StatoilHydro helt på jordet

Jeg har spurt StatoilHydro om å få møte bøndene som leverer råvarer til selskapets nye biodieselfabrikk ved kystbyen Klaipeda i Litauen. For et år siden ble den norske petroleumsgiganten medeier i et baltisk selskap som skal forsyne det nordeuropeiske markedet med grønn olje.

Det litauiske selskapet som har majoritetseierskapet i biodieselfabrikken heter Linas Agro og har mer enn tusen lokale bønder og landbruksselskaper i ryggen. Det tette samarbeidet mellom landbruksselskapet i Litauen og den norske oljekjempen er en liten bit av en stor historie: I USA , Europa og i viktige land i Asia og Sør-Amerika omstiller bønder seg fra matproduksjon til drivstoffproduksjon. De nye dieselbøndene har ikke bare jord på hendene. De har olje på nevene også. Glinsende og lønnsom bio-olje.

Sulten bilpark

I USA havner en tredjedel av den amerikanske maisproduksjonen i bensintanken. Mer enn halvparten av all vegetabilsk olje i USA og Europa går til produksjon av biodiesel. De siste årene har kritikken mot biodrivstoff haglet mot bransjen. Inntil nylig ble biodiesel og bioetanol båret fram på en bølge av grønn velvilje. Mange miljøorganisasjoner heiet fra sidelinjen. Nå knytter mange av de samme aktivistene i miljøbevegelsen nevene i protest mot biodrivstoffalternativene. De er i selskap med et økende antall politikere og forskere. Bivirkningene er for omfattende, hevder de. Matvareproduksjonen rammes hardt og flere forskningsrapporter konkluderer med at framstilling av første generasjons biodrivstoff ikke gir netto reduksjon av CO2.

Men er biodrivstoff den store skurken? Bør selve ideen om å framstille drivstoff av biomateriale forkastes helt? Hva med de langt mer bærekraftige alternativer til dagens førstegenerasjon biodrivstoff som ikke er laget av matplanter og som ikke konkurrer med matproduksjon? Trenger vi ikke et spekter av energiløsninger, og kan bioenergi og biodrivstoff bli en del av morgendagens totale energipakke? Har en verden på randen av en global oppvarmingskatastrofe råd til å si nei til nye generasjoner biodrivstoff, mer bærekraftig og økologisk modent enn dagens mat-på-tanken-løsninger? Statoil har svart ja på henvendelsen min om å få se nærmere på selskapets nye produksjon av biodrivstoff i Litauen. Jeg får følge på reisen av Ørjan Heradstveit fra konsernets hovedkontor i Stavanger. Han er informasjonssjef og ansvarlig for markedsføring av blant annet biodiesel. Heradstveit jobber i det som internt kalles nedstrøm-delen av selskapet, det vil si i den delen som bearbeider og selger oljen, i motsetning til oppstrømsfolkene som leter, pumper og transporterer råvarene til land.

Ørjan Heradstveit møter meg på flyplassen i København og blir med videre til industribyen Klaipeda på den andre siden av Østersjøen. Det er trangt om plassen om bord i minijeten. De aller fleste er forretningsfolk på oppdrag. Dette er business-folkets melkerute til den litauiske kysten og landets eneste havneby.

Grønt kappløp

Med god grunn er fabrikken plassert her. I bakgrunnen ruver den litauiske landsbygda med store, nyprivatiserte landbruksselskap og gode forekomster av raps. Fra fabrikken er det bare få kilometer til havneanleggene ved Østersjøen og kort avstand til viktige kunder i Polen, Tyskland, Sverige og Norden forøvrig.

I dagens biodieselmarked er selskapet i Litauen en ganske stor aktør med en produksjonskapasitet på rundt hundre tusen tonn per år. Men målt mot StatoilHydros store oljeprosjekter som tungolje i Canada og utvinning i nordområdene, blir bio- innsatsen nærmest usynlig. Hvilke motiver har olje-og gasskjempen Statoil for å hente opp noen fattige kroner fra sine dype lommer til helt marginal produksjon av alternativ energi?

– Det ville vært fatalt om vi ikke var tilstede i et marked med så stort potensial, mener mitt reisefølge fra StatoilHydro. Vi har et klart mål om utvikle nye generasjoner biodrivstoff. Men det skjer skrittvis og gjennom kontinuerlige forbedringer, men da må vi være tilstede i markedet, også når det er ungt og i utvikling, hevder Ørjan Heradstveit.

Den globale biodrivstoffproduksjonen domineres av noen få, toneangivende nasjoner. USA og Brasil sto i 2005 for 99 prosent av all produksjon av bioetanol, mens Tyskland og Frankrike produserte nesten 70 prosent av verdens biodiesel. Fortsatt er Litauen en liten produsentnasjon i det internasjonale biodrivstoffmarkedet. Men landet har et betydelig potensial og ambisjoner om økning av produksjon av raps som i hovedsak går til framstilling av biodiesel. I dag legger dyrking av raps beslag på 10 prosent av landets dyrkingsjord, men det er mulig å øke andelen til 25 prosent.

Biodiesel til folket

2008 er året hvor samtlige av Statoils norske utsalgssteder skal kunne tilby fossil diesel blandet med biodiesel. Blandingen heter B5 og inneholder fem prosent biodiesel, Noen stasjoner skal også tilby eller som ren biodiesel såkalt B100.

Moderne dieselkjøretøy tåler en blanding på 5 - 10 prosent, men større konsentrasjoner biodiesel krever tekniske tilpasninger og må avklares med leverandøren først. I tillegg prøves det ut en blanding med 30 prosent biodrivstoff. Ifølge Norsk Petroleumsinstitutt (bransjeforening som eies av store olje og gassleverandører) og flere bilimportører inneholder biodiesel framstilt av lakseolje, fiskeavfall eller frityrolje for mye jod. Det kan føre til mer sot og et belegg som ødelegger filtre, rør og pakninger i motoren. Foreløpig er det bare biodiesel utviklet av raps som tilfredsstiller de internasjonale kravene i den europeiske CEN - standaren EN 14214, basert på 25 ulike strenge kvalitetskrav.

Fra åker til pumpe

Statoils biodieselsatsing i Litauen tok til for drøyt et år siden. Da kjøpte selskapet 42,5 prosent av UAB Mestilla som eier den nyåpnede biodieselfabrikken i Klaipeda. Den andre eieren er jordbrukselskapet Linas Agro, en veletablert innenlands oppkjøper av korn, raps og flere andre jordbruksprodukter. Eierkombinasjonen oljeselskap og landbrukselskap er uvanlig, men illustrerer godt det nye interessefelleskapet mellom drivstoffindustrien og landbruket.

Gjennom det tette samarbeidet med Linas Agro har Mestilla og StatoilHydro en produksjon med sporbarhet tilbake til råvarenes opprinnelse.

–Vi kan dokumentere at biodieseloljen i produktene våre kommer fra råvarer levert av våre egne leverandører, og vi har full innsyn i hele produksjonskjeden fra åker til pumpe,sier informasjonssjef i Statoil, Ørjan Heradstveit.

– Vi er fortsatt i en tidlig fase når det gjelder teknologiutvikling og produksjon av biodiesel, mener Heradstveit. -Fossil energi vil være den dominerende energiformen i mange tiår framover,framholder Statoils mann. Han har støtte i framskrivningene til det internasjonale energibyrået som tildeler alternative energikilder en rolle som energimarkedes lilleputt langt inn i det tjueførste århundre. Det er en analyse oljebransjen varmt har trykket til sitt bryst. Heradstveit fortsetter: Det utelukker ikke at vi også må innrette oss for å delta i kampen om den fornybare energien. Snarere tvert i mot. Det viktigste for oss nå er å komme i gang - få foten på innsiden av et stort og viktig framtidig marked for biodrivstoff. Andre og tredje generasjons biodrivstoff vil bli enda mer gunstig for miljøet enn dagens produkter. Biodrivstoffproduksjon må få en sjanse til å komme i gang og få utvikle seg forklarer statoilrepresentanten mens vi kjører gjennom frodig og fruktbart åkerlandskap på vei mot de store rapsfeltene lenger inne i landet.

Bak rattet sitter Mestillas salgsdirektør Dalius Songaila. Dersom vi krever perfekte løsninger kommer vi aldri i gang. Det er avgjørende at vi får anledning til å utvikle ny teknologi og produkter som både er miljøvennlige og kommersielt lønnsomme, mener han.

Skygger fra Sovjet

Vertskapet i Litauen har lagt opp et tett program. Vi har flere timers kjøring til rapsfeltene i innlandet og Songaila bruker anledningen til å gi en kort innføring i avviklingen av det sovjetiske, kollektive landbruket. Selv om Litauen er godt på plass i EU og landet nå kan vise til en årlig vekst i brutto nasjonalprodukt på 7,5 prosent -en vekst skyhøyt over EU- gjennomsnittet - så sitter minnene og erfaringene fra sovjettiden fortsatt dypt i manges bevissthet. Nesten hver familie har sin historie. Knapt nok noen ønsker seg tilbake til kommunisttiden. Men tilværelsen som EUmedlem har kommet kjapt for befolkningen som fikk tilbake nasjonal frihet først i 1991. I folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte i overkant av 90 prosent ja. Bare Slovenia hadde større oppslutning i befolkningen om medlemskap i Den europeiske unionen. Den umiddelbare EUentusiasmen har imidlertid lagt seg noe. Ikke alle er like begeistret for direktiver og pålegg fra Brussel. Samtidig har mange tiltro til at subsidier og støtte fra EU skal gi ny energi til Litauens store landbrukssektor.

Landet har kapasitet langt utover å produsere til eget bruk. Eksport og salg av matvarer og raps til oljeindustrien vil bidra til viktige inntekter. Fortsatt er det litauiske landbruket for mannssterkt og for lite effektivt. Rundt tjue prosent er sysselsatt i landbruket og bor fortsatt på landsbygda. Det er fortsatt for mange for et industrisamfunn i full modernisering, mener mange økonomiske eksperter.

Gull i Eriskiai

Vi svinger av fra motorveien som forbinder kysten med hovedstaden Vilnius. Det er de flatstrakte områdene vest i landet som er Litauens kornkammer. Veistandarden avtar dramatisk. Små, slitte bruk dukker opp i landskapet. Det føles som om vi har satt oss i en tidsmaskin og reist flere tiår tilbake i tid. Området vi kjører gjennom er bokstavelig talt Europas geografiske midtpunkt. Det er langt til utkantene London og Paris. Vi kommer til en liten landsby med en lang alle med store og skyggefulle løvtrær, en kirke, en skole, et stort bygdehus og noen store og ruvende driftsbygninger. Det er Eriskiai, ett av det tidligere Sovjet-Unionens flere hundre tusen kollektivbruk. Etter landbruksreformen midt på nittitallet og tilbakeføring av jord til bøndene bestemte gårdbrukerne i landsbyen å danne et felles landbruksselskap. «Eriskiai agrocompany» ble resultatet.

Å drive hver for seg ble for puslete om man ønsket å tjene penger i landets nyprivatiserte landbruk. Det var nødvendig å ha muskler. Selskapet ble stiftet i 1991 og har i dag 66 ansatte. Takket være gode priser på raps og oppkjøpskapasitet fra Mestilla har bøndene i området sluppet unna økonomisk forvitring og konkurser som har rammet andre deler av det litauiske landbruket. I dag er det de gyllengule rapsåkrene som er Eriskiais gull. Nesten tjuefem prosent av dyrkingsjorda andelshaverne i selskapet eier brukes til rapsproduksjon.

Lenin med støv på

Et nøkternt bygdehus rommer kontorene og lokalene til Eriskias Agrocompany. Etter en solid litauisk treretters bondelunsj vises vi rundt i bygningen hvor landbrukselskapet har kontor, møterom, forsamlingsal og kjøkken.

En av de ansatte åpner et lite skap oppe på veggen. Bak døra kommer en lett støvet marmorbyste til syne, det er Lenin. På et bord ligger flere fotoalbum og utklippsbøker med deler av historien til Eriskias mellom permene. Jeg ser på bilder sammen med noen av bøndene og andre representanter fra selskapet som er tilstede. Men det er også verdenshistorie det vi ser. Det lille lokalsamfunnet tett ved Europas geografiske sentrum, var en del av det mektige sovjetimperiet. Frosne øyeblikksbilder i et album viser hverdagen i et verdensrike i tilsynelatende glans – og i oppløsning. Ved tv-tårnet i hovedstaden falt skudd, elitesoldater og stridsvogner ble satt inn mot befolkningen som protesterte. 12 døde demonstranter ble liggende igjen etter at alfastyrkene åpnet ild mot sivilbefolkningen den skjebnetunge marsdagen i 1991. Så trakk imperiet til seg klørne. Mindre enn 9 måneder seinere ble sovjetstaten formelt oppløst.

Frihetshungrige litauere har ikke latt tida løpe fra seg. De ble medlem i FN allerede i 1991. I 1993 forlot de siste russiske soldatene landet, og knapt et år etter banket Litauen på Natos dør. De ble fullt medlem fra 2004 og samme år ble de også medlem av EU. Fra desember 2007 ble Litauen en del av Schengen-området. Høy inflasjon satte en foreløpig stopper for landets ambisjon om å gå over fra Litas til Euro som landets nasjonalvaluta fra 2007. Regjeringen har nå som nytt mål å innføre Euro fra 2010. Med en årlig økonomisk vekst på nesten åtte prosent har velstanden gradvis økt. Men utvandringen har vært formidabel. Over 400.000 litauere, rundt 10 prosent av befolkningen har fristet lykken i andre land etter frigjøringen for sytten år siden. Gjennomsnittslønn er ca. 4000 kroner og minstelønnen ca. 1850 kroner per måned. På landsbygda er inntektene ofte enda lavere. Mange småbønder lever fortsatt i knapphet og kjemper for økonomisk overlevelse.

Bøndene i Eriskias nølte heller ikke med å bruke de nye mulighetene. Landbrukselskapet ble stiftet i 1991, det samme året landet framsatte sin historiske uavhengighetserklæring. De fysiske sporene etter sovjettiden er mange. Minnene er der. Men mentaliteten er ny. For dem som vil jobbe hardt er Litauen nå et land med muligheter, mener salgsdirektør Dalius Songaila. De multinasjonale selskapene som ønsker å etablere seg tas i mot med åpne armer. For mange unge er drømmen en jobb i et internasjonalt selskap.

For bøndene i Eriskias er drømmen å skape ny velstand og ruste opp lokalsamfunnet. Det er et stykke igjen, men utenfor bygdehuset strekker rapsåkrene seg løfterikt mot horisonten. Årets avling ligger an til å bli bra. Blir det matolje eller biodiesel? Det kommer an på prisen. I det tidligere sovjetbruken er det markedet som bestemmer.

Fakta: Pisker opp matprisene

• Påstandene om at økt produksjon av biodrivstoff bare har påvirket matprisene i ubetydelig grad møter stadig større motbør fra ny forskning. Det anerkjente forskningsinstituttet International Food Policy Research Institute (IFPRI) mener at tretti prosent av prisøkningen på de viktigste matplantene skyldes biodrivstoff.
• Dette er i direkte strid med utsagn fra den amerikanske landbruksministeren som forsvarte biodrivstoffet og hevdet at mindre enn tre prosent av prisøkningen på mat skyldes produksjonen av biodiesel og bioetanol. 
• Lengst går fagfolk i Verdensbanken som i en hemmeligstemplet rapport hevder at biodrivstoffet har pisket matprisene opp syttifem prosent. Også en ny britisk rapport konkluderer med at drivstoff laget av matplanter spiller en vesentlig rolle i forhold til de økte matprisene.