Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 2065

Gamle kulturland på skattejakt

Dårlige nyheter til søkkrike museer over hele verden: Flere land - med Kina i spissen - vil ha sine stjålte kunstskatter tilbake! I Kina har regjeringen opprettet en særskilt komit‚ for å oppspore stjålet kinesisk kunst. Mange gjenstander er av høy kvalitet og særdeles verdifulle.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Dårlige nyheter til søkkrike museer over hele verden: Flere land - med Kina i spissen - vil ha sine stjålte kunstskatter tilbake! I Kina har regjeringen opprettet en særskilt komit‚ for å oppspore stjålet kinesisk kunst. Mange gjenstander er av høy kvalitet og særdeles verdifulle.

Oppgaven med å oppspore gamle skatter har hittil tilhørt Det statlige byrå for kulturskatter.
- Det som nå skjer, betyr at vi vil intensivere vårt arbeid, sier en offisiell talsmann.
Få land er blitt grundigere bestjålet for kunst enn Kina. Men gamle kulturland som India, Hellas og Egypt er også tappet for store verdier. Mye av det stjålne godset finnes i noen av verdens største museer, som British Museum i London og New York Metropolitan Museum of Art. I Kina ble de fleste skattene enten stjålet eller kjøpt til latterlig lave priser før den kommunistiske maktovertakelsen i 1949. Øtte land utpekes som de største synderne: USA, Storbritannia, Frankrike, Russland, Japan, Sverige, Østerrike og Sør-Korea.

Kinesiske detektiver

Den første delegasjonen av kinesiske «detektiver» forlot Beijing i fjor med kurs for Europa. I Sverige gjorde kineserne flere oppsiktvekkende funn, skriver den engelsk-språklige avisen China Daily i en helsides reportasje.
Da de spaserte inn i Stockholm rådhus, oppdaget de at teppet under deres føtter var kinesisk, et utsøkt keiserlig produkt fra Qing-dynastiet (1644-1911) og regjeringstiden til keiser Guangxu (1875-1909). I rådhushallen var talløse kinesiske kunstgjenstander, mange av dem svært gamle, på utstilling.
Nesten like forbløffet ble delegasjonen da den svingte innom småbyen Ulrikehamn, 30 mil sørvest for Stockholm. Stolt kunne bestyreren av det lokale museet vise fram flere hundre kinesiske skatter «av første klasse».
Når kommer kineserne til Norge - for eksempel til Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen? Der kan publikun vandre gjennom sal på sal med edel kinesisk kunst, og midt i kunstsamlingen troner bildet av en ærverdig herremann med snurrebart: Johan Wilhelm Normann Munthe.

Munthe tilbrakte nesten hele sitt voksne liv i Kina, fra 1887 til sin død i 1935. «I Kina ble han general i den kinesiske hæren, noe som ellers var forbudt for utlendinger,» skriver museet i sin meget nøkterne beretning. «General Munthe interesserte seg for alle sider ved den kinesiske kulturen, og i 1907 begynte han å sende kasser med kunstgjenstander til museet. Hvert annet år og helt til sin død sendte han nye kasser med gjenstander til museet, til sammen ca. 2500 kunstgjenstander.» Porselen i lange baner, skulpturer store og små, malerier og tekstiler, bronse, jade og keramikk - Munthe «fikset» alt.
Hvordan?

«Han elsket farer..»

Johan Wilhelm Normann Munthe ble født i Bergen i 1864. Ti år gammel flyttet han til Christiania, hvor han straks satte seg i respekt. «Han elsket farer, var førstemann i slagsmål, en djevel til å slåss og en djevel til å elske,» skriver Nils Collett Vogt i sin bok Opplevelser. «Og en vakker dag strøk han til Kina.»
1800-tallets Kina var svakt og sykelig, nesten i oppløsning. Vestmaktene lot seg ikke be to ganger, og snart kom kanonbåtene, handelsmennene og misjonærene. Da århundret ebbet ut, hadde flere land - Storbritannia, Frankrike, USA, Russland og Japan - bitt seg fast på kinesisk jord. I første rekke langs kysten, der handelsbyene lå på rekke og rad. Her trengtes det tollere!

Og tollerne kom - også fra Norge. Fra 1860 til 1915 var minst 300 nordmenn tilknyttet det «kinesiske» tollvesenet. Munthes karriere som toller og synder begynte i 1887. Noen år senere, i 1894-95, engasjerte han seg som soldat i den kinesisk-japanske krig. Krigen endte med et sviende nederlag for Kina, men Munthe lot seg ikke knekke. I stedet ble han instruktør i kavaleriet til general Yuan Shikai, en av datidens kinesiske storheter. Etter hvert ble han både oberst, generalløytnant og rådgiver for Krigsministeriet.
Yuan Shikai var en general for alle årstider. Lenge spilte han på lag med Kinas siste dynasti, Qing-dynastiet. Da keiserdømmet falt i 1911, varte det ikke lenge før han ble utnevnt til president. Fem år senere lot han seg like godt krone til keiser!
Denne mannen ble Munthes høye beskytter.

3000 kunstskatter

Ifølge Johanne Huitfeldt, som har skrevet boken General Munthe, eventyrer og kunstsamler i Kina, begynte ikke Munthe å samle kinesisk kunst i særlig grad før 1895. Omtrent på samme tid kom han under Yuan Shikais beskyttelse. Plutselig fikk han - som Huitfeldt så diplomatisk formulerer det - «økonomiske og stillingsmessige muligheter til å skaffe seg det han måtte ønske av tilgjengelige ting».
Ørene fra 1895 til 1916 ble det store klimaks i Munthes samlerkarriere. Med Huitfeldts vakre ord: «Det er i denne tiden Munthe-samlingen blir til, samlet av en mann med dyp kjærlighet til kulturlandet Kina, som han hadde stor respekt for og ønsket å bevare minner om, og som han også ønsket at andre nordmenn skulle få innblikk i.» Munthe jaktet på alt - eller nesten alt. Hensikten var å slå klørne i de edleste skattene, for deretter å skipe dem hjem til Bergen.

Da varpet var over, satt Munthe - og Bergen by - igjen med nær 3000 kunstskatter.
- Vi har ennå ikke mottatt noe krav fra kinesisk hold og vi regner heller ikke med å få det de nærmeste 50 år, svarer direktør Jorunn Haakestad ved Vestlandske Kunstindustrimuseum.
Haakestad forteller at hun ikke har studert Munthes bakgrunn og historie ut over det som står i Johanne Huitfeldts bok. Heller ikke har hun lest hans personlige brev, som museet oppbevarer. Men brevsamlingen er selvfølgelig tilgjengelig for forskere og interesserte.
- Så vidt jeg forstår, skaffet Munthe seg kunstgjenstandene på åpent og ærlig vis. Men her stoler jeg helt og holdent på Johanne Huitfeldt, som gir inntrykk av at Munthe var oppriktig interessert i kinesisk kunst. Han solgte noe av kunsten, men brukte fortjenesten til å kjøpe nye ting. Og alt ga han til museet.

- Men det faktum at Munthe var bestevenn med Yuan Shikai, en av datidens store tyranner, er vel ikke helt uviktig?
- Yuan Shikai var neppe noe ideal. Men slik var det den gang. Begge, både Yuan og Munthe, var yrkesmilitære, og det er i det perspektiv man må se vennskapet. Jeg kan ikke se noe galt ved det. Begge var barn av sin tid. Her er det ingen enkle svar.
- Blir Munthe-utstillingen ofte besøkt av kinesere?
- Ikke ofte, men det skjer. Offisielle representanter som har vært her, er stort sett positive. Ingen av dem har antydet at samlingen burde sendes tilbake til Kina. Men av og til har de gjort oss oppmerksom på feilaktige dateringer av gjenstandene. Dette er jo en gedigen samling - nesten 4000 gjenstander, hvorav 2500 stammer fra general Munthe. Kineserne har også vært opptatt av å påpeke mulig uekte vare i samlingen. Kineserne har jo alltid vært dyktige kopister, og vi kan ikke utelukke at noen av gjenstandene er uekte.

- En pinlig sak for Norge

At flere andre land, som for eksempel Sverige, heller ikke har rafitisert konvensjonen, gjør ikke saken mindre uforståelig. Konvensjonen, som ble vedtatt av UNESCO (FNs underorgan for utdanning og vitenskap), har som mål å fremme internasjonalt samarbeid for å beskytte nasjonal kultureiendom.
En utredning fra Norsk Museumsutvikling, ført i pennen for halvannet år siden, beskriver dilemmaet slik: «Til tross for at spørsmålet om ratifisering har vært oppe en rekke ganger, har Norge ut fra antatte administrative og økonomiske konsekvenser ikke funnet å kunne slutte seg til konvensjonen. Innenfor museumssektoren møter vi stadig kritiske spørsmål fra utenlandske kolleger om hvorfor Norge ikke har ratifisert konvensjonen, og oppfordringer til at Norge, ikke minst av solidaritetshensyn med land i den tredje verden, bør vurdere å slutte seg til avtalen.»

- Føler meg beklemt

Norsk Museumsutvikling (NMU) er et rådgivende organ for statlige myndigheter og skal, som det heter i formålsparagrafen, «fremme utvikling og samarbeid ved museene». Videre skal NMU «styrke norske museers deltakelse i internasjonalt utviklingssamarbeid».
Jon Birger Østby, NMUs direktør, beklager sterkt at Norge nøler med å ratifisere UNESOs konvensjon.

- Jeg føler meg litt beklemt på internasjonale konferanser på grunn av denne saken. På den annen side tror jeg ikke at konvensjonen rammer Norge i særlig grad. Jeg kjenner ikke til noen krav fra utenlandsk hold, og det skyldes nok at Norge - i historisk forstand - har vært en liten aktør på den internasjonale arena. Vi har ingen kolonial fortid, og siden det norske samfunn har vært nokså egalitært, har vi aldri hatt noen overklasse som har reist ut i verden for å samle seg skatter. Der stiller nok briter og andre i en helt annen divisjon.
Lenge har ratifiseringsspørsmålet sortert under Miljøverndepartementet, inntil saken i fjor høst ble overført til Kulturdepartementet. Hva som der vil skje, er helt i det blå. Flere telefoner til departementet gir ingen avklaring. Derimot er det på det rene at Norge - etter seks års betenkning - er rede til å ratifisere den beslektede UNDROIT-konvensjonen. Også denne handler om tilbakesendelse av kulturminner som er ervervet på ulovlig vis.

- Ta selv initiativet!

Professor Svensson mener at norske museer må belage seg på en stri strøm av krav i årene som kommer. De fleste vil dreie seg om å omfordele gjenstander i norske samlinger, der tallrike små museer krangler om eierskapet til de samme gjenstandene. Ikke minst kirkekunsten er gjenstand for strid.
Men krav fra utlandet kan heller ikke utelukkes. Mange nye museer reises, de trenger noe og stille ut, og da kommer naturligvis kravene.
- Det var det som skjedde da en gruppe indianere, helt uanmeldt, banket på kontordøren til direktøren for Etnografiska museet i Stockholm i 1995. Indianerne, som kom fra British Colombia, hadde fått kjennskap til at museet stilte ut en totempåle som var deres! Gi oss pålen tilbake! Og ganske riktig, museet hadde en slik påle. Museets arkitektur var til og med tilpasset den høye totempålen, og ingen som besøkte museet, kunne unngå å legge merke til den. Saken endte med at indianerne fikk sin påle tilbake, mot at de forpliktet seg til å skaffe museet en tro kopi. En god løsning!

- Jeg har et synspunkt som jeg gjentar om og om igjen, fortsetter Svensson. - Vi som forvalter verdiene i museene, må ikke bare sitte med hendene i fanget og vente på krav utenfra. Vi kan selv ta initiativet til en tilbakeføring! For noen år siden var jeg selv med på en slik handling, da Nasjonalmuseet i København tilbakeførte halvparten av Søren Richters rike Grønlands-samling til nasjonalmuseet i Nuk. Richters samling besto av 900 gjenstander. Nå er 450 av dem - muligens enda flere - vel forvart i Nuk, der det forskes aktivt på den gamle grønlandske kulturen. Slik skal det være. Vi må følge med i tiden og ta hensyn til at vi lever i et nytt årtusen.
Her hjemme har eiendomsretten til samiske kulturskatter være et omstridt tema - særlig på grunn av den kompromissløse holdningen til Anatomisk institutt på Blindern. Tidlig på 1990-tallet sa instituttet kontant nei til samiske krav om å få tilbake et stort antall samekranier. Først etter at universitetets ledelse hadde grepet inn, ble saken «løst». Et lite antall kranier ble levert tilbake, men flertallet av kraniene er fremdeles i samlingen til Anatomisk institutt.
Samene har også fremmet en rekke andre krav - delvis med hell. Men mye arbeid gjenstår, og professor Svensson mener norske samlinger må komme samene i møte.
- For noen tiår siden var samene uten egne museer og egne eksperter. Den gang var det muligens riktig å si nei. Men i dag? I dag er situasjonen helt annerledes. Derfor må vi være fleksible og gå i dialog med dem.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!