Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 590

Svart gull, svart framtid

De internasjonale oljegigantene har tjent seg søkkrike og skapt et miljøhelvete for folk og dyr. Niger-deltaet i Afrikas mest folkerike nasjon, Nigeria, har vært de internasjonale oljegigantenes tumleplass i nesten et halvt år århundre. Nå har befolkningen i området fått nok.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
De internasjonale oljegigantene har tjent seg søkkrike og skapt et miljøhelvete for folk og dyr. Niger-deltaet i Afrikas mest folkerike nasjon, Nigeria, har vært de internasjonale oljegigantenes tumleplass i nesten et halvt år århundre. Nå har befolkningen i området fått nok.

– Bilene etser i filler på grunn av sur nedbør fra gassbrenningen. Ikke kan vi drikke regnvannet heller. Vannet blir svart som blekk når det får stått noen dager, sier Elfrida Jumbo fra Bonny Island i det sørlige Nigeria. 

– Kan du svømme? Mannen som hjelper oss ombord i den lille båten rekker oss hver vår oransje redningsvest. «Work west only» står det på dem. De flyter kanskje ikke så godt, men koster bare noen kroner å leie.

Båten til Bonny Island i det sørlige Nigeria ligger dypt i det grå vannet nedenfor en trebrygge full av mennesker. Vi sitter fem personer på hver tofte og foran i baugen ligger svære sekker med malt kassava. Minutter senere svinger vi ut av havneområdet i Port Harcourt og inn i mangroveskogen. Båten løfter optimistisk på fronten og legger plastflasker, matrester og hektiske mennesker bak seg. Vind, og av og til noen løpske kassavagryn, pisker oss mildt i ansiktet når skipperen møter bølgene på skrå.

Bonny Island er halvannen times båttur borte. Turen går gjennom Niger-deltaet, der Vest-Afrikas største elv møter den delen av Atlanterhavet som kalles Guinea-bukta. Her ligger den største forekomsten av svart gull på det afrikanske kontinent. Nigeria fant olje i deltaet allerede i 1956, og i dag er også dypvannsboringen i full gang. Norske Statoil, som er ekspert på dypvann, er ett av selskapene som bare driver off shore. Statoil har lett etter olje utenfor Nigerias kyst siden 1992 uten å finne drivverdige forekomster, men sier de er i landet for å bli. Nigeria er et sted der alle vil ha en fot innafor. Også amerikanske interesser blir stadig sterkere i området, blant annet for å finne alternativer til oljen fra det turbulente Midtøsten.

Inne ved land står oljerørledningene og pumpestasjoner til knes i brakkvannet. Noen hundre meter bakenfor skimter vi de brune takene i en fiskerlandsby og fiskere som staker seg langsomt fram i smale trepiroger. Nigeria har en lite ærerik historie når det gjelder å beskytte lokalbefolkningen for konsekvensene av oljevirksomheten. Giftig gass brenner døgnet rundt og oljesøl har vært en del av hverdagen for befolkningen i de oljeproduserende delstatene.

Ute i åpnere farvann kjører vi i sikksakk mellom digre lasteskip og oljetankere fra alle verdenshjørner. Her er sporene etter nesten 50 år med oljeproduksjon enda tydelige. Spøkelseskipene ligger som mørke skygger i vannet. Lasterommet til en tanker stiger som en vegg opp av havet. Litt lenger bort skjelettet av en mast. «Wilde Beest» står det fortsatt på en av de rustne skipssidene, selv om dette villdyret neppe våkner med det første.

Høyt oppe i luften flyr et helikopter. Bonny Island er siste utpost før det nigerianerne kaller «the high seas» og oljeselskapene bruker ikke småbåter som den vi sitter i. Helikopter eller en såkalt jetty, en fasjonabel hydrofoil, bringer dem med høyere status over til øya.

Bonny Island har en schizofren framtoning. Til høyre tårner den futuristiske metallprofilen til LNG (Shell, Total og Enis felles gasselskap) seg opp i horisonten. To gassbluss på høye staker stråler om kapp med sola som skinner blankt i digre metallbeholdere og rør i alle tykkelser. Til venstre står fiskernes og båtfolkets lave skur og bølgeblikkbelagte bygninger. På stranda er det full aktivitet, og midt i folkemengden står en fire-fem soldater og lener seg til en liten båt som er dratt opp på land. Det militære nærværet er større i Niger-deltaet enn på lenge, både til lands og til vanns. Myndighetene arresterte nylig en av de mest profilerte paramilitære lederne i Niger-deltaet, Asari Dokubu. Selv om han er omstridt så er han langt mer populær i disse områdene enn myndighetene selv.

Fortress Hotell er en beskjeden hvitkalket toetasjes bygning med tilhørende restaurant og bar. Vertinnen heter Elfrida Jumbo. Familien hennes har levd på Bonny i minst 800 år, kanskje lenger.

– Ebani, sier Elfrida. – Det var det opprinnelige navnet. Men portugiserne fikk det ikke helt med seg og så ble det Bonny.

Elfrida Jumbo har solbriller fra Chanel og en limegrønn buksedrakt med matchende veske. Sandalene henger så vidt fast ytterst på foten. Hun har tidligere bodd i mer urbane strøk, blant annet sammen med forfatteren, miljø- og menneskerettighets aktivisten Ken Saro-Wiwa. Etter at han ble henrettet for sin motstand mot Shell og de nigerianske myndighetene i november 2005 flyttet hun tilbake til Bonny og startet hotellet. I tillegg er hun miljø- og kvinneaktivist med et bredt nettverk. Hun henter kald brus fra kjøleskapet og med lange røde negler taster hun seg fram til sikkerhetssjefen på LNG.

– Ja hei, det er Elfrida. Jeg har gjester fra Norge som vil se Bonny. Når? Nå med en gang, selvfølgelig... Ååh, disse mobiltelefonene – der gikk batteriet og jeg har ikke hatt strøm på flere timer.

Strøm er et knapt gode og Elfrida forteller at de store båtene i blant kunne mørklegge hele byen når de la til i eksporthavnene.

– Ja, ja, sier hun. – Akkurat det er bedre nå. Kom igjen, vi drar.

Det aluminiumsglinsende Nigerian LNG-anlegget ble bygget i 1990 og kostet fire milliarder amerikanske dollar. Det er et av de største anleggene i sitt slag i verden. Bak byggingen finner vi blant annet ingeniør og bygnings selskapet KBR, (Kellogg, Brown og Root), et datterselskap av skandaleombruste Halliburton. I 2003 startet korrupsjonsetterforskningen mot KBR, som skal ha betalt 180 millioner dollar i bestikkelser for å få kontrakten.

Inne på LNG-området kom mer klassedelingen i den nigerianske oljeindustrien tydelig til syne. Etter selve gassanlegget passerer vi først en gedigen golfbane. Noen hundre meter lenger bort står porten inn til området der de utenlandske ansatte bor. Her slipper vi ikke inn uten tillatelse, men gjennom et piggtrådbelagt gitter ser vi rekke på rekke med lave, rektangulære hvite bygninger. På Internett kan alle som vil se hvordan det ser ut på innsiden. «The Outpost Team«, ektefeller til Shell-ansatte, har lagt ut presentasjon av stedets fasiliteter: Svømmebasseng, yoga, tennis og andre fritidssysler, samt egne restauranter, butikker, frisør, skoler og sykehus. Menneskene som smiler mot kamera er alle hvite eller asiatiske. Bare sykepleieren og en av lærerne er nigerianske.

Like utenfor LNG-anlegget ligger Monkey Village. Tidligere var dette en stor skog, full av apekatter. Nå er skogen hogget ned og området er overtatt av nigerianere som søker jobber i oljeindustrien. Monkey Village er en slum med små hus laget av treemballasje og flettede palmegrener, ofte med bølgeblikktak. De rundt 10 000 innbyggerne kommer fra alle kanter av Nigeria, men har verken innlagt vann eller strøm. Medisinsk hjelp får de fra en helsearbeider som har sin egen private klinikk i en kiosk.

Gilbert O. Jacobs kom hit i 1998, men fant ikke arbeid. I stedet fant han Gud. Nå driver han den lille frikirken Grace Bethel Healing Home.

– Folk trenger helbredelse. Jeg ser mange lidelser her, sier Jacobs. Menigheten hans består både av faglærte og ufaglærte arbeidere. Noen er snekkere, andre mekanikere. Noen går på korte kontrakter, andre har kanskje jobb en tre-fire år. Noen driver det Jacobs kaller «sivilt arbeid«, et annet ord for prostitusjon.

– Vi har nattklubber her i landsbyen, og iblant kommer de hvite ut fra basen, sier han.

Formelt ble Nigeria et demokrati i 1999. Sammenlignet med militærregimet som styrte tidligere får de oljeproduserende delstatene nå en større andel av oljeinntektene enn resten av landet. Likevel øker fattigdommen og frustrasjonen.

– Tid er en luksus vi ikke har lenger, sier Kaleda M. Jene, leder for den lokale fløyen av PAN DAC (Pan Niger Delta Action Conference/Council), en sammenslutning av ulike menneskerettighets- og miljøgrupper i Niger-deltaet. Den fengslede opprørslederen Asari Dokubu er en av frontfigurene. Jene vil helst ha dialog, men myndighetene ser ikke ut til å lytte.

– Hvis vi ikke får en reell nasjonal dialog så vet jeg ikke hva som skjer. Det finnes mange paramilitære grupper og mye våpen i regionen, sier Jene.

– Denne kampen handler om framtiden til barna våre. Vi har ikke utdanning, vi kan ingenting og vi får ikke jobber. Folk her kan ikke konkurrere i en global økonomi når oljen tar slutt, sier han.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -