Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Bak mytenes Jamaica

Historien forteller om politisk opprør, rastafarianere med gigantiske jointer og endeløse strender. Den voldsfargede, moderne reggae-kulturen gir derimot en annen versjon. Jamaicas opprørsarv er under hardt press.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Historien forteller om politisk opprør, rastafarianere med gigantiske jointer og endeløse strender. Den voldsfargede, moderne reggae-kulturen gir derimot en annen versjon. Jamaicas opprørsarv er under hardt press.

I vesten er rasta mest kjent som et motefenomen, med rastafletter og dreads som
dyre innslag hos hippe frisørsalonger. Rastafari-bevegelsen har imidlertid også hatt en stor politisk- og musikkhistorisk betydning. Rastafari-religionen bidro til at den jamaicanske stoltheten, en stolthet som var på bunn etter 450 år med spansk og britisk kolonistyre, igjen ble fremtredende. Bob Marley gjorde rastafarianerne verdenskjent på 70-tallet, og på albumet «Survival» (1979) kommer opprørerens syn til overßaten på to av hans mest politiske sanger: «Zimbabwe» og «Africa Unite».
En av de sentrale skikkelsene i rastafari-bevegelsen er Marcus Garvey (hvis du er interessert, burde du låne øret ditt til Burning Spears album oppkalt etter Garvey fra 1975). Han grunnla Universal Negro Improvment Association (UNIA) på begynnelsen av 1900-tallet, og er kjent for å ha kommet med følgende profeti: «Se mot Afrika for der skal en sort konge krones. Han skal bli Frelseren». Dette profetiet ga Marcus Garvey tilnavnet «Johannes Døperen», oppkalt etter mannen som forutså Jesu åpenbaring.
I 1930 ble Haile Selassie kronet til keiser i Etiopia og ble dermed «frelseren» Garvey hadde forutsett. Selassies opprinnelige navn var Ras Tafari. Mange rastafarianere har et negativt syn på hvite, og de er av oppfatningen av at alle jamaicanere må tilbakevende til Afrika der de sorte en gang skal regjere verden.

Nasjonalhelt og millionselger

Reggaemusikken ble utviklet fra 50-tallet og kombinerte ulike musikktradisjoner, fra calypso og ska til amerikansk soul. Bob Marley tok det første steget mot en internasjonalisering av musikkformen da han signerte en kontrakt med det britiske plateselskapet Island i 1971.
Island promoterte Bob Marley & The Wailers som en rockegruppe for det europeiske musikkmarkedet, og oppnådde stor suksess. Marley er utvilsomt tidenes største artist, uansett genre. Han var like stor i Zimbabwe som i Sverige, og musikken betydde enormt mye for de sortes kamp for frigjøring over hele verden.
Samtidig som Marley ønsket å gjøre den jamaicanske befolkningen bevisst på sine røtter og rettigheter, var han også opptatt av å Þnne konstruktive løsninger. Han er blant annet kjent for å ha fått de politiske erke- Þendene Edward Seaga og Michael Manley til å ta hverandre i hånden på One Love Peace Concert i 1978.
Historien om Bob Marley og Wailers er et eventyr, men inneholder også elementer som illustrerer Jamaicas problemer: I 1976 ble Marley utsatt for et attentat når en rekke bevæpnede menn brøt seg inn i hans hjem og skjøt og skadet ham, kona Rita og manager Don Taylor. I 1987 ble de tidligere Wailers-medlemmene Carlton Barrett og Peter Tosh myrdet.
Da Marley døde av kreft i 1981 fulgte hundretusenvis av mennesker ham til graven, og på denne tiden kom det også et vendepunkt innenfor reggaemusikken. For omtrent på samme tid satt den berømte produsenten King Jammy i studioet sitt med et nyanskaffet casio-keyboard. Utviklingen av digitale rytmer ga grobunn for å produsere musikk billigere og raskere.

