Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Er kapitalismen et miljøproblem?

Er det egentlig kapitalismen som sådan Naomi Klein vil til livs, eller er det noe annet?  Christoffer Ringnes Klyve har lest bøkene til tre dedikerte kapitalismekritikere, Erik Dammann, Naomi Klein og Thomas Piketty. 
Systemkritikerne Naomi Klein og Erik Dammann mener begge at folkelig mobilisering er av avgjørende betydning i klimakampen. Her fra en stor protestmarsj i London i 2012. (foto: flickr).
Systemkritikerne Naomi Klein og Erik Dammann mener begge at folkelig mobilisering er av avgjørende betydning i klimakampen. Her fra en stor protestmarsj i London i 2012. (foto: flickr).
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Er det egentlig kapitalismen som sådan Naomi Klein vil til livs, eller er det noe annet?  Christoffer Ringnes Klyve har lest bøkene til tre dedikerte kapitalismekritikere, Erik Dammann, Naomi Klein og Thomas Piketty. 


Helt siden hun brøt lydmuren med den «No Logo» i 2000, har Naomi Klein brukt utestemme. Kritikken av storselskapenes utnytting av fattige arbeidere og invadering av våre sinn gjorde henne til en stjerne i den globaliseringskritiske bevegelsen i første del av 2000-tallet.

Hun klarte til og med å provosere den britiske ukeavisen The Economist så pass mye at de viet en forside i 2001 til å kritisere henne, der de på sin lett nedlatende måte forklarte «Why Naomi Klein needs to grow up».

Tradisjonelle økonomer vil neppe finne mer glede i Kleins frontalangrep på kapitalismen i sin nyeste bok, «This Changes Everything – Capitalism vs the Climate» (på engelsk 2014, norsk oversettelse ventes i 2015). Det er strukturene i våre økonomiske systemer som er problemet, mener Klein, og en større omveltning må til. På veien kan man dermed løse mange andre problemer, inkludert urettferdighet, krenkelse av urfolks og andres rettigheter, og den avmakten mange moderne mennesker sies å stå overfor. Men er det egentlig kapitalismen som sådan Klein vil til livs, eller er det noe annet? 

Finans-omstreiferne

Det skal vi komme tilbake til, via en omvei om to andre bøker som traff norske bokhandlere i 2014. Økonomidebatten blir aldri den samme igjen etter den franske økonomen Thomas Pikettys murstein «Kapitalen i det 21. århundre». Piketty viser hvordan avkastningen fra kapital over tid vil være høyere enn avkastningen fra arbeid, og hvorfor kapitalistiske økonomier over tid vil tendere mot økende forskjeller. Kun ekstern påvirkning, i det 20. århundret først sjokket av to verdenskriger, og deretter progressiv beskatning, kan motvirke denne tendensen. Pikettys bekymring er at utviklingen de siste tiårene går i feil retning, og at forskjellene er i ferd med å øke mens politikerne ikke gjør noe med det. 

Politikkens handlingsrom begrenses av utviklingen i kapitalens natur. Mens godseierne i Downton Abbey knapt kunne true med å flytte verdiene sine til utlandet i møtet med en mer aktivistisk britisk stat på 1920-tallet, kan John Frederiksen og hans likesinnede nyte en pendlertilværelse mellom Kypros, London og Norge. Globale teknologiselskaper som Apple og Google flytter gladelig profitten dit hvor skattenivået er lavest. Der den for 100 år siden i stor grad var bundet i fysisk eiendom, er kapitalen i dag flyktig. Pikettys løsning er derfor overnasjonal skattlegging og skattesamarbeid. 

Piketty viser gjennom statistikk det samme som Klein viser gjennom eksempler: At økonomiske ressurser og makt har blitt samlet på færre hender de siste tiårene. De deler nok også et syn på at dette må løses politisk og krever en ny, internasjonal politisk bevegelse. Pikettys europeiske eller til og med globale formueskatt vil nok være for puslete for Klein. 

Dammann & Klein

Det hadde kanskje vært enda mer spennende å høre på en samtale mellom Erik Dammann og Naomi Klein. Klein anno 2014 er langt mer opptatt av vekstøkonomiens iboende trussel mot kloden enn tidligere utgaver, og de to ville nok delt mye av problembeskrivelsen. Dammann-kjennere vil ikke bli overrasket over at vekstøkonomien og konkurransesamfunnet er sentrale i problembeskrivelsen i «Verdirevolusjon» (2014). 

Dammann er derimot mer forsiktig med begreper som «kapital» og «kapitalisme». Det har han alltid vært, noe som sannsynligvis har sammenheng med debattklimaet på 1970-tallet. Kapitalismekritikk var forbeholdt den radikale venstresiden anført av AKP (m-l), og det var gjensidig mistillit mellom ml-bevegelsen og Dammanns grønne, vekstkritiske bevegelse. 

Det handler langt på vei om hva man legger i begrepet «kapitalisme». Nå er jo hele verden, med mulig unntak av Nord-Korea, blitt blandingsøkonomier. Hva man kaller – og kritiserer som – kapitalisme vil derfor avhenge mye av hvilken type kapitalisme man snakker om. For en nordisk leser av Klein er det vanskelig å la være å reflektere over hennes ståsted. Riktignok er hun kanadier, men innenfor miljø og klimaområdet er oljesandavhengige Canada en vel så stor sinke som USA. Det er vanskelig å være uenig i Kleins kritikk av kapitalens rolle i nordamerikansk politikk, hvordan ekstraktivismen har snudd opp ned på kanadisk miljøpolitikk eller hvordan deler av den amerikanske miljøbevegelsen har latt seg kooptere av kapitalkreftene.

Men fra Norge virker mye av dette fremmed. Selve økonomien er kanskje kapitalistisk, men politikken er da ikke fullstendig korrumpert av økonomien? Hvis vi syns oljebransjen får lov til å påvirke for mange beslutninger, er jo dette først og fremst fordi folkevalgte politikere fra de store fossilpartiene lar dem gjøre det. Det tross alt ikke slik at oljebransjen kjøper seg politiske tjenester gjennom å finansiere de politiske partiene. De betaler også masse skatt til fellesskapet. Vi tror da at det er mulig å få til de endringene vi ønsker uten å snu alt helt på hodet? 

En politisk verdirevolusjon

Det er her Dammann blir relevant. Som tittelen indikerer, er han opptatt av verdier, og mener at vi trenger en politisk verdirevolusjon for å skape en samarbeids- og delingsøkonomi. Dette høres fornuftig ut, men er det konkret nok? Er det en fare for at Dammanns budskap aldri vil kunne nå bredt nok ut, nettopp fordi det er så verdiladet? Det er et mindretall som liker å bli utfordret på verdiplanet. De fleste mennesker er ikke så interessert i å endre verdiene sine, i hvert fall ikke gjennom retorisk overbevisning. 

Her er Klein langt mer konkret; hun vier store deler av boka til å skildre det hun kaller «Blockadia». Det vil si diverse lokale motstandsbevegelser som kjemper mot en konkret gruve, rørledning eller borerigg. Hun mener at disse lokale bevegelsene etter hvert i større grad vil samles i nasjonale og overnasjonale bevegelser som krever endring nedenfra. 

En global kamp

Det er jo lov å håpe, og det er vanskelig å si om dette vil skje. Spørsmålet handler mye om i hvor stor grad lokale problemer reelt sett blir koblet til den globale klimautfordringen. Vi har akkurat det samme dilemmaet i Norge. Argumentasjon mot åpning for nye oljeleting og –boring har i stor grad lent seg på lokale problemstillinger. Suksessen til den norske «Blockadia»-bevegelsen mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja handler i stor grad om at betydelige deler av befolkningen ser oljenæringen som en trussel mot fiskeriressurser og turisme. Det samme gjelder debatten om oljeboring ved den såkalte «iskanten». Før eller senere vil boretilhengerne få rett i at iskanten har trukket seg såpass langt nord at oljevirksomhet i svært liten grad vil true biologisk mangfold og naturressurser. Tilsvarende er det en risiko for at oljebransjen før eller senere klarer å overbevise såpass mange om at boring ikke vil true torsken, at mye av motstanden vil forvitre. 

Med mindre bevegelsene mot oljeboring får gjennomslag for argumentasjonen om at all ny oljeleting og –boring er uklokt av klimahensyn, vil seirene være midlertidige. Klein mener å se dette i de ulike motstandsbevegelsene, og at kampen mot ekstraktivismen både er global klimakamp og kamp mot lokal avmakt. Om hun har rett, kan slike mindre bevegelser muligens utgjøre den konkretiseringen som Dammanns verdirevolusjon vil trenge for å bli en realitet.

#Christoffer Ringnes Klyve Jakter på nye trender og bevegelser innenfor internasjonal miljø- og klimakamp. Han utdannet medieviter og nå leder for Framtiden i våre henders klima- og miljøavdeling og tidligere utenlandssjef i Utviklingsfondet.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 30 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler