Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 2061

Verdensmester i solvarme

Ærø ligger som en kjempereke like nord for den dansk-tyske søgrænse – 30 kilometer lang, med frodige gårder og landsbyer – og et utall øko-restauranter, grønne «byggeri», vindmøller og gjenbruksstasjoner. Øya vil også bli verdens største på solvarme.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Ærø ligger som en kjempereke like nord for den dansk-tyske søgrænse – 30 kilometer lang, med frodige gårder og landsbyer – og et utall øko-restauranter, grønne «byggeri», vindmøller og gjenbruksstasjoner. Øya vil også bli verdens største på solvarme.

Man kan ikke komme til Ærøs «hovedstad» Ærøskøbing uten å overveldes av «Lilleputt- og Kardemomme»-følelsen: En- og enhalvetasjes bindingsverkshus i lystige farger, brostein og danske ßagg ved et glitrende blått hav. Alt så dukkesøtt at en nesten blir mistenksom. Bak slike fasader kan det umulig ha falt et skarpt ord på hundre år. Så kalles da stedet også «Æventyrbyen i Danmark».
På Ærø sykler alle – følgelig: Til sykkelhuset.
– En herresykkel – med mange gir takk.
Nej – det har man ikke – her er jo ingen bakker. Jeg får en solid, sort, stiv og sannsynligvis etterkrigs – med tre gir – hvorav to virker.
– Og lås?
– ??? Nej – her stjeles ikke sykler...

Driftige folk

Og man ruller – lange, lave danske hus og fjøs, alt så estetisk gjennomført at man griper seg i å vente på stilbruddet. Hvor er Ærøs vandaler? Man Þnner dem ikke – man Þnner simpelthen ikke en tilfeldig bygning. Gjennom blide, blomstrende landskap på landeveien – selvbetjente jordbærramper (økologisk, naturligvis). Rundt en sving: Knallgule rugåkre mot dypblå Østersjø – så vakkert at det risler langs ryggraden.
Men vi er ikke her for estetikken: Målet er Marstal – «skipperbyen». Driftige folk: Historiebogen forteller at for hundre år siden hadde 350 seilskip hjemmehavn her. Men i dag er det energi Marstal er kjent for: Her skal nemlig verdens største solfangeranlegg befinne seg.
Langs det glitrende blå hav med en svalende bris i ryggen – man kikker etter «anlegget». Er det verdens største, må det jo ta plass? Ja, i det hele tatt merkelig at noe slikt kan få plass på en så liten øy. Men nei, ingenting. Man undres – Marstal nærmer seg – fortsatt ikke så mye som et panel i sikte. Vi spør oss fram til Jagtvei 2 – lett å finne, lave teglstensbygninger – heller ikke her skyggen av et solpanel.

Solvarmen

Maskinmester Kaare Jørgensen tar imot – rund, blid og dansk – og meget entusiastisk under den lyse luggen. Jeg er spent på hvor han har stukket vekk det gigantiske anlegget – men lar maskinmesteren fortelle: Anlegget ble innviet i 1996 er siden utvidet. Det dekker idag allerede 14-15 prosent av oppvarmingsbehovet i Marstal by – med 1350 husstander. Det er verdens største solfangeranlegg, med en flate på over 9000 kvadratmeter. Men nå er visst forresten svenskene gått forbi med et par tusen kvadratmeter. Det skal imidlertid maskinmesteren komme tilbake til.
– Hvor mye energi gir dette da?
Jørgensen forklarer at leverandøren garanterer 3650 megawattimer i året. (Det tilsvarer det samlede årlige energiforbruket i 140 norske gjennomsnittsboliger.) I 1999 var man oppe i 3800 megawattimer.
Jeg er ikke imponert over omfanget: Det er ikke Marstal som har kommet langt – det er verden som har kommet kort. Men langt mer avgjørende for den videre utbredelsen er pris og funksjonalitet. Her skårer Jørgensen poeng:
Nei, tekniske problemer har de ikke hatt – om det da ikke skulle være at energibæreren som strømmer gjennom solpanelene i sommermånedene med liten etterspørsel, kan bli for varm. Men dette har de løst – ganske enkelt ved å la den oppvarmede væsken strømme tilbake til solfangerne om natten. Dermed stråles varmen ut igjen. Hovedgrunnen til at dette fungerer så godt i praksis, er ganske enkelt – enkelthet: Dette er ikke solceller, men sorte paneler der væsken – en blanding av vann og glykol – strømmer gjennom, blir oppvarmet til en 70-80 grader før den pumpes ut til forbrukerne – og den avkjølte væsken tilbake i anlegget. Er forbruket mindre enn produksjonen, ledes energibæreren til en lagertank.

Prisen

– Prisen, ja?
Det er vel her regnestykket rakner – som for så mange andre pilotprosjekter. Men maskinmesteren stråler minst like entusiastisk:
– Nå leverer vi solvarme til 65 øre per kilowattime – men i virkeligheten koster den ikke mer enn ca 28 øre – så vi har litt å gå på.
Da er selvsagt både investeringer, drift og avskrivninger tatt med. Men Energistyrelsen (Energidepartementet) har gitt et tilskudd på 25 prosent av investeringssummen, som kom på 24 millioner kroner.
Når man vet at danskene «gladelig» betaler en krone og seksti øre per kilowatt strøm og rundt seksti øre kilowatten for oljefyring, så må det vel nå være oppløp i gatene for å få innført solenergi en masse?
Nei, maskinmesteren har ikke sett noe til det. Men Marstals fjernvarme har likevel store vyer: Her skal solfangsten dobles allerede innen to år. Da skal anlegget være oppe i 19 000 kvadratmeter – og blir nok igjen verdens desidert største. Med slike priser og velfungerende teknologi skulle jo veien videre mot bærekraft være enkel og grei. Men hva sier naturen?

Miljøregnskapet?

I et land der den forrige regjeringen forpliktet seg til å redusere CO2 -utslippene med 20 prosent i forhold til 1988-nivået innen 2005 og gir store investeringstilskudd til bærekraftige energitiltak, er vesentlige rammebetingelser for lokal handling på plass. Ifølge Marstal Fjernvarmes «grønne regnskaber» sparer solvarmeanlegget årlig 400 000 liter olje. Dette gir en utslippsreduksjon på 1250 kilo svoveldioksid, 1400 kilo NOx og hele 1100 tonn CO2 – nesten ett tonn per hustand. Altså: Dekker man hele oppvarmingsbehovet med solvarme, fortsatt sammenlignet med oljefyr, skulle man få en reduksjon i CO2 – utslipp på hele 3,5 tonn per husstand – kort sagt: Man er på strake vegen mot bærekraft.
Men: Hvordan blir det egentlige energiregnskapet – det vil si når man regner med den totale energinnsatsen – til produksjon, bygging, drift, vedlikehold og avvikling av anlegget etter 25-30 år, som er beregnet levetid? Her må den gode maskinmester melde pass. Men svaret skal finnes et sted:
– Må jeg brænde deg en lille CD-ROM?
Han brenner.

Selveste anlegget

Jeg har ennå ikke gitt opp å få et glimt av selveste solbransjens Rolls Royce – «anlægget». Maskinmester Jørgensen, nå med påtroppende maskinmester, også Jørgensen (uten forbindelse forøvrig), kjører til utkanten av byen – lave hekker; jorder, sauer og lam – og en forundelig ro. Gjennom hekken – her ligger det, fårene beiter med den største selvfølgelighet mellom solpanelene: Et par hundre meter langt felt, en fjerdedel i bredden, pumpehus, lager-tank... og et usynlig jordlager. Det er det hele. Det er forunderlig smått – til å være verdens nest største. Jørgensen & Jørgensen forklarer: Nøkkelen er naturligvis arealeffektivitet: Et slikt moderne solvarmeanlegg får mer enn halvparten av den innstrålte varmeenergien ved panelet fram til forbrukeren. Det gjør anlegget ekstremt arealeffektivt: Ifølge mesterene viser beregninger gjort i 1998 at denne typen solvarmeanlegg produserer vel fem ganger så mye energi som solceller, målt per arealenhet, 40 ganger så mye som vindmøller eller halm og raps. I forhold til vindmøller kommer også den estetiske fordelen – men til gjengjeld produserer vindmøllene elektrisitet – altså energi med et langt bredere anvendelsesfelt enn varmeenergi.
Marstal Fjernvarme driver ikke bare et pilotprosjekt, de sprer også sine erfaringer: De har egen informasjonsarbeider og over 4000 besøkende i året. Jeg takket de blide maskinmestre – ruller hjemover med et sterkt inntrykk av enkelthetens genialitet – og et fortsatt ubesvart spørsmål: Hvordan blir egentlig dette energiregnskapet?

Svaret

Det enkleste er naturligvis å rette spørsmålet til miljøbevegelsens sentralhjerne, John Hille ved den norske Idébanken. Og svaret kommer fort: Flere forkningsinstitusjoner har naturligvis regnet på dette. Dansk Teknologisk Institutt har beregnet at energibruken ved produksjon av selve solfangerne vinnes inn på rundt syv måneder. Inkluderer man energiforbruket som går med til å lage et komplett system – pumper, rør, lagertank, varmevekslere med mer – må man regne med det dobbelte. Opp mot en levetid på 25 år blir altså resultatet svært positivt.
Med slike forutsetninger – lav pris, velprøvd teknologi, meget tydelige miljøgevinster og Kyoto-avtalen på plass, burde ikke solfangeranlegg nå spre seg som paddehatter overalt hvor det er noenlunde solinnstråling og man ellers er avhengig av fossile brensel til oppvarming?
– Ja, jo dette er meget interessante erfaringer – ikke minst prisen. Dette bør nå kunne rulle fort – forutsatt at de rette instanser blir gjort oppmerksom på hvordan det kan gjøres, sier John Hille.
– Hvem tar den jobben?

FOR MER INFORMASJON: European Large Scale Solar Heating network: www.hvac.chalmers.se/cshp/default.htm
Marstal Fjernvarme: www.solarmarstal.dk

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -