En strålende framtid

Fra en av Londons mest fasjonable kontoradresser – med utsikt til ærverdige St. James Square, leder amerikaneren John Rich kjernekraftindustriens internasjonale lobbyorganisasjon. Rich var president Bill Clintons ambassadør ved det internasjonale energibyrået. Nå skal han forsøke å overbevise verdens regjeringssjefer og politiske beslutningstakere om at kjernekraft er veien å gå for å unngå klimakrisen.

Etter de katastrofale 80-årene med Tsjernobylkatastrofen og kraftig kjernekraftmotstand i mange vestlige land har industrien igjen fått vinden på sin side. Det sterke klimafokuset og ropet etter ren, CO2-fri energi har gitt kjernekrafttilhengerne fornyet selvtillit.

Renessansen

Mange snakker om en renessanse for atomenergien i USA og Europa. Under EUs siste toppmøte i mars i år banket unionens toppledere fast at kjernekraft kunne være en del av framtidens europeiske energimiks, men lot det være opp til hvert enkelt medlemsland å bestemme i hvilken grad – og om de skulle satse på atomkraft. Mektige kjernekraftnasjoner som Frankrike sto bak formuleringene som i realiteten dyttet medlemslandene et skritt videre i retning av en samlet kjernekraftaksept.

I dag står kjernekraften for 16 prosent av verdens el-produksjon og rundt 30 prosent av den europeiske el-forsyningen. Ifølge en beregning fra World Nuclear Association og det internasjonale atombyrået (IAEA) sparer kjernekraftindustrien verden for om lag 6000 millioner tonn CO2-utslipp årlig. Det er liten grunn til å tro at vi går mot en kjernekraftfri framtid. Tvert imot. Både Russland og USA har åpnet for kjernekraft-renessanse og mektige organisasjoner som OECD hevder at kjernekraften vil spille en viktig rolle ved å bremse den globale oppvarmingen. Land som Tyskland, Belgia og Sverige, som har vedtatt å erstatte sin kjernekraft med annen energi har bare fått til delvis nedbygging. Et tjuetalls land utreder eller har igangsatt bygging av nye reaktorer. Listen over land i den tredje verden som har vedtatt å investere i bygging av nye reaktorer er lang. Kina og India er blant de største. Den største veksten i kjernekraftutbyggingen vil uten tvil finne sted i utviklingslandene.

Et svensk Tsjernobyl?

I Sverige utgjør kjernekraften fortsatt omkring tjue prosent av den elektriske produksjonen –nesten alt fra Ringhals – nordens største atomkraftverk, rett sør for Gøteborg. 53 prosent av svenskene vil ha fortsatt drift av eksisterende kjernekraftverk, 30 prosent vil bygge ut mer kjernekraft, og bare 10 prosent ønsker å stenge kraftverkene. Men det var før nestenulykken ved Forsmarkanlegget nord for Stockholm sommeren for et år siden. I vinter fikk Forsmark i tillegg sviende kritikk i en rapport for sviktende sikkerhetskultur. Det ble fastslått at eierne av anlegget, det svenske Vattenfall- konsernet, hadde unnlatt å rette opp feil som tilsynsmyndighetene hadde krevd utbedret lang tid tilbake. Sverige regnes som internasjonalt ledende i kjernekraftsikkerhet. Rapporten – og hendelsene i Forsmark – avslørte en side ved sikkerheten til de svenske atomkraftverkene som skremte fagfolkene ved Statens Strålevern i Norge. – Dette var noe vi trodde Sverige hadde full kontroll over, derfor er det ekstra alvorlig uttalte Ole Reitan til Dagbladet.no i sommer.


Litauisk forlovelse?

På den andre siden av Østersjøen finnes et betydelig mer omstridt anlegg – det litauiske Ignaliaanlegget – delvis med samme reaktorteknologi som katastrofekraftverket i Tsjernobyl. Litauen lovet EU å kvitte seg med kraftverket – som betingelse for å slippe inn den europeiske varmen. Det viser seg å være lettere sagt enn gjort. Kraftverket utenfor hovedstaden Vilnius forsyner det baltiske landet med rundt 80 prosent av sin elektriske kraft. Ingen andre land i verden er så avhengig av kjernekraft som Litauen. Selv Frankrike, som regnes som et av pionerlandene innen sivil atomkraft har en mindre del av sin elproduksjon fra kjernekraft enn vår baltiske nabo. Snart skal EU ha tilbakebetaling for at unionen åpnet dørene for litauerne. I 2009 skal den siste av de to Ignalia-reaktorene stenges. Flere spør om det var så lurt å ofre Ignalia. Uansett finnes det ingen enkel løsning for landet som nylig slapp ut av det sovjetiske jerngrepet.

Finland har alt kastet seg på kjernekraftbølgen og åpner sitt femte atomkraftverk i 2009. Frankrike har ingen planer om å tre ut av rollen som verdensdelens kjernekraft-supermakt. Mange av Frankrikes 58 reaktorer nærmer seg slutten av sin rundt 40-årige levetid, men det er iverksatt store opprustningsprogrammer for å forlenge anleggenes funksjonstid. I følge det norske klimaforskningsinstituttet Cicero, som siterer nyhetsbyrået IPS, har franske myndigheter bestemt å ruste opp kjernekraftindustrien sin for 150 milliarder dollar over en 30 års periode. I følge en analyse publisert i avisen Le Figaro vil imidlertid en total oppgradering av de franske atomanleggene kost rundt 1000 milliarder dollar. Etter at amerikanske myndigheter ga grønt lys for videre satsing på kjernekraft er det ventet omfattende utbygginger av den sivile atomkraften i USA. Storbritannia kan også komme til å kaste seg på den nye bølgen. Ifølge den vitenskapelige rådgiveren til Tony Blair bør kjernekraft dekke rundt 30 prosent av landets energibehov. Det vil kreve bygging av 20 nye reaktorer på øyriket.

Grønn argumentasjon

Overraskende for noen er kjernekraftlobbyens argumenter grønne som en nordisk sommereng. Knapt noe annet sted i den globale energibransjen snakkes det så varmt om behovet for miljøvern og klimatiltak som i kjernekraftindustrien. Foredragene til generalsekretær John Rich i verdens kjernekraftorganisasjon, som er lagt ut på internett, har grønn argumentasjon så det holder. Hadde man ikke visst bedre ville man trodd at det sto en barket miljøaktivist bak. Da jeg møtte ham i London tidlig i vinter, var det vanskelig ikke å bli fengslet av den amerikanske kjernekraft- ambassadørens selgende kommunikasjonsevner.

Vi sitter alene i organisasjonens høytekniske møterom. Rich henter en bærbar pc og viser meg noen av powerpoint-presentasjonene sine. Kjernekraftdirektøren tegner et bilde av verden ikke ulikt det jeg har møtt i miljøbevegelsen. Han forteller om befolkningseksplosjonen, om fattigdomskrisen, klimakrisen – og overforbruket i den rike verden. Så fyrer han løs:

– Det tjueførste århundres verden vil ha et nesten akutt behov for ren energi for å løse problemene sine, fortsetter Rich. Det er naivt å tro at det finnes noen vei utenom en sterk satsing på kjernekraft. I virkeligheten er dette den eneste modne og lønnsomme teknologien som umiddelbart og i stor skala kan ta over for fossil energi. Derfor har vi ikke noe valg, hevder han. I dag finnes det rundt 450 reaktorer i verden. Dette er bare en forsvinnende liten del av kapasiteten til en moden og fullt utbygd atomkraftindustri, mener amerikaneren. Kjernekraft har alle forutsetninger for å kunne bli selve arbeidshesten i den globale energiforsyningen, tror Rich. Dersom alt legges godt til rette og verden for alvor sier ja til kjernekraft, utelukker ikke lobbyisten i London at vi på det meste vil ha et sted mellom 9 ogl 10.000 reaktorer på kloden.
Noen vil kanskje miste nattesøvnen?

– Hvorfor det? Er du redd for å ta røntgenbilder hos tannlegen eller legen? spør Rich retorisk tilbake. Jeg innrømmer at det er jeg ikke.

– Strålingen fra et kjernekraftverk er betydelig mindre farlig for naboene rundt kraftverket enn ditt besøk hos røntgenlegen, trøster Rich. Kjernekraft er en vidunderlig gave fra naturen til menneskene. Det er helt rent, nesten fritt for risiko når vi håndterer det riktig – og ekstremt energi-effektivt. Høyaktivt kjernemateriale på størrelse med en fyrstikkeske gir mer energi enn et godstog full-lastet med kull, sier sjefslobbyisten videre. Problemet er at vi er omgitt av en mur av myter og misforståelser om den sivile kjernekraften. Det gjør det nesten umulig å kommunisere og få fram fakta. Miljø-organisasjonene er blant myteskaperne, hevder han. Rich kommenterer at jeg i et av spørsmålene bruker begreper miljøbevegelse.

– Vi trenger verken trosbekjennelser eller bevegelser – vi trenger fakta og rasjonalitet. Det er det dessverre lite av i debatten om kjernekraft, bare undersøk selv, utfordrer den amerikanske lobby- veteranen.

– Kjernekraftanleggene er i mange sårbarhetsvurderinger regnet som potensielle terror- og sabotasjemål?

– Moderne kjernekraftanlegg er svært sikre. Selv om du tillot mennesker med de ondeste hensikter å slippe løs i et kjernekraftanlegg, ville de ikke klart å påføre det skader som var farlige for omgivelsene.

– Det trengs kanskje ikke. Snille mennesker og dårlig teknologi og slett vedlikehold eller mangelfulle sikkerhetsrutiner er kanskje nok. Hva med Tsjernobyl?

Myte eller realitet?

– Kjernekraftindustrien kan vise til mer enn 12.000 reaktorår uten mer enn en større ulykke. Ulykken ved Three mile Island i Harrisburg var aldri noen reell fare for omgivelsene, hevder amerikaneren. Tsjernobyl er den eneste større ulykken som har rammet industrien i hele dens mer enn omkring 50 år lange levetid. Anlegget hadde dårlig teknologi og ville aldri blitt lisensiert noe sted i dag. Virkningene av Tsjernobyl- ulykken har blitt framstilt som langt mer omfattende enn det de egentlig var. I ettertid har det blitt tegnet et bilde av en gigantkatastrofe som aldri fant sted. Rundt 50 mennesker mistet livet. Det dør flere mennesker i Kina hver dag som direkte følge av luftforurensningen i landet. Hører jeg protester? spør Ricth og fortsetter: – Det finnes historier om såkalte Tsjernobyl-babyer, barn født med misdannelser som følge av strålingen. Det finnes ingen vitenskapelige bevis for genetiske skader etter Tsjernobyl og det finnes ikke noe slikt som en Tjernobyl-baby, hevder Rich.

Overhyppighet av kreft

Seinere sjekker jeg et av de store internasjonale arkivene med nyhets bilder. Jeg finner ingen bilder av misdannende Tsjernobyl-babyer, men mange bilder av triste, tapre kreftsyke ukrainske og hvite-russiske barn bosatt i nærområdene til katastrofereaktor 4. Bakgrunnsinformasjonen som følger med forteller om kompliserte langtidsvirkninger og stor overhyppighet av kreft i områdene rundt det stengte kjernekraftverket.

– Poenget er, hevder Rich, at ingenting er helt uten risiko. Biltrafikken tar flere liv per uke i verden enn kjernekraft-industrien i løpet av sitt halve århundre. Vil noen finne på å forby bruk av biler av den grunn? Det er vanskelig å finne en industriell prosess som er mer sikkert enn produksjon av kjernekraft. Dessuten er den helt ren.

Det foregår en omfattende teknologisk nyutvikling innenfor kjernekraft, mener Rich. I Sør-Afrika er man i ferd med å utvikle kompakte kjernekraftanlegg med reaktorer ikke større enn møterommet hvor vi sitter. Slike mini-reaktorer kan forsyne byer på 50 til 100.000 innbyggere, kanskje opp mot 200.000 – med stabil elektrisitet.

Dommedagsklokka

I år stilte ekspertene bak det amerikanske Bulletin of the Atomic Scientist den såkalte dommedagsklokka to minutter lenger fram mot midnatt, fra sju minutter på tolv til fem minutter på tolv. En av årsakene var risikoen for spredning av kjernefysisk materiale og nye atomvåpen, samt det faktum at det fortsatt finnes mer enn 26.000 atomvåpen i USA og Russland.

John Rich avviser at det finnes en sammenheng mellom ekspansjon av sivil kjernekraft og spredning av atomvåpen.

– Av de rundt 30 landene som har kjernekraft-industri er det ni som har kjernevåpen. Husk at våpnene kom først, sier han .Det er tross alt 22 land som har sivil kjernekraft, men ikke kjernevåpen. Det er ekstremt vanskelig å lage en bombe av det materiale som blir tilgjengelig ved produksjon av sivil kjernekraft. Jeg sier ikke at det ikke er noen sammenheng mellom kjernekraft og kjernevåpen, men den er svært liten og bør derfor ikke tillegges vekt. Japan, Brasil, Canada, Argentina og Sør-Afrika er alle eksempler på land som kunne hatt atomvåpen dersom de ønsket det. «Atomvåpen faller ikke ut av bakdøra til et kjernekraftverk, de bygges av regjeringer og utvikles fordi noen har ønske om å gjøre det», sier Rich.

Å argumentere imot kjernekraft i en tid hvor verden desperat trenger ren og CO2-fri energi i stor skala er meningsløst, mener Rich. Alternativet – en lang periode med fortsatt bruk av forurensende og klimaskadelig fossil brensel er langt farligere, sier han. Olje, gass og kull, står i dag for mer enn 80 prosent av verdens energiforsynig.

Fornybar energi er langt fra utviklet til å kunne ta over en stor del av den fossile brenselens ruvende rolle. Rensing av CO2- er fortsatt i utprøvingsstadiet og effekten usikker.

Klimaforskningen viser behov for umiddelbar og sterk reduksjon i utslippene av karbondioksyd – fra 50 til 70 prosent i forhold til 1990-nivå innen knapt fire tiår. I den samme situasjonen vil verdens befolkningsmengde øke med rundt 2 milliarder og passere 8 milliarder midtveis i århundret. Alle beregninger peker mot mer enn 40 prosents økning i energibehovet, og rundt 70 prosent av dette vil gå til utvikling i fattige land. Kanskje det er grunn til å tenke om igjen om kjernekraft, også for dere i miljøbevegelsen, hevder John Rich.

 – Jeg hører unektelig et ekko fra James Lovelock i argumentasjonen din sier jeg til den amerikanske lobbysjefen. Det finner han ingen grunn til å skjule eller tilbakevise. Tvert om. Jeg har nær kontakt med den James Lovelock og regner den britiske miljøveteranen som en av mine venner. Det han ikke behøver å fortelle er at Lovelocks sterke tro på sivil kjernekraft som en viktig del av løsningen på klimakrisen – er en gullkantet gave til kjernekraftindustrien.

Marginal miljøstøtte

– Gruppen av miljøaktivister som er positive til kjernekraft er fortsatt marginal. Den britiske debattanten og aktivisten George Monbiot – som blant annet skriver fast i flere norske aviser har riktignok hevdet at han heller vil ha kjernekraft enn en klimakrise. Han gir også kjernekraftindustrien rett i at kjernekraft-teknologien har blitt sikrere og at en del av påstandene om risiko ved kjernekraftproduksjon kan være overdrevet. Men Monbiot er rask til å legge til at vi ikke trenger kjernekraften for å unngå klimakrisen. Det finnes andre og fullverdige løsninger, hevder George Monbiot på nettstedet sitt. Miljøvernere for kjernekraft Det finnes en internasjonal organisasjon for miljøvenner med sympati for kjernekraft – The international association of Environmentalists For Nuclear Energy (EFN-INTERNATIONAL). Organisasjonen som har hovedkontor i Paris ble grunnlagt i 1996 av den kjente franske forskeren og aktivisten Bruno Comby. Franskmannen har engasjert seg kraftig til fordel for kjernekraft og blant annet skrevet boken med samme navn som organisasjonen: Environmentalist for Nuclear Energy. Men miljømannen Comby har aldri klart å spre ideene om kjernekraft til den internasjonale miljøbevegelsen.

– Tenk på nytt

– Miljøorganisasjonene bør revurdere sitt standpunkt til kjernekraft, mener Rich. Det er dessverre preget av myter og fordommer. Det er kanskje mange som til og med begynner å forstå at det haster med å mobilisere en ren energi som kan erstatte fossilt drivstoff i stor skala – men som ikke tør gå ut med et slikt standpunkt fordi det er farlig for posisjonen deres. Rich stopper et øyeblikk: Mange argumenterer som om vi har lang tid og energimengden som skal erstattes er relativt begrenset. Det er motsatt – og det er selve kjernen i saken.

Husk at jeg snakker om storskala- erstatning som må skje i løpet av kor tid om den skal ha noen effekt på den globale oppvarming. Jeg mener ikke at de fornybare formene for energi ikke kan spille en rolle; på lengre sikt kan de spille en økt rolle, sier lobbyist-veteranen. Rich lener seg framover i stolen og spør:

– Hvorfor skal vi risikere en lang ventetid på utvikling og bruk av mer eller mindre umodne teknologier når det finnes et sikker og konkurransedyktig alternativ som er klar til å ta over nå –og som har kapasitet til å forsyne oss med store mengder av den energien som verden trenger – uten utslipp av karbondioksid?.

Jeg hører ordene til James Lovelock, men stemmer er amerikansk og tilhører den fremste talspersonen til den globale kjernekraftindustrien. John Rich har vært en lærenem elev.