Tsjernobyls glemte storebror

Skru av strømmen og velkommen i EU. Satt på spissen var det hilsenen litauerne fikk da de ble sluppet inn i den europeiske varmen for knapt tre år siden. Kravet fra Brussel var hardt og uten forhandlingsmuligheter. For å få plass i broderskapet av nye EUland fra øst måtte Litauen love å stenge landets hovedkraftkilde - det omstridte atomkraftverket Ignalina innen 2009.

Verdens farligste

Ignalnia er konstruert med gammel russisk teknologi – og har ofte blitt karakterisert som Tsjernobyls lillebror. Betegnelsen lillebror er imidlertid misvisende. Kjernekraftverket i Litauens grenseland mot Hvite-russland er Tsjernobyels storebror og har langt større produksjonskapasitet enn sin katastrofebefengte ukrainske slektning. Ifølge Bellona regnes Ignalinaverket som et av verdens farligste. Det har verdens største RBMK-reaktor og kan produsere 50 prosent mer elektrisitet enn Tsjernobyl. På grunn av nye sikkerhetskrav er effekten redusert. De russiskkonstruerte RBMK-reaktorene regnes som de mest usikre av dagens aktive atomreaktorer. Både på grunn av tekniske svakheter, og fordi grafitten i reaktorkjernen er brennbar. Etter katastrofen ved søsterkraftverket i Ukraina i for 25 år siden har de nordiske nabolandene og EU kanalisert store summer til sikkerhetsoppgradering av anlegget. Men grunnteknologien og den sårbare reaktorkjernen er den samme.

Varm potet

Nå er Ignalina-kraftverket i ferd med å bli en varm potet i det nye baltiske EU-landet. Som en del av nedtrappingen og avtalen med EU ble den ene av reaktorene stengt i 2006. Den gjenværende delen av anlegget ble rustet opp og forsyner Litauen fortsatt med nesten 80 prosent av landets elektrisitet. Det var mange som fryktet at kravet om den raske stengingen av atomkraftverket kunne føre landet inn i en alvorlig energiknipe. Å erstatte nesten hele landets elektrisitetsforsyning med miljøvennlig energi fra sikre og stabile partnere på få år ble langt på vei ansett som urealistisk. En av de som arbeider hardt for å få utsatt det endelige stengingstidspunktet er Litauens president Valdas Adamkus. I et møte i Brussel nylig hevdet han at den økologiske situasjonen i hele regionen vil bli påvirket dersom Litauen blir tvunget til å forlate CO2-fri kjernekraft til fordel for mer forurensende energiproduksjon. Hele den baltiske regionen vil også bli sårbar dersom vi «blir totalt avhengige av russisk gassforsyninger», hevdet presidenten.

EU på glid?

Nå tror mange at Brussel velger å utsette det endelige tidspunktet for stenging. Til tross for at EU har omtalt kravet om endelig stenging innen 2009 som ikkeforhandlingsbart opplyste den litauiske statsministeren Gediminas Kirkilas i mars i år at han forhandlet med flere ledende EUtopper om mulighetene for å utsette sjebnedatoen for stenging av det omstridte atomkraftverket. Alternativet vil være at det nye baltiske Eu-medlemmet blir avhengig av russisk gass. Det er det neppe noen ansvarlige eupolitikere som vil medvirke til. Litauen, Latvia, Estland og Polen har allerede vedtatt felles planer om et nytt kjernekraftverk. Men de tre landene er uenige om hvordan de skal fordele energien seg i mellom. Polen med sine rundt 40 millioner innbyggere har gjort krav på en så stor del av kaka at de to andre mindre potensielle eierlandene føler seg tilsidesatt. I følge Litauens statsminister skal de endelige planene godkjennes midtveis i 2008 og produksjon igangsettes i 2015.

Sovjetisk prestisjeprosjekt

Ignalina skulle bli et sovjetisk prestisjeprosjekt og forsyne den sørvestre delen av det gamle samveldet med stabil energi. De sovjetiske myndighetene bygde en helt ny by midt inne i de litauiske storskogene. I dag framstår byen med flere tusen russiske kjernekraftarbeidere og familiene deres som en siste overlevning fra sovjetisk- inspirert byplanlegging. Visaginas er i ferd med å bli en spøkelsesby. Stadig flere rømmer fra den dødsdømte atombyen 120 kilometer nordøst for hovedstaden Vilnius. Mange av de grå boligblokkene ligger tomme med mørklagte vinduer i vintermørket. På et av byens to hoteller lyser det sparsomt i den gigantiske resepsjonen. I ensom majestet bak et gigantisk skrivebord sitter en liten dame. Hun grynter og peker mot andre etasje når jeg spør om veien til restauranten. Denne kvelden er Folkevetts medarbeider eneste gjest i den ti etasjes høye hotellblokken. Nei ikke helt, en påtrengende vennlig og lettere beruset kjernekar nettopp ferdig med skift på atomkraftverket har svingt innom for å sjekke fasilitetene. Jeg får selskap ved bordet og tips om gastronomiske herligheter på menyen, amerikansk pizza. Vi bestiller. Ytterligere 3 proletarer ankommer og slutter seg til selskapet. Serveringsdamen bak respatexdisken bærer allerede preg av stress og overanstrengelse. Visaginas har blitt Litauens Deadwood city. Fem gjester skaper uventet liv i den flere hundre kvadratmeter store, delvis mørklagte restauranten i atombyen.

Turistattraksjon

Befolkningen i Visaginas har innstilt seg på at det går mot slutten. De som kan skaffer seg ny jobb og flytter. De færreste tør ta sjansen på at de skal være heldige å få jobb ved et mulig nytt atomkraftverk. Varaordfører Dalia Straupaite er mer optimistisk. Hun er sikker på at det vil bli bygd et nytt atomkraftverk i området. Det ligger det godt til rette for. Det gamle anlegget med den fryktede Tsjernobyl-teknologien vil bli en populær turistattraksjon etter at det er stengt tror viseordføreren. De internasjonale kjernekraftselskapene står i kø for å bli tildelt utbyggingsansvaret for et nytt atomanlegg i Lituaen. Energi-giganter som General Electric, det tyske E.O.N, den franske Arevagruppen, canadiske AECL og Mitsubishi fra Japan har allerede knyttet kontakt med de litauiske myndighetene. En foreløpig studie har vist at en enkelt reaktor med kapasitet 800 Mw eller to reaktorer med 1600 Mw kapasitet vil kreve en investering på fra 2,5 til 4 milliarder Euro.