Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Den nye klimakunsten

En bølge av ny klimakunst ruller over kloden. Tusenvis er kunstnere er engasjert. Kan samtidskunsten lære oss noe om klimakrisen som politikere, journalister og forskere ikke kan? Finnes den banebrytende kunsten som tvinger fram nye perspektiver og ny bevissthet om de store krisene i vår tid? Eller har kunsten nok med å redde seg selv?
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
En bølge av ny klimakunst ruller over kloden. Tusenvis er kunstnere er engasjert. Kan samtidskunsten lære oss noe om klimakrisen som politikere, journalister og forskere ikke kan? Finnes den banebrytende kunsten som tvinger fram nye perspektiver og ny bevissthet om de store krisene i vår tid? Eller har kunsten nok med å redde seg selv?
Issmelting
Bålrøyk fra tørr hardved driver over plassen foran Den Frie Udt st i l l ingsbygning på Østerbro i den danske hovedstaden. Flere hundre kunstentusiaster glir venissage-vant rundt med små pappkrus i hånda, fylt med statskontrollert økologisk saft av hyllebærblomst. Bålene er forskriftsmessig fyrt opp i store metallfat og gir kjærkommen varme til gjestene som står i skumringsmørket mens de venter på å slippe inn til åpningen av RETHINK - Contemporary Art & Climate, utpekt til årets nordiske utstilling.

Den høstkledde forsamlingen glir langsomt og veldisiplinert inn i den flotte trebygningen som i nesten hundre år har vært et fristed for grensesprengende og kontroversiell kunst. Nylig måtte det autonome kunstnerkollektivet bite i gresset og godta statstøtte og mild innblanding for å overleve. Ordningen med ekstremt selvstyre hadde ifølge lokale kulturmyndigheter overlevd seg selv, og de frie kunstnerne som var knyttet til huset var for lengst en del av det etablerte danske kunstmiljøet, mente kulturbyråkratene.

Klimakunstutstillingen er fordelt på tre av Københavns sentrale kunstgallerier med hvert sitt tema. Utstillingen er støttet med tre millioner danske kroner fra Nordisk Kulturfond og utpekt til årets nordiske utstilling. Arrangørene, fire danske kunstinstitusjoner, skriver at de ønsker å «eksponere og sette klimaet på dagsorden på en visjonær måte» .

Utstillingen i Den Frie Utstillingsbygningen kretser rundt emnet Rethink – The Implicit, tenkt nytt om det som tas for gitt. – Alt som tidligere ble sett på som en selvfølge, noe som bare var der, luft, jord, vann, blir nå mer tydelig, fordi vi langsomt innser at de risikerer å forsvinne – og vi med dem, mener Malene Natascha Ratcliffe, utviklingsleder ved Den Frie Utstillingsbygningen. Utstillingen er ifølge utviklingslederen en kroppslig refleksjonsvandring. En kropp som tar et fenomen som en selvfølge, tenker ikke engang over hva som tas for gitt, før det er borte eller hvis vi, som i klimakrisen, blir truet med at det kan gå tapt, mener den danske kunsteksperten.

– Det ligger et spennende potensial i utstillingen som ikke er knyttet til selve verket, men til publikum selv og den enkelte deltakers lyst til å eksperimentere med bevegeligheten i sin egen sansing og persepsjon. Hensikten er å gi den besøkende mulighet å merke både begrensningene og utfoldelsesmulighetene i sansingen, forklarer Ratcliffe.

Mens jeg beveger meg med køen inn i utstillingsbygningen er min sansing i første omgang avgrenset til mitt pappkrus med hyllebærsaft som stadig vekk må beskyttes mot ivrige biennalister som presser fra alle kanter. Jeg flyter med mengden inn i et mørkt rom hvor en stråle eller slange av lys bukter seg fra et punkt i taket og danser i uforutsigbare, fluktuerende bevegelser i luftrommet over oss. Mens den roterer om seg selv, skaper strålen en tredimensjonal form i rommet. Betrakteren får en følelse av uberegnelighet, at strålen på et tidspunkt, fysisk kan treffe tilskueren. Gradvis opplever man et samspill mellom strålen og seg selv og de andre som er rommet. Forklaringen ligger i at verkets opphavsmann, 31 år gamle tyske Thilo Frank, har bygd inn sensorer i lyskabelen som fanger opp bevegelser og dermed endrer hastighet og bane. Når en person nærmer seg lysskulpturen, utvides radius, hastigheten minkes og rytmen endres. Thilo Frank er spesielt opptatt av den fysiske interaksjonen mellom verk og beskuer, oppgir utstillerne i brosjyreteksten. Verket har fått navnet Vertikalt skip.

GLASSREGNI et annen rom møter vi den nigerianske kunstneren Bright Ugochukwu Ekes (33) og hans versjon av sur nedbør. Et utall av små plastposer formet som vanndråper henger som en regnsky i små snorer ned fra et finmasket gitter i taket. Ved første øyekast fascineres man av formene og den estetiske helheten og mønsteret i installasjonen. Etter en liten tid ved nøyere gransking blir man oppmerksom på det kortvarige synsbedraget. Hver lille pose er fylt med grått, kullfarget, skitten vann. – Det bygger på mine egne opplevelser i de oljeproduserende områdene Nigeria, forteller han i et intervju. Det er en universell livskilde som er påført skade, mener den nigerianske kunstneren. «På tross av verkets alvorlige og skremmende budskap framstår det visuelt appellerende. Denne uvanlige dobbeltheten mellom skjønnhet og ødeleggelse, er kanskje nettopp medvirkende til å skjerpe vår oppmerksomhet over for de klimatiske utfordringene som framtiden byr oss», skriver arrangøren i en kommentar i utstillingsbrosjyren.

Kvelden i den danske hovedstaden er ung.

Vi skal til smk – ikke statsministerens kontor, men Statens Museum for Kunst, det danske nasjonalgalleriet og hovedmuseet for dansk bildekunst. Kunstinstitusjonen huser den andre av klimakunststillingene, RETHINK relations. Vi møtes av fakler og imponerende trappetrinn. Den lange toetasjes nyrenessansebygningen fra 1896 er knyttet sammen med to nyere byggseksjoner, den ene fra 1970 og den siste fra 1996. Bygningene er enkle og med store glassflater og rikelig med innfallende lys. Visste man ikke bedre, kunne man et øyeblikk tro at man befant seg i hovedkvarter til et internasjonalt dataselskap eller i et shoppingsenter. En innendørs gate med glasstak og høyhengende gangbroer, binder den gamle og de nye bygningene sammen.

Det er her, i den luftige innendørsgaten at argentinskfødte Tomas Saraceno (36) har hengt opp sine gjennomsiktelige kloder, eller biosfærer som han selv kaller installasjonene sine for. I en brosjyre som jeg får utdelt sammen med dansk konfekt og sprudlende eplecider leser jeg at: «biosfærerene er inspireret af indgående videnskabelige studier af f.eks. skydannelser, sæbebobler og de geometriske principper i edderkoppespind. Flere af sfærerne indeholder plantebaserede økosystemer, mens den største inviterer betragteren indenfor». En vennlig stemme i en høyttaler bekjentgjør at det er mulig å stille seg i kø oppe på den øverste gangbroen og entre inn i den gjennomsiktige gigantboblen, men bare fire av gangen, føyer stemmen til. Jeg avstår – og føler meg ikke tiltrukket av skulle bli en del av kunstverket.

Jeg forsyner meg av mer dansk venissage-konfekt, finner en sitteplass og leser: «Saraceno er et eksempel på en kunstner, der forholder sig til verdens komplekse klimatiske problemer uden et nostalgisk tilbageskuende perspektiv; i stedet ønsker han at udnytte konsekvenserne af de globale forandringer og den teknologiske udvikling i en positiv, utopisk gentænkning af den måde, vi har organiseret verden på.»

REDNINGSUTSTYR FOR SMÅSelv gir jeg meg av sted i den danske hovedstadens sjarmerende, ikke-transparante og gamle bebyggelse, til Kunsthall Nikolaj og den siste av kveldens tre utstillingsåpninger. For sikkerhet skyld har jeg et kart i hånda som jeg tidligere på dagen har fått av kunsthallens leder Elisabeth Delin Hansen. Kunsthall Nikolaj (Copenhagen Contemporary Art Center) ligger i Nikolaj Kirke som med sitt ruvende kobberspir er et kjent landemerke i området. Da ble bygd på trettenhundretallet strakte strandlinjen og havnen seg helt opp til lille plassen foran kirken. Kunstnerne Sabine Haubitz and Stefanie Zoche som har dannet kunstnerfellesskapet «Haubitz + Zoche» med adresse München, er ansvarlig for installasjonen «Water Knows no Walls» . Med blå en markeringslinje har de tegnet inn den nye strandlinjen for byen, slik den vil arte seg dersom hele innlandsisen på Grønland smelter og havet stiger med sju meter.

Den kanadiske kunstneren Bill Burns utstilling Safety Gir for Small Animals forteller på en overraskende og ny måte at det ikke bare er menneskene selv som berøres av den globale oppvarmingen. Burns er opptatt av dyrenes og det økologiske mangfoldets skjebne. Knøttsmå hjelmer, arbeidshansker, flytevester, vernebriller, hørselsvern osv. tilpasset små dyr, minner oss på at eksistensiell trussel er alvorlig – også for små skapninger. Samtidig er det et streif av humor og absurditet – og en kritikk av forestillingen om forskjellige sikkerhetsforanstaltningers tilstrekkelighet.

Ustillingen i Kunsthall Nikolaj har fått betegnelsen Rethink Kakatopia. Begrepet kakatopia ble introdusert av den engelske syttenhundretallsfilosofen Jeremy Bentham som en betegnelse for en negativ samfunnstilstand, et anti-utopia, preget av kaos, oppløsning og menneskelig lidelse, ikke ulikt det vi er på vei mot i dag, dersom vi ikke gjør nødvendige samfunnsendringer, mener kunsthall-leder Elisabeth Delin Hansen.

Problemet er at det fortsatt finnes en nesten ufattelig avstand mellom det jevne hverdagslivet de fleste av oss lever – og klimakrisen. For de fleste av oss er krisen fortsatt abstrakt og vanskelig å forholde seg til som noe annet enn en fjern trussel om sammenbrudd og krise, et eller annet sted der inne i framtida.

– Den berømte engelske fysikeren Stephen Hawking har sagt i et intervju at de neste 200 årene blir de vanskeligste for menneskeheten å overleve; lykkes det, vil vi innen da ha utviklet teknologi til å kunne forflytte oss ut i rommet, forsetter Delin Hansen.

Tilbake til begynnelsenOm vi tror at verdensrommet vil utgjøre vår redning i framtiden eller ei, så finnes det en vital diskusjon innenfor stadig flere områder om våre samfunnssystemer er i stand til å reagere på klimautfordringen. Nye holdninger og handling kan kun skje gjennom etablering av nye innsikter, en prosess som kunstnernes kritiske undersøkelser kan bidra til å skape.

– Det er her samtidskunsten har sin unike egenskap og mulighet. Kunstnerne kan gi oss helt nye og nødvendige perspektiver for utvikling.

– Vil vi se enkeltverk som påvirker hele samfunnet i en ny retning, slik for eksempel Harriet Beecher Stowes bok, Onkel Toms hytte fra 1852, påvirket en stor del av den amerikanske opinion i forhold til synet på slavedrift?

– Det er mulig vi ikke vil se enkeltstående verk med samme påvirkningsmulighet. Dagens kunstnerne, både bildekunstnere og forfattere, arbeider i en helt annen type samfunn, enn USA for 150 år siden. Det betyr ikke at vi skal utelukke muligheten for historisk banebrytende kunstverk – også i det tjueførste århundre. Dagens kunstnere opererer i et informasjonssamfunn hvor oppmerksomhetskonkurransen er enorm. Men summen av mange kunstuttrykk og nye og overraskende betraktningsvinkler vil hjelpe oss å se vår egen sivilisasjon og våre egne samfunn på en tydeligere måte. Kunsten kan gi oss hjelp til å se oss selv og verden med nye øyne, mener utstillingslederen.

Elisabeth Delin Hansens britiske kollega, Emma Rigdway, kurator ved RSA Arts and Ecology Center i London skriver i Rethinks utstillingsmagasin en artikkel med overskriften Erkjennelsens kunst. Hun viser til miljøaktivisten Stewen Brads spørsmål fra 1966 – før bildene fra verdensrommet ble publisert – om hvorfor vi enda ikke hadde sett et bilde av hele jordkloden? Han mente det ville være sosialt tjenlig for menneskeheten å se jorden som en helhet.

– Når det første klodefotografiet ble publisert, forflyttet det vår forståelse av verden fra et nasjonalt til et globalt perspektiv, skriver Rigdway videre. Bildet av kloden tatt fra det ytre rommet var ikke bare en avbildning, det var en åpenbaring. Det gjorde oss i stand til å erkjenne det vi allerede var, en planetarisk art… Den ubehagelige erkjennelse av vår nåværende situasjon, er at vi er en del av et økologisk system, som vi påvirker mer, enn vi tidligere trodde var mulig. Dette er en åpenbaring som venter på å bli undersøkt til bunns gjennom kunsten, mener Emma Ridgeway.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler