Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Kappløp mot bunnen

Den internasjonale markedsøkonomien har beveget seg inn i en ny fase – en rå og brutal konkurranse mellom fattige lavkostnadsland om oppdrag fra rike vestlige merkevareselskaper og butikkjeder. I et galopperende kappløp mot bunnen er miljøet og unge kvinnelige industriarbeidere de store taperne.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Den internasjonale markedsøkonomien har beveget seg inn i en ny fase – en rå og brutal konkurranse mellom fattige lavkostnadsland om oppdrag fra rike vestlige merkevareselskaper og butikkjeder. I et galopperende kappløp mot bunnen er miljøet og unge kvinnelige industriarbeidere de store taperne.

Den vennlige Hongkong-kineseren som grytidlig om morgenen, mykt utøver sin Tai Chi i parken utenfor SAS-hotellet i Gøteborg, er skarpere enn den milde fasaden kan gi inntrykk av.

De siste 10 årene har Apo Leung, direktør i Asia Monitor Research Center (AMRC), rettet kritisk søkelys mot arbeidsforholdene i fabrikker og produksjonsanlegg i sør-øst asiatiske lavkostnadsland. Han startet sin karriere som fabrikkarbeider i Hongkongs elektronikkindustri og ble gradvis fanget opp av arbeidet som fagforeningsleder og aktivist. Apo Leung er på skandinavia-besøk for å delta på den svenske bokmessen og møte nordiske kolleger.

Asia Monitor Research Center er en av de største truslene mot tusener av virksomheter som kjøper eller produserer varer i denne delen av verden, hevdet det anerkjente britiske finanstidsskriftet The Econominst, om organisasjonen i Hongkong. Med seks heltidsansatte fra beskjedne lokaler i den asiatiske finansmetropolen, har Apo Leung skapt sjokkbølger inn i de internasjonale merkevareselskapenes innerste sirkler.

Strategien til Asia Monitor Research Center går ut på å presse merkevareselskapene og produksjonsselskapene til å bedre arbeidsforhold.

– Å bryte kontrakter og forbindelser for å straffe verstingene er ofte en dårlig løsning som i siste rekke også rammer de ansatte og familiene deres, mener Apo Leung. Alternativet til boikott er å legge ulike former for press både på bedriftene og alle de andre aktørene i leveransekjeden. Det var for eksempel tilfellet da den internasjonale leketøysprodusenten Mattel ble tvunget til å gripe inn og kreve bedre arbeidsforhold ved fabrikken som blant annet produserte Barbie-dukken. Utgangspunktet var en kritisk rapport fra Asia Monitor Research Center.

«Finanshaiene»

Apo Leung mener aktørene som deltar i spillet om profitt og andeler i det internasjonale merkevaremarkedet kan deles i tre hovedkategorier:

Først de store finansaktørene som sitter med pengesekkene. Dette er nesten usynlige bakspillere som har betydelig finansiell styrke og som ofte har gode forbindelser til regjeringer og andre maktstrukturer i området. Det kan være banker, forsikringsselskaper eller andre former for investorgrupper som har kapitalmengder som tilsvarer eller overgår mange små nasjonalstater. De opererer ofte gjennom vikarierende underselskaper og skaper uoversiktelige eierstrukturer med minst mulig gjennomsiktighet.

Disse aktørene er de farligste og mest kyniske, hevder Apo Leung. De er utelukkende opptatt av fortjeneste og tallene i regnskapenes bunnlinje. De er lite interessert i produktkvalitet, arbeidsplasser, arbeidsbetingelser, eller å begrense miljøbelastninger. Finansselskapene og den lille gruppen av pengesterke enkeltinvestorer og familier utøver sjeldent et overbyggende samfunnsansvar eller annen form for ansvarlig helhetstekning. Alt handler om å skape størst mulig øyeblikksprofitt for aksjonærer og eiere.

Lukrative merkevarer

Den andre gruppen aktører er eierne av de internasjonale merkevarene. Disse er i hovedsak amerikanske eller europeiske, men også i økende grad asiatiske. Merkevareselskapene produserer lite selv, men beveger seg med stor hurtighet mellom nasjonale produsenter som konkurrerer om oppdrag og kontrakter. Merkevareselskapene stikker av med hoveddelen av fortjenenesten. Den nasjonale fabrikken som produser varene sitter igjen med betydelig mindre profitt – og den lokale arbeideren med smulene – hvis hun er heldig.

For det er hun som er taperen. Flertallet av de ansatte i fabrikkene i de økonomiske sonene i lavkostnadslandene er unge kvinner, ofte under tjue år. Arbeidet foregår stort sett på samlebånd. Det krever kjappe hender, godt syn og evne til konsentrasjon. Arbeidet er ofte helsefarlig. Vernetiltak som de vestlige merkevareselskapene var tvunget til å gjennomføre når de produserte i fabrikkene hjemme, kan arbeiderne i lavkostnadslandene se langt etter. Helseslitasjen er enorm og forbruket av unge arbeidere er stort.

Gigantprodusenter

En tredje hovedgruppe er de nasjonale selskapene som produserer på oppdrag fra merkevareeierne i vest. De er ofte under sør-øst asiatisk eierskap, støttet med kapital fra Hongkong, Singapore, Taiwan eller Sør Korea, og av og til i eierpartnerskap
– såkalt join-venture – med pengekolleger i vest. Disse selskapene er under kontinuerlig press fra sine merkevarekunder, som nådeløst flytter produksjonen sin til et annet sted – dersom andre frister med lavere kostnader. I takt med at de amerikanske og europeiske merkevaregigantene har flyttet produksjonen sin til land med lave kostnader har det også vokst opp gigantiske mellomleverandører. Den taiwansk-eide skoprodusenten Pou Chen er verdens største og har over tohundretusen på lønningslisten. Går du rundt med sko av typen Nike, Adidas, eller Timberland, er det sannsynlig at de er laget her.

På det kinesiske fastlandet finnes det mange eksempler på fabrikker med titusener av ansatte. En skofabrikk i Guandong-provinsen i Kina har over 40.000 ansatte og spytter ut over en million par sko måneden. I Mexico, som er en av Kinas hovedkonkurrenter for produksjon av klær og sko, har det vokst opp en jungel av nye produksjonsbedrifter som sysselsetter unge ufaglærte arbeidere langs grensen til USA. Fra 1970 til 2000 økte antallet meksikanske bedriftene som forsyner det internasjonale merkevaremarkedet – såkalte maquiladoras –fra 120 til 3700 bedrifter.

De siste tre årene har imidlertid så mange som 500 av bedriftene blitt nedlagt. Konkurransefortrinnet Mexico har hatt på grunn av den Nord-amerikanske frihandelsavtalen NAFTA, har gradvis skrumpet inn i takt med liberaliseringen av verdenshandelen og de taiwanske og sør-koreanske bakmennene har flyttet produksjonen tilbake til Asia igjen, først og fremst til Kina, som kan friste med lavest lønninger.

Troløs kapital

– Den internasjonale kapitalen er troløs. Med et tastetrykk flyttes milliardbeløp over landegrensene. Arbeidsplasser, enkeltbedrifter og lokale økonomier betyr lite i dette spillet, kommenterer Apo Leung.

I grensebedriftene i Mexico jobber det nå omkring en million arbeidere, mens det ved tilsvarende fabrikker i den sør-kinesiske provinsen Guandong som konkurrerer i samme marked finnes det rundt 12 millioner arbeidere. Tallene gir et bilde av hvilken rolle Kina etter hvert spiller som «verdens fabrikk». Mange lavkostnadsland frykter Kinas evne til å fange opp produksjon og oppdrag. – Kina «suger» jobber fra verdensmarkedet, hevder flere eksperter på internasjonal økonomi.

I tillegg til store lokale produsentbedrifter finnes en jungel av små lokale produsenter. Med i dette bildet hører også hjemmeprodusentene – ofte kvinner eller grupper av kvinner – som sitter hjemme og arbeider på oppdrag fra mindre lokale bedrifter. Dette gjelder særlig enkel tekstilproduksjon, som ikke krever avansert teknologi eller omfattende fasiliteter. Den såkalte uformelle sektoren med hjemmearbeidende tekstilarbeidere som er helt fristilt fra innsyn og fagorganisering øker stadig i omfang.

Farlig konkurransemiks

– Det er innenfor denne konkurransestrukturen av mobil internasjonal kapital, manglende regelverk og styringsmekanismer, ekstrem profittorientering og overskudd av fattig arbeidskraft at det har utviklet seg en trend med grov utnyttelse av ansatte. De påføres arbeids- og miljøbelastninger som ligner på de vi kjenner fra tidlig europeisk og Nord-amerikansk industrialisering.

– Det er en myte at konkurransen om produksjonsoppdrag går mellom Nord og Sør, mener Apo Leung. Konkurransen står mellom verdens lavkostnadsland om å kapre kontrakter.

Han får støtte av blant annet den amerikanske systemkritikeren William Greider som hevder at den internasjonale markedsøkonomien har beveget seg inn i fase med økende konkurranse mellom fattige lavkostnadsland om produksjonsoppdrag for de flernasjonale merkevareselskapene. Tall fra det amerikanske arbeidsdepartementet fra 1999 viser at minstelønnen ved skofabrikker i USA i gjennomsnitt er tjue ganger høyere enn lønnsnivået ved tilsvarende fabrikker i Asia og Sentral- Amerika. Industriproduksjon i Europa og USA er derfor nesten i ferd med å fases helt ut.

I stedet har det utviklet seg til en beinhard konkurranse fattige land i mellom. Taperne er miljøet og den fattigste delen av befolkningen i lavkostnadslandene. Vinnerne er først og fremst merkevareselskapene, forbrukerne i den rike delen av verden
og den voksende middelklassen i landene som beveger seg i retning fra utviklingsland til industrialiserte land.

Livet på bunnen

I dette kappløpet mot bunnen er det Kina som leder an kampen om å kunne tilby de laveste lønningene og den mest fleksible arbeidskraften.

Hvert år skrelles nye millioner av mennesker løs fra landsbygda. Mange begir seg på vei til fabrikkene, byggeplassene og veianleggene i byene ved kysten. Myndighetene selv oppgir at 130 millioner mennesker har forlatt landbruket siden 1979. I dag bor nesten 35 prosent av befolkningen i byer, mot bare 11 prosent da Folkerepublikken ble etablert i 1949. Dette er bare begynnelsen. Om noen få tiår tror landets befolkningseksperter at over halvparten av kineserne vil være bymennesker.

Med en fortsatt årlig vekstrate på omkring sju prosent tillater lederne i Beijing å gni seg i hendene. Ledelsen i det kinesiske kommunistpartiet har kunnet hygge seg med mange gode økonomiske resultater de siste årene. En sterk vekst i Kinas handelsvirksomhet og en nedtur for mange andre land, gjorde Kina til verdens fjerde sterkeste handelsmakt i 2001. Den utenlandske kapitalen drysser fortsatt ned over Kina, som allerede er den fremste produsenten av mange type varer

I en rapport fra 2002 hevder den franske finansorganisasjonen Paribas Peregrine at kineserne snart vil overta rollen til Tyskland som verdens tredje største produsentland.

Et tegn på at det innenlandske forbruket også skyter i været er at landet i det siste har hoppet oppover på den internasjonale reklamestatistikken. I følge konsulentfirmaet AC Nielsen har Kina beveget seg fra å være verdens tiende største marked for reklame, til en plass blant de fem største på mindre enn tre år. Det kinesiske reklamemarkedet er nå på linje med Storbritannia og Tyskland. Dersom veksten fortsetter i samme tempo tror AC Nielsen at Kina vil overta Japans rolle som verden nest største marked for salg av reklame innen utgangen av dette tiåret. I følge AC Nielsen anser nå mange merkevareselskaper Kina som et av de ledende media og konsumentmarkeder i verden.

Mange motsetninger

Den private sektoren er i sterk vekst og utgjør i følge myndighetene 28 prosent av Kinas økonomi. I perioden fra 2001 til 2002 økte antallet private arbeidsplasser med 3.6 millioner til totalt 36.6 millioner.

Kinas utvikling er full av motsetninger. Enkle svar finnes sjeldent. Sinologer og Kina-eksperter over hele kloden spør seg om hvor mye av det man ser av ny og hurtig samfunnsutvikling som er overgangsfenomener og hvor mye som er spiren til nye og grunnleggende strukturer. Kina har opplevd det mange har valgt å kalle et økonomisk mirakel med langvarig vekst. Samtidig sliter det nye kinesiske samfunnet med ekstrem forskjellsutvikling som i verste fall kan true stabiliteten i landet. I skyggen av en historisk fattigdomsbekjempelse spøker miljøødeleggelse og økologiske kriser.

En reise i dagens Kina er en reise i kontraster, tilsynelatende forvirrende trender og utviklingstrekk. Vakker gammel arkitektur og stygge drabantbyer, Mc-Donald burgere og slangesuppe, statsbedrifter på randen av konkurs, men også millioner av nye blomstrende private arbeidsplasser. Bygder i forvitring og hundrevis av nye småbyer langs kysten: Ekstrem sentraldirigering, men også lokalt autonomi og sterk regionalisme. Frislipp av penger og økonomisk frihet, men også sensur og kontroll av internett og ny utenlandspåvirkning side og om side med nasjonalisme og nasjonal selvbevissthet.

Asias tid

– Den siste delen av det tjuende århundre har vært god for Asia, konkluderer de to svenske forfatterne og Asia-journalistene, Lasse Berg og Stig T. Karlsson. Pessimismen har lenge vært det eneste korrekte. Apokalypsen har spøkt i bakgrunnen i medienes dekning av verdensdelen. Det paradoksale hevder de to, er at da regimet var hardt og drev innbyggerne sine mot sult og armod så var beretningene og Kinadekningen fylt av velvillig optimisme. I dag når flere mennesker enn noensinne tidligere i historien løftes ut av fattigdom, beskrives landet med kritisk pessimisme.

– Når regimet var hardt, var rapportene myke, når virkeligheten har myknet har kritikken blitt hardere.

Nye tapere

Men skyggesidene i utviklingen har blitt mer synbare. I følge den kinesiske professoren Anita Chan, som nå jobber og bor i Australia, er den «flytende befolkningen», de innenlandske immigrantene, i ferd med å bli den nye taperne i Kina. I flere bøker og rapporter tegner hun et dystert bilde av situasjonen i fabrikkhaller og økonomiske soner. Anita Chan har møtt og intervjuet hundrevis av kinesiske arbeidere, noe som har gjort et dypt inntrykk på henne. Sammenlignet med andre utviklingsorienterte land er minstelønningene i Kina svært lave når en måler inntektene i forhold til levekostnader. Naboland som Vietnam og Kambodsja har både høyere minstelønninger og lavere gjennomsnittlige levekostnader enn gigantnaboen i nordøst, fremholder hun.

I den sør-kinesiske vekstbyen Shenzhen, som har det høyeste lønnsnivået i hele Kina, ligger minstelønnsnivået på omkring 330 kroner i måneden. Et gjennomsnitt for en rekke utviklingsland viser et minstelønnsnivå som spenner fra 250 til 400 kroner i måneden, altså i mange tilfeller bedre enn det som er tilfelle i en av mest velstående regionene på det kinesiske fastlandet.

Mens de fleste land opererer med et eller et begrenset antall minstelønnsnivåer finnes det i Kina hundrevis av lokale definisjoner av hva som skal defineres som tilstrekkelig minstelønn. De lokale myndighetene kan selv definere dette ved å bruke en internasjonal beregningsnøkkel. I følge internasjonale retningslinjer, som også de kinesiske myndighetene har sluttet seg til, skal minstelønnsnivået settes til et sted mellom 40–60 prosent av det gjennomsnitteligelønnsnivået i området.

Verst i de rike byene

Oversiktene over minstelønnsnivåer viser også et annet overraskende trekk. Det er de rikeste byene med den høyeste gjennomsnittslønnen som sliter med lønnsdumping og de laveste minstelønnssatsene. Verst ut kommer storbyene Guangzhou og Shenzhen helt i sør. Begge byene med nærhet til Hongkong, var blant de aller første som fikk motta utenlandsk kapital da myndighetene forsiktig startet de økonomiske reformene for mindre enn tjue år siden.

Som den desiderte verstingen på lønnsdumping kommer Shenzhen, et av symbolene på den økonomiske veksten i Kina. Det var her den kinesiske markedsøkonomien hadde sin vugge i 1979. Da var Shenzhen en gjespende småby. Men så ble Shenzhen prøvekaninen for de nye reformene. Resultatene lot ikke vente på seg. Utenlandsk kapital strømmet inn. Høyhus, motorveier og nye bydeler skjøt i været, så å si over natten. Fabrikkhaller poppet opp som sopp etter en regnværsnatt. Tempoet i Shenzhen ble et nasjonalt begrep – «Shenzhen Speed». Snart var befolkningsmengden ikke lenger knappe 30.000, men omkring to og en halv millioner. Gjennomsnittsalderen på den nye befolkningen ble på slutten av 90-tallet oppgitt til å være omkring 25 år. Shenzhen ble et av de fremste symbolene på det «nye Kina», men også et område med beinhard og nådeløs konkurranse, slavelignende arbeidsforhold og lønninger langt under minstesatsene.

– Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom den generelle økonomiske veksten i et område og minstelønningene som tilbys de fattigste arbeiderne, hevder professor Anita Chan. Snarere tvert i mot.

Midt inne i Kina, langt fra de glitrende områdene ved kysten ligger Chongqing. Den forurensede og befolkningstunge bykjempen ved bredden av Yangtze har svak tilknytning til den globale økonomien. Mens de lokale minstelønnssatsene her i praksis ligger på over 40 prosent av gjennomsnittslønnen i området, sliter Shenzhen med å utvikle et minstelønnsnivå som passerer 30 prosent av gjennomsnittslønnen i byen. I 1999 utgjorde minstelønnsnivået ikke mer enn 23,8 prosent av det den gjennomsnittelige arbeider tjener.

Alvorlig tendens

Statistikkene avdekker en alvorlig tendens, mener professor Chan. Samtidig som en region blir mer og mer velstående, blåser bedriftene en lang marsj i de nasjonale retningslinjene om minstelønnsatser og dumper lønningene til bunns for å tiltrekke seg mer utenlandsk kapital.

– Kina har vist liten interesse for å anerkjenne og følge opp internasjonale standarder om lønn og arbeidsbetingelser. Frykten for å tape i konkurransen om oppdrag, kan gjøre at bedrifter og myndigheter lukker øynene for uverdige arbeidsforhold og utnytting av arbeidere. Det er et lyspunkt at andre land i regionen, som Vietnam, Kambodsja og Thailand, har vist en viss interesse for å bedre arbeidsforholdene og lønningene i sine fabrikker, men spørsmålet er om de etiske initiativer i disse landene kan komme til å kollapse under det kraftige kinesiske konkurransepresset.

– Kina vil i lang tid fortsette å prege det internasjonale eksportmarked. Det som skjer i Kina vil derfor være av stor betydning for hva andre land som deltar i markedskonkurransen kan tillate seg å gjøre. På andre områder har Kina ønsket å ta en lederrolle blant utviklingslandene. Et sterkt kinesisk initiativ når det gjelder lønn- og arbeidsbetingelser vil ha stor virkning, mener Anita Chan.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -