Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 2065

SOS fra Stillehavet

Finnes det et sted på jorden hvor livet ennå kan leves bekymringsløst? Der himmelen er evig blå og dagene fylles av kritthvite smil? Ja, vil du kanskje svare – ja! I det sørlige Stillehav, der huladansende kvinner og det rytmiske bølgebruset får deg til å glemme all verdens ondskap. Men kanskje tar du feil.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Finnes det et sted på jorden hvor livet ennå kan leves bekymringsløst? Der himmelen er evig blå og dagene fylles av kritthvite smil? Ja, vil du kanskje svare – ja! I det sørlige Stillehav, der huladansende kvinner og det rytmiske bølgebruset får deg til å glemme all verdens ondskap. Men kanskje tar du feil.

Det sørlige Stillehav utgjør et stort og variert område, der øyene og atollene hviler som små prikker i en blå uendelighet. Her lever seks millioner mennesker, og det biologiske mangfoldet er så rikt at det er til å miste pusten av. Bare på ett enkelt rev kan det leve opp til 3000 arter. De mange tusen småøyene er omgitt av kompliserte økosystemer, der selv små inngrep kan få alvorlige følger. I dette havområdet finner vi de melanesiske øyene (som Papua Ny-Guinea, Salomonøyene og Vanuatu), de middelstore øyene i Polynesia og Mikronesia (som Tonga, Samoa, fransk Polynesia, Palau og Guam) og mini-stater som Cookøyene, Kiribati og Tuvalu.
Avstanden mellom dem kan være både dager og uker på åpne havet, men miljøutfordringene er langt på vei felles. Stikkordene er stigende havstand, avskoging, tiltakende erosjon, overfiske og økende sårbarhet overfor stormer, sykloner og orkaner.
– Det Stillehavet som turistene opplever, kan fortone seg som en drøm. Men bak drømmen finnes en vond virkelighet. Og mye av den skyldes den globale oppvarmingen, forteller Patrick Nunn, professor, miljøaktivist og flittig bidragsyter til One World Magazine.
Nunn erkjenner at oppvarmingen av kloden vår har pågått i lang tid, kanskje i hundre år eller mer. I det sørlige Stillehav har klimaskiftet ført til en årlig økning av vannstanden med 1,5 millimeter. Det høres lite ut – kanskje vil du le. Men Nunn er gravalvorlig.
– I løpet av hundre år blir dette en økning på 15 centimeter. Og det er mye, spesielt når vi snakker om flate øysamfunn som i enkelte tilfeller rager bare fire meter over havet. Når det blåser opp til storm, betyr denne lille differansen ødelagte avlinger, hus som knuses til pinneved – og i verste fall tap av menneskeliv.

Fra vondt til verre

Siden 1992 har Nunn, sammen med sine studenter, besøkt tolv av øystatene for å intervjue de eldre innbyggerne om de lokale livsvilkårene. Nesten alle svarte at de betraktet den stigende vannstanden som den største trusselen mot miljøet.
Mange var blitt tvunget til å flytte fra sine opprinnelige bosteder nær strandlinjen av frykt for vannets herjinger. Prognosene for de neste hundre år går ut på at vannstanden vil stige tre til fem ganger raskere enn i de foregående hundre.
– Det som har skjedd til nå, blir bare småtteri i forhold til det som er i vente. Og de som har mest grunn til å grue seg, er innbyggerne på «flate pannekaker» som Kiribati, Marshalløyene, Tokelau og Tuvalu.
Disse øyene består av løs sand og stein, og har lite å stå imot med når havstormene pisker mot strendene, forteller Nunn. Han får støtte fra andre forskere og også fra FNs miljøvernorganisasjon (UNEP). «I det sørlige Stillehav ledsages harde tropiske stormer og sykloner av kraftig nedbør. Lavtrykket kan føre til at havstanden stiger så mye som to meter, noe som fører til flomkatastrofer, enda mer erosjon og tap av liv og eiendom,» heter det i en fersk rapport fra UNEP.
Rapporten er deprimerende lesning med dårlige varsler fra første til siste kapittel. Stigningen i havstanden fører til økt press på korallrevene, som fungerer som livsviktige buffere mellom øyene og storhavet. Mesteparten av befolkningen på øyene bor nær kystlinjene. En markert forverring av miljøet kan tvinge dem til å flytte lenger inn på øyene, der næringsgrunnlaget er dårligere, eller til å emigrere.

Sukker og turisme

Ingen av øyene i det sørlige Stillehav kan kalle seg rike. På FNs statistikker befinner de seg, med visse unntak, i det nedre sjiktet. Den økonomiske veksten var beskjeden
på hele 1990-tallet – så beskjeden at mesteparten ble spist opp av veksten i befolkningen. På Marshalløyene vokser befolkningen med 4,5 prosent i året, på Salomonøyene 3,5 prosent. Slikt blir det problemer av. Fordelingen av godene er ujevn, og enhver turist som beveger seg bort fra de kritthvite strendene, får raskt øye på slumbeltene av bølgeblikk og forfall. Svikt i jordbruksproduksjonen har ført til økt matvareimport og en tiltakende «amerikanisering » av kostholdet, dessverre med negativt resultat. På flere av øyene har den raske folkeveksten ført til skjerpet kamp om jorda, og tvistemålene hoper seg opp i rettsapparatene. Dessverre gjør myndighetene lite for å rydde opp; folk flest får gjøre som de selv vil.
Mesteparten av jordbruket foregår langs kystlinjene, som for eksempel på Fiji, der sukkeret dyrkes på det flate beltet rundt øya. Men nå trues sukkerproduksjonen av det salte sjøvannet, som trenger seg inn i landskapet med økende kraft. Sukker står for en tredjedel av Fijis eksportinntekter. Også det livsviktige fisket står også i fare. Kommersielle tråler- flåter har invadert det sørlige Stillehav, og resultatet er blitt som forventet; overfiske. Rovdriften har tvunget tusenvis av små- fiskere til å gå i land. I fjor klarte småfiskerne å hale inn rundt 110 000 tonn, det laveste tallet i manns minne. Den kommersielle fangsten ble anslått til en million tonn.
En annen viktig inntektskilde er turismen. Sol, sand og sjø – finnes det noe bedre? Det late livet under fargerike parasoller, gjerne med en longdrink i den ene hånden og en billig pocketbok i den andre?
I dag bruker strandeiere store summer på å vedlikeholde strender som før i tiden tok vare på seg selv. Enkelte turiststrender på Vanuatu og Kiribati er blitt evakuert, sannsynligvis for godt. På de mest utsatte øyene kan hele turistnæringen komme i fare.

Ta et fast grep

Forskere og bedrevitere har omtalt Asia og Stillehavsområdet som verdens
vekstområde i det 21. århundre. Kanskje får de rett. Men de små øystatene i det sørlige Stillehav har neppe mye å se fram til. Kreftene som motarbeider dem er rett og slett for sterke. Dessuten gjøres det for lite for å motarbeide utviklingen – mens det ennå er tid. Nordmannen Espen Rønneberg, som var Kyotokonferansens visepresident, mener at de rike landene har sviktet de små øystatene, at de lar dem synke i
havet uten blygsel.
Øystatenes kanskje viktigste redskap er South Pacific Regional Environment Programme (SPREP). Organisasjonen ble opprettet i 1992 og har i dag 26 medlemsland: de 22 landene og territoriene i det sørlige Stillehav, samt Australia, Frankrike, New Zealand og USA.
Det uttalte formålet til SPREP er «å forbedre miljøet og å sikre en bærekraftig utvikling både for dagens og framtidas generasjoner.» Fra sin base på Samoa har organisasjonen satt i gang en rekke tiltak og forskningsprogrammer, alt fra studier i avfallshåndtering til observasjoner av endringene i atmosfæren.
– Jo da, det samarbeides både her og der, sier professor Nunn, – men faktum er at disse øystatene mangler både penger og kompetanse. Derfor må de rike land med USA i spissen kjenne sin besøkelsestid. De må gjøre noe, de må ta et fast, overordnet grep, og det må skje fort.
Mens innbyggerne venter på hjelp, forsøker de mest driftige å reise sine egne vern mot havet. De bygger provisoriske barrierer av sand og stein, av planker, tømmer og bølgeblikk. Men ingen av konstruksjonene vil kunne stå imot den neste orkanen. Ethvert tiltak er bare en falsk trøst, i beste fall en kortvarig utsettelse av problemene.

 

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -