Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Norge som globaliseringsmakt

Norske investeringer i utlandet øker formidabelt. For fem år siden passerte utenlandsbeholdningen én billion, i forfjor passerte den to. Milliardene ruller inn. Hvem taper når Norge trer inn i rollen som global storinvestor?

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Norske investeringer i utlandet øker formidabelt. For fem år siden passerte utenlandsbeholdningen én billion, i forfjor passerte den to. Milliardene ruller inn. Hvem taper når Norge trer inn i rollen som global storinvestor?

Under kolonitiden var ikke Norge engang en egen nasjonalstat. I dag, når verden globaliseres i en ny bølge, på en ny måte, skyter norske utenlandsinvesteringer i taket – vi akter ikke å havne i bakevja en gang til.

Mens England, Spania, Portugal, Frankrike og alle de andre tappet land i Afrika, Asia og Latin-Amerika for penger og ressurser på seksten, sytten- og attenhundretallet var lille Danmark avspist med miniputtkolonien Trankebar i India – og lange, karrige Norge på Den skandinaviske halvøy.

Evighet siden 1980

145 år etter at kolonien i Ostindien ble avgitt og danskene – og nordmennene – reiste hjem igjen, var Norge som selvstendig stat 75 år gammel. Nordmennene satt trygt plasserte i sine vinterisolerte hus, med sine oljepenger og sine Volvoer. Vi skrev 1980.
Det året hadde vi så vidt over 82 milliarder kroner utestående i resten av verden. Det er bare et knapt kvart århundre siden, men det kunne like gjerne vært en annen tidsalder:
I dag har nemlig beholdningen av norsk kapital i utlandet økt til astronomiske 2 billioner kroner. To tusen milliarder, altså. 2.000.000.000.000 kroner.
Norge er blitt en globaliseringsmakt.

Globalisering, globalisering, globalisering

En vanlig definisjon på globalisering er en stadig mer sammenvevd verden, der nasjonale grenser er i ferd med å bli overskredet eller visket ut. Produksjon og handel kobles stadig tettere sammen.

I den globale økonomien er det økt fortjeneste gjennom reduserte lønns- og produksjonskostnader som er den grunnleggende drivkraften. De viktigste og mektigste drivende kreftene i denne utviklingen er Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF), USA og EU. Et gjennomgående mantra er at utviklingsland må privatisere økonomien, åpne for fri konkurranse og fjerne tollmurene. På den måten vil tredjeverden-statene inngå som del av den globale økonomien, og etter hvert opphøre å være utviklingsland, lyder argumentasjonen.

Skrekkeksempler

Globaliseringsmotstandere har hele veien, og gang på gang, vist til skrekkeksempler på følgene av et verdensmarked i fri flyt på vestmaktenes premisser; fra svart hav utenfor Chile og Peru tidlig på nittitallet, via en ruinert økonomi i Mongolia noen år senere, til dagens dødelige matkrise i Malawi, for å nevne noe.

Likevel blir kreftene som driver globaliseringen fremover stadig sterkere.
Grunnen til det er trolig ikke en erkjennelse blant de fattige om at globaliseringen er løsningen på deres problemer på lang sikt, slik for eksempel Verdensbanken hevder. Det er mer nærliggende at utviklingen i retning global økonomi har å gjøre med at den er til beste for de rike på kort sikt. Og her sitter de rike landene, med sine finansinstitusjoner, med bukta og begge endene: De fattige tilbys å låne penger mot at de åpner døren for vestlige selskaper og fjerner restriksjoner på utenlandsk kapital.
USA, EU og det rike Sørøst-Asia har alle mye å tjene på billig arbeidskraft i fattige land, og på tilgang på billige naturressurser i de samme landene. Det har også Norge.

Tar ut milliarder

I 2003, året etter at den samlede beholdningen av norsk kapital i utlandet passerte 2 billioner kroner, investerte vi ytterligere 314 milliarder kroner i Amerika, Europa, Asia, Afrika og Oseania. Økningen er formidabel: Norske investeringer i utlandet har blitt åttedoblet på åtte år, viser tallene fra Statistisk Sentralbyrå.
Og investeringene bærer frukter. I 2001, som er det siste året SSB har resultatstall for, var avkastningen på norske investeringsposter i selskaper i utlandet over 22 milliarder kroner – og det gjelder bare fra eierposter som er større enn ti prosent.
Vi har altså god grunn til å gni oss litt i hendene og smile. Men så kan det hende grinet stivner en smule, for det smiles fortsatt svært langt mindre i andre enden.

Utbytting

NorWatch har siden starten høsten 1995 vist hvordan norske investeringer i utlandet har innebåret tvangsflytting, utbytting, fagforeningsnekt, underbetaling, ulovlig overtidsarbeid, uttømming av naturressurser og miljøødeleggelser.
Våre journalister har reist jorden rundt:
Det var ingen som smilte i begravelsen til de drepte demonstrantene mot Norsk Hydros bauxitt-prosjekt Utkal i India.

Heller ikke blant de lutfattige leilendingene på tobakksplantasjene i Malawi stod latteren i taket. Eller blant nomadene som må gå slalåm mellom miner på Hydros leteboringsfelt i den iranske ørkenen. Eller, for den saks skyld, i de slitne ansiktene til ung-gamle baltiske kvinner 11 timer ut i skiftet på Rimi-butikkene i Litauen.
Lengre bak i denne spesialutgaven av Folkevett kan du lese om kongesvoger Erling Lorentzens eukalyptus-plantasjer i delstaten Espirito Santo i Brasil. Heller ikke her har lokalbefolkningen mye å smile over. Den norsk-gründede cellulosegiganten Aracruz stjeler fremdeles land og hjem fra folk.

Oljefondet

Avkastningen fra oljefondets aksjeinvesteringer er ikke med i tallmaterialet fra SSB. Men vi tjener trolig enda mer på disse investeringene enn på de såkalte direkteinvesteringene. Fondet, som nylig skal ha passert en papirverdi på 1000-milliarder kroner, hadde ifølge Norges Bank en kapitalavkastning på 25 milliarder kroner bare i løpet av de første åtte månedene i år.

Det er gode nyheter for oss. Men det spørs om i faren til seks år gamle Lamiya Ali i Irak deler gleden. Datteren ble drept da en av klasebombe-produsenten General Dynamics’ gule, flaskelignende små bomblets gikk av mens hun lekte utenfor husert sitt i april i fjor. Oljefondet har investert 160 millioner kroner i General Dynamics.
Glade er nok heller ikke sør-sudaneserne som så sine slektninger bli drept, sine hjem rasert, landsbyer ødelagt og matlagre plyndret, da regjerningstyrker skulle rydde vei for oljeselskapet Talisman Energy. Oljefondet har passert 84 millioner kroner i den kanadiske oljegiganten.

Bumesiske Ka Hsaw Wa ofrer sannsynligvis heller ikke den norske velstanden noen varm tanke. Gutten ble på slutten av nitti-tallet vitne til det ytterste av grusomhet i skogsområdet hvor junta-soldater ryddet unna trær og folk for å lage vei for det amerikanske selskapet Unocals gassrørledning. Først snublet han over en eldre kvinne. Hun var drept, med en gren stukket opp i skjeden. Deretter ble han vitne til at en yngre gravid kvinne ble myrdet ved at soldatene skar ut fosteret hun bar på. Oljefondet har investert 134 millioner kroner i Unocal, samt nesten tre milliarder i selskapets gasspartner i Burma, franske Total.

– Finansierer korrupte regimer

Enten det gjelder norske porteføljeinvesteringer som gjennom oljefondet, eller norske direkte-investeringer i utlandet; eksemplene på etiske overtramp er mange.

– Har norsk næringsliv i utlandet måttet bli råere for å komme såpass på banen i den globale økonomien som det nå har gjort?

– Norske selskaper har vært nødt til å bli større enn de var før for å kunne konkurrere ute, men jeg vet ikke om de har blitt råere. Norsk politikk er blitt ganske rå, sier professor Andreas Falkenberg ved Høgskolen i Agder til NorWatch. Professoren har gjennom en årrekke jobbet med spørsmål knyttet etikk og norsk næringsliv ute.
– Demokratier finansierer kleptokratier (korrupte regimer, red. anm.) gjennom kjøp av råvarer som olje og diamanter, utdyper Falkenberg.

– Se på Angola, hvor pengene som et gjennomkorrupt styre får fra internasjonale oljeselskaper, deriblant Hydro og Statoil, gjør at de slipper å være avhengig av egen befolkning for å holde på makten. Angolas befolkning er blant de fattigste i verden.
Norwatch har også tidligere satt søkelyset på norsk oljevirksomhet i korrupte regimer som Iran, Nigeria, Aserbajdsjan og Venezuela.

Andreas Falkenberg mener situasjonen ofte er dobbelt ille for befolkningen i disse landene.

– I Angola er 85 prosent av befolkningen bønder. Subsidier og handelsbarrierer i Europa og USA, og Norge, gjør at angolanske bønder møter urettferdig konkurranse hjemme og barrierer hos oss når de ønsker å eksportere, avslutter professoren.
  Det kunne vært oss. Men på hundre år har Norge har gått fra uselvstendighet og fattigdom til å bli en av verdens aller rikeste nasjoner. Etter hvert har vi også blitt til en betydelig internasjonal økonomisk makt.

Verden har blitt en markedsplass, som også norske kapitalkrefter har lært seg å utnytte. Markedslovene er de nye naturlovene. Men store deler av verdens befolkning er akkurat like fattige som før. Eller fattigere.

Noen kilder: Statistisk sentralbyrå (SSB), burmalibrary.org, Norges Bank, trankebar.net, Associated Press (AP), kanadisk UD, Greenpeace, Andreas Falkenberg, BusinessWorld, serviceforall.org, Tore Linné Eriksen.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -