ATTAC: Verden er ingen vare

I dag har ATTAC 28000 personlige medlemmer, nesten 1000 tilsluttede organisatoriske medlemmer i form av fagforbund og frivillige organi­sasjoner, pluss 64 byer, en rekke universiteter, over 150 lokal­avdelinger bare i Frankrike, formelt etablerte avleggere på fire kontinenter og landsmøter med over 2000 deltagere. Samt: En gruppe i nasjonal­forsamlingen med over 100 medlemmer – av 560 representanter.

ATTAC er kanskje det mest bemerkelses­verdige organisasjons­fenomenet den vestlige verden har sett det siste tiåret – midt i en tid med dalende politisk interesse og, tilsyne­latende, manglende interesse for de store spørsmålene: Klodens framtid, u-landenes situasjon og menneskenes felles levested: Naturen.

Opptakten

Direktør Ignacio Ramonet i «Le Monde diplomatique» satte snø­ballen i gang med sin nå mye omtalte artikkel «Til kamp mot markedsmakten» i desember 97. Artikkelen munnet ut i en utfordring til leserne: La oss skape en aksjon for avgift på valutatransaksjoner – en global frivillig organisasjon med skarpt fokus på den ustyrlige «markedsgjøringen» av all mulig menneskelig virksomhet. Responsen var voldsom, og Le Monde mottok i løpet av kort tid over 1000 henvendelser fra bekymrede borgere, pressefolk, fagforeninger og frivillige organisasjoner.

Stiftelsesmøtet 3.6.98 vedtok formål og vedtekter og valgte Bernard Cassen, administrerende direktør i «Le Monde diplomatique», til president. ATTACs formål er kort sagt: Gjennom informasjon og et bredt spekter av aksjonsformer å gjenvinne borgernes styringsmuligheter på bekostning av finansmaktens – overalt i verden. Et sentralt virkemiddel for å oppnå dette er innføring av en såkalt «Tobin-avgift» på finanstransaksjoner.

ATTACs forskningskomité beskrev senere hvordan man tenker seg at en slik avgift skal kunne fungere: Hovedsaken er å bremse finans­spekulasjoner og kapitalflyt ved at slike transaksjoner blir mindre lønnsomme. Selv en lav avgift på 0,1 prosent av transaksjonene vil gi en årlig inntekt på mellom 1000 – 1500 milliarder dollar (8-10 ganger Norges samlede nasjonalprodukt). ATTAC-forskerne ser for seg at midlene primært skal brukes til å sikre helt grunnleggende rettigheter i u-landene: Utdannelse, helse, rent vann og så videre til miljøprosjekter og til «kamp mot økonomisk ulikhet både i rike og fattige land».

Appellen

ATTAC er fortsatt i sterk vekst –?organisasjonen er nå under formell etablering i Tyskland, Italia, Sverige, Chile, Paraguay. Hva kan forklare et så sterkt oppsving i en tid der den internasjonale «markedsgjøringen» både av politikere og borgere opp­fattes nesten som en naturlov? ATTAC har – mer eller mindre bevisst – bygd seg opp med «historisk nødvendige elementer» – pluss noe nytt: Utstrakt satsing på massekommunikasjon og «horisontal kommunikasjon»/organisering ved hjelp av internett. Av historiske forutsetninger kan her bare nevnes noen – som i hvert fall i Frankrike er tydelige: Mange mennesker – hvorav mange fagorganiserte – har lenge følt seg truet og maktesløse overfor markedskreftenes uforutsigbare forandringer. At snøballen ble satt i gang av ledelsen i det meget høyt respekterte «Le Monde diplomatique» har gitt bevegelsen høy troverdighet i intellektuelle og politiske kretser. At ATTAC, for eksempel gjennom «kampen om WTO» i Seattle i 1999, har kunnet vise at dette er en genuint global bevegelse, har gitt tro på egen styrke. Tilslutningen av fagforeninger, ikke bare fra den tradisjonelle venstre­siden, men også fra for eksempel bankvesenet har bidratt til en tverrpolitisk profil. Stadig medieoppmerksomhet gjennom en lang rekke markeringer – alt fra overrekkelse til tidligere statsminister Fabius av 110000 underskrifter for Tobin-skatt til kretssamlinger, kamp mot storbanken CICs inntog i videre­gående skoler med mer – har bidratt til å etablere ATTAC som «aktiv» og «på borgerens side».