfall Tor og LouAnn. Det er tilfredstillende å produsere slik at naturgrunnlaget bevares. Driften er allsidig. Tor og LouAnn trekker også fram gleden ved å omgås dyrene. Husdyr er kontaktsøkende, hvis bare driftsformen tillater virkelig kontakt over artsgrensene. Dyr stiller ikke krav, men de viser sin glede og takknemlighet over det de får.

Kontrasten til behandlingen av dyr i det konvensjonelle jordbruket er deprimerende. Kalver og kyllinger tas øyeblikkelig fra moren etter fødselen, på tvers av alle instinkter og all humanitet. Kyllingen piper kronisk i angst. Kalvegråt høres ikke like tydelig.

Dyrene trives på Sjøli, og familien trives. De sistnevnte har tv, og ungene får en skjermkvote på ført minutter daglig. På et småbruk med skog og sjø rundt er det ellers nok av andre aktiviteter for elleveåringer. Familien har fasttelefon, men ikke mobil eller PC.

Etter åtte gode år vil de selge. Nå er det familiens drøm å etablere seg i Frankrike. De ser for seg et pensjonat, men mer enn det: Et sted mennesker kan komme for å få mat- og kulturopplevelser.

”Vi trives bedre med oppbyggingsfasen enn med driftsfasen”, sier Tor. ”Her var det store utfordringer, som nå er løst. Livet er kort. Hvis du ikke griper sjansen til å virkeliggjøre drømmen din, er det plutselig for seint. Kanskje er ingen ting tristere enn følelsen av muligheter som er tapt for alltid.”
Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!