En rødgrønn verden

Folkevett har møtt legen og LO-rådgiveren som nettopp har fratrådt vervet som styreleder for Framtiden i våre hender. Hun har takket av etter fem år og god vekst på alle sentrale innsatsområder. I denne samtalen snakker hun om fattigdomsbekjempelse, miljøkamp og rettferdig fordeling. Hun røper også at hun ikke har vært enig når Fivh har anklaget LO for manglende vilje til solidaritet.

Det store slaget

– Den globale fattigdommen er vår tids største utfordring. Ikke på noe tidspunkt i historien har vi hatt større mulighet til å gjøre fattigdommen til historie. Verden er rikere enn noen gang. Nå er det den politiske viljen det kommer an på, hevder Nina Tangnæs Grønvold.

– Noen mener det er utopisk å tro at vi noensinne vil makte å avskaffe fattigdommen. Slik kan vi ikke tenke. Utgangspunktet for all politikk og alt forandringsarbeid må jo være at det fortsatt er menneskene som styrer utviklingen og som bokstavelig talt har framtiden i sine hender. Menneskene skaper sin egen historie, fastslår Tangen Grønvold. Da Framtiden i våre hender ble stiftet for 32 år siden var en av beveggrunnene at 30.000 barn hver dag døde av unødvendig fattigdom. Fortsatt dør det like mange barn hver dag. Multipliser tallet 30.000 barn med 365 dager og 32 år. Det blir et fryktelig tall. Siden Erik Dammann og Fivh rettet søkelyset mot dette første gang tidlig på 70-tallet har mer enn 350 millioner barn dødd på grunn av fattigdom, sult og feilernæring.

– 350 millioner barnegraver – det er en global katastrofe, sier Tangnæs Grønvold. Framtiden i våre henders oppgave må være å trenge bak de kalde tallene og statistikken. Formidle at det faktisk dreier seg om mennesker av kjøtt og blod – om enkeltskjebner. Vi kan ikke akseptere økonomiske strukturer og styringssystemer som dreper, tilføyer hun.

Fortsatt makt

– Vi kommer ikke utenom et oppgjør med den ekstreme markedsliberalismen. Denne kampen er helt nødvendig og må føres med stor kraft, mener Tangnæs Grønvold. Mange politikere gjør det lettvint for seg ved å bruke globaliseringen som unnskyldning for ikke å handle. Det internasjonale tidsskriftet The Economist tok opp temaet allerede i 1997 og hevdet at politiske beslutningstakere «dypest sett nok har de samme mulighetene nå som tidligere». Mange er for kjappe til å kjøpe argumentet om at politikerne har mistet makta, mener Fivhs avtroppede styreleder. Dette bidrar til å legitimere politisk passivitet.

Store utfordringer

Det ligger store politiske utfordringer foran oss. Hvis alle i verden skal leve som dagens nordmenn, trenger vi mer enn tre jordkloder. Omfordeling av rikdom er nødvendig for å skape større internasjonal rettferdighet. En lavere materiell vekstrate i de rike landa behøver ikke å bety at folks livskvalitet svekkes. Tvert i mot tror jeg at mange vil få et bedre liv ved å redusere bilbruk til fordel for sykkel eller buss, og ved å kjøpe flere tjenester og færre gjenstander. Forskning viser at menneskene blir lykkeligere av mer penger, men bare opp til et visst nivå. Så flater lykken ut. De aller fleste nordmenn har for lengst passert dette nivået. Vi har passert knekkpunktet og vil ikke bli lykkeligere om vi får aldri så mange knitrende sedler i lommeboka. Vi trenger ikke flere ting. Det folk har underskudd på er tid, naturopplevelser og sosialt fellesskap.

Lønnskamp viktig

Likevel er ikke kampen for et solidarisk og rettferdig samfunn i Norge fullendt, og slettes ikke vunnet for godt, mener Tangnæs Grønvold. Det finnes fortsatt mennesker i Norge som er fattige. I debatten om økonomisk vekst er det derfor viktig å ha flere tanker i hodet på en gang. Når Fivh kritiserer arbeidstakerne for å kreve høyere lønn, er det nok mange som opplever dette som borgerlig moralisme. Det er ikke mulig å få med seg det brede lag av folket på å snu samfunnsutviklingen i mer bærekraftig retning ved å starte med å forlange at lavtlønte omsorgsarbeidere, renholdere og butikkansatte skal avstå fra rettferdige krav om ei lønn å leve av.

Vi må huske at det er mye lettere for folk som har mye å gi frivillig avkall på noe av sin overflod, enn for folk som har lite å takke nei til å delta i velstandsutviklingen, sier den nylig avtroppede Fivh-lederen. Folks oppfatning av hva som er et tilstrekkelig velstandsnivå dannes i sammenligning med andre. Ønsket om flere materielle goder har en tendens til å bli sterkere når vi ser at andre har mer enn oss selv. Rettferdig fordeling er derfor ikke bare et mål i seg selv, men også en viktig forutsetning for å lykkes i en omlegging til et mer miljøvennlig samfunn, mener Nina Tangnæs Grønvold.

Systemkritikk er svaret

– Mitt svar er systemkritikk. Det er samfunnssystemet – kapitalismen – som er motstanderen, hevder Nina, ikke den enkelte arbeidstaker som krever sin rettmessige andel av kaka. Jeg fritar ikke enkeltmennesker for ansvar. Tvert i mot har jeg ment at Fivh skal lage flere kampanjer der folk kan gjøre noe aktivt. Men å utpeke fagbevegelsen - arbeidstakerne - til hovedmotstander, det mener jeg er galt, både strategisk og reelt. Fagbevegelsens kamp er jo primært rettet mot den blå økonomien, ikke mot den grønne eller røde økonomien, forklarer Tangnæs Grønvold. Det er først og fremst den råe kapitalismen som skaper miljøproblemer.

Fagbevegelsens kamp for å tøyle kapitalkreftene er samtidig en kamp for et mer miljøvennlig og menneskevennlig samfunn. Sett fra mitt ståsted har miljøbevegelsen og fagbevegelsen mye å snakke om, fastslår Nina. Men også fagbevegelsen står overfor store utfordringer. Vi skal utmeisle politikk for ei framtid der flere og flere av våre medlemmer etter hvert vil nå et materielt metningspunkt. Tid og opplevelser kan bli mer verdt enn penger. Miljøvern vil bli synonymt med nye jobbmuligheter - i stedet for å oppleves som en trussel mot jobb og inntekt.

Farvel folkebevegelse?

En av de siste store prosessene du igangsatte som styreleder var en revisjon av Fivhs vedtekter. Blant de mange endringene var en erstatning av begrepet «folkebevegelse » med «medlemsorganisasjon ». Det kan oppfattes som beskrivelse av en stagnasjon?
– Det er en beskrivelse av realitetene, og av formalitetene. Framtiden i våre hender startet som en folkebevegelse. Vi har i dag over tjue tusen medlemmer og er en stor medlemsorganisasjon. Men vi har relativt få aktive medlemmer og få lokallag. Styremedlemmene rekrutteres nærmest som om vi var en stiftelse. De fleste som sitter i besluttende organer er hentet utenfra, uten bakgrunn fra aktivt arbeid i organisasjonen. Fivh har i dag ikke det aktivistiske trykket og den utpregede graden av frivillighet som skal til for å oppfattes som en folkebevegelse. Men de overordnede tankene som Erik Dammann i sin tid brakte til torgs har dannet utgangspunktet for virksomheter som Utviklingsfondet, Forum for systemdebatt og Idébanken. Dette viser at Fivhideene har spilt en rolle langt utover egen organisasjon. Fivh er i dag en del av en større internasjonal bevegelse som kjemper for sosial rettferdighet og mot den globale rovdyrkapitalismen. De nye sosiale bevegelsene som favner alt fra bønder til studenter og fagorganiserte har nettverk over hele kloden og er kanskje det nærmeste vi i dag kommer en folkebevegelse på området solidaritet, miljø og utvikling.

– Jeg er optimistisk på Fivhs vegne, sier den avtroppede styrelederen. Organisasjonen har et potensiale for oppslutning som går langt ut over dagens medlemsmasse, og det ser ut til at tida jobber for oss. Jeg tror på fortsatt vekst for Framtiden i våre hender. Det er jo en form for vekst som vi må stille oss positive til, avslutter Nina Tangnæs Grønvold.