Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Spekk, løgn & hvalfangst

Det er gått ti år siden Norge vedtok å gjenoppta hvalfangsten. Det skapte et rabalder uten like. Siden har Norge fanget stadig mer hval, til stadig svakere protester. I dag er det bare propaganda, halvsannheter og enighet tilbake.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Det er gått ti år siden Norge vedtok å gjenoppta hvalfangsten. Det skapte et rabalder uten like. Siden har Norge fanget stadig mer hval, til stadig svakere protester. I dag er det bare propaganda, halvsannheter og enighet tilbake.

Det var temperatur da Norge vedtok å gjenoppta den kommersielle hvalfangsten i 1992. Invektivene nærmest haglet fra motstandere og tilhengere:

«Vågehvalen er havets rotte» uttalte daværende Utenriksminister Thorvald Stoltenberg i et avisintervju i 1992.

«Nordmenn er spyttslikkere. De fleste er hjernevasket, myndighetene er inkompetente og massemediene er servile, altså krypende og spyttslikkende overfor maktapparatet,» sa kampanjeleder i Greenpeace Norge, Pål Bugge til VG august 1992.
«De kaller meg Quisling, landsforræder og hore», klagde daværende hvalkampanje-leder i Greenpeace Norge, Ingrid Bertiniussen til Det Nye i november 1992.

«Norge er mobbeoffer» og mobberne er «utenlandske miljøterrorister », fastslo Arne Olav Brundtland, i Bergens Tidende i mai 1993.

Men noe har skjedd med miljøvernernes hvalengasjement. Greenpeace har ikke gjennomført sin nærmest tradisjonelle sommeraksjon mot norsk hvalfangst siden 1999. Og man må virkelig finkjemme den norske hjemmesiden til miljøaksjonistene for å finne noe om hval. Organisasjonen har gjemt vekk temaet under rovfiske. Samtlige forskere, byråkrater og hvalfangstforkjempere Folkevett har vært i kontakt med i forbindelse med denne artikkelen har registrert den dørgende stillheten:

– Intensiteten er ikke den samme i dagens internasjonale motstand mot norsk hvalfangst, fastslår tidligere hvalfangst kommisjonær Odd Gunnar Skagestad. Harpun-utvikler og professor ved Veterinærhøgskolen Egil Ola Øen konstaterer at han ikke mottar trusselbrev lenger. Tidligere Tysklandambassadør Morten Wetland registrer i dag bare sporadisk motstand.

– I dag blir det mest bråk om hvalen hvis kvoten er for liten, ironiserer Rune Frøvik i Høge Nord Alliansen.

Ønsker dialog

Kampanjeleder for Greenpeaces norske kontor, Truls Gulowsen, forstår at det utenfra virker som det har blitt stille rundt hvalfangsten. Organisasjonen har nemlig bestemt seg for å satse på en dialoglinje, og ønsker å gå stillere i dørene. Greenpeace, ved Gulowsen, begrunner og definerer i dag hvalsaken på en måte som står i sterk kontrast til den kampanjeretorikken vi er vant til å høre fra det holdet.

– Vårt tidligere arbeid var preget av sterk konfrontasjon og ikke så mye dialog. Det skapte en situasjon hvor det ble lett å misforstå hva vi egentlig mente. Det høye støynivået gjorde det vanskelig for deler av publikum å forstå at det ikke var følelser som var viktig for oss i hvalsaken, sier kampanjeleder i Greenpeace Norge.

Vanskelig å forstå er det nok imidlertid ennå, skal en dømme etter pressetalsmann i Utenriksdepartementet Karsten Klepsviks rekapitulering av Greenpeace argumentasjon opp gjennom årene.

– Det har vært en klar utvikling i Greenpeaces argumentasjon, mener nemlig også Klepsvik, som foruten å være UD-talsmann, også har bakgrunn som ekspedisjonssjef i Fiskeridepartementet, administrerende direktør for Fiskerinæringens Landsforening og som hvalfangstkommisjonær.

– Først var de imot fordi de mente vi drev fangst på en truet bestand. Men etter at det ble lagt på bordet en vitenskapelig dokumentasjon på det motsatte, gikk de over til å være imot hvalfangst som sådan, det var inhumant og så videre. Altså en mer emosjonell begrunnelse.

Folkevett har foretatt en gjennomgang av Greenpeaces argumentasjon i hvalsaken. Den viser at Greenpeace egen historiske fremstilling er riktig, og at UD-talsmann Klepsviks faktisk tar feil. Den internasjonale miljøorganisasjonen startet nemlig med en vitenskapelig og emosjonell begrunnelse for hvalfangstmotstanden på sytti-tallet, før de gikk mer og mer bort fra det følelsesmessige utover på åtti-tallet. Da Norge vedtok å gjenoppta den kommersielle fangsten i 1992, argumenterte Greenpeace først og fremst at det var for lite vågehval igjen i havet. Etter at IWC’s vitenskapskomite på midten av nitti-tallet fant at antallet vågehval i norske farvann var stort nok til et begrenset uttak, har Greenpeace fokusert på det prinsipielle, med spesiell vekt på det kommersielle. Greenpeace peker på faren for at en re-kommersialisering av hvalfangsten kan føre til at presset på hvalressursen blir så stort at vi igjen vil få en nedfangsting slik vi hadde i Sørishavet etter andre verdenskrig. En fangst som førte til at flere hvalarter fremdeles defineres som truede, og som er selve begrunnelsen for den utbredte skepsisen til hvalfangst i dag.

– Hvalfangst er et mye mindre problem enn tidligere, den gang da det var ukontrollert fangst. Forbudet mot hvalfangst var en viktig avgjørende seier for arbeidet vårt. Et forbud som følges av de aller fleste landene. I dag er det viktigst for Greenpeace å arbeide mot eksport av hvalprodukter fra Norge og andre land, konstaterer Gulowsen.

– Vi har vunnet

Han peker på at det allerede finnes et piratmarked, spesielt i Asia, og at det er vanskelig å holde kontroll med markedet.

– Dårlig kontroll åpner for illegal fangst av andre arter under dekke av å være norsk vågehval, mener Gulowsen.

– Det mest irriterende for oss i hvalsaken har vært de logiske bristene. Etter EU-avstemningen i 1972 ble hvalfangst definert som et nasjonalt spørsmål. Det er det ikke. Det er et internasjonalt spørsmål, selv om den nasjonale hvalpropagandaen vil ha oss til å tro noe annet.

– Men blir det ikke feil å fokusere så mye på hvalen? Har ikke dette vært på bekostning av andre viktige ressursspørsmål knyttet til havet? undrer Folkevett.

– Greenpeace har brukt hvalen som et symbol på det sårbare havet. Gjennom hvalen har vi oppnådd økt bevissthet om havet og hvor viktig havet er for oss. Vi har løftet opp havets plass på miljøagendaen, svarer Gulowsen, før han nokså oppsiktsvekkende konkluderer:

– Hvalsaken er egentlig en kamp vi har vunnet. Det er bare det at enkelte nasjoner forsøker å finne smutthull.

Mer enn hvalfangst

– Er det vanskelig å få nye medlemmer med hvalspøkelset hengene over dere?

– Det er en ny generasjon vi henvender oss til nå. Hvalfangsten som politisk symbolsak står svakere hos yngre nordmenn. Men Greenpeace er mer enn hvalfangst.
Dessuten peker den norske Greenpeace- lederen på at hvalbestanden møter mange andre trusler i dag. Forurensningen fører blant annet til at det blir kvikksølv i kjøttet og miljøgiften PCB i spekket. Dette truer også bestanden, og er en helt annen trusselfaktor enn fangst, mener Gulowsen.

– Dette vet vi en del om nå, for det er påfallende mye forskning på hval. Dette er i seg selv bra, siden vi vet lite om livet i havet, men når forskningen skal vise at fiskerikrisen skyldes at hvalen spiser så mye fisk blir det tvilsomt. Gulowsen synes det er overraskende hvordan Norge ser helt bort fra sitt historiske ansvar, og hvordan vi bidro til nærmest å utrydde blant annet blåhvalen – selv om han innrømmer:

– Den norske kvoten på rundt 600 vågehval er nok ingen trussel mot bestanden i seg selv. Men det blir helt feil å se på den norske fangsten isolert på denne måten. Hvalfangst er et internasjonalt spørsmål som må kontrolleres av internasjonale avtaler – ikke av enkeltland som Norge.

– Har levd på en løgn

Uttalelsene fra Greenpeace i dag gir grunnlag for å se hvalkampen i retrospektiv. Derfor har vi spurt hvalfangsforkjemper nummer én i Norge – kanskje endog i Verden – Steinar Bastesen, hva som har gjort ham mest opprørt under hvalfangstkonflikten.

– Protestindustriens innflytelse på politiske beslutninger i forskjellige land, lyder det kontante svaret. – Hvalen blir sett på som havets mennesker.

– Hvorfor tror du det har blitt så stille rundt hvalfangsten nå?

– Fordi det ikke går an å leve livet på en løgn, konstaterer stortingsrepresentanten.

Bastesen bruker konsekvent betegnelsen protestindustrien om organisasjonene som jobber mot hvalfangst. Han nekter å være med på merkevarebyggingen av disse kreftene som han forrakter så infernalsk. Kystparti-gründeren går likevel gjerne i verbal klinsj med denne protestindustrien, selv om han har hengt sin berømte selskinnsvest tilbake i skapet, og selv om det i det trange stortingskontoret finnes lite som minner oss om hans fortid som frontsoldat i pro-hvalfangstkampen på nittitallet. Det eneste som vitner om at han er en havets mann, er at det henger en tegningen av en torsk på veggen: et symbol, kanskje, på Bastesens nærmest latterliggjørende uenighet med protestindustrien i deres påstand om at det er et tvilsomt argument for hvalfangst at vågehvalen spiser så mye fisk.

– Sjøpattedyrene spiser ikke poteter. De spiser fisk. Mye fisk, konstaterer nordlendingen. Han er også like klar som han alltid har vært på hva han mener er den egentlige grunnen til at protestindustrien er mot hvalfangst:

– Protestene mot hvalfangsten dreier seg om penger. Kampen om sjøpattedyrene har vært en kjær inntektskilde for protestbevegelsen.

– En organisasjon som hadde én ansatt tjente seg rike på sjøpattedyr. Men de har også blitt fattige. De har basert sitt arbeid på en løgn, eksemplifiserer Bastesen. Folkevett går ut fra at han denne gangen sikter til Greenpeaces sinte lillebror, Sea Shepherd, med Paul Watson i spissen.

– Det finnes ingen hvalarter som er utryddet eller direkte truet. Men bestanden av ferskvannsdelfin og grønnlandshvalen er lav, sier den tidligere småhvalfangeren. Han minner om at det tross alt bare drives fangst på tre–fire arter, av 80. Protestbevegelsen blir møtt med skepsis når de skal arbeide med andre havmiljøspørsmål enn hval, tror Bastesen.

– De har jo vist tidligere at de farer med løgn. Han ser for seg en bærekraftig fangst på omkring 2000 vågehval i året. I år ble det fanget 670 dyr i norske farvann.

– Men hva syns du egentlig om hvalen, Bastesen?

– Hvalen er et flott dyr, den.

– Tror ikke på det selv

Daglig leder i Høge Nord Alliansen, Rune Frøvik er enig med Steinar Bastesen i at miljøorganisasjonene som markerte seg sterkest mot hvalfangst ikke har troverdighet når de nå har begynt å arbeide med fiskerispørsmål.

– De har misbrukt sin tillit. Nå kunne de jo begynne med å innrømme at de har tatt feil, oppfordrer han.

Bare én av organisasjonene Frøvik må sikte til, har gjort dette til nå: Det var WWF Norge-leder Rasmus Hansson som i fjor kommenterte sin egen organisasjons historiske motstand mot sel- og hvalfangst på denne måten overfor avisen Nordlys: «Det har vært begått en del dumskap opp gjennom årene fra miljøbevegelsens side, men det er et tilbakelagt stadium.»

– Det som har gjort oss mest oppgitt er å sitte «ring side» og se på hykleriet. Hadde de enda trodd på det de sa selv, sier Frøvik.

– Flere fangstmotstandere foreslår at det satses på hvalsafari isteden?

– Det er veldig lett å si, men praktisk byr det på mange problemer. Å utruste en båt som kan ta turister er dyrt – med mye ekstra sikkerhetsutstyr og det må være en stor båt. De fleste hvalfangstskutene vil ikke passe til dette formålet. Dessuten er en avhengig av hvalarter som er stasjonære og lette å finne – gjerne nærme kysten.

I likhet med Kystpartiet og Steinar Bastesen går også Høge Nord Alliansen inn for større kvoter:

– Potensialet for større bærekraftig hvalfangst er stort. Hvalfangst er en miljøvennlig måte å produsere mat på, mener Frøvik .

Begrenset marked

Om markedet er rede for mer hvalkjøtt, er imidlertid ikke like sikkert. Årlig konsumerer gjennomsnittsnordmannen 200 gram hvalkjøtt, og det høres ikke noe skrik etter mer. I ly av den omtalte stillheten fra de internasjonale hvalfangstmotstanderne åpnet Norge også for eksport av vågehval i januar 2001, og trosset dermed forbudet fra Den internasjonale konvensjon mot handel med truet flora og fauna (CITES).

Bare Japan, Island og Peru har reservert seg mot CITES’ forbud mot handel med hvalprodukter over landegrensene, men ifølge Tolldirektoratet er det ikke registrert utførsel av hval til noen av disse landene etter at Norge åpnet for eksport. Det verste med det, er at drømmen om å bli kvitt de enorme mengdene med opplagret hvalspekk har gått så ettertykkelig i vasken.

Skriket som ikke var der

«Dette spekkberget er en trist sak. Vi har overflod av en vare japanerne skriker etter. Men norske myndigheter våger ikke å la oss selge,» klagde eieren av hvalmottaket på Skrova, Odd Ellingsen til VG i 1997.

Ellingsen var ikke alene om å protestere, og fire år senere ga norske myndigheter etter; det skulle åpnes for en betinget hvaleksport. Men ikke mange månedene etter gladmeldingen fra Fiskeridepartementet, fikk hvalfangerne et kraftig slag for baugen: Statens Næringsmiddelstilsyn gikk ut med en advarsel mot å spise hvalspekk på grunn av for høyt innhold av miljøgiften PCB. Japan fikk umiddelbart kalde føtter, og satte seg i tenkeboksen. I 2003 sa de endelig nei til norsk hvalspekk på grunn av det høye dioksinnivået.

Dermed var bena slått under det store hvite håpet; drømmen om at Japan ville ta imot de enorme spekkbergene som hadde samlet seg opp på lager i løpet nesten et tiår med norsk vågehvalfangst. Det ble forsøkt med eksport til Island, men også det har strandet. Det er ganske enkelt ingen som «skriker» etter norsk vågehvalspekk, allikevel.

Tiet om miljøgifter?

Advarselen fra Statens Næringsmiddelstilsyn om helsefarlige nivåer av PCB i hvalspekk baserte seg på målinger foretatt tidlig på 90-tallet. Vevsprøver fra hval ble faktisk innhentet allerede under forsknings fangsten på slutten av åttitallet.

– Jeg har publisert artikler på dette i vitenskapelige tidsskrifter siden tidlig på nittitallet. Analyser ble gjort så tidlig som på slutten av åttitallet, bekrefter forsker Janneche Utne Skåre ved Veterinærinstituttet i Oslo overfor Folkevett. Hun mener imidlertid det ikke har vært snakk om noen tilbakeholding av informasjon.

– Vågehval har inneholdt dioksiner og PCB i mange år. Men problemet ble aktualisert av et nytt EUdirektiv i 2000. Ifølge det nye direktivet var toleransegrensen for inntak av PCB hos mennesker bare en syvendedel av hva det hadde vært til da, forklarer Skåre.

Regjeringsoppdrag

Spesialrådgiver i Statens Næringsmiddeltilsyn, Hanne Steen begrunner den plutselige opptattheten av PCB i hvalspekk annerledes:

– Det hadde noen år tidligere blitt foretatt analyser på sjøpattedyr i nordområdene, da med fokus på artenes overlevelsesevne og evne til reproduksjon. Så kom det opp at man i Japan ser på hvalspekk som en delikatesse, så man valgte å analysere spekk. Vågehvalen er på toppen av næringskjeden, og vi fant de nivåene vi hadde ventet å finne, forklarer hun.

Ifølge Steen foretok Næringsmiddeltilsynet undersøkelsen i 2001 på oppdrag fra Regjeringen Stoltenberg.

– Det kom et initiativet fra Fiskeridepartementet, etter at japanerne ba om dokumentasjon i forhold til innhold av dioksiner i hvalspekk, forteller spesialrådgiveren.

Uansett begrunnelse tok det altså over ti år fra det ble kjent at hvalspekket inneholder høye nivåer av miljøgiften PCB, til vi i Norge valgte å sette fokus på problematikken. Og gjennom hele denne perioden har norske hvalfangere gått rundt med en håpløs forventning om et kommende salgsboom av spekk til Japan. Det er ti år med subsidiering av destruering av gammelt spekk, dumping av spekk og statlig støtte til transport av spekk mellom lagre og oljeprodusenter. Verdien på spekket japanerne angivelig skulle være villig til å betale opp mot 3000 kroner kiloen for, anslås i dag til fattige ti øre per kilo.

Superdyr

Om norske myndigheter og forskere har trenert og begrenset offentliggjøringen av kunnskapen om de høye nivåene av miljøgifter i hval, scorer ikke hvalfangstmotstanderne høyere på sannferdighets-skalaen, skal vi tro hvalekspertene Folkevett har snakket med.

– «Hvalen» har blitt et hellig dyr – et dyr hvor man har plukket egen- skapene fra flere arter og laget et superdyr som er truet, stort, og intelligent, mener professor Lars Walløe ved Universitetet i Oslo.

– Å se bevisst feilinformasjon om avlivningsmetoder fra norske veterinærer og zoologer som burde vite bedre er trist, synes professoren. Han er også kritisk til Verdens naturvernunion (IUCN), som er ansvarlig for å lage de internasjonale oversiktene og graderingene over truede arter. CITES’ handelsregime baserer seg blant annet på listene fra IUCN.

– Den internasjonale Rødlisten over truede pattedyr er helt klart ideologisk påvirket, mener Walløe. Det skal være flere hvalfangstmotstandere i IUCN, og Walløe stiller derfor spørsmål ved unionens habilitet.

– I dag vet vi mye om mange hvalbestander. Noen er truet, men det er helt klart at for eksempel vågehval og finnhval i Nordatlanteren ikke er truet, fastslår hvaleksperten. Mye kunnskap til tross; Walløe må innrømme at ikke riktig alt er kartlagt:

– Vi har forsket mye på vågehvalen, men aner likevel ikke hvor den tar veien om vinteren, forteller professoren. Staten har bidratt med forholdsvis store summer til forskning på vågehvalen, men Walløe vil ha seg frabedt spekulasjoner om at forskningen har vært avhengig:

– Vi har drevet fri forskning uten at myndighetene har forsøkt å påvirke svarene på noen måte, forsikrer han. Ifølge professor Walløe kan en fangst på mellom 1800 og 2000 vågehval være bærekraftig i dag hvis en har et godt system for å overvåke bestanden.

Mindre vondt enn elgjakt

Egil Ole Øen er professor ved Veterinærhøgskolen, og har ledet arbeidet med utvikingen av de nye sprengharpunene: Han er enig med professor-kollega Walløe i at det har blitt bedrevet bevisst feilinformering fra hvalfangstmotstandere. Spesielt er han opptatt av kritikken av avlivningsmetodene.

– Det er nå bevist at avlivningen av vågehval er den raskeste avlivningen av alle ville pattedyr. Dette har Hvalfangstkommisjonen godtatt, forteller Øen, og utdyper:

– 80 prosent av dyrene dør momentant, uten at de har vært i stand til å observere at de ble skutt. Sammenligner vi med storviltjakt på elg, så dør bare 20 prosent av dyrene momentant. Dette har vi vitenskapelig belegg for. For 20 år siden, da en brukte kaldharpun for å ta livet av vågehval, døde bare mellom 17 og 20 prosent momentant. I dag er tallene snudd på hodet og situasjonen er en helt annen.

Professoren mener kritikken av avlivningen av vågehval er mer demagogi enn virkelighet: Sprengharpunen er det mest effektive og ved fangst av hval må en bruke harpun – hvis ikke kan hvalen synke etter avlivningen.

– Hvaldebatten har vært preget av mangel på saklighet. Hvalfangst ser ut til å påkalle følelser i en helt annen grad enn annen jakt. Det skytes 40.000 elg i året, ved skadeskyting, det er vanlig at dyret ikke dør før etter lang tid. Under den årlige vågehvalfangsten er det i gjennomsnitt ett dyr som overlever opp mot en time. Hvorvidt elgen dør momentant eller ikke under jakten er det ingen som skriver noe om. Øen mener likevel at elgjakten foregår på en god måte i Norge, og vil ikke kritisere jakten.

Øens kritikk er ikke uten fundament. Den forøvrig seriøse dyrevernorganisasjonen NOAH benytter seg for eksempel utelukkende av kilder fra åtti- og nittitallet når de skal utlede om vågehvalens lidelser. Et av de uthevede sitatene i NOAH-pam- fletten «Vågal fangst?» er denne sju år gamle uttalelsen fra professor i zoologi ved Universitetet i Oslo, Kåre Elgmork:

«… hvalfangsten har vært historiens mest gigantiske dyreplageri. Selv med vår tids teknologi er det umulig å avlive en hval raskt og humant … Kanskje vi bedre innser den etiske dimensjonen ved hvalfangsten ved å tenke seg at man skyter en harpun inn i en elg fra en bil og lar den trekke bilen etter harpunlinen fra såret opp til en time.»

Kystbefolkningshat

Professor Egil Ole Øen reagerer også på at Greenpeace bruker historien om den fatale sørishavsfangsten på midten av forrige århundre som eksempel på hvor galt det vil kunne komme til å gå med den nasjonale norske vågehvalfangsten.

– Å sammenligne den historiske storhvalfangsten og fangsten på vågehval er som å sette industri opp mot småhåndverk. Vi har i dag belegg for at det har vært fangst på vågehval langs kysten i Norge i 1000 år. Den er gammel og har alltid vært en småskalafangst, parallelt med den historiske storhvalfangsten, påpeker professoren.

– Greenpeace har gjort hvalsaken til en «billig» pengemaskin for å skaffe sponsorer. De har virket useriøse og satset feil med hvalsaken. De har også tapt i forhold til kystbefolkningen, ikke bare i Norge – men også på New Foundland og i Russland. Fremdeles er det forrakt og hat blant fiskere og lokalbefolkning, hevder Øen.

– Jeg har ikke stor respekt for det de står for. Diametralt motsatt av Greenpeaces vurderinger, konkluderer Øen med at fokuset på hval faktisk har hindret fokus på andre miljøspørsmål knyttet til havene.

Krigens første offer

Man skal være varsom med å sluke rått framstillingene av hvalsaken uansett hvilken side av bordet de kommer fra. For frontene har vært harde, og selv om de i dag er vesentlig mykere i armeringene, så er de der ennå. Hvalkampen har på et vis vært en «Krigen mot Terror» i miniatyr, hvor sannheten for lengst har blitt ofret.

Odd Gunnar Skagestad var norsk hvalfangstkommisjonær inntil fredag den 26. september. Da fikk han avløsning etter at det ble kjent at det diplomatiske klimaet mellom Norge og hvalfangstmotstander Sør-Afrika i den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) var blitt uholdbart kjølig i løpet av Skagestads kommisjonærperiode. Stridens kjerne er påstandene om at den norske hvalfangskommisjonæren skal ha kommet med rasistiske kommentarer overfor Sør-Afrikas hvite IWC-representant.

Hvorvidt Skagestad virkelig har uttalt – slik NRKs Tomm Kristansen hevder – at «det er rart dere er så bekymret for å redde hvaler når dere ikke var bekymret for at svarte ble drept i gatene på 80-tallet», skal ikke Folkevett spekulere i. Disputten viser i alle fall at temperaturen, om enn senket, fremdeles er der i internasjonal hvalpolitikk.

Folkevett snakket med Skagestad før han ble avskjediget, og spurte ham om det bare er ren nasjonal stahet som er bakgrunnen for at Norge på død og liv skal fange vågehval.

Subsidiert næring

– Generelt vil jeg si at Norges motivasjoner for å drive hvalfangst er forankret i en generell og prinsipiell oppfatning av vår rett til å forvalte våre ressurser, svarer Skagestad.

–Det er jo ikke Staten som driver hvalfangst, dette er en næring på linje med andre næringer.

– Men vi tjener jo ikke noe penger på denne fangsten, det har jo blitt gitt offentlig støtte til og med til destruering av hvalspekk, innvender Folkevett.

– Jo, men hvis man skal snakke om overføringer og støtteordninger, så har det jo vært tradisjon å støtte fiskeriene. Og når det gjelder landbruk er det jo stadig store subsidier, parerer Skagestad. For øvrig avviser han problemstillingen ved å vise til at det ikke er myndighetenes oppgave å drive næringen og vurdere økonomien i den.

– Hvorfor tror du at Greenpeace har sluttet å aksjonere i Nordsjøen?

– Aksjoner var i jo sin tid – på 70- og 80-tallet – en viktig inntekstskilde for Greenpeace. Hvalsak var viktig for fundraisingen. Det er vel mulig det ikke er slik lenger, spekulerer den tidligere hvalfangstkommisjonæren.

– Har ridd stormen av

Nei, det skal være sikkert, i alle fall ifølge tidligere ambassadør i Tyskland – et av landene Norge mottok hardest kritikk fra da vi gjenåpnet hvalfangsten – Morten Wetland:

– Sommeren 2002 oppfordret Bild-Zeitung sine åtte millioner lesere til å sende protest-e-mail mot norsk hvalfangst til min e-postadresse, forteller eks-ambassadøren til Folkevett.

– Jeg fryktet PC-en skulle bryte sammen, men det kom 27 e-poster. Wetland, som i dag er tilknyttet sikkerhetspolitisk avdeling i UD, var Norges mann i Berlin fra 1997 til 2002. Da Norge vedtok å gjenoppta den kommersielle hvalfangsten i 1992, var han var ansatt ved Statsministerens kontor.

– Bølgene gikk høyt internasjonalt i 1992, ikke minst fordi hvalfangstmotstanderne nok trodde de var i ferd med å knuse Norge. Da vi igjen åpnet for fangst visste vi at det ville bli bråk, og trodde at vi ville kunne ri stormen av hvis vi holdt ut de par første årene, forteller Morten Wetland fra den første tiden med kommersiell hvalfangst etter moratoriet.

– Det lyktes nok, mener han. For selv om han registrerer at det fortsatt er sporadisk motstand, har han ingen tro på at hvalfangsten igjen vil kunne bli en like het sak som i 1992.

– Hvalfangstmotstanderne som er organisert vet nok også at Norge ikke truer noen hvalbestand, men fører en meget varsom politikk. Men vi skal ikke ha noen illusjoner om å overbevise de mange motstandere som ikke har som større peiling på saken, polemiserer Wetland, med klar adresse til de mest emosjonelle aktivistene. Men pressetalsmann i Utenriksdeparetementet Karsten Klepsvik vil ikke helt gi slipp på disse illusjonene:

– Motstanderne kan ikke klare å opprettholde presset, mener Klepsvik.

– Det er så mye elendighet i verden og så mange store miljøproblemer som må løses, at de kan ikke forsette denne kampen mot vindmøller.

*David Stenerud har jobbet i Greenpeace på 90-tallet. 

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -