Hage til begjær

– Et vandrende leksikon om bærekraftig utvikling, mener mange i miljøbevegelsen om utreder, forsker og rapportforfatter John Hille. I mange år har Hille vært en av Framtiden i våre henders viktigste utredere og forsynt organisasjonen med viktig kunnskap i kampen for en bedre verden. Når Fivhs talspersoner fyrer løs med grønne argumenter og spissformuleringer i den offentlige debatten, er det ofte med utgangspunkt i grunnmateriale fra den erfarne utrederen.
For 4 år siden fikk John Hille nok av hovedstadslivet. Han ville hjem til gammel slektsjord i Levanger og Nord-Trøndelag. Her stortrives han med enkelt liv - og en tjue år gammel sykkel.

– Jeg kan gjøre jobben min like godt her som fra et kontor i Oslo, sier Hille. Han er ikke i tvil om at han kan jobbe enda mer fokusert med skrivearbeid og utredninger fra hjemmekontoret sitt. I tillegg lever han billigere – og bedre. – Utenfor husveggen kan jeg høste inn ferske bær og grønnsaker – det meste jeg trenger av varer og tjenester befinner seg i moderat sykkelavstand herfra, konkluderer Hille.
I mer enn tjue år har John Hille også vært blant drivkreftene i utviklingen av Idébanken, en stiftelse med formål å utvikle og samle eksempler på gode bærekraftige løsninger.

– Vi så mange byggesteiner til et annet samfunn der ute og tenkte at om vi kunne multiplisere disse små bærekraftige praktiske løsningene hver for seg med tusen – så ville det til sammen skyve oss et skritt i retning av målet om en mer rettferdig og økologisk holdbar hverdag, forklarer han.

 

Aktivisten

Siden John Hille var 14 år har han vært engasjert i natur- og miljøvernarbeid. Det begynte på skolen i New Zealand hvor han vokste opp.
Da han var 17, flyttet familien tilbake til hjemlandet. I det tidlige syttitalls-norge var miljøkampen nettopp i ferd med å ta form. John Hille sluttet seg til Samarbeidsgruppene for naturvern- og miljøvern (snm) en liten, men innflytelsesrik gruppe aktivister som i et tiår fikk avgjørende innvirkning på miljøvirksomheten her hjemme.

Bildet av filosofiprofessor og (snm)-aktivisten Arne Næss som bæres bort av politiet under demonstrasjonen mot utbygging av Mardalsfossen i Mardøla i 1970 har i ettertid blitt et fotografisk symbol på den norske, ikke-voldelige miljøkampen.
Da John Hille sluttet seg til gruppen var slaget om Mardøla og Aurlandsdalen allerede tapt. Men det var nok å gripe tak i ellers. Inspirert av Ghandis ikke-vold-filosofi tok aktivistgruppen tak i små som store trusler mot angrep på norsk natur.
Seinere ble han engasjert i lokalt arbeid for Framtiden i våre hender.

Gårdsgutt

For den som ville forandre verden på syttitallet var relevante studier et vesentlig middel. – Jeg fant ut at min studievirksomhet neppe ville bidra til noen omfattende samfunnsomveltning og fant det like meningsfylt å gjøre noe annet for en periode. Det ble fem år som gårdsgutt og landbruksarbeider i Trøndelag før studiene lokket på nytt.
– Jeg har alltid engasjert meg over et bredt område; jeg fikk aldri fullført et hovedfag, men fikk til gjengjeld med meg en god del grunnfag og mellomfag, forteller øko-entusiasten. Det skyldtes nok en slags universell orientering – et ønske om å kunne sette sammen et større og mer spennende bilde enn det den smale spesialiseringen ga anledning til, tror han.

Tilbake igjen

Hille serverer smaksprøver av søte jordbær og saftige tomater. Vi sitter på kjøkkenet i det rundt hundre år gamle trønderhuset i Levanger. Tomten og huset er en rest av småbruket Fagerli. – Jeg kaller det Fagerlia, skyter Hille inn. Fagerli i ubestemt form blir for jålete for den gamle miljøaktivisten.
For John Hille er den økologiske hagen er en viktig fritidsyssel og en del av den daglige mattilgangen. Øko-hagen er i sitt tredje år, forklarer han mens augustregnet faller mykt over de små åkerlappene.

Da jeg skulle gå i gang med hagen, gjaldt det å tenke på hvordan det kunne gjøres uten alt for mye slit, for store utlegg og samtidig mest mulig økologisk, forteller han. – Jeg har brukt mye av ting som fantes gratis på eiendommen eller i nærheten, som steiner og tang fra fjæra, kvist, greiner og bark, og gammelt fjorårslauv. To av åkerlappene er laget etter en gammel latmannsmetode som dessuten gir en viss økologisk bonus. Jorda ble ikke spavendt og meitemark og mikro-organismer har fått leve sitt eget liv uten brå avbrekk. Den siste åkerlappen derimot, der det i år er poteter, måtte spavendes.

– Her hadde jeg rotgrønnsaker første året og da er det nødvendig å vende jorda, sier Hille.

Det skal være store variasjon og artsrikdom i en hage som dette understreker fritidsbonden som peker og ramser opp:
Poteter, hvitkål, rosenkål, grønnkål, brokkoli, kålrot, løk, purre, pastinakk, selleri , sukker-erter, stangbønner, jordskokk, tomater, agurker, paprika, gresskar og squash. I tillegg persille, dill, grasløk, bergmynte, mynte, timian, sitrontimian, salvie og løpstikke. Få med solbær, stikkelsbær, rød og hvit rips, bringebær og jordbær også , ja og husk epletrærne Savstaholm og Åkerø, Jubilee-plommer og rosehagtorn. Noter 40 plantede arter av blomster og stauder som er plantet i tillegg til de minst 23 som vokser vilt i enga. Samt en einer, føyer hage- entusiasten til, før han tillater seg å trekke pusten igjen.

Det gode ugraset

– Tål også litt ugras, det skal en hel del til før det virkelig hemmer matvekstene, anbefaler John Hille.
– Se på lukinga som høsting, snarere enn et ork. Minst fem av de vanligsteugrasartene er gode å spise. Det gjelder vassarve, brennesle, meldestokk, skvallerkål og løvetann. Dessverre har jeg en god del kveke og krypsoleie også – den første er ikke spiselig, den andre direkte giftig, forteller Hille videre. Her stopper også hans vilje til å la mangfoldet råde. De er kjappe til å formere seg og selv med all dypøkologisk velvilje, er det ingen vei forbi systematisk jakt på skadevekstene.

– Generelt bør man tåle noen skadedyr. Også dem skal det være mange av før de virkelig gjør skade. Husk at i en god økologisk hage er det også livsvilkår for skadedyrenes fiender. Jeg har hatt en masse bladlus på rosene, men har overlatt til marihønene og ta seg av dem, sier han. Kålbladene er delvis spist opp av snegler, men det er fordi Hille lar prinsippet om rettferdig fordeling få råde og de langsomme gjestene stort sett etterlater kålhodene til eieren selv.
– Samplanting og vekstskifte hjelper også mot skadedyr, sier han.

Grønn ørken

Et siste råd for den som vil spare krefter: Ikke lag plen – i alle fall ikke for mye av den. En kortklipt plen er biologisk sett noe nær en ørken. Ikke vann for ofte heller. For mye vanning kan være skadelig. Plantene får et grunnere og svakere rotsystem hvis vanning overdrives. I perioder uten regn holder det å gi plantene en skikkelig rotbløyte med en til to ukers mellomrom.

Levende leksikon

Få kan matche kunnskapene hans om bærekraftig utvikling og bærekraftige løsninger. Jeg utfordrer ham med en klassisk problemstilling: – Kan økologisk landbruk måle seg med det konvensjonelle landbruket når det gjelder volum og effektivitet. Verdens bønder skal tross alt mette over 5 milliarder munner i 192 land. Duger de økologiske dyrkingsprinsippene i forhold til en slik gigantoppgave? Fortsatt mener mange at bøndene i fattige land ikke kan koste på seg økologisk drift? – Det finnes nye og omfattende studier som viser det stikk motsatte, parerer Hille. En fem år gammel britisk studie tok for seg situasjonen i 52 av verdens fattig ste land. Samtlige av landene ville tjene på en omlegging til økolandbruk. Det er all grunn til å tro at også det nord-amerikanske og det europeiske landbruket over tid vil profittere på å en økologisk snuoperasjon, mener Hille.

Godt og nært

Hille har også en grunnleggende tro på lokalt produsert mat. – Bare når det gjelder tomater er det direkte lønnsomt å importere fra utlandet. Alle de andre artene av frukt, bær og grønnsaker som hø rer hjemme i Norge - bør vi helst dyrke her, hevder han. Grønn saker og frukt inneholder mye vann, det er ganske energikrevende å flytte dem over store avstander. I noen tilfeller krever de også kjøling og egen atmosfære under transporten. Om de allikevel bør kjøpes inn fra for eksempel afrikanske land som ren solidaritets handel er et annet spørsmål. Det finnes ikke noe enkelt svar, men rent instinktivt virker det rart at man skal importere fra en annen verdensdel – det som allikevel gror rett utenfor stuedøra, hevder John Hille.

Verre eller bedre?

– Hvilken vei går utviklingen? Hvordan ser helhetsbildet ut for en som har jobbet med forandringsarbeid hele sitt voksne liv både profesjonelt og privat? John Hille mener svaret er to delt. – Fordelinga av ressurser og goder har blitt litt bedre; det har blitt færre ekstremt fattige, selv om også gapet mellom de fattig ste og de rikeste i mange enkelt samfunn har økt. Når det gjelder de mest kritiske miljøutfordringene så er det ikke tvil om at det i øyeblikket blir verre. Den glo bale oppvarmingen øker og det biologiske mangfoldet skrumper stadig inn. Den kanskje mest kritikkverdige, men også unødvendige delen av denne utviklingen er at vi fort satt bruker fossile energi-kilder. Det er nemlig helt unødvendig, mener han. Vi har kunnskaper i bøtter og spann om andre – og bedre løsninger. Solenergien som treffer jordkloden og som konstant er der til vår disposisjon ut gjør 9000 ganger mer energi enn det verden til en hver tid trenger. Det fi nnes mange andre mulighe ter også – både i form av bioenergi og vindenergi. Allikevel tviholder politikerne på gårsdagens klimaskadelige energiløsninger. Det er ganske enkelt tid for å legge om, fastslår Hille. I sensommer-regnet utenfor inngangsdøra står en gammel og velbrukt herresykkel. Eieren har aldri forstått hva han skal med førerkort og bil. Det er ren luksus å kunne leve uten, forsikrer John Hille, ren egoisme…