Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

- Samarbeid mer effektivt enn konkurranse

- Tanken om å utvikle et samfunn hvor samarbeid erstatter konkurranse virker i dag så fjernt at selv radikale politikere og samfunnsaktører unngår å nevne den for ikke å virke urealistisk og utopisk, sier Erik Dammann i et intervju med Folkevett.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
- Tanken om å utvikle et samfunn hvor samarbeid erstatter konkurranse virker i dag så fjernt at selv radikale politikere og samfunnsaktører unngår å nevne den for ikke å virke urealistisk og utopisk, sier Erik Dammann i et intervju med Folkevett.

Erik Dammann har mer enn de fleste nordmenn rettet søkelyset mot virkningen av konkurranseøkonomien. I over 30 år har han kritisert og argumentert mot  systemene og tenkningen som oppmuntrer til konkurranse og ekstrem egennytte.  Hjemme i stua på Nesodden snakker han seg varm om et emne som  opptar ham mer enn mye annet.  Han holder et fast grep rundt tekoppen og retter blikket mot høstlandskapet på utsiden: -I et samfunn som belønner oss for å få andre til å tape, blir vi hverandres motmennesker i stedet for medmennesker. Det samfunnet vi lever i er ikke organisert for å utnytte våre beste egenskaper, men våre verste", mener  Dammann.

- Vi så det tydelig da vi kom hjem etter vårt første opphold på Vest-Samoa  på slutten av 60-tallet,forteller han videre.

 Da satte  reklamemannen Erik Dammann, kona Ragnhild og de fire barna deres, kursen mot Stillehavsøya Savai i vest-Samoa for å bo blant "primitive innfødte" i et halvt år.

Møtet med faïa Samoa, den samoanske delingskulturen; omsorgen og varmen fra menneskene i et "primitivt" samfunn, ble et vendepunktet for Dammann. Av egen erfaring visste han nå at det gikk an å organisere et helt samfunn omkring andre verdier enn  konkurranse og egennytte. Fasa Samoa, den eldgamle polynesiske fordelingskulturen og den dype og gjensidige solidariteten mellom sleksgruppene og landsbyene, fikk vår egen materialistiske konkurransekultur til å framstå som kald og menneskefiendelig.

Virkelig nød eksisterer ikke

- Både familiegruppene og landsbyene er vevd sammen i et sterkt forpliktende deling- og ansvarsfellesskap. Under vårt første opphold i den lille landsbyen Manase, opplevde vi dette svært direkte.
- En dag Ragnhild (Dammanns kone) var alene i falen, den åpne palmehytta som var familiens bosted i et halv år, fikk hun besøk av Tapo, en av landsbykvinnene. Etter å ha pratet en stund reiste hun seg, åpnet en av koffertene våre, kikket på et halvferdig brev og spurte hvem det var til. Vi hadde etter hvert forstått at slik interesse for andres  eiendeler regnes som alminnelig høflighet blant samoanerne. Så fikk hun øye på en stabel med tørrmelk-bokser som vi hadde fått med båten siste uke. Resolutt grep hun to av boksene.
- Hun mente vi hadde mange nok og ba oss bokstavelig talt om å gi to av boksene til seg og familien sin.Hun fikk boksene, men vi likte det ikke. Vi var begge skuffet over at Tapo, som hittil hadde vært snill og hjelpsom, viste seg å være direkte frekk. Men vi lærte snart en lekse. Tapo glemte ikke hva hun hadde fått. De neste dagene kom hun rett som det var med forskjellige gaver: Et halvt dusin egg, en flettet vifte,  en ananas. Uten å nevne årsaken, fortsatte hun til hun følte at tørrmelk-boksene var betalt.

Siden så vi mange eksempler på dette be- og gi-systemet som er utviklet gjennom generasjoner og som praktiseres etter helt bestemte regler. Systemet er en av hovedårsakene til at det aldri har eksistert virkelig nød i Samoa. En familie som er i vanskeligheter kan nyte godt av ordningen i årevis ved å motta hjelp fra andre. Men hvis de kommer på fote igjen uten å bringe likeverdige returgaver, vil de miste sin sosiale anseelse. Og det er det verste som kan hende et menneske i en samoansk landsby. I virkeligheten fungerer systemet som et avansert hjelpe- og fordelingsordning.

Gjennom sleksskap og utbredt adopsjon og utveksling av barn, er også landsbyene, aigaene, direkte forbundet med hverandre, forklarer Dammann. Hvis en hel slektsgruppe skulle komme i vanskeligheter vil de gå til slektninger i en landsby som sitter godt i det og be om sin del av overskuddet. Også landsbyer, som for eksempel blir rammet av uvær og orkan, kan henvende seg til nabolandsbyen og be om hjelp som de ut fra de eldgamle tradisjonene har rett til å motta..

Verdens beste kultur?

- Moderniseringen av deler av det samoanske samfunnet som fant sted fra vi besøkte øya i 1968 og til vårt neste besøk 13 år seinere, hadde heller ikke forandret  på den grunnleggende solidaritetsholdningen mellom menneskene.Også på naboøya amerikansk Samoa levde delvis de gamle samholdstradisjonene. Selv mener samoanerne at deres egen livsform er de

 hvite papalagienes kultur, helt overlegen, sier Dammann. Det var slik også slik han opplevde det da han etter syv måneder sammen med familien i en palmehytte, reiste tilbake til en kjølig norsk vår, la fra seg lavalavaen, det praktiske lendekledet, tok på seg sko og kontorklær og vendte tilbake til jobben og et kortvarig siste opphold  i norsk reklamebransje.


Drømmer om et annet liv

- Hvor stor overføringsverdi har de samoanske erfaringene for oss i vår del av verden? Det handler ikke om å overføre det samoanske systemet hit, mener Dammann. Poenget er at erfaringene fra Samoa og  andre småsamfunn viser at mennesker er i stand til å innrette seg på en helt annen måte, enn i vår konkurranseøkonomi.  Mange av våre politikere oppfatter vårt konkurransesamfunn som en naturgitt måte å leve på. Det er ikke slik at mennesket er født til konkurranse og kappestrid om posisjoner,  penger og makt. Vi har i oss andre muligheter også. Det er opp til oss å bygge et samfunn som framelsker og legger til rette for omsorg og solidaritet, og som holder i sjakk de negative sidene i menneskenaturen, mener Dammann. En del forskning peker i retning av at det er de sosiale evnene og egenskapene som er de sterkeste hos oss.

Store befolkningsundersøkelser viser at de fleste av oss drømmer om et helt annet liv.Men mange  henger kanskje fast i en forestilling om at problemene er for store til at de kan løses.

Blant alle reaksjoner jeg har møtt er det ingen som gjør meg mer fortvilet enn den som sier:

"Jeg er enig i alt du snakker om, men jeg tror ikke vi kan gjøre noe med det!"

Hvis livet går til grunne på denne planeten, så skyldes det denne innstillingen, mener Dammann. Det er bare troen på at det nytter som kan forandre verden. Om vi kunne forstå at vi ikke står alene med våre vilje til forandring. Vi har flertallsmakt til å snu utviklingen dersom vår felles vilje kommer til uttrykk.

Hegemoni

- I løpet av den siste delen av de tjuende århundre har konkurranseøkonomien utviklet seg i ekstrem retning og konkurransetenkningen har fått fotfeste  i nesten alle samfunnssektorer, hevder Dammann. Verdenshandelen og samfunnet er innrettet slik at alle land må konkurrere om å øke sin eksport på andres bekostning. Bedriftene må på sin side konkurrere om å ta markedsandeler fra hverandre. Yrkesgrupper og interesseorganisasjoner må danne pressgrupper for å sikre seg størst andel av samfunnskaken. Og  enkeltmenneske må konkurrere om inntekter, posisjoner og eiendom for ikke å bli tapere.

Den strukturelle konkurransen er blitt selvfølgelig i en slik grad at vi sjelden gjør oss den bevisst. Det er som med fisken; den kjenner ingen annen verden enn vannet den lever i og kan vanskelig gjøre seg refleksjoner og forestillinger om et liv utenfor sitt eget element.


Foreldet system

- Både kommunismen og den uregulerte konkurranseøkonomien har vist seg totalt uegnet til å håndtere vår tids hovedutfordringer. De er begge ideologier som er utviklet for en annen tid, og begge hadde egen økonomisk vekst som hovedmål. Nå er det den ekstreme markedsøkonomien som har erobret posisjonen som den ledende ideologien i verden. Den posisjonen fortjener markedsøkonomien slett ikke, mener Erik Dammann.
-Konkurranse er ikke bare et dårlig middel til å få mennesker til å yte sitt beste. Det virker også ødeleggende for både individer, grupper, stater og nasjonal utvikling. Dette er også konklusjonen i boka "No Contest; The Case against Competition", fra 1986. Med utgangspunkt i over 500 studier fra hele verden avdekker den amerikanske samfunnsforskeren Alfie Kohn, konkurranseideologiens begrensinger. Både nyere undersøkelser i USA og forskning fra andre land bekrefter det samme: Konkurranse gir dårligere ytelser enn samarbeid og individuell innsats, uansett målekriterier, og uansett om gruppene som ble undersøkt består av barn, studenter, fageksperter, forskere eller utøvende kunstnere. Det forbausende er, framholder Dammann, at selv når man målte forretningsfolks kommersielle ytelser i forhold til deres  plassering på en skala for grader av konkurranseinstilling, viste det seg at de minst konkurranseinnstilte var nådd lengst. Forestillingen om at det er konkurranseinstillingen som bringer framgang i forretningsvirksomhet holder altså heller ikke vann.

En stor sammenlignende undersøkelse av 58 kulturer viste overhodet ingen sammenheng mellom resultater innen kunst, vitenskap og  utbredelse av konkurranse i det aktuelle samfunnet. I en annen tverrkulturell studie konkluderer samfunnsviteren Margaret Mead med at også når det gjelder et samfunns produksjonsevne er samarbeid et mer effektivt middel enn konkurranse.

Det vi vet er at konkurranseøkonomien forsterker forskjeller mellom nasjoner og mennesker. Det er fornuftstridig at samfunnsproblemer og miljøproblemer som er forårsaket av vekst, skal kunne løses ved hjelp av enda større vekst Det er ikke økonomien, men naturen og økosystemets bærekraft som må bestemme utviklingen.

Derfor er det større grunn til å lytte til biologene enn vekstøkonomene. Og biologene har allerede gjennom flere tiår fortalt oss at at kombinasjonen at fattigdom, befolkningsøkning og industrilandenes vekstpolitikk, før eller siden må føre til en økologisk katastrofe. Problemet er selvfølgelig ikke at økonomere og politikere er motstandere av å redde kloden. Vanskeligheten er at de sitter fast i et samfunnssystem som raser sammen hvis veksten opphører, og som de ikke ser noe vei ut av. Selvfølgelig finnes det veier ut av en hver menneskeskapt ordning, mener Dammann.

Personlig er jeg nokså sikker på at den første politikeren som våger å fortelle at rikdomsvekstens epoke er forbi, og som ber sine velgere om å bidra til å sikre neste generasjon en framtid, vil møte en overveldende tilslutning, ja begeistring. Jeg tror folk i langt større grad enn våre ledere forstår, situasjonens alvor og ønsker å betale denne felles prisen for klodens redning.

Vi er allikevel fanget i et konkurransesystem, hvor det å bryte ut individuelt ofte er ensbetydende med å tape.Ingen har personlig fordel av å bryte ut. Tvert om. Derfor må det skje som et samlet politisk prosjekt og mest mulig synkront i den rike delen av verden. For sin egen del tror Dammann på det han kaller for "frivillig tvang". Vi aksepterer at myndighetene beslaglegger en del av lønna vår som skatt, fordi dette er nødvendig for å opprettholde mange fellesskapsløsninger i samfunnet.

Det burde ikke være noe vanskeligere å akseptere forskjellige typer frivillige "tvangsordninger" på andre og områder. Vi kan tenke oss  lovbestemmelser og andre rammebetingelser som setter grenser for hvor stor del av natur-ressursene som både enkeltindivider, bedrifter og nasjoner skal kunne bruke.


Hard overgangsfase

Husk vi snakker om et historisk omlegging, sier Dammann. Å venne seg til å leve i et vesentlig annerledes samfunn vil være tøft for de av oss som er tilvent å leve i overflod og med materiell vekst som målestokk på suksess og vellykethet. Sammenlign det gjerne med en krig. Det blir først blod, svette og tårer. Men etterpå kan vi høste fordelene av et bedre samfunn hvor vi har mer tid til det som virkelig teller for de fleste av oss; familie, barn, venner, natur, kunst- og kulturopplevelser, nabofelleskap, levende nærmiljøer osv. Har vi først fått smaken på et slikt samfunn vil vi neppe tilbake til det gamle konkurransesamfunnet igjen, mener Erik Dammann.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!