Ren framtid i rike hender

horisont 21 bygger på et stort arbeid utført av forskere ved ECON – Senter for økonomisk analyse. Flere store selskaper, interesseorganisasjoner i næringslivet og to departementer støtter prosjektet – og har deltatt i arbeidet. Bokens tre scenarioer for Norge anno 2020 – «Skippertaket», «Mangfold» og «Forvaltning» – tegnes på bakgrunn av fire internasjonale trender: individualisering, globalisering, teknologi og kompetanse.
Den forrige store framtidsrapporten var Scenarioer 2000 i 1987, hvor ECON var en av bidragsyterne. Den gang ble forskerne sterkt kritisert for ikke å legge vekt på miljøutfordringene. «En av de sterkeste kritikkene som Scenarioer 2000 fikk i sin tid, var at de ikke hadde tatt opp de globale miljøproblemene, men i ettertid viste det seg at vi ikke fikk noen globale miljøkatastrofer», uttalte en av forskerne bak Horisont 21 nylig i et intervju med Morgenbladet. På spørsmål fra Folkevett medgir prosjektleder Kjell Roland ved ECON at dette ikke er noen god begrunnelse for å utelate miljøproblemene også i Horisont 21.

– Bare i et kort tilleggskapittel berøres miljøet. Hvorfor er ikke miljøutfordringer integrert i scenarioene?

– En slik rapport kan aldri bli objektiv, den legger visse verdier til grunn. I en analyse er det ikke mulig å snakke om alt, og vi måtte gjøre et realpolitisk valg. Det har ikke kommet noen vesentlig ny kunnskap om miljøproblemene de siste årene. Målet vårt er å sette nye problemer på dagsorden, sier Roland, som er redaktør for Horisont 21.
Han viser også til at miljø lenge har stått høyt på dagsorden. Andre scenarioer og stortingsmeldinger har behandlet emnet, og selv har ECON utgitt flere miljørapporter.

I introduksjonen til Horisont 21 nevnes det at «miljøet må og vil ha høy prioritet». Forskerne bak Horisont 21 mener at miljøutfordringene vil bli løst i løpet av noen tiår ved hjelp av teknologi. De tror ikke på skremsler om et ragnarok som følge av tradisjonelle miljøproblemer som forurenset luft og vann. Roland understreker likevel at han skiller skarpt mellom disse og klimaproblemene, som han anser som en større utfordring. Når ingen av de tre scenarioene tar opp klimautfordring­ene, er det ifølge Roland fordi gode scenarioer må konsentrere seg om forhold som noen i Norge kan gjøre noe med. Klimaproblemet kan altså ikke løses på hjemmebane.

Rikdom hjelper

Norge anno 2020 vil være betydelig rikere enn i dag, spår Horisont 21. I FN-rapporten Agenda 21 står det at «Den viktigste årsaken til at det globale miljøet stadig forringes, er de ikke-bærekraftige produksjons- og forbruksmønstrene, spesielt i rike land. Det er et alvorlig problem som forsterker fattigdom og skjevheter». Roland støtter verken denne forståelsen eller at det er noen sammenheng mellom vår velstandsutvikling og miljø- og fattigdomsproblemer i framtiden.

– Dere skriver at «miljøproblemene har en tendens til å bli mindre jo rikere et land er». Betyr det at vi i framtiden kan kjøpe oss fri fra alle problemer?

– Farlige utslipp til luft, vann og grunn forsvinner med rikdom. Jeg har reist mye i Asia, og ser dette klart. Det er heller ingen sammenheng mellom at vi er rike og at de fattige barna i Manila får i seg bly og blir syke, fastslår Roland, som mener det er en avsporing å sette grenser for den økonomiske veksten i Norge. De rike og dynamiske landene går stadig foran i miljøkampen, mens ingen fattige samfunn har kunnet løse vesentlige miljøproblemer.

– Norge er mye rikere i dag enn under Gerhardsen. Hadde vi derimot hatt samme velstand som på 1950-tallet, ville vi hatt massive miljøproblemer som vi ikke har nå, hevder Roland.

Gullalder

Horisont 21 starter med et tilbakeblikk over de siste 20 årene – Gullalderen – og konstaterer at det aldri har gått så bra i Norge, på alle felter.

– Er den stadige forbruksveksten og globale skjevfordelingen også en del av at alt er bedre nå enn før?

– For Norge har det aldri vært så bra. Og i global sammenheng er ikke fattigdommen noe nytt, den fantes for 20, 40 eller 60 år siden også, hevder Roland.

I den nye rapporten «Hundre effektive år» fra FIVH kommer det fram at ressurseffektiviteten i Norge er langt bedre i dag enn i 1900. Men pengeforbruket har vokst raskere enn ressurseffektiviteten, og forbruket av ressurser er derfor langt høyere enn for hundre år siden. I?perioden 1975-2000 – «Gullalderen» – økte energiforbruket med nærmere 60 prosent. FNs klimapanel slo i 1990 fast at CO2-utslippene må reduseres med 60-80 prosent for å unngå klimaendringer med alvorlige konsekvenser.

– Norges CO2-utslipp er nå 2,5 ganger høyere enn verdensgjennomsnittet. Er ikke det norske forbruksnivået langt over bærekraftig nivå?

– Med dagens teknologi og energiforbruk er utslippene ikke bærekraftige. Konsekvensen er enten at velferdsnivået må vesentlig ned i Norge og andre i-land, eller så må vi utvikle teknologi som vesentlig reduserer utslippene. Oppgaven må være å utvikle teknologi som unngår en velferdsreduksjon, sier Roland, som ikke ser noe oppsiktsvekkende i miljøkapitlet i Horisont 21.

– De fleste forskere vil være enig i det, tror han.

Aktive deltakere

Tunge aktører i næringslivet sponser Horisont 21. Blant støttespillerne er Den Norske Bankforeningen, Næringslivets Hovedorganisasjon, Prosessindustriens Landsforening, Oljeindustriens Landsforening og Norsk Hydro. «Sponsorene har også vært aktive deltakere i prosjektet», står det å lese i boken. Kjell Roland ved ECON avviser at sponsorene har satt dagsorden eller påvirket resultatet av arbeidet.

– Forskergruppen har det fulle ansvaret for valg av tema. En rekke miljøer og enkeltpersoner i tillegg til sponsorene har også bidratt i grupper som har drøftet forhold som vil påvirke utviklingen av det norske samfunnet framover. Fra disse gruppene har vi fått innspill til arbeidet med scenarioene, sier Roland.

Geir Høibye er ansvarlig for miljøpolitikk i NHO, en av sponsorene. Han synes ikke det er problematisk at næringslivet deltar aktivt i et prosjekt som dette.

– Det ligger ikke noe politikk i dette. Så lenge forskningen foregår på skikkelig vis, ser jeg ikke det som noe problem. Det er naturlig at ECON ønsket støttespillere med kompetanse når det gjelder verdiskap­ing, mener Høibye.

– Snevert

– Det ECON skriver om miljø, er ufattelig kunnskapsløst. Dette hevder fagsjef John Hille i Idébanken, en stiftelse som blant annet tegner framtidsbilder av et bærekraftig Norge. Hille står bak en rekke bøker og rapporter om sammenhenger mellom økonomi, miljø og ressursbruk. Han er grunnleggende uenig med Roland.

– Ett eksempel er historien om KFK-frie kjøleskap, som trekkes fram i boken. Forfatterne bruker dette som et bevis på teknologiens evne til å løse miljøproblemer, og roser kjøleskapprodusenten Du Pont. I virkeligheten ble Du Pont avslørt som miljørøvere allerede i 1992 – deres «miljøvennlige» kjøleskap var også ozon-skadelige! Dette er elementær historie, like fullt hopper ECON bukk over det hele, konstaterer Hille.
Han etterlyser en lang rekke miljøsaker som ikke nevnes i Horisont 21s miljøkapittel.

– Horisont 21 nøyer seg med å beskrive de problemene vi har kunnet kjøpe oss fri fra. Da er det ikke rart de konkluderer med at også klimaproblemene kan løses teknologisk. Men miljø handler om mer enn utslipp til luft og vann, pluss klima. Hvor er diskusjonen om genteknologi, biologisk mangfold, miljøgifter eller naturinngrep, spør Hille.

Han mener ECONs utvalg av miljøsaker avslører et snevert syn på miljøutfordringene. Horisont 21 hevder at renseteknologi er løsningen på utslippene av klimagasser, fordi «alternativene ikke framstår som særlig attraktive». Ifølge Hille står alternativene i kø: sol-, vind- og bioenergi.

Gjesp

Hille er ingen tilhenger av skrekkscenarioer, men mener det er rimelig realistisk at vi vil oppleve kraftige vekkere. Miljøgifter og genmodifiserte organismer kan by på ubehagelige overraskelser. Trolig vil effektene av klimagasser bli stadig tydeligere, og Hille undres over at dette ikke er integrert i ett av de tre scenarioene.

– Horisont 21 sier at scenarioene er optimistiske, men jeg opplever det ikke slik. Det er nok av grunner til at dette er framtidssamfunn jeg ikke ønsker meg. I Skippertaksscenarioet ligger en klar svekkelse av demokratiet. Mangfoldsscenarioet inneholder en alvorlig forvitring av sosiale felleskap, mer individualisme, mer politi. Heller ikke Forvaltningsscenarioet framstår som særlig positivt. Jeg ønsker ikke et framtidig Norge styrt av elite og marked, uten gode fellesskap! Boken legger også til grunn en bred nedbygging av jordbruket, som miljømessig har mange betenkelige sider. Dessuten står Horisont 21 uten noen beskrivelse av globaliseringen, eller refleksjon over Norges ansvar for verdens flertall, mener Hille.

Fagsjefen finner lite som vekker begeistring i Horisont 21, og tror boken vil bli møtt med gjesp.

– ECON har ikke levert noe interessant bidrag til diskusjonen om framtidens Norge.

– Hva etterlyser du i en slik omfattende framtidsstudie?

– Jeg savner en drøfting av hvilke verdier man ønsker å bevare og styrke. Politikk handler om verdier, om å si hva man ønsker. Normative, positive framtidsbilder som diskuteres og settes opp mot hverandre er et redskap til dette. Men Horisont 21 uttrykker ikke klare holdninger, og flyter på forlengelse av trender. Norge trenger en reell debatt om hva vi vil, ikke slike døde og blodløse beskrivelser. Hvor blir det av diskusjonen om miljø, medmenneskelighet og Norges ansvar i verden? Det ville være en framtidsdebatt, avslutter Hille.

Vil Jens lytte?

Erik Øverland leder Arbeids- og administrasjonsdepartementets scenarioprosjekt Norge 2030. Sluttrapporten kommer høsten 2000, og vil tegne fem ulike scenarioer for Norge i 2030. Prosjektet fokuserer særlig på det offentliges omstillingsevne, og konsekvensene av politiske valg i nær framtid. Ifølge Øverland er bærekraftig utvikling ett av flere sentrale elementer i Norge 2030.

– Et hvert troverdig framtidsscenario for Norge må vektlegge miljøutfordringene. Vi åpner likevel for kritiske stemmer til tradisjonell bærekrafttenkning, og unngår den klassiske skrekkscenariemodellen, sier Øverland.

– Hvilken funksjon har scenarioene? Skal de vurdere det som er sannsynlig, eller klart peke ut en retning?

– Det er et klart skille mellom scenarioer og strategier, selv om man ikke kan unngå at scenarioer virker normative, mener Øverland.

Han legger til at scenarioer skiller seg fra prognoser og framskrivinger ved at de står langt friere. Scenarioarbeidet kan inkludere det som er usikkert, og det er ingen motsetning i at ulike scenarioprosjekter på samme tid tegner ulike bilder. Øverland mener at Norge 2030 skiller seg vesentlig fra Horisont 21, ved at Norge 2030 er forankret i departementet, ikke et eksternt forskningsmiljø.
Også regjeringen driver langtidsplanlegging. Tradisjonelt legges det fram et langtidsprogram før hvert stortingsvalg, som viser hvilke prioriteringer regjeringen ønsker på lang sikt. Et statssekretærutvalg ledet av Endre Skjørestad (Sp) hadde det politiske ansvaret for sentrumspartienes langtidsprogram. Fra Finansdepartementet får Folkevett opplyst at det var planlagt et møte 15. mars, der Horisont 21 skulle presenteres for regjeringen Bondevik. Etter regjeringsskiftet er det usikkert hvilken vekt Stoltenbergs langtidsplanleggere vil legge på innspillene fra ECON.

– Hvor er visjonene?

– Jeg sitter med inntrykket av at Horisont 21 ikke forteller hva de egentlig vil. Hvor er visjonene for det Norge vi ønsker, spør Randi Ledaal Gjertsen, nestleder i Verdikommisjonens styringsgruppe.

Gjertsen leder kommisjonens ungdomsgruppe Gruppe 2050. Gruppen samler innspill som viser hvilke verdiprioriteringer ungdom vil gjøre.

– Det er ungdom som skal leve i framtidens Norge. Vi er nødt til å tenke mer langsiktig om menneskelighet, miljø – hva slags samfunn vi ønsker oss, sier Gjertsen. Hun konstaterer at Horisont 21 lever i en annen verden, med et helt annet utgangspunkt enn henne.

– Listen over bidragsytere er til å få hakeslepp av. Dette er en samling mektige instanser som skisserer scenarioer til sin egen fordel. Resultatet gjenspeiler i for stor grad de som støtter prosjektet. Horisont 21 inkluderer ingen frivillige organisasjoner! De frivillige organisasjonene kunne gitt viktige bidrag til en beskrivelse av hvordan vi tror framtiden kan bli, eller hvordan vi ønsker den, mener Gjertsen.

Ungdomslederen mottar noveller, dikt og tegninger som forteller om hvordan ungdom vil ha framtiden, og hva de frykter. De forteller noe om å sette mål for det vi skal nå, mens Horisont 21 uttrykker en mer voksen tenkemåte: slik blir det, tror Gjertsen. Gruppe 2050 får innspill fra barn og ungdom som drømmer om en framtid med trygghet, familie og menneskelig kontakt.

– Gir Horisont 21 håp om dette?

– Nei! Se på Forvaltningsscenarioet. Det skisserer en gedigen generasjonskonflikt. Utdanningssektoren rammes, skolene forfaller, de skriver om «en latent utrygghet» – dette er et skrekkscenario for meg, utbryter Gjertsen.

Hun synes ikke scenarioene gir grunn til optimisme, slik det blir hevdet. Når folk føler at mye går i feil retning, hvorfor skal de smile da? Hun er glad for alle som vil motvirke pessimisme, men synes ikke ECON lykkes i oppgaven.

– Det er spennende at de gjør dette, men det blir for snevert. Hvis alle går med Horisont 21 på innerlommen, da blir framtiden slik! Vi trenger å tegne andre framtidsbilder, konkluderer Gjertsen.