Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 2037

– Jeg trodde de var på vei til en fotballkamp, sier Arne Næss

En aprildag for 25 år siden la han ut på fottur til Bærum utenfor Oslo. Da han nærmet seg Nadderudhallen, ble han gående i en stim av mennesker. Selv skulle han på et møte om nedsatt­ forbruk. Han måtte smile av Erik Dammann som hadde leid en av landets største haller til møtet. Midt i materialismens høyborg. Men jo nærmere han kom, desto tettere av folk ble det. Arne Næss måtte avblåse teorien om fotballkamp og konstatere at folke­aksjonen «Fremtiden­ i våre hender» ville komme til å slå an.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
En aprildag for 25 år siden la han ut på fottur til Bærum utenfor Oslo. Da han nærmet seg Nadderudhallen, ble han gående i en stim av mennesker. Selv skulle han på et møte om nedsatt­ forbruk. Han måtte smile av Erik Dammann som hadde leid en av landets største haller til møtet. Midt i materialismens høyborg. Men jo nærmere han kom, desto tettere av folk ble det. Arne Næss måtte avblåse teorien om fotballkamp og konstatere at folke­aksjonen «Fremtiden­ i våre hender» ville komme til å slå an.

– Det ble en kjempeseier for egoismen, minnes han nå, en solfylt aprildag i 1999. Jeg ser spørrende på ham over bordet på Senter for utvikling og miljø (SUM), hvor 87-åringen har sin arbeidsplass.
– Vi blir ikke aktive innenfor områder hvor det er sørgelige tilstander, for å være snille, men fordi det gir trivsel og lykke å gjøre noe aktivt. Det er akkurat som hvis du er vitne til en blodig trafikkulykke, og du er den første som får ringt etter ambulanse. Du blir i bedre humør av å ha gjort noe for ofrene, sier Næss.
Jeg antar at Arne Næss nå er inne på et av sine yndlingstemaer. Det han kalte egenverdiene i innlegget han holdt for en stappfull hall for 25 år siden. Han hadde tro på «egoismen» i å jakte på egen lykke, og mente at hovedmålet med aksjonen var å hjelpe folk til å forstå at lykken er å finne i livets enkle egenverdier, ikke i forbruksmaset. Det mener han fortsatt.


Fortsatt optimist

Arne Næss avsluttet innlegget med følgende ord: «…vår bevegelses første oppgave i dag – og dens mest realistiske oppgave i dag – er å appellere til den enkelte. Så må de lokale utredningene komme, og vi må legge frem forslag til lokale, eller mer omfattende kollektive avgjørelser. Kan vi klare dette uten å blande inn for mye partipolitikk, men tvert imot generøst gi av vår overflod til alle politiske partier, da har alle vi som er samlet her i kveld, grunn til å se fremtiden i møte med optimisme.»

– Framtiden i våre hender har gått fra å være en folkebevegelse til å bli en organisasjon med et sentralt informasjonssenter og noen lokallag utover i landet. Ser du fortsatt optimistisk på framtiden?

– Ja, det gjør jeg. Men jeg har vanskelig for å forstå at den store mengden av mennesker som sluttet seg aktivt til bevegelsen stagnerte ganske fort. Vi var ikke flinke nok.

– Forbruket har økt mer enn de fleste ville tro for 25 år siden. Var problemet å overbevise folk om at lykken ikke lå
i materiell fremgang?

– Ja. Det er på dette nivået Fram­tiden i våre hender har sviktet. For å få med seg folk må man by på noe som har egenverdi. Å høre på musikk, for eksempel klassisk musikk, har opplagt en egenverdi. Du hører stykket for hundrede gang og elsker det fortsatt like høyt. Jeg trodde egenverdiene ville komme tydeligere fram i FIVH, men de gjorde ikke det. Å få folk med på å løse de store problem­ene er ikke så lett. Vi blir mer engasjerte i mindre, begrensede problemer.

Plass til lek

– Dersom det er egenerfaringen som skaper våre verdier, ville det kanskje være mer vellykket å lære folk å meditere enn å påpeke de moralske og etiske konsekvensene av holdningene deres?

– Moralsk appell har i hvert fall liten gjennomslagskraft. Jeg mener at Erik Dammann og FIVH ikke skulle ha basert seg så mye på det. De skulle heller ha appellert til det lekne og det morsomme i sosiale sammenkomster, og samtidig be folk om å være med på noe viktig og interessant. Få gjort noe. De lekne menneskene har ikke fått stor nok plass i FIVH.

– Ettersom FIVH fortsatt eksisterer, må organisasjonen ha en del appell likevel. Hadde alle vært enige om at lek er viktig for livskvaliteten, hadde det kanskje ikke vært noe problem å samle størsteparten av Norges befolkning i FIVH. Men oppfatningen av livskvalitet er subjektiv. Mange vet ikke engang hva som gir dem livskvalitet. Kan filosofien hjelpe?

– Jeg tror man må tenke over hva man absolutt ikke kan unnvære. Svaret­ vil ofte handle om en eller annen form for sosialt samvær. Danmark har for eksempel vært inne i verre økonomiske nedgangstider enn Norge. Når danskene blir spurt om hvordan de har klart det, er svaret ofte at de har vært mer sammen med hverandre. Jeg pleier selv å si at jeg er meget glad i luksus, særlig på hytta. Når jeg åpner en ferskenboks, som er rasjonert der oppe, kaller jeg det luksus. Poenget er at det er annerledes enn hverdagskosten. Men da er det mange, journalister for eksempel, som sier til meg at du føler at du er rik, ja. Men du er det i virkeligheten ikke.

De dype spørsmål

– For ett år siden deltok du på nok et historisk møte, åpningsmøtet til Forum for systemdebatt (FSD). Erik Dammann klarte å oppnå en stor tilstrømning av mennesker til Samfunnshuset i Oslo, om enn ikke så overveldende som til Nadderudhallen. Øyner du håp for nok en folkebevegelse?

– Nei. Jeg opplevde vesentlig mindre begeistring denne gangen. Det var litt for intellektuelt og kanskje også litt for mye moralisering. Jeg tror det viktigste nå er å tegne framtidsbilder som illustrerer systemendring som noe bra. Da kan det bli en folkebeveg­else. Nå blir det en elitebevegelse.

– Samtidig med at forbruket fortsetter å øke, ser det ut til at folk ved årtusenskiftet blir stadig mer opptatt av eksistensielle spørsmål og åndelige verdier. Du har blant annet opplevd unge folk stå i lange køer for å få tak i en signert utgave av den siste boka di. Tror du dette er en kortvarig trend eller at det er en evolusjon menneskeheten er inne i?

– Det er en påtakelig økt interesse for de dypeste spørsmål, og folk kommer tilbake til det de virkelig står for. Det kan være en trend til fordel for filosofiske spørsmål og utvikling av følelsene, men jeg håper at det er en vedvarende evolusjon. Dersom det bare er en trend, er det heller ikke så ille, for det viser seg at når en trend går over, blir interessen liggende på et nivå som er litt høyere enn det den var før trenden satte inn, avslutter Arne Næss og understreker at intervjuet er slutt med en tre sekunders klem. Ett sekund er nemlig ikke nok til å føle noe som helst!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -