Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 2043

Ikkevoldskulturen som ble atomvåpenbase

En rolig morgen i Tibets nest største by Shigatse. Få biler i gatene. Tanker om et Shangri-La slipper til over den første koppen med kaffe, men viker så snart det offisielle propagandanettverket fyrer løs mot byen gjennom­ et skurrende høyttaleranlegg. Budskapet treffer morgenidyllens hjerte. Skjærer det i biter og får nervenettet­ til å dirre. «Dette har vi hatt over oss hver morgen i ti år», hviskes det fra et sted.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
En rolig morgen i Tibets nest største by Shigatse. Få biler i gatene. Tanker om et Shangri-La slipper til over den første koppen med kaffe, men viker så snart det offisielle propagandanettverket fyrer løs mot byen gjennom­ et skurrende høyttaleranlegg. Budskapet treffer morgenidyllens hjerte. Skjærer det i biter og får nervenettet­ til å dirre. «Dette har vi hatt over oss hver morgen i ti år», hviskes det fra et sted.


Jeg var på vei mot Lhasa, 3600 meter over havet noen dager før det tibetanske nyttår.

Bønder og nomader kom innover mot hovedstaden for å feire det nye året i Harens tegn. Alle klostrene og templene var åpne for publikum under festdagene mellom den 17. og den 19. februar. En morgen i sekstiden dro jeg opp til Potala, selve symbolet på tibetanernes drøm om uavhengighet. Store menneskemengder trengte på for å komme inn. Da sollyset flommet over takterrassen møtte jeg sterke ansikter og trygge smil. De kom fra fortiden. Bar med seg sin tro og sitt folks historie på veien mot framtiden og et nytt århundre.

Tilbake til hverdagen og et samfunn med sterke spenninger, ikke minst i forkant av 10. mars, 40-årsdagen for Dalai Lamas flukt. Det var også gått 50 år siden Kina sendte inn store troppestyrker i Tibet og 10 år siden studentmassakrene i Beijing. Rykter om at fredsdemonstranter var på vei inn fra India, hadde satt styresmaktene i full alarmberedskap. Grensevaktholdet ble forsterket med tusenvis av soldater. Politi i sivil og uniform var allestedsnærværende. Busser og biler ble stanset og munker og nonner kommandert ut for visitering. Klosterpersonellet fikk forbud mot å vise seg i hovedstaden og et ukjent antall personer ble arrestert. Den 8. mars ble jeg vekket midt på natta på mitt hotellrom som jeg delte med to japanere. Da jeg satte meg opp så jeg fem, seks politifolk i rommet. De sa det var en helt vanlig passkontroll. Men beskjeden var tydelig; vi skulle skremmes bort fra gatene. Etter dette forsto jeg mer av den sorgen som fortettet Lhasa den 10. mars.

Folk så ned eller de så forbitret opp på bannerne politiet holdt på å feste fra hustakene. Det var en trykkende taushet fylt med smerte. I en uke hadde propagandamaskineriet duret ut over byen fra en ambulerende vogn med oppfordringer om å bli gode kinesere. Kanskje nådde også budskapet cellene i Drapchi, det fryktede fengslet i utkanten av Lhasa. For tiden skulle det være rundt 1200 politiske fanger i Tibet.
Om ettermiddagen så jeg kinesiske politifolk løpe inn i Jokhang, som betraktes som Tibets helligste tempel, og rive med seg en ung munk. Han hadde visstnok ropt ut et: «Frihet for Tibet». Konsekvensene av en slik frimodig meningsytring er gjerne mange års fengsel, hard tortur og helseproblemer for resten av livet.

Minoritet i eget land

Okkupasjonen av landet på Verdens Tak har altså for lengst erstattet myten om et Shangri-La med et menneskelig drama i et voldtatt land. Under kulturrevolusjonen ble de fleste av læresentrene og klostrene i Tibet lagt i ruiner. Munkene og nonnene ble sendt til arbeidsleirer. Hvor mange liv som gikk tapt på grunn av herjinger, hunger og henrettelser ble i 1980 anslått til rundt 1,2 millioner av den tibetanske eksilregjeringen i Dharamsala i Nord-India. Statistikken bygger på undersøkelser som ble foretatt i slutten av 70-årene, da Kina forsøkte å lappe på sitt «image» ved å til­late besøk av tibetanske delegasjoner.

I dag er hele infrastrukturen i Tibet kinesisk. Det har skapt en slags apartheidsituasjon hvor tibetanerne flykter fra landet (2500–3000 i året), mens kinesere, særlig forretningsfolk, oppmuntres til å bosette seg der. Bare i Lhasa (ca. 200000 innbyggere) er bortimot halvparten av beboerne kinesere. Siden 1996 har det vært forbudt å være i besittelse av eller eksponere bilder av Dalai Lama. Det er også iverksatt en hardtslående kampanje med omskoleringsprogrammer i klostrene. Siden har 13 klostre blitt stengt og 10000 munker og nonner satt på porten. Men noe av det alvorligste av alt, er Kinas utplasseringer av kjernefysiske våpen på det tibetanske platået. Denne kjensgjerningen var også et sentralt argument for at India i mai i fjor gjennomførte fem atomprøvesprengninger. Den indiske forsvarsministeren George Fernandes hadde så vidt inntatt sin ministerstol, da han utpekte Kina som den største trusselen for landet, ikke minst på grunn av våpenteknologi-overføringene til Pakistan og atombasene i Tibet med India som potensielt mål.

Dumping av avfall

Allerede i 1971 skal de første atomvåpen ha blitt utplassert på det tibetanske platået. Tsultrim Palden Dekhang i avdelingen for miljø- og utvikling i Dharamsala kan fortelle at Kina også dumper atomavfall i Tibet, og at de i tillegg har vist interesse for at vestlige land skal få dumpe giftig avfall på det tibetanske platået.

– Dette innebærer en alvorlig miljøfare, ikke minst fordi alle de større elvene i Sør- og Sørøst-Asia har sitt utspring i Tibet-platået. Det bor millioner av mennesker langs elvene som kan bli rammet av sykdommer, ikke minst på grunn av radioaktivt atomavfall.

I en årlig rapport, Green Tibet, som Dekhangs kontor utgir, påpekes det (1995/96) at Kinas totale atomvåpenarsenal utgjør en styrke som er 16000 ganger Hiroshima-bomben.
Green Tibet refererer også til forsøk fra vestlige land på å få dumpet giftig avfall i Tibet. I 1991 ville agenter fra Baltimore i USA ekspedere 20000 tonn giftig kloakkavfall til Tibet mot å betale 1,44 millioner dollar. Greenpeace fant at avfallet ble registrert som elveslam i importdokumentene. Gjennom internasjonalt press ble ekspedisjonen forhindret. Andre poenger som trekkes fram er Dalai Lamas uttalelser om en atomvåpenfabrikk og en halv million kinesiske tropper i Tibet (The Statesman 21. januar 1993). Videre kan Green Tibet dokumentere en rekke eksempler på unormalt høye dødstall i områder nær en atombase (Det niende Akademi) hvor nomadene har dyr på beite.

Det påpekes også at mange uforklarlige dødsfall kan settes i sammenheng med at giftig avfall fra uraniumgruver som Kina driver i Tibet, dumpes i elvevann som lokalfolk drikker.
I boka «Confidential Study on Development of Chinese occupational forces in Tibet» (1998) av Tashi Chutter, hevdes det at Tibet også skal tjene som alternativ til Lop Nor, som er et prøve­sprengningssenter i Øst-Turkistan.

Vi har altså å gjøre med et land som har gitt avkall på opprustning og militærteknologi til fordel for en fredsfilosofi og spirituell utvikling.
Det er derfor særlig nedbrytende for dette folket å oppleve at okkupantene bruker jorda deres til baser for atomvåpen.

Verdens Tak

I 1950 begynte Kina å sende tropper inn i Tibet, og gikk til full okkupasjon i 1959. Den 10. mars samme år, rømte Dalai Lama, landets øverste åndelige og politiske leder. I Dharamsala i Nord-India ble eksilregjeringen dannet. I dag bor det et lite samfunn på 6000 tibetanere der. Det nåværende politiske Tibet, Tibetan Autonomous Region (TAR), utgjør knapt halvparten av det Tibet-platået som tibetanerne regnet for sitt land. Det øvrige har Kina innlemmet i sine provinser. Der skal det ifølge eksilregjeringen bo flere millioner tibetanere, mens befolkningen i TAR bare utgjør ca. 2,5 millioner. I hovedstaden Lhasa, med en befolkning på mellom 150 000 og 200 000 er det antatt at den kinesiske andelen utgjør nesten halvparten. Den øker også stadig, for kineserne tilbys mange økonomiske fordeler ved å flytte til TAR. I 1989 døde Panchen Lama den 10., det tibetanske folkets nest øverste leder. Hans etterfølger, og i tibetansk tro også hans reinkarnasjon, ble i 1995, seks år gammel, bortført sammen med sine foreldre, mens Kina valgte å utpeke sin egen Panchen Lama-kandidat.

Fange i 21 år

– Hver dag i Drapchi-fengselet måtte vi pugge læresetning­er som: «Tibet var en feudal stat regjert av reaksjonære jordeiere som var vaktbikkjer for imperialistene. Etter at Mao Tse Tung frigjorde Moderlandet, kjempet vi mot jorda og mot himmelen­ og dyrket opp alt, slik at folket vårt nå kunne leve i fred, blomstre og være lykkelige», forteller­ Dr. Tenzin Choedrak som er leder for institutte­t for tibetansk medisin i Dharamsala.

Jeg møtte ham i april i år. Han var nå midt i 70-årene og så bedre ut enn da jeg møtte ham for første gang for 18 år siden, like etter at han hadde rømt fra Tibet. I 17 av fangeårene sine fikk Dr. Choedrak overhodet ikke praktisere medisin. Men for å holde seg best mulig à jour med faget sitt, pleide han å memorere kunnskapene for seg selv, ikke minst navnene på hundrevis av medisinske planter. En amerikansk professor i psykiatri, Dr. Albert Crum, har interessert seg spesielt for Dr. Choedraks tilfelle, ikke minst fordi den tibetanske legen hadde klart å overleve så mange år med ekstreme påkjenninger uten å få de vanlige traumatiske ettervirkningene.

Tenzin Choedrak var Dalai Lamas livlege i Tibet. Like etter okkupasjonen i 1959 ble han arrestert. Kineserne forsøkte blant annet å få ham til offentlig å erklære at Dalai Lama var en løgner og at han sto i forhold til flere kvinner, deriblant til sin eldste søster. Da legen nektet dette, ble han flere ganger utsatt for thamzing, en svært brutal form for tortur, hvor også medfanger ble tvunget til å delta i å slå ham, rive ham i håret, og spytte ham i ansiktet.

Til tross for alle ydmykelsene, volden og hardt arbeid i steinbrudd, utviste ikke Tenzin Choedrak hevntanker eller hat overfor sine torturister. Han var en ydmyk mann som kunne fortelle at lidelsene hadde lært ham mye om tålmodighet.

– Selv under de mest ekstreme forhold vil du kunne lære noe nyttig som kan få deg til å forbedre deg selv. Ved å tenke slik, vil de vanlige reaksjonene mot angriperne heves til et høyere plan, sa han til meg.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!