Skitne penger

Selv om Arne Johan Vetlesen har akademisk pondus til å gi ut bøker på Cambridge University Press, støver han ikke ned på et kontor på Blindern. Tvert imot bestreber han seg på å være en public intellectual, og i løpet av de siste årene har han fôret avisene med kronikker om det han beskriver som vår tids viktigste politiske spørsmål: Klimakrisen. En av disse kronikkene inneholdt en setning som skulle spire til en bok: ”Den som snakker om klimakrisen, kan ikke tie om kapitalismen”. Gyldendal fikk tenning og høsten 2008 utkom Nytt klima – Miljøkrisen i samfunnskritisk lys, dedisert til ”varsleren” Erik Dammann. Ambisjonen med boken: Å tilføre klimadebatten systemkritikk.

– Vi har et økonomisk system der vekst og profitt er iboende målsettinger. Dette fører til et systematisk overforbruk av naturkapitalen og store miljø- og naturødeleggelser.

– Kapitalistisk økonomi er ikke forenelig med en økologisk beboelig og intakt klode, sier Vetlesen.

Grønn New Deal

Jeg forsøker å etablere en motpol. Er det ikke tegn til at det økonomiske systemet omsider har begynt å forstå alvoret i klimakrisen? FN lanserte nylig ideen om en grønn New Deal for å få verdensøkonomien på fote igjen, og initiativet har blitt omfavnet av både USAs neste president Obama og vår egen miljøvernminister Solheim. Er det bare tomprat?

– Jeg er selvfølgelig tilhenger av en grønn New Deal, innleder Vetlesen:

– Samtidig mener jeg at entusiasmen rundt den nye ”grønne” kapitalismen er overdreven. Ny og grønnere teknologi er en overfladisk, utvendig og instrumentell måte å tro seg å kunne løse krisen på, og den er ikke i nærheten av å rokke ved det som beveger oss i gal retning: Forbruksveksten.

– Men man må vel skille mellom ulike former for forbruk? Noe belaster økologien mer enn annet.

– Undersøkelser viser at den globale forbruksveksten spiser opp de grønne gevinstene som kommer fra teknologiske nyvinninger. Selv om nye biler forurenser mindre enn eldre stiger de totale utslippene fordi antallet biler på veien øker. Jeg tror derfor ikke på tanken om at det bare dreier seg om produsere smartere. Vi må også produsere mindre.

Kjøp mindre

Men hva er alternativet? Vetlesen starter med å feie kapitalismens ideologiske motpol av banen. De sosialistiske og kommunistiske forsøkene på samfunnsbygging har hatt en enda dårligere miljøprofil. Deretter avfeier han tanken om å skru samfunnsklokken tilbake:

– Utfordringen er knyttet til å finne et system som er innenfor vår kultur og verdier. Det handler om å gå fra forbruksvekst til forbruksnedgang. Kjøp mindre! Helt på linje med Dammann, altså.

– Men forbruket går fremdeles bare en vei: Opp. Hvilke muligheter har vi til å snu denne utviklingen?

– Her er det flere mulige innganger. Moderne lykkeforskning viser for eksempel at forbruksveksten ikke har resultert i økt lykkeopplevelse, men snarere i mer utilfredshet. Noen hevder derfor at vi har kommet til et materielt metningspunkt og at vi er psykologisk rede til å snu.

– Du sier noen. Ikke du, med andre ord?

– Nei, jeg er nok mer på linje med Steinar Lem og hans syn på at vi trenger en form for ondartet miljøkatastrofe her hjemme for å få til en endring. Fremdeles er følgene av klimaendringene for abstrakte for Ola og Kari.

En holistisk miljøetikk

Vi er inne ved kjernen. Hvorfor vekker ikke hensynet til våre etterkommere en resolutt handlingsvilje til å stagge klimakrisen? Vetlesen, som har kollektiv ondskap som et av sine faglige spesialfelt, forklarer det som et utslag av at vi er nærhetsetikere:

– Hensynet til våre etterkommere eller til folk som ikke befinner seg i vår umiddelbare nærhet ansporer ikke til så fundamentale handlingsendringer som det her vil være snakk om. Ifølge Vetlesen legger dette grunnleggende føringer for hvordan vi bør forholde oss til klimakrisen. Det blir for abstrakt å fokusere på at andre vil bli skadelidende i fremtiden hvis vi ødelegger og forbruker mer her og nå. For å ta tak i disse problemene må det vi ødelegger, naturen, tilskrives en verdi i seg selv:

– Vi må utvikle en holistisk miljøetikk som ser relasjonen mellom mennesket og alt annet levende som et gjensidig avhengighetsforhold. Vi er prisgitt denne ene planeten og dens begrensede ressurser. Derfor handler det om å se naturens skjørhet overfor oss og vår egen skjørhet vis-à-vis naturen.

Treåringen og treet

Men er ikke tanken om en holistisk miljøetikk vel ambisiøs med tanke på at vi ikke engang klarer å bygge opp tilstrekkelig ansvarsfølelse til å ville overlevere en noenlunde intakt klode til våre etterkommere?

– I boken skriver jeg om sønnen min på tre år som vinker farvel til et tre. Han vil bli lei seg hvis han kom tilbake til treet og så at det hadde blitt hugget ned. I våre øyne er dette barnslig, men det forteller noe essensielt: Vi har en mottakelighet til å berøres av at naturen ødelegges, men går gjennom en kulturell avlæringsprosess fordi naturen har blitt til noe utsidig, en ressurs for menneskelig velstand. Ifølge Vetlesen er dette vesentlig for å forstå bakgrunnen for ødeleggelsen av naturen og miljøet:

– Bak klimakrisen ligger det en dypere samfunns- og kulturkrise der vi har fremmedgjort oss fra naturen ved å betrakte den som noe ytre og forskjellig fra oss selv.

20 år for sent

Men vi står ikke bare i fare for å miste naturen i metaforisk forstand. Klimaødeleggelsene har ført kloden mot stupet, og selv med en massiv innsats er Vetlesen redd vi vil være for sent ute. Han sikter til de selvforsterkende klimaeffektene som kan slå inn som følge av den globale oppvarmingen. Tining av permafrost og frigjøring av metan - en drivhusgass som er 20 ganger sterkere enn CO2.

– Hvis vi hadde satt inn støtet under den forrige miljøbølgen for 20 år siden kunne mye ha vært annerledes. Blant annet ville mye av den regnskogen som har forsvunnet siden da ha vært intakt. Betydningen av dette skal ikke underslås. Vi skulle ha gjort noe for lengst. Konsekvensene av denne unnlatelsen kommer vi ikke utenom.

– Hva hvis det er for sent? Har det da noen hensikt å endre livsstil?

– Ja. Uavhengig av om det er for sent eller ei vil det å gjøre det som er rett ha en egenverdi på individnivå. Selv om det ikke er et stort bidrag for å redde miljøet, har det en egenverdi for meg å slutte å fly, for eksempel. Det har en egenverdi i kraft av å være riktigere enn alternativet. Det skal man ikke undervurdere betydningen av.