De nye tjenerne

De er flest nepalske menn som forlater landet for å arbeide der det er behov for arbeidskraft, men stadig flere kvinner tar jobb i utlandet. For noen kvinner fører det til økonomisk uavhengighet og mer selvtillit. For andre blir drømmen om et bedre liv for barn og familie knust.

Skrekkeksempelet

«Bishnu» er en vever liten kvinne fra den laveste kasten i Nepal. Hennes historie er et skrekkeksempel. – For noen år siden jobbet jeg som hushjelp i Kuwait. En dag forsto jeg at sjefen min hadde planer om å selge meg til et bordell. Jeg ble så sjokkert. Jeg hadde kommet hit for å jobbe og tjene penger og ikke noe sånt. » Bishnu» skjelver i stemmen når hun forteller

– Jeg sa jeg måtte reise hjem. Da stengte de meg inne i kjølerommet i en uke og ga meg bare vann. Jeg fikk ikke lønn. Da jeg kom hjem til Nepal hadde jeg ingen penger. I Katmandu måtte jeg tigge for å få penger til bussen hjem. I dag er «Bishnu» forlatt av ektemannen og er tilbake i sin jobb som sandsekkbærer.

Annenrangs borgere

Nepalske kvinner kan oppleve å bli behandlet som annen rangs borgere i mottakerlandet og mange blir grovt utnyttet. Ofte er det kvinner som «Bishnu», med lite ressurser som opplever mest utnytting og diskriminering. Det er ikke fokus på arbeidsrettigheter, og arbeidsdagene er ofte lange og uten tid for pauser eller nok søvn. Mange lever isolert og har lite muligheter for sosial kontakt. Noen opplever problemer med å få utbetalt lønn. «Lal», fra slummen i Pokhara, forteller at hun ikke fikk lønn i mer enn i to måneder. Hun bestemte seg for å slutte i jobben og dra hjem. Familien hun arbeidet for nektet å betale flybilletten, så hun måtte bruke sine siste penger på den. Da hun kom hjem hadde hun bare 45 kroner.
– For meg var oppholdet i utlandet ingen positiv opplevelse, sier hun oppgitt.

Få muligheter i Nepal

Likevel fortsetter nepalske kvinner å migrere. De ser at inntektsmulighetene i Nepal er små. Det kan være vanskelig for kvinner å få jobb, både på grunn av høy arbeidsledighet og holdningen om at kvinner bør være hjemme. Kvinnene er fattige og trenger arbeid og penger. Ektemennene er ofte arbeidsløse og forsørger ikke familiene.

– Min mann spiller kort hele dagen, forteller Kanya Gurung. Hun har vært i utlandet tre ganger og har sett at det er muligheter til å tjene penger. Bimla Karka er kasteløs, analfabet og fra en fattig landsby sør i Nepal. På spørsmål om hvorfor hun dro til utlandet ler hun nesten.

– Jeg trengte penger selvsagt, jeg hadde ingen penger. Jeg måtte dra til utlandet for at familien min skulle overleve. Det var ikke noen andre til å tjene pengene. Alle kvinnene er opptatt av at de arbeidsmigrerer for å kunne gi barna sine skolegang. Santa Sherpa, en sherpakvinne fra øst i Nepal, mener at det er foreldres plikt å gi sine barn en god utdannelse.

– Jeg brukte halvparten av pengene jeg tjente i Saudi Arabia på min datters skolegang, sier hun stolt. Santa Sherpa, som ikke selv kan lese og skrive, mener det var en god investering. Hennes datter er nå i Israel, der hun i følge en fornøyd mor «tjener gode penger som hun sender hjem».

Blir økonomisk uavhengige

Oppholdet i utlandet er for mange en negativ opplevelse, mens det for andre er en god opplevelse som gjorde dem økonomisk uavhengige. Lamo Pasang Sherpa er 26 år og jobbet tre år i Dubai.

– Jeg var arbeidsløs i Nepal og trengte penger. Jeg tjente 12000 rupies i måneden (Rundt 1100 norske kroner) i Dubai og når jeg kom hjem hadde jeg med meg 150 000 rupies (Nesten 13500 norske kroner), forteller hun. Pengene har Lamo Pasang Sherpa brukt på å kjøpe et gjestehus med restaurant, et hyggelig lite sted med godt besøk.

– Jeg driver nå dette stedet selv og det er en god inntektskilde, forklarer Pasang Sherpa entusiastisk. Hun bidrar, som andre migrerende kvinner til økonomien i familien og i landsbyen. Det samme gjør Sita Tamangs datter Fulu

– Hun sender penger hjem til meg hver måned og for disse pengene har jeg bygd et nytt lite hus, sier hun og poserer stolt foran bildene av datteren.

Økt selvtillit

Pengene nepalske migranter sender hjem bidrar også til å redusere fattigdommen i Nepal, både lokalt og nasjonalt. Likevel er det fortsatt for liten forståelse blant kvinnene for hvordan de bør investere pengene, sier Manju Gurung, leder for Pourakhi, en organisasjon for og av kvinnelige arbeidsmigranter. Kvinnene investerer ofte i ting som ikke gir avkastning på sikt.

– Det er behov for informasjon om alle trinnene i migrasjonsprosessen, mener Gurung.

Nepalske kvinner migrerer også fordi de ønsker å tilegne seg nye erfaringer og opplevelser. For noen ga oppholdet i utlandet mer selvtillit og de føler seg mentalt sterkere. Lamo Pasang Sherpa mener at å jobbe i utlandet gir nepalske kvinner muligheten til å tjene penger, men også, som hun sier tydelig; «til å leve vårt eget liv!»

– Vi blir mer uavhengige og likestilte menn. Kvinner finner ut at de kan gjøre ting på egenhånd. Det gir mer selvtillit, konstaterer hun.

Mistenkeliggjøring

Alle nepalske kvinner som returnerer fra utlandet forteller om sladder og baksnakking. Det er et stigma å være «women migrant worker», og når kvinnene kommer hjem kan de fort bli satt i bås som løsaktige. Naboer og slekt spør seg mistenksomme spørsmål slik som «Hva gjorde hun egentlig i utlandet» og «Jeg lurer på hva slags jobb hun egentlig gjorde?», med henvisning til at hun kanskje gjorde noe seksuelt eller upassende for skikkelige nepalske kvinner. Dette irriterer Mandevi Gurung, en ung kvinne, med som hun sier «moderne tanker»

– Jeg har aldri sett på det å jobbe i utlandet som noe negativt. Folk sier at de som drar til utlandet har en løsaktig karakter, at de er dårlige kvinner. Selv mener Mandevi Gurung det motsatte.

– Å reise til utlandet betyr at man har en sterk personlighet.

Rett til mobilitet

Problemet med migrasjon er ikke at kvinner forlater landet for å arbeide, men at det er noen som utnytter, lurer og diskriminerer kvinner som migrerer. Siden 2000, da en nepalsk kvinne begikk selvmord etter å ha blitt misbrukt av sin arbeidsgiver, har nepalske myndigheter gjort det ulovlig for nepalske kvinner å jobbe som hushjelp i Gulf-land. Men det stopper ikke nepalske kvinner fra å migrere, det bare gjøres ulovlig og kvinnene blir mer sårbare og utsatte. I stedet for å forby kvinner å migrere må migrasjonsprosessen og oppholdet i utlandet gjøres tryggere, ha et rettighetsfokus og kvinner må bli beskyttet av loven. Hvis dette skjer kan arbeidsmigrasjon være en mulighet for uavhengighet og frigjøring av nepalske kvinner. Så lenge det er mangel på inntektsmuligheter i Nepal og fattigdommen er stor vil nepalske kvinner migrere. Mange av kvinnene sier at de ville gjort det igjen, selv de som opplevde å bli trakkasert og utnyttet.

– Selv om det var hardt var det verdt det, forteller Saru overbevisende.

– Hadde jeg hatt muligheten ville jeg reist i morgen. Kanskje jeg er heldigere denne gangen. 

FAKTA:

• 15 prosent av Nepals arbeidsføre voksne befolkning jobber i utlandet.
• Pengene nepalske migranter sender hjem utgjør mellom 13 til 25 prosent av Nepals brutto nasjonalprodukt.
• Rundt 11 prosent av migranter fra Nepal er kvinner.
• Landene med flest nepalske kvinner er Saudi Arabia, Kuwait, De Forente Arabiske, Bahrain, Qatar, Libanon, Japan, Hong Kong, Australia, og Storbritannia.
• De fleste nepalske kvinner jobber som hushjelper i private hjem.
• På verdensbasis utgjør kvinner 49 prosent av alle migranter.
• I Asia har migrasjonen økt siden 1980.

Kilder: Zlotnik, Hadia 2003: “The Global Dimensions of Female Migration», Migration Information Source, Migration Policy Institute, Washington DC; Norad 2003:
“Study on Private Sector Development and Prospects for Norwegian Trade and Investments Interests in Nepal», Norwegian Agency for Development Cooperation, Oslo;
NIDS/UNIFEM 2006: “Nepali Women and Foreign Labour Migration», UNIFEM and NIDS, Kathmandu.