Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Hun får leve

Tenåringsmoren Roda og hennes lille gutt Pililani er blant de heldige når sultedøden igjen sveiper over Malawi. De reiste og fikk plass på sykehuset. Vil hjelpen rekke fram i tide til dem som er igjen i landsbyen?

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Tenåringsmoren Roda og hennes lille gutt Pililani er blant de heldige når sultedøden igjen sveiper over Malawi. De reiste og fikk plass på sykehuset. Vil hjelpen rekke fram i tide til dem som er igjen i landsbyen?

På Mkhoma-hospitalet får kvinner hjelp til å redde sine små fra sultedøden. Rodas lille gutt Piliani var døden nær, men har nå fått bollekinn.I hjertet av det sørlige Afrika ligger Malawi. Et lite, kystløst land med tolv millioner innbyggere og en stor og Þskerik innsjø. Landet er fredlig og demokratisk, med fruktbar jord og tilstrekkelig med vann. Likevel er landet verdens niende fattigste. Likevel døde folk som ßuer i mars og april. Likevel skal de snart møte sultedøden igjen.
Det er i utgangspunktet ubegripelig hvordan Malawi har havnet i denne ulykksalige situasjonen. Fra flyet så jorden så frodig ut! I hovedstaden har folk mat nok! Men det ubegripelige lar seg forklare.

Globalisering på malawisk

Et steinaldersk kjønnsrollemønsteret og den ensidige maisdietten er nøkkelfaktorer i forsøket på å forstå Malawis ulykke. Men det finnes også storpolitiske forklaringer – som regjeringen og president Bakili Muluzis fullstendig mislykkede globaliseringspolitikk. Tidligere i år fulgte regjeringen to skjebnesvangre råd fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Instituttet for matpriskontroll ble nedlagt for å tilpasse Malawi det globale markedet og for å betjene gjeld til EU ble mais- og kornreservene solgt.
En ßom i forfjor og dårlig med nedbør siden har ført til seks prosent reduksjon i maisavlingene og prisene har steget slik markedet har begjært. For et folk som lever på små marginer har dette fått skjebnesvangre konsekvenser: I mars og april i år, mens de ventet på maishøsten, døde tusenvis av sult og utmattelse. Nå venter sulten rundt hjørnet igjen; det er snart slutt på maisen, og det lille de klarer å skrape sammen av penger er langt fra tilstrekkelig når maisen har markedspris.
I sin streben etter å være globalist har president Muluzi valgt å bytte politisk hovedsatsingsområde fra jordbruk til handel. Han har derfor stengt den nasjonale landbrukshøyskolen.
I tillegg har myndighetene innført momsreduksjon for utenlandskeide butikkjeder, og er dermed iferd med å kvele lokal handel.
I tillegg er landet gjennomsyret av korrupsjon og statlige underslag. U-hjelpspenger bare forvinner. Nylig Þkk regjeringen 65 millioner kroner fra EU. I dag har de intet svar på hvor pengene har blitt av, og EU krever dem tilbake.

Nødhjelp

Fire mil nord for hovedstaden Lilongwe, midt i et samfunn av småkårs husholdningsbønder, ligger Mkhoma Hospital. Sykehuset er sponset av Kirkens Nødhjelps lokale partner CHAM og behandler alt fra tuberkulose og malaria til føßekkkreft. Her fødes det og her tar liv slutt. AIDS ßorerer, men den lidelsen Þns det ingen behandling for.
I periferien av sykehusområdet er det opprettet et lite senter hvor mødre kan komme med sine utsultede unger og bli fødd opp. Den tradisjonelle maiskosten er byttet ut med proteinriker soyabønner, og de lærer å dyrke alternative grønnsaker, som poteter, søtpoteter, cassawa og tomater.

Gammel mor

Her møter vi Gowela. Hun vet ikke hvor gammel hun er, men hun ser ut som hun har levd en stund. Åpenbart lenger enn de fleste i et land med en forventet levealder på 39 år. Hun kom på sykehuset med det utmagrede barnebarnet sitt for en drøy måned siden.
– Moren hennes døde i barsel, forteller den gamle uttrykksløst.
Hjemme har hun ansvaret for seks andre foreldreløse barnebarn. Den eldste er seksten og tar seg av småsøsknene mens bestemoren er på sykehuset.
Barnas far forsvant så fort moren døde. Nå har han giftet seg på nytt og stiftet ny familie. Den tidligere familien har ikke sett faren siden; barna var morens, ikke hans.
Jentungen er to år og veier kanskje drøyt Þre kilo. Knøttet ligger i bestemorens armer og smiler ikke.
– Men det går fremover, sier Gowela. – Hun har så smått begynt å krype nå. Et ørlite smil skimtes i bestemorens øyne. Så er det borte.

Gode nyheter

Tjue andre kvinner er på sykehuset i samme ærend som Gowela. De ßeste barna legger på seg, selv om veier ikke mer en tre kilo. Moren Frodido har vært her med jentungen i tre uker, lenge nok til at hun selv har blitt sunt frodig og har melk nok. Men ungen er fremdeles sykelig sped. Føttene er underdimensjonerte, nærmest deformerte, av underernæring. Hun kan ikke sitte selv engang.
Frorido er 20 år og har allerede to barn i tillegg til Monica. Det er hardt, men ikke håpløst. Og i dag har hun fått gode nyheter: Mannen har skaffet seg jobb. Det har han aldri hatt før.
– Han skal feie gulvet på et sykehus i nærheten, forteller Frorido.
– Er det fast jobb?
– Nei, det er for en måned.
– Hvor mye tjener han på det?
– Tre dollar.

Landsbyen som krymper

Douglas Mtisau er radiograf på Mkhoma-hospitalet og sentral i den presbyritanske menigheten. Sammen med en ambulansesjåfør tar han oss med ut til Ngulwe, en landsby som ligger en halvtime i pick-up fra sykehuset. I fjor på denne tiden hadde landsbyen 890 innbyggere. Etter sulten i mars og april er det bare 720 igjen.
Første stopp er å hilse på landsbyhøvdingen, en gammel mann med krykker og vennlig fremtoning. Dette er en formalitet man må igjennom i alle malawiske landsbyer.
Når det er unnagjort, kjører vi innover i det spredtbebygde samfunnet, og kommer snart til en gruppe runde leirhytter med stråtak og noen åkerlapper.
– Her er det, sier Douglas. – Her var det de mistet fem mennesker til sult på en og samme dag i mars.
De er i overkant av tretti igjen nå. Blant dem er familieoverhodet Lison Jeffrey, fremdeles sterkt svekket etter nesten å ha sultet ihjel for knappe fem måneder siden. Han overlevde fordi han hadde noen geiter og noen kyllinger, som han kunne få noen penger for og kjøpe mais. Nå har han bare ei geit og ei høne tilbake. Familien hans på seks har en måneds forråd av mais igjen. De vil være tomme to måneder tidligere i år enn i fjor.
– Hva har du tenkt å gjøre? spør vi.
– Ingenting, svarer Jeffrey.
– Hva håper du skal skje? spør vi.
– Det er ikke håp, svarer Jeffrey.
Ikke får de sådd heller, såkorn koster penger. Kunstgjødsel også.

– Vår tur å dø
Kvinnene sitter i en gruppe for seg litt bortenfor oss. Alle har et barn på armen. De fleste er tantebarn og barnebarn. Mødrene er døde, fedrene døde eller forsvunnet.
Jeg blir oppmerksom på en svak summing fra kvinnene:
– Hva er det de sier?
– At det er deres tur til å dø denne høsten. Og så lurer de på hvordan det skal gå med alle barna.
Mennene dør først når sulten rammer. Så dør kvinnene.

Kustus

Mens vi sitter og snakker, kommer en ung kvinne gående. Hun setter seg i god avstand fra oss mennene, men på andre siden fra de andre kvinnene. Når ambulansesjåføren registrerer dette, hiver han armen i været, knipser så det smeller i ørene, og peker kontant mot de andre kvinnene. Ingen leer et øyelokk, bortsett fra den unge kvinnen, som reiser seg lydig og finner sin plass blant de andre.
Kvinnenes underlegenhet her er absolutt. Mennene som skal organisere, har gitt opp og satt seg under et tre, mens kvinnene ufortrødent fortsetter sitt trellarbeid. De står opp klokken Þre om morgenen for å ta seg av barna, hente vann, mele mais. Vi har sett dem langs veien; ti kilo på hodet, barn på ryggen og kanskje ett på armen, fem kilometer hver vei, to ganger om dagen eller mer… mens mennene organiserer ingenting.

Mais, mais, mais

Sulten har ført maisprisene i været og kjøttprisene rett i bakken. Likevel drar småbøndene inn til markedet for å bytte geitene sine mot mais - om de så bare får en kilo mais for tre kilo kjøtt.
Vi tenker: selv om tiltaket med å lære kvinnene på sykehuset å dyrke alternative grønnsaker er rosverdig, spørs det vel om det virker. For det er mennene som bestemmer hva og hvordan. Og nesten tredve år med diktatoren Hastings Kamuzu Bandas forbud mot å dyrke annet en mais, tobakk og te, for å tilfredstille det sør-afrikanske eksportmarkedet, ser ut til å være vanskelig å løsrive seg fra. Selv om det er åtte år siden demokratiet ble innført. Malawierne tror ikke man blir mett av annen mat.
– Vi selger gjerne tre kilo geit for penger til en kilo mais, forteller Douglas Mtisau.
Kjøtt er ikke mat, det bare smaker godt!
De kunne jo også ha dyrket poteter; brukt egne settepoteter, helt uten kunstgjødsel. Men den produktive generasjonen er bare ikke oppdratt sånn. «Mais er alt dere trenger!» var Bandas mantra. Og slik har det blitt. Maisgrøt til frokost, maispudding til middag. Det er det hele.

Hjelpen

Besøket i Ngulwe er over. Vi har møtt de snart døde – og før vi sier farvel viser de oss gravplassen; åtte hauger med jord, hver med to eller flere kropper.
Så kjører vi avgårde. Jeg ser meg ikke tilbake, vil bare kjøre. Noen unger roper at vi må stoppe. De roper på vegne av en mann som ikke har pust til å hoie selv. Han kommer bort til bilen med slepende gange, øynene er blodrøde og leppene sprukne. Han mumler noe mot meg gjennom den åpne ruta. Jeg hører ikke og ßytter øret nærmere: – I’m suffering, sier han.
– Jeg lider, jeg har ingen mat, ingenting. Han får det vi har i lommene, og smiler tappert.
Vi kjører. – Jeg tror ikke hjelpen rekker frem i tide, sier Douglas. – Det har ennå ikke vært noen her for å registrerer behovet.
Han har sikkert rett: Det den svake mannen fikk, det rekker til mais i tre dager.Tenåringsmoren Roda og hennes lille gutt Pililani er blant de heldige når sultedøden igjen sveiper over Malawi. De reiste og fikk plass på sykehuset. Vil hjelpen rekke fram i tide til dem som er igjen i landsbyen?

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -