Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 2064

En falmet drøm om Tibet

Drømmen om Tibet var en drøm om noe annerledes. En drøm om et «uoppdaget» fredelig land med en rik buddhistisk tradisjon. En ide om et sammensveiset folk med en sterk politisk bevissthet. Det ble et møte med veier laget av kineserne, en aggressiv tibetansk guide og en kommersialisert religion.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Drømmen om Tibet var en drøm om noe annerledes. En drøm om et «uoppdaget» fredelig land med en rik buddhistisk tradisjon. En ide om et sammensveiset folk med en sterk politisk bevissthet. Det ble et møte med veier laget av kineserne, en aggressiv tibetansk guide og en kommersialisert religion.

Å kjøre gjennom Tibett er som å komme 100 år tilbake i tid. Folk er fattige. Det kjøres med hest og kjerre, folk er avhengige av yakoksen sin. Husene er gamle og ikke isolert. Barna er møkkete og har gamle, slitte klær – og lus i håret. De kan et ord på engelsk og det er ”money”. ”Money” sier de, mens de strekker ut hånda. Turistene henger ut av vinduene for å ta bilder.

Mount Everest og andre fjell reiser seg langs veien. En utrolig fasinerende og vakker natur. Karrig, frodig, farge- og kontrastrikt. Så vilt. Men hva lever folk av her? Luft og kjærlighet og drømmen om et fritt Tibet? Hvordan overlever de? Er det yakoksen som redder dem? Yaken gir det meste; Ost, melk, kjøtt og klær. Yakburger, yakstek, yakmomo og yaksuppe. Jo nærmere Lhasa man kommer jo mer ”moderne” og ”rikt” blir det. Veiene blir bedre, det dukker opp moderne vannkraftverk, butikkene skriker mot deg og reklameplakatene forteller deg hvordan du bør leve.

Kineserne kan skryte av utvikling og progresjon, men tibetanerne er og forblir fattige. Det er likevel noe med den tibetanske livsstilen eller hverdagen. Stille, enkelt og tilbake til naturen. De er brune og nokså rynkete i ansiktet etter den sterke sola. De har cowboyhatt, forkle, lag på lag med klær. De bærer sine bønnekjeder og snurrer på bønnehjulet.

De passer ikke helt inn i det glorete kinesiske eller det materialistisk vestlige. Men er de lykkelige med sin enkle livsstil? Hadde de vært lykkeligere om de hadde ”utvikla” seg mer?

Dalai Lama

Det er rart å kjøre gjennom Tibet og tenke på Dalai Lama. Jeg kan reise til og kjøre gjennom Tibet i en jeep, dog på en gruppetur med en elendig guide, men jeg kan. Jeg har friheten. Dalai Lama kan ikke besøke sitt eget land. Tibetanerne kan ikke fritt forlate sitt eget land. De er stengt inne. Det er som å være fengslet i sitt eget hus. Guiden vår fortalte meg at han hadde problemer med å besøke familien sin i Nepal.

– Jeg har ikke sett dem på seks - syv år. Hvis jeg prøver å krysse grensa til Nepal blir det problemer, både fra nepalernes og kinesernes side.

En annen lama er kjøpt og betalt av kineserne, sies det. Panchan Lama er bare 17 år og den 11. Panchan Lama. Vi besøkte hans hjem i Xigatse, et stort kloster med 700 munker. Men han var ikke hjemme. Mesteparten av tiden befinner han seg i Beijing der han studerer. Kjøpt og betalt? Eller i husarrest? Kontroversielt er det i alle fall og guiden vår svarer ikke når jeg spør hvorfor han studerer i Beijing og ikke i Tibet.

– Det er et stort spørsmål. Et veldig stort spørsmål, sier han og smiler skjevt.

Flom av kinesiske turister

Man kan føle at Tibet er et eneste stort kloster og at man nærmest er på en klosterturne. Og turistene de er mange. Veldig mange.

– Og for en stor Buddha! Hva er meningen med det her? Er det ekte gull? Hvorfor er alle munker kledd i rødt, spør de.

Guidene peker og svarer, på engelsk, kinesisk, fransk, italiensk, spansk og japansk. Men jeg stiller meg hele tiden spørsmålet om hva alle buddhaene, alt gullet, alt krimskramset, alle pengene som ”ofres” betyr for tibetanere i dag? Greit å vite hva som skjedde på 1100 eller 1700 tallet, men desto mer viktig å vite hva religion betyr i samtidens Tibet. Og hvorfor alle disse pengene overalt? Når begynte egentlig munker å telle penger?

Munker forlanger penger, de samler inn penger, de teller penger. En munk er så opptatt av å få inn penger at han ikke får konsentrert seg om tromminga og chantingen sin. Klostrene og tibetansk buddhisme er blitt god business.

Og kinesiske turister bidrar i kassa. Det er merkelig å gå rundt i klostrene og spesielt i Potala, der Dalai Lama bodde inntil 1959 da han måtte flykte, med mange kinesiske turister rundt deg. Kinesiske guider som snakker høyt.

Kineserne har tidligere okkupert og overtatt tibetanernes viktigste symbol Potala. Nå invaderes det igjen - av kinesiske turister. Jeg lurer på om kinesiske turister reflekterer over det absurde i det? At nåværende Dalai Lama ikke er nevnt i Potalas historie, at historien der har stoppet opp etter 1956, at kineserne prøvde å ødelegge Potala. At de, kineserne, faktisk er sett på som en okkupasjonsmakt? For meg er å vandre i Potala som å vandre i en stor løgn. For kineserne er det antagelig en fin turistattraksjon.

Store kontraster

I Tibet er det noe med kontrastene. Mellom det tibetanske markedet og nabolaget og de travle glorete kinesiske gatene og butikkene. Tibetanerne og det de selger er som fra en annen verden, både i klær og utseende. I det tibetanske nabolaget er det stille, gamle hvite hus og ingen moderne fasiliteter, heller ikke skikkelige sanitærforhold. Tibetanerne ser eldre ut enn de er. Jeg så en kvinne amme sitt barn. Hun så ut som om hun var 50 år, men var antagelig rundt 25… Kineserne er mer ”moderne” i klær og utseende. I de kinesiske gatene er det bråkete, mye trafikk, farger og mange butikker. De selger alt et moderne hushold trenger, kjøkkenmaskiner, blendere, kjeler og vannkokere.

Men omgår de hverandre, tibetanere og kinesere? Er de venner? Besøker de hverandre? Liker de hverandre? Eller lever de i to ulike verdener med skepsis og misbehag mot hverandre? Jeg møtte Benjur, en ung tibetansk mann, bosatt i Lhasa de siste 15 årene.

– Jeg hater kinesere, sier Benjur innbitt.

– De er dumme og skjønner ingenting. Jeg liker ikke de breie gatene de bygger. Vi ba dem ikke bygge dem. Jeg foretrekker de smale tibetanske gatene, sier han oppgitt. På høyrearmen har han tatovert ”Free Tibet”.

Et kinesisk Lhasa


I Lhasa er gatene breie, ofte fire og seksfelts. Turistene blir overrasket.

– Dette er ikke hva jeg forventet. Det var ikke slik jeg trodde Lhasa var. Dette er helt annerledes enn jeg trodde.

Men hva forventer vi egentlig? At Tibets hovedstad Lhasa er en liten landsby bestående av fattige buddhistiske tibetanere som går til Potalaen hver dag og ber om at Dalai Lama skal komme tilbake? At det ikke er restauranter og butikker? At det ikke er veier og biler? At alt er autentisk og ”ekte tibetansk”?

Lhasa er tibetanernes religiøse og politiske hovedsete, men nå er det mer en middelstor kinesisk by. Og Kina er i en rivende økonomisk utvikling, enten vi liker det eller ikke. Dette vet man vel når man reiser til Tibet? Vi kan heller ikke forvente at tibetanere skal leve i fattigdom og ikke ønske seg et mer moderne byliv eller enkle fasiliteter – slik at vi kan komme å se det autentiske.

Kineserne blir flere og flere i Tibet og det setter sitt preg på Lhasa. Kineserne tar kort sagt over byen. Den tibetanske bydelen er liten, de kinesiske bydelene er overalt. Kineserne oppgir at det er 87 prosent tibetanere og 13 prosent kinesere i Lhasa. Det må være en løgn, en latterlig løgn.

Det som ikke er en løgn er at dette er Kinas andre invasjon av Tibet. Mange tibetanere liker det slett ikke. Benjur er oppgitt.

– Flere og flere kinesere kommer. Lhasa blir mer og mer en kinesisk by. Jeg liker ikke Lhasa lenger fordi kineserne hele tiden bygger nye hus.

– De fjerner de gamle tibetanske husene og bygger nye –overalt, forklarer han.

Dalai Lama, som ikke har vært i Lhasa siden 1959, ville nok gremmet seg hvis han kom tilbake. På en av Lhasas tibetanske nattklubber med sang og dans fra scenen gremmes de også. Når en kinesisk sang synges er det ingen som klapper. Tensing, som er på den tibetanske klubben, er ikke fornøyd.

– Jeg hater kinesere, de ødelegger landet mitt. Jeg er glad og stolt over å kunne fortelle dere om Tibet. Om hva som egentlig skjer her, sier han. 

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -