Den siste olje

Skogen må strippes for trær og vegetasjon, våtmark dreneres og elver kanskje deles. Så henter gigantiske gravemaskiner ut jordog sandmasse. En blanding av vann og kjemikalier brukes for å skille sandoljen fra sanden. Industrien forsyner seg grovt av vannet i elva. For hvert fat olje som utvinnes går det med 3 fat vann. Det giftige spillvannet lagres i store dammer, noen på størrelse med naturlige innsjøer. Jim Byrne, en vann-ekspert fra Lethbrigde universitetet regnet nylig ut at dersom Alberta tømte avfallet etter oljeproduksjonen ut i Lake Erie så ville det dekke hele sjøen med en dybde på 20 centimeter. Innen 2030 ville den giftige avfalls-suppen være 2 meter dyp.

«An environmental freakshow» – et miljøødeleggelsens galehus, hevdet en anonym oljedirektør i bladet Petroleum Economist. Stephen Borsy en oljearbeider fra Calgary hevdet på et internettforum om de store dammene med giftholdig spillvann at«selv i tretti graders kulde så fryser det ikke… Stanken fra dammene er ubeskrivelig. Jeg har vært der. Jeg har sett det. Jeg har luktet det», hevdet han.

Oljeland

Highway 63 strekker seg nesten snor-rett gjennom skoglandskapet. Den smale tofelts- veien er den eneste forbindelsen fra Edmonton og til den nye oljeboombyen Fort Mc Murray nesten 500 kilometer lenger nord. I flere timer har vi kjørt gjennom tett barskog.

Canadas boreale skoger dekker et enormt areale og hører med blant klodens siste store, nesten uberørte villmarksområder. Men deler av de boreale skogene skjuler også tungolje i enorme mengder. Indianerne kjente godt til den tjæreaktige sanden og impregnerte kanoene sine med den. I 1964 startet den aller første kommersielle utvinningen av sandolje.

De siste årene har en rekke av de store internasjonale oljeselskapene sikret seg konsesjoner i Albertas oljeskoger. Høye oljepriser og avtagende og mer krevende tilgang til konvensjonell olje har skapt et nytt marked for tungoljen.

– Oljefeber, sier Dan Woynillowicz, politisk seniorrådgiver ved det anerkjente canadiske forskningingsinstituttet, Pembina Institute i Calgary. Flere og flere mener at vi står overfor et sykdomsfenomen, hevder den canadiske eksperten i samtale med Folkevett. Den canadiske regjeringen har gitt opp sine Kyoto-forpliktelser. De satser på hurtig ekspansjon i tungolje i stedet for,hevder han i et intervju med Folkevett. Et annet trekk ved tungoljeproduksjonen som bekymrer eksperten fra Pembina instituttet er industriens økende forbruket av naturgass.

– Dette er Canadas reneste form for energi. For tiden legger tungoljeindustriens beslag på naturgass tilsvarende det som går med til å varme opp 2 millioner canadiske hjem, sier Woynillowicz. I en rapport hevder instituttet hans at innen 2015 vil produksjonen av sandolje kreve naturgass tilsvarende forbruket til samtlige canadiske husholdninger. Det er sterkt urovekkende, det er langt fra samfunnsøkonomisk,det er å forvandle gull til bly, sier den canadiske eksperten til Folkevett.

Oljefeber

– Uheldigvis er et skifte mot ukonvensjonell olje allerede underveis, påsto tre store nordamerikanske miljøorganisasjoner i en felles rapport nylig. En rapport fra Wood Mackenzie, et konsulentselskap i Edinburgh, konkluderer med at et skifte i retning av ukonvensjonell olje kan komme raskere enn det mange folk i oljeindustrien har forventet.

I Alberta er oljefeberen til å ta og føle på. De store internasjonale gigantene som Shell, Total, Exxon- Mobil og Chevron er på plass. Canadas konservative statsminister Stephen Harper og sentrale politikere snakker om landet som en ny energi-supermakt. De snakker ikke lenger om Kyoto.

Et område på størrelse med den amerikanske delstaten Florida er klar for utvinning og industriell berserkegang. Lengst nord hentes det sandholdige jordsmonnet ut i store åpne dagbrudd. Det betyr total stripping av skog og landskap. I størstedelen av området ligger imidlertid oljen så dypt at det må bores og damp sprøytes ned i borehullet for å frigjøre oljen fra sandmassene. Mer av skogen kan skånes, men borebrønnnene og rørgatene til transport av oljen kutter landskapet opp i biter og gjør de uegnet som leveområde for mange dyrearter. StatoilHydros konsesjon ligger i et område hvor det er nødvendig å bore.

De unges by

Fort Mc Murray er oljeboombyen framfor noen andre i Canada. Etter mer enn fire timers kjøring gjennom skog og ødemark dukker byen opp i snødrevet. Nede i dalbunnen lyser velkjente reklameskilt i novemberskumringen: Spekteret av nord-amerikanske hurtigmatkjeder og restauranter er for lengst på plass. Lønnsnivået i McMurray ligger skyhøyt over det canadiske gjennomsnittet. I 2001 var den gjennomsnittelige husholdningsinntekten i byen på 92.000 canadiske dollar eller 518.000 kroner. Lønningene har fortsatt å stige siden den gangen.

Fort Mac Murray er de unges by. For øyeblikket er det færre enn 500 innbyggere over 67 år i lokalsamfunnet i det nordlige Alberta. Gjennomsnittsalderen er 31 år. – En barndom i Fort Mc Murray er en barndom nesten uten kontakt med eldre. Det er som om en motsatt variant av rottefangeren av Hamelen har funnet sted. Lokalsamfunnet virker blåst for gamle, mener Jennifer Quist, frilansskribent og researcher bosatt i Fort Mc Murray i mange år.

Klondyke

En sakte strøm av suv-lignende kjøretøy og terrengtilpassede pick up`er flyter langs den flere kilometer lange stripa i det gamle bysenteret. Det er en vanlig torsdag kveld og det er tilløp til rushtrafikk. En ung mann i et kitchdekorert kjøretøy tuter utålmodig. Det er lett å å glemme at vi befinner oss midt i et av verdens største sammenhengende skogområder. Dette er blant de siste store friområdene til svartbjørn, amerikansk bison, kanadagaupe, mårdyr, mulhjort, virginiahjort, elg, ulv, kyote, storfugl, bekkasin, snøugle – en gigantisk villmark med tusenvis av små og store innsjøer. Her ligger noen av kontinentets største ferskvannskilder. Nå råder en atmosfære av Klondyke. Oljeindustrien er her, gravemaskinene og verdens største anleggsmaskiner. Det lukter penger. Det lukter olje. På åsene vest for det gamle bysenteret ligger en flunkende ny bydel, tusenvis av nye eneboliger har dukket opp nesten over natta. På midten av 80-tallet hadde  byen omkring 30.000 innbyggere. I dag er innbyggerantallet mer enn doblet og framskrivninger fra de lokale myndighetene peker mot et befolkningsantall på over 100.000 i løpet av de neste fem årene.

Prostitusjonsbølge

Prisen for å være midtpunktet i Canadas nye feberlignende tungoljeutvinning er høy. Med en veksttakt fem ganger høyere enn gjennomsnittet for Canadisk byutvikling sliter lokalsamfunnene i nord-Alberta med å få på plass velferdsordninger og skoletilbud. Prostitusjon er en annen av skyggesidene i Canadas oljeland.

– Vi opplever nå en prostitusjonsepedemi i provinsen, fastslår Derek Chewka, styreleder i urfolksorganisasjonen Edmonton Aboriginal Urban Affairs Committee. Annonser i avisene for seksuelle tjenester i noen av landets mest avsidesliggende områder er nå vanlig. – Jeg kunne knapt nok gå inn i en heis i Fort McMurray uten å få kastet tilbud om kjøp av sex i ansiktet, hevdet politi-etterforsker Jim Morresay. Ordføreren i byen vil skyte meg for å si det, men det er sannheten, påsto den erfarne polititjenestemannen i samtale med et Canadisk reportasjemagasin nylig. En av bekymringene til urfolkleder Chewka er at halvparten av Albertas prostituerte er urfolkskvinner. Forekomst av gonore i provinsen er doblet fra 2000 til 2005, og sytti prosent av de som er smittet er kvinner, en unormal høy andel i forhold til befolkningsgjennomsnitt.

Canadas «Dr. Stockmann»

På sykehuset i Fort Mc Murray jobber John O Connor. Den erfarne familielegen har blitt kjent over store deler av Canada etter at han varslet om mistenkelige mange tilfeller av kreft i Fort Chipewyan ved bredden av Atabasca-sjøen ,nedstrøms for de store oljeanleggene. Fort Chip blant lokale, er en veiløs bosetting med rundt 800 mennesker ved munningen av Atabasca-elven.«Vi får all møkka fra oljeindustrien og celluloseproduksjonen », hevdet en representant for befolkning, nylig. Nå rystes de av en kreft-opphopning som gjør at mange av familiene som er rammet ikke lenger tør å drikke kranvann fra innsjøen. De får flaskevann fløyet inn og frykter at oljeindustrien har forpestet vannet deres. For en generasjon siden hentet jegere vann i koppen rett fra innsjøen og elva. I følge mange canadiske miljøaktivister er de flaskevanndrikkende urfolkene midt inne i Canadas villmark, et bevis på tungoljeproduksjonenss påvirkning på miljøet i området.

John O Connor har i flere år vært stedets flybårne familielege. For noen år tilbake gjorde han en oppdagelse som skaket den sindige irskfødte legen. Han oppdaget forekomster av en sjelden form for kreft – gallegangskreft eller cholangiocarcinoma. Det var den samme sykdommen som hadde tatt livet av faren hans hjemme i Irland mange år tidligere.« Jeg hadde ikke ventet å møte den igjen», sier O Connor.

- Uten behandling dør du i løpet av en måneds tid, min far døde etter 6 uker, sier han. I følge den canadiske legen er minst 3 av innbyggerne i Fort Chip døde som følge av sykdommen, og trolig to andre i tillegg, alle i løpet av de siste fem årene. – Statistisk sett skal det bare forekomme ett tilfelle årlig ut av en befolkning på etthundretusen. Fem tilfeller i et lokalsamfunn med rundt 800 innbyggere er ekstremt, fastslår han. Det samme mønsteret ser han i forbindelse med andre kreftformer.

Ingen i det lille lokalsamfunnet ved den store innsjøen tror på myndighetene i provinsen som har forsøkt å tone ned situasjonen. De er overbevist om at det er noe grunnleggende galt med vannet. I følge Ed Stelmach, leder av Albertas provinsregjering, er bevisene i Fort Chipewyan«ikke klare nok» til at tempoet i oljeproduksjonen skal reduseres.

For O´Connor har rollen som whistelblower og Canadas dr. Stockman hatt sin pris. Som sin kollega i Ibsendramaet «En Folkefiende» har han blitt forsøkt hysjet ned. Det skal sterk motivasjon til for å tråkke rett inn i et minefelt av nasjonalt bærende økonomiske interesser og milliardindustri.

Det falt helsemyndighetene tungt for brystet at den modige familiedoktoren i Alblerta opptrådte så fritt-talende i mediene. Health Canada har tatt ut formell klage på Connor og mener han har varslet på et for tynt grunnlag og bidratt til å skape unødvendig uro i befolkningen. Til tross for at den canadiske legen føler seg under et enormt press er han allikevel optimist. «Saken har fått så mye medieoppmerksomhet nå at jeg ikke tror det blir lett å overse den», mener han. – Han tror regjeringen kan bli tvunget til å sette i gang med relevante undersøkelser om de alarmende funnene i Fort Chipewyan.

Oljehøvdingen

Også høvding Jim Boucher i et annet urfolks-samfunn -Fort Mc- Kay, ønsker større sikkerhet om helsetilstanden til folkene sine. Lokalsamfunnet ligger ved det nordlige endepunktet av motorvei 63,en times kjøretur fra Fort Mc Murray og befolkningen har blitt kjent som de mest oljevennlige av urfolkene i området. – Vi ønsker en stor omfattende undersøkelse av helsen til alle i landsbyen, forteller Boucher i samtale med Folkevett. Han bekrefter at fisken som befolkningen i tusenvis av år har hentet opp fra Atabascaelva ikke er spiselig. Men han tror det skyldes en miks av årsaker, hvor oljeindustrien må ta skylda sammen med annen menneskelig aktivitet i området, jordbruket inkludert.

De henter drikkevann fra elva, men den har gjennomgått en omfattende rensing før den ledes ut til husholdningene. Jim Boucher regnes som en av Canadas mest profilerte indianske ledere. I tjue år han han vært høvding for befolkningen på litt over 600 individer i lille Fort McKay. Bouchers strategi har vært klar: Han har ønsket å utnytte de mulighetene som det tunge nærværet av oljeindustri skaper –til å reise landsbyen fra fattigdom og underutvikling til et moderne,høyteknologisk samfunn med økonomisk trygghet og mange næringsmuligheter for befolkningen.

Høvding Boucher forteller: Inntil for noen tiår siden kunne folkene her leve godt som jegere og fangsfolk. Det var en langsom og god måte å leve på og folk var tilfredse og lykkelige. Så kom tilbakeslaget.

En vellykket global kampanje mot pelsjakt og snarefangst rev beina helt under levegrunnlaget til befolkningen. Vi ble prisgitt sosial stønad og hjelp fra andre. Oljeindustrien har gitt oss nye muligheter. Vi etablerte gradvis sju heleide selskaper og flere joint venture selskaper med de store tungoljeaktørene,forteller høvdingen. Selskapene er organisert i Fort McKay Group of Companies og omsetter samlet for mer enn 300 millioner norske kroner. Boucher tar oss med på kjøretur rundt i reservatområdet og viser oss noen av de viktigste næringsvirksomhetene til landsbyen.

– Her var det bare skog for kort tid tilbake, forteller han og peker mot en stor industripark. Her kan små og mellomstore underleverandører leie lokaler og fasiliteter. Lenger ned mot elva er det også full byggeaktivitet.

– Dette skal bli et fullservice bo- og overnattingsanlegg for byggearbeidere med spisesal, kjøkken og treningsal og andre fritidsmuligheter, forteller Boucher.

– Før hadde vi verken elektrisitet eller telefonforbindelse, nå er Fort McKay et topp moderne lokalsamfunn og mange av de unge med forbindelse til fellesskapet velger å flytte tilbake eller bli boende, forteller høvdingen mens han kjører oss tilbake til landsbyen. Langs improviserte anleggsveier og nyryddet skog ligger store eneboliger av høy canadisk standard.

De eldre får bo gratis, resten av befolkningen kan leie bolig til sterk subsidiert pris. Alle lokale tjenester som elektrisitet, vann, naturgass til husholdningsbruk samt helseog velferdstjenester er gratis. Fellesskapet har videre investert i et leilighetskompleks hvor unge med behov kan få botrening. Årlig deler høvdingen og medhjelperne hans ut solide bonuser til hver enkelt innbygger uavhengig av alder.

– Men er han ikke redd for at den økologiske prisen skal bli for høy? Er det ikke bedre å reise motstandsflagget? Høvding Boucher ser mer pragmatisk på det. Bedre å leve velstående i skyggen av verdens største tungoljeutvinning, enn fattig. Vi har bodd her i mer enn titusen år, vi er en viktig pådriver for at oljeutvinningen skal skape så små miljøskader som mulig. Vi har påvirket de to største canadiske aktørene her opp til å redusere utslipp enkelte kjemikalier med henholdsvis 70 og 80 prosent. Det er en stor suksess,mener indianerhøvdingen.

– Vi overvåker at selskapene rydder opp etter seg, vi krever treplanting og tiltak for å gjenopprette rasert urskog. Ved å igangsette effektive plantetiltak kan sårene i landskapet være legt etter noen tiår,sier Boucher. 

Den store katastrofen

Bekymringen for mange miljøengasjerte i Canada er de store giftdammene og det dramatiske forbruket av ferskvann som tungoljeproduksjonen fører med seg. Oljeindustrien i området bruker vann tilsvarende forbruket til en by med 2 millioner innbyggere.»Hvis en av de store dammene noensinne bryter sammen og innholdet flyter ut i elva, så vil verden stå overfor en katastrofe av dimensjoner som vil gjøre Exxon-Valdez-ulykken liten i sammenligning», hevder en av verdens mest respekterte vann-økologer, David Schindler. (Exxon Valdez var navnet på oljetankeren som kjørte på et rev i 1989 og slapp ut over 45 millioner liter råolje i sjøen ved Prince William-sundet i Alaska.) Schindler vet hva han snakker om. Peace-river/ Atabasca-deltaet er et mer enn 6000 kvadratkilometer kompleks av innsjøer, vannveier og våtland. Området som rommer mer enn tusen sjøer og nesten hundre elver og elveforgreininger regnes som en av verdens aller største ferskvannskilder. Området er tilholdsted for en rekke truede dyrearter og mer enn 1 million fugler trekker hit om høsten.

Jeg sitter med en underlig fornemmelse av å reise gjennom et område herjet av krig og katastrofe.

Kveldslandskapet vi kjører gjennom har sitt egen dante-lignende uvirkelige preg.Underlig å tenke på at jeg befinner meg i mine guttedagers drømmeland, Canadas uendelige store skoger med stedsnavn som klinger av eventyr og oppdagertrang.

Hva slags framtid venter Canadas vidstrakte nordlige skogvidder? På det indianske Cree-språket betyr Atabasca«stedet hvor gress gror overalt». Det passer ikke lenger. På veien tilbake fra besøket i Fort McKay passerer vi et stort monument av bison. Lenger nord i den boerale skogen ligger Canadas største nasjonalpark. Den ble opprettet i 1922 for å verne den siste store stammen av bison som hadde overlevd det nittende århundres nedslakting.

En gang – og for ikke lenge siden, regjerte millioner av bison på den store nordamerikanske prærien. Den europeiske industrielle logikken og tenkningen som erobrerene bragte med seg førte til massenedslakting og masseutryddelse. Vil vi se den samme form for destruksjon av de tilsynelatende uendelige boreale skogene?

– Vi legger bare beslag på en begrenset område. Skogene er for store til å kunne ødelegges av tungoljeindustrien, fortalte industrifolk i Calgary meg. Jeg føler meg allikevel ikke trygg.