Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Våre ville venner

Vi vet at de er her sammen med oss. Vi vet at de er mange, at de ofte jages, drepes, de utryddes – og vi vet at de er enestående vakre. Vil de oss noe også?
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Vi vet at de er her sammen med oss. Vi vet at de er mange, at de ofte jages, drepes, de utryddes – og vi vet at de er enestående vakre. Vil de oss noe også?

I år kom våren den 2. mai klokka 1804. Den banket på stuevinduet med fire bestemte ”tapp, tapp, tapp, tapp”. Fordi jeg somlet, kom det noen nye, raskere ”tapp”. Våren ville inn.

Slik banker våren på hvert år. Datoen varierer selvsagt med snøsmeltingen. Når vinterens kalde spor er helt borte, kommer Sølvfaks opp gjennom skogen nedenfor oss, stiller seg på to på verandaen og insisterer på at jeg skal åpne. De store øynene er mer krevende enn bedende. Det dreier seg om et møte mellom venner, på høyt og jevnbyrdig nivå. Katten vår Lionesse ser annerledes på det, og gauler forarget. Sølvfaks er en diger, fornem, langhåret hannkatt. Han ser henne ikke og hører henne ikke. I stedet strekker han seg på to for å få kroppskontakt, og maler så han rister. Sølvfaks har lange klør. Trist nok, for gulvteppet vårt var en gang riktig prydelig. Når han snart ligger i fanget mitt, plasserer jeg et pledd under ham. Det er ergerlig å få plagg perforert, selv om de perforeres av kjærlighet. For det er kjærlighet som driver Sølvfaks. Som regel skal han ikke ha mat. Blir han noen dager, hender det han spiser litt av Lionesses stinkende pellets.

Det er ikke mange som møter meg med en slik begeistring over gjensynet som Sølvfaks. Likevel vet begge at det blir et år til neste besøk.

Sølvfaks` ferd opp gjennom snøfri skog er ikke imponerende. Katter flest går ikke langt. En hannkatt kan streife et par kilometer. Men Hampus forvillet seg en gang mens han var på sommerferie i Nord-Trøndelag, og dukket utmagret opp hjemme i Akershus seks høst- og vintermåneder seinere. En katt gikk tvers over det amerikanske kontinent. Røntgenstråler dokumenterte dyrets identitet. Sølvfaks går ikke en gang en kilometer, og aldri på vanskelig føre. Men han er en trofast og edel sjel. Besøket hans er ett av årets høydepunkter.

Har dyr sjel? Hvem er de? Tor Åge Bringsværd undrer seg over hvorfor så mange vil lære intelligent liv i verdensrommet å kjenne, mens de færreste drømmer om å bli kjent med en gris.

Spesielt ikke jøder og muslimer, som i blind overtro ser grisen som uren.

Jeg ser inn i øynene til Sølvfaks og finner en venn. Henrik Wergeland så inn i øynene til sin kanin – og så skapelsens hemmeligheter utfolde seg ut der inne. Men en kultur som har sluppet fra seg Frans av Assisi og Henrik Wergeland er ennå preget av tradisjonen fra 1600-tallets mekaniske verdensbilde. Mennesket har en opphøyet sjel. Mennesket kan føle og tenke. Dyr er gjenstander. Filosofen Renes Descartes mente at når et dyr skriker av ”smerte” er det som når en maskin hviner fordi tannhjulene ikke er smurt. Pelsdyroppdretterne mener at fangene deres trives.

8-åringer ser det gjerne annerledes. En av Unni Lindells informanter mener at ”Forskjellen på mennesker og dyr er at dyrene bare kan ett språk, mens menneskene som regel kan engelsk også.”

Jeg kjenner ingen kinesiske 8-åringer, men voksne kinesere heller mot Descartes. De er glad i griser – eller svin, som grisene gjerne heter når de skal oppfattes som mat. Som mat behandles de også før de er blitt det. I Kina er det et vanlig å se lastebiler fulle av griser på vei til slakteriet, stuvet oppå hverandre i mange lag. De nederste slipper å bli drept når de kommer til slakteriet. Norske griser transporteres bedre. Men de har normalt sittet i trange fengselsceller hele sitt korte liv. Det er ikke fordi de har forbrutt seg alvorlig mot menneskelig eller dyrisk lov. Så skal de henrettes. Griser er intelligente dyr, og vet vanligvis hva som skal skje. De hyler slik mennesker ville ha gjort.
 
Det er en utbredt oppfatning at norske svinekoteletter er for dyre.

Sølvfaks skal ikke dø, iallfall ikke med det første. Ikke i det hele tatt hvis det er opp til meg. Han er en makeløst vakker skapning. Etter langvarig klapping skal han ut. Men først sitter han en stund på verandaen for å forskjønne omgivelsene og for å tenke. Da skjer det noe trist. Kona skal ta inn et par støvler som har stått ute til tørk. Et øyeblikk henger de i lufta foran Sølvfaks. Katten får panikk. Den sindige Sølvfaks løper som en gepard og er straks borte i skogen.
Alle har ikke alltid vært snille mot Sølvfaks heller.

Hvem er de?

Sølvfaks forsvant. Men i nærmeste furutre synger en svarttrost intenst og med ubegripelig variasjonsrikdom. Her er det litt å ta tak i for en myrsanger, som kan plukke opp over 100 melodier fra andre fugler. En god del afrikansk fuglesang i norske kratt skyldes at myrsangeren er kommet tilbake fra sin lange vinterferie. Flaggspetten dunker mot en lyktestolpe for å frambringe en kraftig, klirrende lyd. Av og til kommer en rådyrfamilie inn i hagen vår eller et ekorn utfører olympisk akrobatikk i den illegale hensikt å stjele fra fuglebrettet som henger i en snor. I Norge er det jaktsesong på ekorn. Jeg lurer av og til på hva slags mennesker ekornjegerne er.

I fjorden nedenfor svømte for et år siden to spekkhoggere. Når maken dør, sørger den gjenlevende så sterkt at den, ulikt mang en enke eller enkemann, kanskje ikke spiser på en uke. Den norske regjering vil gjerne gjøre det samme med spekkhoggerne som ekornjegerne gjør med ekornene.

Huset vårt er overfylt med teknologi som gir oss tilgang på mer og mer informasjon – innimellom all underholdningen. Vi får bedre og bedre oversikt over hvilke himmellegemer som flyter rundt i nærmeste omegn.

Men vi vet ikke riktig hvem dyrene rundt oss er.

Er det noen å spørre?

Hva sier vitenskapen?

Professor i biologi på Universitetet i Oslo, Dag O. Hessen hevder at nyere forskning har oppvurdert dyr betydelig:

– Det fleste pattedyrs hjerner likner hverandre, fra mus til menneske. Alle de gamle hjernedelene er de samme. Dyr har de samme hormonene, og dermed det samme følelsesspekteret: Livsglede, frykt, sorg, kanskje også lengsel – følelser som gir mennesket verdighet. Dyr likner oss. Vilje springer også mye ut av følelser. Forskjellene er først og fremst knyttet til pannelappene – området for abstrakt tekning, men også sannsynligvis for jeg-senteret og evnen til etisk refleksjon. Man strides om dyr har selvbevissthet. Sjimpansen som ser seg i speilet – ser han seg selv eller bare et bilde?
Sjimpansene har 98 prosent av genenes felles med oss.

– Når bikkja skammer seg og katta prøver å dekke over et uhell, er ikke det selvbevissthet?

– Kanskje. Før trodde man at dyr bare fulgte driftene. Nå erkjenner vi at også høytstående pattedyr er lekende, irrasjonelle, finner på ting. De sørger. Innlevelse – som er moralens grunnlag - finner vi hos alle sosiale dyr. Iallfall i fangenskap kan innlevelsen overskride artsgrensene: Unger av andre arter kan ”adopteres”. Vampyrflaggermus viser mye omsorg også ovenfor ubeslektede individer av samme art.

Selv går jeg på rypejakt, men med skrupler. Jeg behøver ikke drepe. Samtidig høster jeg av naturens overskudd … Når det gjelder hvalfangst, har jeg beveget meg. Hvalen er virkelig et dyr som føler som oss – og det dør ikke på flekken.

– Dyr testes svært menneskeaktig – hvaler skal kjenne igjen firkanter og duer skal hakke på knapper?

– Det er vel som man tidligere testet afrikanere - etter vestlige metoder, der afrikanerne hadde dårligere kulturelle forutsetninger … Mange sjøpattedyr kommuniserer fra individ til individ på en måte som nok er mye mer avansert enn vi før har trodd.

– Kan en biologiprofessor snakke om et livsfellesskap med alt levende?

– Jeg er rasjonell og umystisk, men erfarer den fellesskapsfølelsen sterkt. Den er helt naturlig. Og en konsekvens er at vi må legge radikalt om husdyrholdet: Behandlingen av produksjonsdyrene bygger på det gamle synet om at dyr er automater. Det er det mange som fortsatt ønsker å tro, for å holde ut den behandlingen de får - av økonomiske grunner.

Et verandaunivers

Redaktør Arne Storrønningen har ansvar for fireåringen Rasmus. Livsrommet til Rasmus utgjøres av en romslig veranda i fjerde etasje på Romsås. Rasmus er en feit og fredelig kanin, mer fredelig enn mang en fredsprisvinner. Her organiserer han sitt eget univers. Matskålen skyves inntil en pappeske med høy, der han kan varme seg når det er kaldt. Nattesøvnen nyter Rasmus på bordet inntil vinduet – og han har utviklet en fast rute for å komme opp: En gammel vugge, så stolen, så opp på bordet. Buret foraktes og brukes aldri. Rasmus dytter gjenstander rundt omkring for å skape en mening som er vesentlig for Rasmus, men uforståelig for andre. Deler av pappeska gnages ut og blir til fyllmasse i denne struktureringen.
Menneskenordmenn er dyrere. De bruker 35 milliarder kroner årlig på oppussing hjemme.
Så kom katastrofen. Man ”ryddet” på verandaen. ”Rot” ble kastet. Naken orden gjenopprettet.
Hele Rasmi verden brøt sammen. Ulykkelig, men med seigt pågangsmot, begynte han på nytt å gjenoppbygge en meningsfylt orden – som noen kaller rot - i sitt verandaunivers.
 
Smilende ulver

I Norge skal villmarka helst bli til næringsgrunnlag for herskerarten, og store villdyr drepes eller gjerdes inn. På Langedrag naturpark, kjent fra NRKs fjernsynsserie, har ulv, gaupe og fjellrev iallfall store innhegninger. Grunnleggeren Edvin Thorson er snart 90 år. Helsa holdt ikke til å si ja til invitasjon til Erik Dammanns 75-årsdag nettopp. Men den holder til å ta raust og vennlig imot fotograf og skriver som kommer og vil se ulv.
Datteren Tuva Thorson er daglig leder. Hannulven Ask er ”nærmest kjæresten” hennes, en uhyre lojal ulv som viser bort søsteren Embla hvis hun ypper seg mot Tuva.

Tuva: – Dyr viser omsorg – og de markerer seg. Naturens hovedregel er den sterkestes rett, fordi det er vanskelig å overleve. Også vi sørger først og fremst for oss selv og familien. Dernest kommer evnen til innlevelse med andre.
Hunder må tilpasse seg menneskene. På Langedrag har vi prøvd å tilpasse oss og lære av ulvene. Ask og Embla er avvendt frykten for mennesker. De viser seg å ha massevis av språksignaler... Store øyne betyr at jeg vil være litt sjef. Smale øyne betyr å gjøre seg liten. Blunking er også dempende. Bruk av labbene er språk, ørenes posisjon, halen selvsagt: Høy hale er høy sigarføring, lavere hale er aksept av lavere rang. Ulver smiler som oss: smale lepper peker oppover. Å vise tenner er ikke bare aggresjon – det kan gjøres på 30, 40 måter: Klapring med tenner, gjesping, smatting, slikking, bruk av nesen – alt har ulik betydning.
Ask og Embla uler bak en haug.

– Nå sier de: Her er vi. Hvor er du? Et annet ul sier: La oss komme sammen og kjenne på fellesskapets kraft og varme. Det er en urfølelse jeg tror mennesker også trenger å kjenne på.
Når jeg kommer, leser de min kropp. Man hilser på ulver når man kommer, og forteller hvem man er. Noe annet ville være respektløst.
Vi følger Tuva mot ulveparet. Hun hodehilser når hun nærmer seg dyrene, og går med hevet hode og litt store øyne. Tuva smiler. Ulvene smiler. I det hun går inn blunker hun og klaprer med tennene for å vise at de ikke behøver gjøre seg små, men kan opptre friere.

Begeistrede ulver. Litt småkrangling. Ask må vise at han står nærmest Tuva i rang, og dytter bort søsteren. Hun går, mens Ask ser bort for å markere at han ikke utfordrer sjefen. Tuva klør han såpass at det både er behagelig og viser hennes lederrett.
Etter hvert får Embla også slippe til. Ask må da late som om han holder på med noe annet, ellers ville han ha ulveplikt til markere at nummer tre ikke kan prate med nummer en sånn uten videre.

Tuva henter brød med leverpostei. Interessen er påtagelig. Ask må holdes sittende med knurrelyder og dominanssignaler fra en stående Tuva. Han prøver å åpne hånden hennes med tennene, tenner som lett kunne bitt av hånden. Til slutt får han lov til å ta maten, han hopper opp og glefser brødskiva ubegripelig presist og forsiktig ut av menneskehånden.

Gullfisk med peiling på Vivaldi

Bergljot Børresen er veterinær, dyreforsker, forfatter – og kjent for å ha utviklet ”kroppslig innlevelse” som vitenskapelig metode:

– Forsøk fra USA viser at gullfisk hører forskjell på Blues og Bach – slik duer, rotter og mennesker kan. Under forsøk klarer rotter det like bra som mennesker. Gullfisken hører forskjell - og de jobber også for den belønningen som ligger i at de får høre musikk. De hadde problemer med Vivaldi, som de blandet sammen med Blues. Helt til forskerne fjernet alle dype lyder, som stimulerer sidelinjen. De hadde vel tatt alt som kilte fysisk som Blues... Nå måtte fiskene lytte bedre – og klarte Vivaldi også – suverent. De husker godt. Etter ti måneder, husker de forsøksopplegget.
 
I akvariene rundt omkring svømmer det fisk som kjeder vett av seg.
Fiskene har samme følelseshjerne som mennesker. Fisker og fugler er like glupe som pattedyrene. Det er ikke hjernestørrelsen det kommer an på. Nå mangler fugler hjernebark – men har samme type nerveforbindelser spredt utover andre steder. Fugleforskerne foreslår nå et nytt begrepsapparat for fuglehjernen. Emosjonelt og intellektuelt er fuglene på høyde med et treårs barn. Trener du dem, utvikler de seg videre – etter våre normer. Lærer du gorillaer tegnspråk, får de en I.Q. i nedre normalområde for mennesker.
Fuglene er mer forskjellige fra oss – inntil vi lærer dem å kjenne.
Elefanter viser nøyaktig de samme sorgreaksjonene for eksempel ved tap av et barn som mennesker gjør.

Hunder ler – de aktiverer latterområdene av hjernen når de leker. Pesingen er deres latter. Lekende rotteunger ler, men lyden er i ultralydområdet. Rottene blir så glad i hyggelige forskere at de begynner å le når den rette forskeren kommer inn i rommet. Når forskerne lærerer rottene å kjenne, kan de se på ansiktsuttrykket hva slags humør de er i.
Men mennesker har evnen til å slå av bryteren for innlevelse. Slår du den på, oppdager du at det du så tidligere bare var en liten del av virkeligheten.
Dyr reflekterer ikke over sin egen eksistens, men de har selvbevissthet og sin egen personlighet. En sjimpanse kan prøve å skjule angsten i ansiktet med hendene – og må derfor vite om sitt eget ansiktsuttrykk.
En fugl som oppdras av en annen art, utvikler lojalitet til fosterforeldrenes art. Det er dokumentert at et nesehorn kan gå i nærkamp med en krokodille for å redde en antilope som skriker i nød.
 
Den konvensjonelle vitenskapen kommer etter. Nå er det folk flest som sitter fast i den gammeldagse nedvurderingen. Vi opprøres over tv-bilder av halal-slakting og tyrefekting. Når vi har distanse til slakteriet – og biffene er ferdig innpakket, slår medlidenheten ikke ut. Blir vi kjent med et dyr, behandler vi det godt. Slår vi av innlevelsen i utide, er det dypt skadelig for vår egen sjel. Det gjør oss ensomme. Min kongstanke er at vi trenger forskningsmessig rasjonalitet – forent med innlevelse. Vi er i en overgangsfase. Jeg tror vår kultur vil utvikle en ny respekt for sine medskapninger.
 
Innlevelse

Kanskje spørsmålet ”Hvem er de?” ble galt stilt? Spørsmålet er kanskje heller hvem ”vi” er, herskerarten, som spør? Som plager ”de andre”, spiser dem, utrydder dem i en fart kloden ikke har sett maken til på 65 millioner år. ”Homo Tyraranicus”, selv et pattedyr, med høy selvbevissthet og lav selvforståelse. Mennesket, som har en unik evne til innlevelse med sine nærmeste, inkludert egne hyggedyr, men bare i sjeldnere tilfelle med andre skapninger, iallfall ikke hvis de har litt flere bein enn oss selv, flere kroppshår eller kanskje vinger eller finner. Noe vet vi om oss selv. Vi vet at vi lar oss påvirke av de forestillinger vi lager om oss. Tror vi at dyr er bevegelige automater, blir de behandlet som det. Tror vi at mennesket er en sjelløs, økonomisk drevet konkurransemaskin, blir dyresjela også usynlig.
En av historiens mest kjente psykologer, Burrhus F. Skinner, mente at mennesket blir styrt utenfra, av straff og belønning. Fri vilje var en illusjon. Mennesket har neppe bevissthet eller følelser – og skulle vi ha det, er det ledsagefenomener som ikke betyr noe for atferden. Du tar utdannelse og jobb for å få penger – som gir sex-partner og mat. Når Bach skrev kantater og Nansen arbeidet blant hungersrammede russere, var det mekaniske muskelbevegelser som styrte dem – fordi de fikk anerkjennelse og penger til å tilfredstille kroppslige primærbehov. Er dette sannheten om primaten med de store frontallappene, er det vel sannheten om andre dyr også.

Det er naturligvis nok å være menneske selv for å vite at denne beskrivelsen er usann.

Mennesket er sin bevissthet, og den er innimellom større enn summen av organene.
I så fall gjelder det dyr også.

”Nær-døden-opplevelse” er et uttrykk som har gått inn i norsk språk, til tross for at selve fenomenet har fått marginal oppmerksomhet. Nyheter om sunt kosthold og treningsråd er daglig avisstoff. Nylig fikk følgende pressemeldingsoverskrift tre linjer: Nederlandske forskere har bevisst sjelens udødelighet.

Nå har jeg funnet artikkelen på nett. Den er fra det medisinske fagtidsskriftet ”The Lancet” og inneholder ny dokumentasjon av et kjent fenomen: Mange mennesker som har vært brakt til live igjen etter ”klinisk død”, har sett seg selv og omgivelsene utenfra – i noen tilfeller er synsinntrykkene bekreftet etterpå. De har hatt en fornemmelse av kjærlighet – og fått en innsikt av at meningen med å slepe seg rundt på jordoverflaten er å gjøre noe for andre og å forstå mer selv.

Dyr vekkes ikke til live etter hjertestans, og de uttaler seg sjelden. Men pattedyrene likner oss. De tenker mindre abstrakt, lager lite redskaper, men har følelser, de får unger, de spiser, blir syke og de dør. Også kråker lager redskaper: De kan bøye en ståltråd for å fiske mat ut av en flaske.

Forskere har tatt feil før. Om bevisstheten er en funksjon av hjernen, og dør med den – for mann og mus, for kvinne og katt? Den russiske fysiologen og materialisten Ivan Pavlov mente under en operasjon tidlig på 1900-tallet å ha oppdaget bevisstheten: De viste seg å være ”et område i frontallappene preget av maksimal eksitasjon, og med en besynderlig og uregelmessig form”.

Fjodor Dostojevskij er berømt for utsagnet ”Hvis Gud er død er alt tillatt”. En av hans hovedpersoner tenker annerledes: Hvis livet er et kortvarig og meningsløst resultat av tilfeldigheter, måtte vel menneskene reagere med en voldsom medlidenhet med hverandre – så lenge det varer.
Og ikke bare med hverandre.

Dyr er mest hjelpeløse, ikke i stand til å forsvare seg mot tvang, innesperring, slaktekniven eller geværet. Men de er en del av livsfellesskapet. De er ”disse mine minste”. I et av de apokryfe evangeliene fortelles det at Jesus tok en katt under kappen, og folk sa: ”Se. Denne mannen føler omsorg også for dyrene”. Hadde denne historien stått i bibelen, ville dyrenes situasjon i Vesten vært radikalt annerledes.
En kultur skal selvsagt vurderes etter hva slags behandling den gir sine svakeste. Kan hende ny kunnskap langsomt forvandles til nye holdninger, slik Bergljot Børrsen tror?
Hvis vi begge lever, kommer Sølvfaks på besøk neste år også. Hva er det han vil si meg? Det er selvsagt ikke vanskelig å forstå: ”Hei! Skal vi ligge i fanget på hverandre og male litt og kanskje klappe hverandre en stund?”

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!