Sensur vanlig

Reggaemusikken endret nå karakter. Den mest populære retningen er i dag dancehall, en stil som har hentet mye inspirasjon fra amerikanske populærkulturelle uttrykk, spesielt rap og hip hop. Selv om amerikaniseringen ikke er noe nytt (den tidlige roots-reggaen hentet jo mye inspirasjon fra amerikansk soul), har dette også skapt en rekke debatter omkring bevaring av den særegne jamaicanske kulturen. Dancehall er som regel mer aggressiv i formen enn de gamle reggaeretningene. De ßeste jamaicanske DJs innenfor dancehall-genren «toaster» (omtrent det samme som å rappe) oppå musikken. Og selv om musikken har åpenbare kvaliteter, er det også problematiske sider ved den som viser hvilke utfordringer Jamaica står ovenfor.
Tekstene har endret seg dramatisk sammenlignet med det som var vanlig på Bob Marleys tid. Selv om det fortsatt Þnnes artister som er opptatt av politikk (Sizzla og Capleton er kanskje de fremste), er fokuset i dag i langt større grad på fete biler, våpen og sex.
Forklaringene på at tekstene har endret seg går i ulike retninger. Noen mener sangtekstene rett og slett reflekterer samfunnet de oppstår i, og at de derfor er autentiske. Andre mener de er et resultat av amerikaniseringen. Noen forklarer imidlertid også tekstene med myndighetenes sensur:
– Artister har blitt truet med fengsel når de har laget tekster som er kritiske til regimet. Dessuten tropper ofte politiet opp på konserter der politiske reggaeartister spiller. På slike konserter blir det gjerne bråk, og i et slikt klima er det kanskje sikrere å skrive tekster om mer populære emner, forteller Richie Adams.
Adams arbeider for en nettportal som sprer opplysninger om Jamaica og reggaemusikken.

Ghettoens musikk

Moderne reggae sprer hat. Diskriminerende og hatefulle tekster har vært ansvarlig for flere mord på Jamaica, sier lærerinnen Elisabeth Richardson. Hun er kristen, og føler derfor at hun ikke kan høre på reggae.
– Myten om Jamaica som et land isolert fra omverdenen er feil. Jamaicansk kultur i ferd med å bli helt utvannet. Det finnes nesten ikke noe som vi kan kalle særegent jamaicansk lenger.
Hun forteller at elevene hennes stort sett er som ungdom flest, de har en overflod av amerikanske fjernsynskanaler, spiser på McDonalds og leser amerikanske livsstilsmagasiner.
Musikkproduksjonen på Jamaica er helt unik. Ikke noe land i hele verden produserer så mye musikk i forhold til folketallet. Knapt en eneste av de drøyt 2,5 millioner innbyggerne på øya har ikke vært involvert i en produksjon på en eller annen måte.
Samtidig eksisterer det få fungerende copyright-lover. Den samme sangen spilles ofte opp inn i mange ulike versjoner, og flere ganger har samme artist spilt inn samme sang i mange ulike utgaver. Denne særegne anarkismen har skapt problemer for multinasjonale selskaper som har forsøkt å etablere seg på Jamaica. Derfor har også deler av reggaemusikken vært vanskelig tilgjengelig i Europa.
En rekke entusiaster har imidlertid jobbet aktivt med import av plater og singler, laget samleplater og skaffet distribusjonsavtaler. Jamaicanere har dessuten omfavnet internett, og distribusjonen av musikk via MP3 bidrar til at reggaemusikkens spredning i dag foregår med større styrke enn noensinne.

– IMF ødela oss

Politisk gikk Jamaica gjennom store forandringer på begynnelsen av 80-tallet, parallelt med at reggaemusikken gjorde det. I 1980 kom Edward Seaga fra Jamaican Labour Party til makten etter en svært voldelig valgkamp. I forbindelse med avviklingen av valget ble flere hundre mennesker drept i opptøyer og gatekamper.
Den forrige statsministeren, Michael Manley (Peoples National Party), hadde blitt upopulær på grunn av den økonomiske politikken. Han hadde satset på statlige oppkjøp av industriforetak og sosiale reformer. De statlige utgiftene kom imidlertid ut av kontroll, og inntektene fra industrien var ikke store nok til å dekke kjemperegningen. USA var ikke spesielt interessert i å hjelpe økonomisk, blant annet på grunn av det nære forholdet mellom Manley og Fidel Castro.
Derfor kom IMF på banen, men den økonomiske politikken øystaten hadde ført var etter deres mening uakseptabel.
– IMF stilte strenge betingelser til lånene, blant annet måtte toll på utenlandske varer fjernes. Meieri-industrien ble for eksempel ødelagt av billige importvarer fra USA som konsekvens av dette. Vi Þkk også store problemer med nedbetaling av lånene. I dag er nesten halvparten av våre utgifter nedbetaling på utenlandske lån, hevder Adams.
Edward Seaga så en annen løsning på de økonomiske problemene enn det Manley hadde gjort: Økt satsing på turisme. Etter anbefaling fra IMF ble en rekke velferdsordninger avviklet, selskaper privatisert, og det blir tilrettelagt for at utenlandske aktører skulle få utnytte billig jamaicansk arbeidskraft.

Turistnæringen stagnerer

En blomstring i økonomien lot imidlertid vente på seg. Stor sosial uro fulgte som følge av økende arbeidsledighet, og økt vold gjorde ikke akkurat underverker for turistnæringen.
Jamaica er i følge den britiske avisa The Guardian avhengig av nesten 1 milliard kroner hvert år i turistinntekter.
– Problemet er ikke jamaicanere ßest, men «di bad people inna da Kingston», sier Richardson.
– Vi har imidlertid en rekke uløste oppgaver som er i ferd med å bli en trussel mot tilstrømningen av turister: Voldsproblemet er ett. Myndighetene også latt en del reisemål forfalle. Jamaicas strender blir stadig mer ødelagt av ulovlig dumpet søppel, forteller hun.
De mest populære destinasjonene på Jamaica ligger et stykke utenfor hovedstaden, som Montego Bay og Ocho Rios. Et økende problem i forbindelse med Jamaica som feriemål er imidlertid sexturismen. Spesielt mye oppmerksomhet har det fått at eldre kvinner reiser til den karibiske øya for å plukke opp unge gutter, såkalte «rentaldreads».

Pistolens makt

Voldsproblemet på Jamaica er knyttet til en våpenkultur som kan være vanskelig å forstå. Pistolen er fryktet, men også et symbol på noe beundret.
Dette fenomenet kommer også til uttrykk innenfor dancehall-musikken. Mange jamaicanske DJs har en lydeffekt på miksebordet som simulerer maskingevær-skudd. Når dette blir brukt flittig kan en natt på et diskotek høres ut som en liten krig.
Jamaica ble tidlig på 80-tallet et stoppested i narkotrafikken fra Colombia til USA, og som følge av dette har gjengene fått mer makt og penger. Politiet er imidlertid ikke like velutrustet. En vandrehistorie på Jamaica forteller om at Kingston-politiet en gang var fullstendig tomme for ammunisjon, og måtte henvende seg til en av gjengene for å kjøpe mer. De samme politimennene og gjengmedlemmene lå senere på kvelden og skjøt på hverandre.
– Vi har ingen tillit til politiet lenger. Vi har sett at mange lar seg friste av penger finansiert av narkotrafikken. Vi tror at en rekke ”politiaksjoner” egentlig har vært rene likvideringer betalt av en rivaliserende gjeng. Altfor ofte er det slik at politiet skyter først og spør etterpå, sier nettredaktøren.

Politisk motivert vold

Mars 2001: 76-årige Ivan Barrows blir sluppet fri fra fengsel etter 29 år bak murene. Grunn: Han hadde knust et vindu, og ble erklært mentalt uskikket til å forklare seg.
Amnesty International meldte i 2001 om en rekke episoder der politiet utøvde unødig vold mot befolkningen, og at tortur muligens ble brukt under avhør. Organisasjonen Jamaicans For Justice har hevdet at 140 mennesker dør i politiets varetekt hvert år.
Amnesty har også vært bekymret for volden i forbindelse med valg.
– Å få folk til å stemme kan være vanskelig, ikke minst på grunn av at folk opplever trakassering og trusler, forteller Richardson.
På 70-tallet bevæpnet de to store politiske partiene ulike gjenger for å overbevise velgere om å stemme på deres parti. Som konsekvens har Kingston blitt delt inn i ulike soner der folk er lojale mot en av kandidatene. Og med jevne mellomrom våkner disse gjengene til live igjen, mens politikerne beskylder hverandre for å stå bak volden. Et nytt valg på Jamaica ventes å bli utskrevet i løpet av året.
– Tross alt er Jamaica blitt et stabilt demokrati, sammenliknet med de fleste andre land i Karibien og Latin-Amerika. De to siste valgene har også vært relativt rolige. Vi slites mellom vestlig kultur og afrikanske røtter, men nå er det på tide at vi viser verden at vi har blitt en moden nasjon, sier hun.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -