USAs grønne omvendelse

Mens EU nylig foreslo tjue prosents reduksjon i sine CO₂-utslipp innen 2020 og den norske miljøvernministeren lover at Norge ikke skal være noe dårligere framstår USA – klodens største produsent av klimagasser – som verdens karbonskurk og storforurenser. Eller gjør de?

«The Greening of America», er overskriften på lederartikkelen i det britiske magasinet «The Economist » sin utgave 27. januar. Det anerkjente, internasjonale finanstidsskriftet med sin velutviklede sans for å fange nye trender, mener en sterk grønn bevegelse er på gang i amerikansk politikk og samfunnsliv. Å bedømme USA utelukkende ut fra politikkutformingen i kretsen rundt presidenten er galt, advarer de. En av styrkene i det store føderale Amerika er bredden i det politiske, kulturelle og økonomiske livet. Mens Det hvite hus har strittet imot i klimakampen har store deler av det øvrige USA beveget seg framover, minner tidsskriftet leserne om.

Under overflaten

Man skal ikke reise mange kilometerne fra klimabenektelsen hos administrasjonen i Washington før et langt mer nyansert bilde av USA tar form. Våren 2006 slo de ledende amerikanske nyhetsmagasinene fast at tiden var inne til å avblåse diskusjonen om klimaendringene var menneskeskapte eller ikke. Bevisene var allerede overveldende, hevdet de i tur og orden. Ute i det vidstrakte amerikanske samfunnet boblet det i et økende klimaengasjement. Folkevetts reiste våren 2006 på reportasjereise i forskjellige amerikanske stater. Det var slående å møte den levende og sterke diskusjonen, et sterk miljøengasjement og bekymringen for menneskeskapte klimaendringer hos folk over et stort spekteret av amerikansk politikk og samfunnsliv. Den dominerende nyhetsdekningen i norske og tildels europeiske medier, med ensidig fokus på den føderale regjeringens politikk – har i liten grad fanget opp de interessante og motstridende bevegelsene under overflaten i verdens eneste gjenværende supermakt.

Grasrot-oppvåkning

Det amerikansk-eide internasjonale nyhetsmagasinet Newsweek brakte i sommer en stor bakgrunnsreportasje hvor de dokumenterte et grønt grasrotengasjement i full utvikling. Artikkelen ble ført i pennen av en av bladets ledende skribenter, senior-redaktør og nyhetsveteranen Jerry Adler, og slo fast at amerikanske stater, lokale myndigheter og til og med endel storselskaper forsøker å ta opp kampen mot de skumle utviklingskurvene som peker mot klimakatastrofen.

– Det rikeste landet i verden har også mest å tape, hevdet den prisbelønte amerikanske journalistveteranen. Flere meningsmålinger viser store endringer i holdningene til folk flest. Antallet amerikanere som sier de bekymrer seg for miljøets framtid «svært mye» eller i «stor skala» økte fra 62 til 77 prosent fra 2004 til 2006. Undersøkelsen ble foretatt før den store publisiteten rund tidligere visepresident Ale Gores film «En upassende sannhet». Mange tror filmen har hatt stor påvirkning på det amerikanske hjemmepublikummet.

Et annet signal om grasrotmobilisering er at en av USA største medlemsbaserte miljøorganisasjoner «Sierra Club», har økt sitt medlemsantall med tretti prosent – opp til 800.000 nye støttespillere i løpet av fire år. Den amerikanske miljøbevegelsen har stampet i motbakke i mange år og det økte medlemstallet indikerer en ny positiv trend.

Kristen miljøkamp

Et nytt trekk er den økende klimabevisstheten blant republikanske velgere og sympatisører. Blant dem finnes et hurtig voksende antall protestantisk kristne som har kommet på banen med økt tyngde de siste få årene. Mange av dem har tradisjonelt blitt regnet som viktige støttespillere for Bush-administrasjonens politikk.

En representativ undersøkelse blant 1000 evangelisk kristne – i amerikansk terminologi også kalt «gjenfødte kristne» – viser et betydelig miljøengasjement. Tre av fire støtter kampen mot globale klimaendringer, inkludert en av fire som sier de gir sterk støtte til klimakampen. Over halvparten mener det er en kristen plikt å støtte arbeid mot klima-endringene og mer enn 70 prosent tror klimaforandringene vil utgjøre en alvorlig trussel mot kommende generasjoner. Mest overraskende er det kanskje at så mange som halvparten av de evangelisk kristne som ble spurt, mente at tiltak måtte iverksettes «selv om de ville ha stor negativ innvirkning på amerikansk økonomi».

Mektig hovedorganisasjon

For knapt ett år siden blandet imidlertid den store kristen-evangeliske paraply-organisasjonen, National Association of Evangelicals, seg inn i debatten, og gjorde det klart at de ikke ønsket å ta standpunkt i spørsmålet om menneskeskapte klimaforandringer. De hevdet det ikke fantes tilstrekkelig enighet om saken blant forskere og eksperter. Tjue predikanter undertegnet skrivet. To av de mest kjente predikantene som støttet opp om nøytralitetsvedtaket var Charles Colson og James Dobson. Colson er kjent som tidligere spesialrådgiver for president Nixon, og en av de mest kompromissløse politikerne som var innblandet i Watergate-skandalen, en serie med lovbrudd og ulovlige overvåkingsaktiviteter som hadde til hensikt å lamme Demokratenes valgkamp tidlig på syttitallet. Colson havnet i fengsel etter Nixons fall i 1974, omvendte seg og tok et kraftig oppgjør med sin fortid som politisk skurk.

I mange år har han vært en profilert kristenkonservativ forkynner med sterke politiske meninger og et varmt sosialt engasjement for innsatte i amerikanske fengsler. Mange som kjenner det religiøse amerikanske landskapet er ikke overrasket over Colsons støtte til et tiltak som i praksis ville legge lokk på hele klimadebatten. Den andre av de prominente predikantene som ønsket kristen nøytralitet i klimadebatten, James Dobson har i mange år også hatt en høy profil i offentlig amerikansk kristenliv. Dobson er en av tungvekterne innen amerikansk kristen medievirksomhet. Gjennom sitt eget medienettverk produserer og distribuerer han radio- og tv-programmet «Focus On the Family» til over 6000 radiostasjoner i hele verden og 80 amerikanske tv-stasjoner. Han hevder å ha 200 millioner lyttere i 164 land, inkludert statseide radiostasjoner i Kina.
James Dobson, som er utdannet psykolog er en markert talsmann for fysisk avstraffelse av barn. Han advarer likevel mot bruk av hard fysisk makt og mener at selv litt smerte er nok til å gjøre inntrykk på et lite barn. Men det er ifølge Dobson viktig at straffen fører til «genuin gråt».

«Bush med skylapper»

Bare en måned etter nøytralitetsinitiativet til den mektige hovedorganisasjonen og de tjue predikantene kom en motgruppe på banen. 85 ledende predikanter stilte seg bak det de kaller for «Evangelical Climate Initiativ». Blant de klimaomvendte evangelistene var Richard Cizik, visepresident ved det politiske kontoret til National Association of Evangelicals. – Det er en utbredt misforståelse at protestantisk kristne langt på vei er identisk med kristenkonservative og at de utgjør en ensartet støttegruppe for Det Hvite hus, hevdet han. Cizik uttalte i debatten vinteren 2006 at «Bush-administrasjonen er utstyrt med skylapper i klimaspørsmålet, og at tiden er inne til at de evangelisk kristne i USA bruker sin omfattende innflytelse og påvirkningskraft».

Utviklingen i den amerikanske klimadebatten løper hurtig og det politiske landskapet er i nesten kontinuerlig forandring. Den svært innflytelsesrike hovedorganisasjonen for evangelisk kristne i USA, National Association of Evangelicals – tok altså sterkt til ordet for nøytralitet i klimaspørsmålet vinteren for et år tilbake. For noen uker siden - 17. januar 2007 - kunngjorde organisasjonen at den ville slutte seg til en gruppe framtredende vitenskapsfolk ved å undertegne en uttalelse som krevde «hurtig forandring i verdier, livsstil og offentlig politikk for å hindre et katastrofalt skifte i klimaet».

Jesus bak rattet

Ikke alle er like prinsipielle i debatten om religionen og ansvaret for klima og miljø. Den amerikanske pastoren Jim Ball fra Los Angeles går rett på sak og spør: Hva slags bil tror du Jesus ville kjørt? Hensikten er å spissformulere en vanlig bruk moralsk målestokk blant kristne – nemlig, hva tror du Jesus ville gjort i denne situasjonen, forklarer Ball. James Ball leder Evangelical Environmental Network, en nonprofit –organisasjon med flere store amerikanske hjelpeorganisasjoner i ryggen. I regi av sitt kristne nettverk tok han i 2003 initiativet til en kampanje med overskriften «What Would Jesus Drive», forkortet på amerikansk maner til WWJDrive. «Folk flest tror spørsmålet om hva slags bil de kjører, ikke har noe med troen deres å gjøre. Vi ønsker å vise dem at nettopp det er tilfellet», sier den 41 år gamle anti-bil-pastoren. Kampanjen har som mål å «få kristne til å forstå at transportvalg er et moralsk valg som faller inn under Jesu Kristi herredømme », ifølge Ball.

Bil og nestekjærlighet

Folk ble også oppfordret til å avlegge et transportløfte, språklig skreddersydd for evangelisk kristne målgrupper og med korrekt intern retorikk på plass. I løftet heter det blant annet « I det jeg bekjenner Jesus Kristus til å være min Frelser og Herre, inkludert Herre over mine transportvalg, lover jeg følgende: Jeg vil organisere livet mitt slik at det blir lettere og mer ønskelig å gå, sykle, benytte bilkollektiv eller bruke offentlig transport. Dersom jeg trenger bil vil jeg velge det mest drivstoffvennlige og minst forurensende kjøretøyet som reelt sett dekker mitt behov». Videre skal løftegiveren love å argumentere for bærekraftige transportløsninger og å oppmuntre bilprodusentene og myndighetene til å prioritere drivstoffvennlige kjøretøyer.

– Våre transportvalg har i siste rekke negativ innvirkning på millioner av mennesker – ikke minst i fattige land – mener James Ball. Vi må innse at mange av våre transportvaner bryter med grunnprinsippene om «du skal elske din neste som deg selv» (Markus kap. 12 v. 30-31) og «som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem» (Lukas kap. 6 v. 31). Både individuelle transportvaner og en offentlig transportpolitikk som skader andre, bryter med et av de aller viktigste kristne prinsippene, nemlig prinsippet om nestekjærlighet, sier James Ball.

Bevegelser på toppen

Det er vanskelig å overvurdere betydningen av kristen tro i amerikansk samfunnsliv. De protestantiske trossamfunnene har tradisjonelt hatt stor innflytelse i USA. Samtidig har det også skjedd en viktig utvikling blant kristne i den amerikanske katolske kirken. Samlet kan dette skape en ny og viktig drivkraft i den amerikanske klima- og miljødebatten. Allikevel hersker det liten tvil om at det som skjer på toppnivå i USAs politikk og i de politiske institusjonene i Washington vil være aller viktigst i utformingen av eventuelt nytt amerikansk klimaregime. Politiske kommentatorer og folk flest som fulgte presidentens årlige tale til nasjonen 23. januar i år, kunne ikke unngå å registrere den nye tonen i forhold til tiltak mot klimaendringene. Men innfallsvinkelen til Bush var strengt knyttet til supermaktens behov for å gjøre seg mindre avhengig av sårbare oljeleveranser fra det ustabile Midt-Østen. Det var vanskelig å spore noen bekymring for USAs eller klodens miljø i talen til verdens mektigste mann. Kun i en kort setning slo han fast at klimaendringene utgjorde en trussel for miljøet. Den norske statsministeren i sin nyttårstale, og enda mer Storbritannias statsleder Tony Blair, framstår som barkede miljøaktivister i sammenligning – i allefall verbalt.

En svært avgjørende forandring i toppen av amerikansk politikk var den demokratiske valgseieren under mellomvalget høsten 2006. Nancy Pelosi (66), den nye talskvinnen for representantenes hus og dermed den tredje mektigste politikeren i USA har rettet full oppmerksomhet mot den globale oppvarmingen. I følge «The Economist» etablerer hun nå en komité som skal se nærmere på både klimaspørsmålet og amerikansk avhengighet av importert olje. Hun vil ha lovforslag på bordet før nasjonaldagen 4. juli, slik at hun kan erklære «energi-uavhengighet» – og det på den samme dagen som nasjonens grunnleggere kuttet de politiske båndene til kolonimakten Storbritannia.

Samtidig sirkulerer i følge tidsskriftet så mye som et halvt dusin andre lovforslag om klimatiltak i senatet. Flere støtter tanken om faste utslippskvoter fastsatt av regjeringen – som igjen kan auksjoneres bort i et kommersielt marked.

Klimabløffen

I kjølvannet av demokratenes valgseier fulgte et annet spennende skifte i Washington: Lederen for Senatets miljøkomité ble byttete ut. Etter seks år forlot den omstridte Oklahoma-senatoren James Inhofe den viktige posten som den amerikanske hovedstadens ledende miljøpolitiker. Inhofe er verdenskjent for sin knallharde avvisning av de massive forskerkonklusjonene om menneskeskapt global oppvarming, og har karakterisert dette som «den største skrønen som noensinne har blitt forsøkt pådyttet det amerikanske folk». Da det norske Nansen-senteret kunne publisere en rapport som viste en kompleks nedsmeltingsprossess av Grønlands-isen, med vekst i deler av innlandsisen, var Inhofe ifølge ledelsen ved forskningssenteret i Bergen kjapt ute med å ta rapporten til inntekt for sitt eget syn – at smeltingen er en myte. Han fikk ikke med seg at isen til gjengjeld smeltet i de mer utsatte områdene av Grønlands enorme ismasser og dermed gjorde at totalresultatet likevel var netto tap av is. Den nye lederen av senatets miljøkomité er den glødende miljøaktivisten Barbara Boxer fra California. Den miljøradikale Boxer har aldri gjort noen hemmelighet av at hun ønsker at hele USA skal forplikte seg til en reduksjon i sine klimagassutslipp på linje med det hennes egen hjemstat har besluttet på egen hånd, tjuefemprosents reduksjon innen 2020.

Moralsk lederskap

Kan USA makte å bli en ledende kraft i kampen mot klimaødeleggelser til tross for sin elendige forhistorie og fortsatt lite innsatslystne president og statsadministrasjon? Bush har åpent truet med å nedlegge veto mot lovforslag som det nye demokratiske flertallet i kongressen måtte forsøke å presse på ham. En av USAs mest beundringsverdige egenskaper er landets tro på at det har plikt til moralsk lederskap, mener britiske The Economist. Selv om de gjør det elendig som forbilde for øyeblikket, kan den globale oppvarmingen forandre på det. Ved å ta på seg den internasjonale ledertrøya i klimakampen, kan landet erobre noe de må føle som en tapt posisjon i verdenssamfunnet og samtidig sikre seg store porsjoner av det hurtig framvoksende markeder for ren energi – som gamle Europa ellers vil stikke av med. For resten av verden er det bare å holde pusten i spenning. Langt fra alle vil støtte det britiske tidsskriftet når de uten videre diskusjon framholder USA som moralsk ledernasjon opp igjennom det tjue århundre – dog med et glipp i Midtøsten og i klimasaken de siste årene. Men uansett hva man måtte mene: En virkningsfull kamp mot den globale oppvarmingen kan ikke skje uten at klodens eneste gjenværende supermakt kaster seg inn med full styrke.