Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Det store vannrøveriet

IMF og Verdensbanken presser fattige land for at de skal selge sine offentlig eide vannverk til multinasjonale vannkonserner. Privatiseringen av vann er et vilkår for at de land det gjelder skal få støtte til vann- og avløpsplaner, heter det i en rapport fra den verdensomspennende organisasjonen One World Action.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

IMF og Verdensbanken presser fattige land for at de skal selge sine offentlig eide vannverk til multinasjonale vannkonserner. Privatiseringen av vann er et vilkår for at de land det gjelder skal få støtte til vann- og avløpsplaner, heter det i en rapport fra den verdensomspennende organisasjonen One World Action.

Helt til midten av 1980-årene hadde det offentlige ansvaret for vannforsyningen
i nesten alle land. Da begynte Verdensbanken og IMF sine kampanjer for privatisering.
– Å privatisere statlige vannselskaper er stort sett obligatorisk for land i sør i dag, sier Gunnar Aegisson, rapportens forfatter.

Fattige prisgitt markedet

Den privatiserte vannsektoren domineres av en håndfull multinasjonale selskaper. De er ikke interesserte i å betjene de fattigere lag av folket som ikke oppfattes som lønnsomme kunder. Vann blir dermed et privilegium for de som kan betale høyere
priser.
– Vann er en grunnleggende menneskerett som hver stat må sikre for landets innbyggere, mener One World Action. Dermed kommer organisasjonen i strid med Verdensbanken og IMF sitt syn om at vann er et økonomisk gode – en salgsvare – som bør styres av markedskreftene.
IMF og Verdensbanken argumenterer med at fri konkurranse fører til økt effektivitet. Aegisson innvender at naturvann faktisk er et monopol. Forbrukerne kan ikke
velge blant forskjellige leverandører, derfor er det heller ingen fordeler de
kan trekke av konkurransen.
Private vannselskaper er svært sjeldne. Bare fem prosent av verdens drikkevann er i private hender. Frankrike er et unntak i den rike verden. Der foregår vanndistribusjonen etter et kongelig dekret fra midten av 1800-tallet. I Storbritannia
ble vanndistribusjonen privatisert for mer enn ti år siden. Det er få tegn til at andre rike land vil gå fra offentlig til privat vannforsyning.

Skal subsidiere

Det er vanskelig å se at et lønnsomhetsorientert selskap som driver monopol i sør, kan løse fattigfolks vannforsyning, dersom Verdensbankens krav om at markedet skal betale blir tvunget igjennom. Dette ser også tilhengerne av privatiseringen, som foreslår å løse problemet ved subsidier.
Verdens Vannkommisjon, der Verdensbankens visepresident Ismael Serageldin er formann, hevder følgende: «Private interesser vil ikke investere med mindre de sikres en akseptabel avkastning, og denne avkastningen må komme fra de som har nytte av tjenesten. Virkeligheten er at det er mange mennesker som er fattige, og som ikke har råd til å betale de fulle kostnadene. For det første er det en legitim rolle for myndighetene å bygge et sikkerhetsnett for de fattige. For det annet, er det viktig at subsidiene går til folk, ikke til selskapene.»
I rene ord betyr det at myndighetene skal gi penger til de fattige, slik at de kan kjøpe en fullpristjeneste fra et privat selskap for at det igjen skal sikre sin lønnsomhet.

En milliard uten vann

Det blir altså myndighetene som tilsyvende og sist skal betale regningen uansett – og det er vanskelig å se hvilke fordeler privatisering da skal medføre sammenlignet med tradisjonell offentlig virksomhet. Videre er det vanskelig å se for seg effektive
løsninger som gir subsidiene direkte til forbrukerne, i stedet for selskapet direkte.
Forretningsmagasinet «Fortune» har anslått at vannbransjen omsetter for 400 milliarder dollar per år. Det er til sammenligning 40 prosent av oljeindustriens verdi og
en tredel av legemiddelindustrien. Verdensbanken regner med at handelen med vann kommer til å øke kraftig, og at den største veksten kommer til å foregå i den tredje verden.
Mer enn én milliard mennesker har i dag ikke adgang til trygt vann. I 2025 vil tallet stige til 2.5 milliarder, det vil si en tredjedel av verdens befolkning. Problemet er mest presserende i storbyene i den tredje verden, hvor infrastrukturen ikke har holdt tritt med veksten i innflytting fra landsbygda.

Mot monopolisering?

En håndfull kjempeselskaper dominerer dette markedet. To franske selskaper, Vivendi og Suez, er de klart største. De kontrollerer nå 70 prosent av verdens private vannmarked. Vivendi er i rundt 100 land, Suez i over 130.
Blant de resterende 30 prosent av verdensmarkedet finner vi Thames Valley, nå en del av det store tyske konsernet RWE, som er tilstede i 44 land, SAUR – vanndivisjonen i den franske Bouygues-gruppen som er inne i 30 land, og partnerskapet mellom Bechtel i USA og United Utilities i UK. Konsentrasjonen øker også gjennom overtakelser og fusjoner. Nå er for eksempel rundt 40 prosent av den britiske vannindustrien på utenlandske hender.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -