Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 2038

Keiserens nye trær

Lufta er for alle, sa Rolf Wesenlund, alias Fleksnes, i den populære TV-serien. Men stemmer dette sannhetens ord i våre dager? I Uganda har Kjell Inge Røkke og co. skaffet seg store landområder for hurtigvoksende treplantasjer. Salg av CO2-kvoter til gasskraftutbyggere og andre forurensere her i Norge skal innbringe enorm profitt. Tilbake i Uganda sitter lokalbefolkningen med frarøvet livsgrunnlag, og myndighetene får bare småpenger til statskassa. Er lufta kanskje bare for de rike?
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Lufta er for alle, sa Rolf Wesenlund, alias Fleksnes, i den populære TV-serien. Men stemmer dette sannhetens ord i våre dager? I Uganda har Kjell Inge Røkke og co. skaffet seg store landområder for hurtigvoksende treplantasjer. Salg av CO2-kvoter til gasskraftutbyggere og andre forurensere her i Norge skal innbringe enorm profitt. Tilbake i Uganda sitter lokalbefolkningen med frarøvet livsgrunnlag, og myndighetene får bare småpenger til statskassa. Er lufta kanskje bare for de rike?


Bukaleba skogreservat ligger ved Victoriasjøen, like øst for byen Jinja hvor Nilen har sitt utspring og Ugandas eneste øl «Nile Beer»
brygges. Ved inngangen til reservatet ligger en liten skogstasjon hvor den norske ambassadøren har plantet et tre til ære for det norske selskapet Tree Farms.

Selskapet har nemlig sikret seg 5160 hektar (51600 mål) av Bukaleba­-reservatets totale landareal på 8000 hektar. Tree Farms’ planer er å beplante mesteparten av konsesjonsområdet sitt med hurtig­voksende treslag som eukalyptus og furu. Når trærne er hogstmodne, kan selskapet selge tømmer og trevirke.

Men før den tid satser Tree Farms på å få inntekter fra et mer umiddelbart og lukrativt marked; salg av CO2-kvoter.
Saken er den at Kyotoprotokollen, som ble undertegnet i desember 1997, åpner for at rike land og private selskaper skal kunne kjøpe CO2-kvoter fra andre himmelstrøk. På den måten slipper de å redusere sine klimagassutslipp hjemme. Den grønne utviklingsmekanismen, eller Clean Development Mechanism (CDM) blir dette kalt. Ett av CDM-konseptene, som fremdeles ikke er vedtatt av partene i klimaforhandlingene, er skogplantingsprosjekter i utviklingsland. Logikken er klar: ved å plante trær, binder man gjennom fotosyntesen opp CO2 fra atmos­færen, og bidrar til å bekjempe klimaproblemene og den globale oppvarmingen.

Skogplanting i en verden som lider av avskoging og forurensing, kan det være noe galt i det?

Landkonflikt

– Vær så snill å be de norske eierne innstendig om at vi får lov til å bli boende her, og fortsette å leve av fiske og jordbruk. Vi har ingen andre steder å dra. Si til dem at vi er mennesker. Hvis vi gjør noe galt i forhold til deres plantasjer, vil vi rette opp på det, sier 34 år gamle Ratif Nakumusana.

Han og mange andre innbyggere i fiskerlandsbyen Walumbe Beach sitter samlet i ett av husene for å fortelle om sine bekymringer for framtiden. De har fått beskjed fra Tree Farms om at de innen juli i år må flytte ut av Bukalebareservatet. Ved stranda ligger tradisjonelle kanoer som de fisker fra i Victoriasjøen. Innover i reservatet har de dyrket mais, bønner, kasava og annet til livets opphold.

Bukaleba skulle egentlig vært forbeholdt skog. Men på grunn av krig og uroligheter andre steder i Uganda, er presset på land stort i dette området. Helt siden koloni­tiden har folk flyttet inn i reservatet. På 1970-tallet måtte de rømme land­områdene for­di tsetse-fluene herjet, og forårsaket sovesyke. Ellers har myndighetene sørget for å kaste dem ut.

Ingen vet med sikkerhet hvor mange som i dag bor eller livnærer seg innenfor Bukaleba. Fem landsbyer ligger faktisk innenfor grensene, men et stort antall mennesker fra de omkringliggende landsbyene kommer daglig inn i reservatet for å dyrke jorda.

– Skitten jobb

Mange tusen mennesker mister sitt livsgrunnlag dersom Tree Farms får det som de vil. En EU-støttet undersøkelse omkring Bukaleba-reservatets innvirkning på sosiale forhold, anslår tallet til omkring 8000.

Den samme historien møter Folkevett overalt: selv om ingen har fått beskjed direkte fra Tree Farms, går det rykter om at de må ut av selskapets områder innen juli i år. Men ingen har andre landområder å gå til. Utkastelse er for de fleste ensbetydende med sult og fattigdom. De er bare så smertelig klar over at de dyrker på lånt tid:

– Hvis noen låner deg en ring og krever den tilbake, er det ingenting du kan gjøre med det – uansett hvor vakker du syns ringen er, forklarer 79 år gamle Shaban Ssalongo.

På telefon fra Tree Farms’ hovedkontor i Levanger gir administre­rende direktør Odd Ivar Løvhaugen sin kommentar til landkonflikten før Folkevetts avreise til Uganda.

– Alle som bor og dyrker innenfor området vårt, er ulovlige inntrengere. Men vi vil ikke ta den skitne jobben med å kaste dem ut. Vi har derfor sagt klart ifra til skogmyndighetene at det er deres ansvar, sier Løvhaugen, som antyder at de for så vidt kan godta at fiskerne får beholde sine landingsplasser, men at alt jordbruk må opphøre.

– I kontrakten vår med myndighetene står det at Bukaleba er et skogsreservat, ikke at det skal bo mennesker der, forklarer han.
Det var i 1996 at Tree Farms etablerte seg i Uganda, og fikk råderett over landområdet i reservatet. Hjernen bak prosjektet var investoren og skoganalytikeren Mads Asprem. Ved en tilfeldighet eller ikke: like etter at Kyotoprotokollen ble undertegnet, inviterte Asprem utenforstående investorer til å kjøpe nye aksjer i Tree Farms. En tredel ble kjøpt opp av TRG, ett av Kjell Inge Røkkes selskap.

Leilendinger og godseier

Tree Farms er ikke udelt negativ til «inntrengerne». Faktisk har de hatt god bruk for dem. Helt siden de startet skogplantingen i 1996, har selskapet gjort bruk av den såkalte «Taungya»-metoden. Denne går ut på at bøndene får lov til å dyrke mais og andre jordbruksprodukter mellom radene av de nyplantede trærne. Som gjenytelse nyter Tree Farms godt av at bøndene rydder og pløyer jorda der skogen skal plantes, samt at de luker og holder orden på både sin egen avling og selskapets planteskog.

Per i dag har Tree Farms ved hjelp av «Taungya»-metoden plantet skog på rundt 600 hektar. På plantefelt med ett eller to år gamle eukalyptus- eller furutrær, kan bøndenes maisavlinger tydelig observeres.

– Familien min har dyrket her siden jeg var liten, og fram til vi ble kastet ut i 1989, bodde vi her også. Så kom selskapet og plantet trær på åkeren vår. Etter noen år hadde de vokst seg så store at vi ikke kunne dyrke der lenger. Da fikk vi beskjed om at vi kunne begynne å rydde denne jordlappen som vi nå dyrker på, fordi selskapet visstnok snart skal plante trær her. Slik er det for de andre som dyrker her også. Det er vi som gjør grovarbeidet for selskapet. Men nå er det visst slutt, i juli må vi ut, sier 30 år gamle Valantino Baseke, som sammen med familie og slektninger dyrker mais på rundt to mål.

Krever mais

Baseke og alle de andre Folkevett snakket med, har ikke bare jobbet gratis for nordmennene. Utallige vitnesbyrd ble også gitt om at Tree Farms har krevd inn betaling fra bøndene.

– Vi er to familier som dyrker mais på samme jordlapp. I fjor fikk jeg og min familie en avling på 250 kg mais, mens min brors familie høstet inn
150 kg mais. Av dette måtte vi betale 50 kg hver til selskapet, sier 28 år gamle Joseph Mbulambago.

Andre bønder forteller at de avkreves betaling enten i form av 50-100 kg mais eller 5000 shilling i kontanter. I og med at 50 kg mais kan selges på markedet for rundt 9000 shilling, lønner det seg ikke for dem å betale mais til selskapet. Men i mangel av kontanter ender det opp med at de fleste har betalt i naturalia fra sine dyrebare avlinger.

Viseadministrator Winfred Nak­ato ved Tree Farms skogstasjon viser oss gjerne regnskapet for fjor­årets innkreving av mais. De tørre tallene viser at 197 bønder til sammen betalte 5123 kg mais, som deretter ble solgt av Tree Farms på markedet.

– Men det var ikke lett å kreve inn maisen. Vi hadde registrert 573 bønder som dyrket innenfor våre områd­er, men da vi gikk rundt for å kreve inn maisen, unnskyldte de fleste seg med at det ikke var deres jordlapper, og at de bare var venner og bekjente som tilfeldigvis var på besøk og hjalp til. Dessuten var det mange av landsbyene hvor samtlige nektet både å registrere seg og å betale, sier Nakato.

Middelaldersk

Lokalbefolkningens etter hvert fiendtlige holdning til Tree Farms´plantasjer har resultert i
ødeleggelser og sabotasje.

– Som du ser, så har bøndene kvistet de nederste greinene på alle furutrærne her på dette feltet for å gi plass til maisen. Dette ødelegger veksten og kvaliteten på tømmeret. Ofte rykker de også nesten opp de nyplantede trærne med rota slik at de etter en stund tørker ut og dør, forteller en oppgitt Jose Byamah, som er Tree Farms´ landsjef i Uganda.

Tree Farms´ forhold til bøndene får det glatte lag i rapporten «Social Impact Assessment of the Proposed Natural Forest Resources Managment & Conservation Program» utgitt av skogdepartementet i fjor. Rapporten baserer seg på en studie av tre forskjellige skogreservater i Uganda, deriblant Bukaleba hvor Tree Farms opererer, og er finansiert av EU-midler. Her konkluderes det med at Tree Farms bruk av bøndene minner om et «middelaldersk føydalt system» uten «forpliktende adelskap» hvor bøndene betaler en stor del av prisen for etablering av plantasjene. Rapporten slår fast at det eksisterer en «tap-tap-situasjon» både for lokalbefolkningen og selskapets skogplanting.

– Vi skal følge opp studien med nye undersøkelser for å kvalitets­sikre funnene. Men misforholdene i plantasjen har gått så langt at det sannsynligvis er for seint å gjøre noe med det, sier briten Tony Finch, som er faglig ansvarlig for rapporten, og leder av et EU-prosjekt innenfor skogsektoren i Uganda.

– Forvrenger fakta

Tree Farms’ landsjef i Uganda stiller seg uforstående til kritikken mot selskapet.

– Grunnen til at vi krevde inn mais fra bøndene i fjor, var at vi på den måten forsøkte å jage dem ut av områdene våre. Men det fungerte ikke, så vi har gått bort fra den ordningen. Jeg kan selvfølgelig ikke garantere at ikke noen av våre ansatte har tatt seg til rette, men det har aldri vært selskapets politikk å kreve inn penger fra bøndene, forklarer Byamah.

Som en reaksjon på den EU-finansierte rapporten har han sendt et brev til Tony Finch hvor han gjør et poeng av at det ikke er selskapet som har invitert bøndene inn i skog­reservatet, men at de faktisk var der før plantasjedriften ble etablert:

– Tree Farms spurte bare om deres samarbeid, slik at de kunne dyrke sine avlinger mens vi plantet trær.
Byamah har følgende forklaring på bøndenes klager:

– I tider med mangel på land, er det velkjent at bønder i dette landet vil forvrenge informasjon for at det skal passe deres interesser. Bønder i og rundt Bukaleba er intet unntak.

Raske inntekter

Men selv skogmyndighetene i landet er misfornøyd med Tree Farms´ prosjekt. I november i fjor foretok de et feltbesøk for å vurdere plantasjene. I deres evalueringsrapport heter det at Tree Farms faktisk oppfordrer til bruk av «taungya»-systemet «fordi de er avhengig av jordbruk for å skaffe gratis arbeidskraft til å behandle jorda og utføre luking.» Rapporten krever at selskapet går vekk fra dette, og «foretar noen ordentlige investeringer for å produsere trær av høy kvalitet.»

Konklusjonen er at nivået på den tekniske standarden på plantasjene og investeringene ikke er tilfredsstillende, og at denne form for virksomhet rett og slett ikke er ønsket av utenlandske selskaper.

Byamah innrømmer at skogplant­ingen står stille for tiden i mangel av penger. Av selskapets 600 hektar planteskog, ble kun 20 hektar plantet i fjor, mens det ikke er planer om å plante noe i år.

– På den ene siden vil ikke de norske eierne legge mer penger i prosjektet før landkonflikten løses. På den andre siden ønsker de raskest mulig å få noe igjen for investe­r­ingene de har gjort, forklarer Tree Farms´ landsjef.

Ett av tiltakene for å få raske inntekter, og dermed tilfredsstille nordmennene, er at 50 hektar har blitt ryddet for kommersiell dyrking av mais det siste året.

– Selv om dette er et skogreservat, ser jeg ingen problemer med å dyrke mais her. Før skogplantingen må likevel jorda bearbeides, noe maisdyrkingen bidrar til, sier Byamah.

Nykolonialisme

Byamahs holdning til maisdyrking deles ikke av alle. Skogmyndighetene har tidligere kritisert en annen utenlandsk investor for å drive jordbruk i et skogreservat, og viser til at investorene forplikter seg til å plante skog og drive moderne skogbruk, ifølge avtalene de inngår med Uganda. Eksperter som nordmannen Trygve Refsdal, gjestende rådgiver for skogmyndighetene i Uganda, mener at nettopp avtalene er et stort problem.
– Dette kan utvikle seg til en ny form for kolonialisme, advarer Refsdal.

Tree Farms og tilsvarende selskap­­er leier nemlig landområdene for en 50-årsperiode med opsjon på for­nyelse av leiekontrakten i ytterligere 50 år. Ved inngåelse av leieavtalen betaler selskapene en engangssum på kun 2600 kroner – uavhengig av arealets størrelse. Hvert år betaler selskapene deretter latterlige 26 kroner i leie per hektar, men kun for areal som er plantet med skog. Leiesummen justeres av Bank of Uganda hvert tiende år.

Tree Farms’ maisdyrking i skog­reservatet innbringer med andre ord ikke et rødt øre i Ugandas statskasse. Men selv om Tree Farms’ planlagte planteareal på 4260 hektar blir dekket av treplantasjer, vil leieinntektene til Uganda kun være på drøyt 2,7 millioner kroner i løpet av 25 år.

Vet ingen ting

Myndighetene kan nok forholde seg til at Tree Farms kommer til å tjene penger på salg av tømmer og tre­virke. Men de har ingen aning om hvilke verdier selskapet har gjort regning med i forhold til salg av CO2-kvoter.

– Vi må bare innrømme at vi ikke vet noe om kvotehandel, verken hvordan den kommer til å fungere, eller hvor mye de utenlandske investorene kommer til å tjene på den. Kanskje du kan hjelpe oss med informasjon om dette, spør fungerende viseskogdirektør Ignatius Oluka-Akileng.
Administrerende direktør Løvhaugen foteller at de ennå ikke har rukket å gjøre et CO2-regnskap for plantasjene i Uganda. Men han oversender velvillig regnskapet for Tree Farms’ tilsvarende «karbonskog» i nabolandet Tanzania.

Ifølge deres regnskap kommer treplantasjene i Tanzania til å binde rundt 1000 tonn CO2 brutto per hektar i løpet av 25 år (tiden det tar for furutrær å bli hogstmodne). Etter fratrekk på grunn av usikkerhetsfaktorer, sitter selskapet igjen med 500 tonn CO2 per hektar, som kan omsettes. Overført til plan­­tasjene i Uganda, vil dette bety at de 4260 hektarene etter 25 år vil binde opp 2,13 millioner tonn CO2.

Betale minst mulig

Prisanslagene på CO2 i det inter­nasjonale markedet varierer fra 50 til 400 kroner per tonn. Dersom det norske finansdepartementets anslag på 125 kroner legges til grunn, vil Tree Farms kunne tjene 266 million­er kroner på salg av CO2-kvoter fra Bukalebareservatet.
En kvart milliard kroner i karbonprofitt kommer i tillegg til fortjenesten på salg av tømmer og trevirke.

Dette står i grell kontrast til utbyttet på 2,7 millioner kroner som myndighetene i Uganda får i løpet av 25 år.

– Kvotehandelen har ført til en klondykestemning innenfor skogbruket. Fordi Uganda får så lite igjen, kommer landet etter hvert til å føle seg utnyttet. Kvotehandelen kommer inn som et spekulativt element, noe som gjør faren stor for at useriøse investorer tiltrekkes, mener Refsdal.
Løvhaugen syns heller ikke det er så rart at myndighetene i Uganda i ettertid klager på utleieprisen.

– Et statseid selskap skal nå overta eierrettighetene til skogreservatene i landet. For å sikre jobbene sine, er de vel derfor redde for å få for lite penger i kassa. Vi for vår del vil jo betale minst mulig for land­områdene, slår selskapets administrerende direktør fast.

En ny Idi Amin?

Spørsmålet er hvorvidt Tree Farms´ CO2-regnskap i det hele tatt holder mål. Hovedidéen med karbon­bindende treplantasjer er at en gitt mengde CO2 tas tilbake fra atmosfæren og bindes i og på jordover­flaten – med troen på at karbonet forblir bundet på samme stabile måte som olje-, gass- eller kullreservene under jorda.

Myndighetenes utleie av land­områder til Tree Farms frarøver dem dermed muligheten til å endre bruken av arealene til andre formål. Når det først er brukt til å binde CO2 i skog, må arealet forbli skogdekt for at ikke CO2 skal frigis tilbake til atmosfæren. Men hvilke garantier har man i et ustabilt land som

Uganda for at ikke fattigdom og uroligheter, eller en ny Idi Amin, vil føre til at selskapets plantasjer vil invaderes av jordløse eller simpelt­hen ødelegges?

Det fins i tillegg umiddelbare usikkerhetsmomenter: hva vil skje med de anslagsvis 8000 «inntrengerne» som må flytte fra selskapets områder i Bukaleba-reservatet? Vil de rydde ny jord og skog andre steder for å livberge seg – og demed bidra til økt CO2-utslipp som ødelegger Tree Farms CO2-regnskap? Hva hvis treplantasjene går opp i CO2-røyk på grunn av skogbranner? (Da Folkevett besøkte Bukaleba-reservatet, var det opptil flere mindre branner samtidig.) Vil Tree Farms da ta den økonomiske belastningen å plante på nytt for igjen å binde karbonet? Administrerende direktør Løvhaugen innrømmer at markedet for tømmer og trevirke er labert i Uganda. Vil likevel selskapet forplikte seg til å plante skog i generasjoner framover, eller vil treplantasjene råtne på rot i nedgangstider? Og hvilken innvirkning vil de monokulturelle plantasjene ha på natur­skogen og annen vegetasjon som i dag binder CO2?

Utslipp på 1990-nivå

I Kyotoavtalen forplikter Norge seg til at våre klimagassutslipp i perioden 2008-2012 ikke skal overstige én prosent høyere enn nivået i 1990. Men utslippene har økt kraftig siden den gang. De norske myndighetenes framskrivninger viser at veksten vil fortsette fram til 2010. Iberegnet utslipp fra alle de fem planlagte gasskraftverkene som er meldt til myndighetene, vil Norge da måtte redusere sine utslipp tilsvarende 20 millioner tonn CO2 hvert år.

Hva ville skje dersom alt dette skulle blitt redusert ved oppkjøp av CO2-kvoter fra skogplantingsprosjekter i Uganda? Dersom Tree Farms´ regnestykke holder stikk, må 40000 nye hektar legges om til treplantasjer – hvert eneste år.
Gasskraftsaken felte regjeringen Bondevik. Naturkraft og Industrikraft Midt-Norge forbereder utbyggingen – og et møte med karbonhandel.

– Vi er i sluttforhandlinger om oppkjøp av CO2-kvoter fra en norske­eid treplantasje i Afrika. Mer vil jeg ikke si nå, opplyser administrerende direktør Steinar Bysveen i Industrikraft Midt-Norge.

– Vi er i forhandlinger med Industrikraft, er alt administrerende direktør Odd Ivar Løvhaugen i Tree Farms vil bekrefte.
Keiseren ser ut til å ha fått seg nye trær.

Om Tree Farms AS
Tree Farms AS er registrert i Namsos, og driver skogplantingsprosjekter gjennom sine datterselskap i Uganda, Tanzania og Malawi. Til sammen kontrollerer selskapet 20000 hektar (200000 mål) i de tre landene, og er i forhandlinger om ytterligere 4000 hektar i Uganda og 70000 hektar i Tanzania.
Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -