Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Skjulte verdener

Sommerfuglene går tilbake over hele verden. Det gjør andre arter også. Mer enn tusen trues av mangel på barskogvern i vårt eget land. Hva skal vi med sommerfugler, blomster, sopp, kjuker – eller fuglesang tidlig omsommeren? De fleste krypene ser vi ikke en gang. Hvor gjemmer de seg?

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Sommerfuglene går tilbake over hele verden. Det gjør andre arter også. Mer enn tusen trues av mangel på barskogvern i vårt eget land. Hva skal vi med sommerfugler, blomster, sopp, kjuker – eller fuglesang tidlig omsommeren? De fleste krypene ser vi ikke en gang. Hvor gjemmer de seg?

TRE RÅDYR har kommet inn i hagen min for å spise tulipaner i et ustelt bed. Jeg sitter på terrassen. Partene betrakter hverandre med vaktsom interesse. Sola henger så lavt at det gløder rødbrunt i dyrenes pels.

Blunker jeg? Svelger kraftig? Iallfall flykter de i elegant panikk, og er straks komplett borte. Likevel går jeg etter ned mot skogbrynet. En mur av gran og furu, men også løvtrær jeg ikke vet navnet på, suger meg inn. Her og der skinner det mellom trærne. Bunnefjorden viser seg delvis fram, i blåsvart og solnedgangsrødt.

Skogen åpner seg til en furumo. Fjordarmen er her synlig helt ut til fjerne åser. Stien blir fuktig, skoene mine sølete. Nesten mannshøye maurtuer ligger tett.

Jorda er en maurplanet: Vekten av alle verdens maur skal omtrent tilsvare vekten av alle verdens mennesker.

Skogen blir tykkere igjen. I fjor vår hørte jeg en ugle ule i kveldsmørket. Det var tristere og tausere i år. Men i vinter satte gaupa sine spor her. Den interesserer seg for rådyr.

Jeg skrår ned mot fjorden, glir i mose, dreper en mygg som setter seg på kinnet mitt og neppe har gode hensikter. Ut på svabergene.12.000 år med bølger har satt sine spor.

Opp igjen, 120 meter, med stadigraskere hjerteslag. Skogen dekker meg så jeg blir borte. I et søkk nedenfor huset ligger en gravrøys. Det skal være vikingtufter her også, kan hende har jeg sett dem uten å se dem. Opp på terrassen, inn i stua. På den måten rekker jeg akkurat Dagsrevyen. Nina Owing har igjen denne underlige, blå overdelen, med snødryss over skuldrene. Hun fortellersom vanlig om kamphandlinger i Irak.

Hvorfor sitter det en sommerfugl på bordet på terrassen? Jeg går ut igjen, men bare fordi Dagsrevyen er slutt. Den sitter stille og er rødere enn solnedgangen, med ringer i svart, blått og hvitt. Jeg forstår at sommerfugler har ordnet seg med vinger ettersom det er nyttig til transportformål. Jeg forstår ikke hvorfor de er meningsløst vakre.

– Det ville være som å drepe en sommerfugl. Den synd gyser min sjel for i sitt innerste, skriver Henrik Wergeland, en eldre herre som få gidder å lese.

Senterpartiet gyser ikke, men vil absolutt utrydde sommerfugler. De dreper dem ikke enkeltvis. De ødelegger leveområdene deres – gjennom sin motstand mot å øke vernet av barskog, som bare er på en prosent av den produktive skogen. Hundrevis av arter er truet fordi de trenger gammel skog for å leve: Insekter, blomster, mose, lav, sopp blir hjemløse. Selv er jeg pent oppdratt, og har lært at du ikke skal utrydde dem som er mindre enn deg. Åslaug Haga har lært noe annet. De små skal vekk. Her skal hugges, lages granplantefelt. Staten har heller ikke penger til å verne 4,6 prosent av barskogen..

– Syk skog, sier skogeierne om trær som lever naturlig, dør langsomt, råtner og gir liv til hundrevis av arter. Nina Owing tier.

Å se det skjulte

Fins det tusenvis av arter i skogen? På min tur så jeg fem treslag, maur, mygg, litt mose – og praktfulle landskapsformasjoner i stadig rødere solskinn.

Professor Sigmund Hågvar fra Landbrukshøyskolen skritter sammen med meg ut av hagen min.

– Hvem har laget den tua?, spør han straks.

– Tue? Å, kan det være muldvarp?

Han stikker en finger ned i jorda, og gule maur tyter fram:

– Fredelige, underjordiske maur. På gressrøttene lever bladlus, som maurene melker for sukker, som bare er et avfallsprodukt for lusene. Som mange insekter er de også trygge for rovdyr blant maurene.

På en stubbe ved siden av kryper sauemaur. Stokkmaur har hatt bol der, og brutt nedtreverket. Sauemaurene har så flyttet inn i bruktboligen. Høyere over havet byttes sauemauren brått ut med en annen maurart – som nesten ikke er til å skille fra sin kollega. Den vil bare ikke ha det for varmt.

– Eik, sier Hågvar og peker på et par tuslete, grønne stilker. Uten at jeg ante det vokser det fram utenfor vinduet mitt to individer, som kanskje vil leve 800 år lenger enn meg.

– En humle flyr forbi. Det er en dronning, sier professoren. Bare dronninger overlever vinteren. Ferdig befruktet skal hun nå grunnlegge en ny koloni.

Demokrati i bikuben

Hvem kan humlespråket? Jeg tenker på biene, som snakker gjennom dans. Speidere forteller hvor det er blomster å finne ved å danse i en bestemt retning på honningtavlene. Den tyske biologen Vitus Droschler påstår at de er demokrater også. Skal kolonien flytte, leter speiderne etter gode steder: Vann, ikke maur, rikelig med blomster. Speidere danser fram sine argumenter, og resten av flokken danser sammen med dem de støtter. Den med best argumenter får størst støtte. Man flytter. Forskere har nedrig plassert to ferdige kuber i omtrent like attraktive områder. Speiderne kommer tilbake og argumenterer gjennom dans. Men argumentene er akkurat like gode. Svermen deler seg i to like store, dansende flokker. Etter et døgn gir noen få etter av ren utmattelse, og langsomt oppstår det et styringsdyktig flertall.

Blir EU-saken avgjort like rasjonelt?

– Bregner, sier Hågvar – og sneller, sånne med ledd. De var her lenge før dinosaurene. Snellene ble da 30 meter høye. Bregnene lurer insektene ved å skille ut et insekthormon, som signaliserer at larver ikke skal utvikle seg. Dermed kan insektene ikke legge egg på dem. Men to tegearter har overlistet bregnens forsvar, og klarer det likevel.

Hågvar rister på litt mose ned i en isboks. Brått kryr det med liv: Skrukketrollet, et landkrepsdyr på tre centimeter. Skolopendere med giftkjever, og myriader av bein. Små collemboler yrer. De kan hoppe 25 ganger egen lengde for å unngå rovdyr, påstår Hågvar. Han vet det vel. Han har iallfall en collembole og en mygg oppkalt etter seg. Norge har 300 arter collemboler og 500 arter soppmygg..

På en kvadratmeter skogbunn fins det 100.000 collemboler. Jeg har ikke sett noen før i dag. Hva om de slår seg sammen og angriper?

Det fins 500.000 midd på en kvadratmeter. Hågvar viser meg en knallrød, vakker, bitteliten midd. Du kan ikke unngå å tråkke på små personligheter når du går tur.

Men ingen vet hvorfor denne midden er rød. Det fins dypvanns-fisk i de vakreste farger og mønstre – som ingen har sett før de ble halt opp av mennesker.

Kan Hågvar finne en art her i lia og kalle opp etter meg? Gjerne en mørkeblå orkide med sterk duft?

En råtnende stamme er dekket med mose. Hågvar ser reinlav, bjørnemose, filtsigdmose, mange ulike moser på et lite felt. Jeg ser slående vakre fargenyanser som glir over i hverandre – og – en liten verden av urskoger.

Tidligere har jeg knapt sett stammen.

– Den levende, døde veden, sier Hågvar.

Han peker på etasjemosen, som vokser en etasje hvert år, og dør nedenfra.

Flaggspetten har tatt ut insekter i halvdøde trær med sin lange, lure tunge, som gjør at den får tak i kryp den egentlig ikke skulle nådd. Kanskje har den tatt svarttrostegg også? Hågvar holder opp et ødelagt egg. Er ungen klekket, ligger egget i to pene halvdeler etter ungens saging. Er det rov, blir delene ujevne som på dette.

Spettene lagger nye hull til reir hvert år. Andre fugler flytter inn i bruktbolig. Er åpningen farlig stor, murer spettmeisen den litt igjen med leire. Men noen spetter er late, og bor i samme hull år etter år.

Kjuker vokser rett på treet. Det fins mengder av dem. Vi ser på en knuskkjuke, brukt av folk her for 10.000 år siden til å gjøre opp ild. Den har årgangsringer i 45 graders vinkel?

– Den vokser vannrett for å kaste ut sporene når den frør seg. Så har treet falt, og den må vokse i vinkel.

Flink kjuke. En flat furutopp skyldes en sopp, som dreper toppskuddet, og tvinger treet til å vokse bredden, får jeg høre.

I isboksen finner vi nå en moseskorpion – en krabbeaktig figur med hummerklør. I en nedfalt kongle hygger den sjeldne symfylen seg – et vesen i slekt med tusenbeina. Flåtten er her, blodsugeren som kan bære farlige virus. På stien forteller tårnsneglene Hågvar at jorda er fuktig og rik. Under steiner er det svarte, kjappe løpebiller, skolopendere, maur. Steiner gir både beskyttelse og samler solvarme. Om natta våger innbyggerne seg fram på jakt.

En ny tege i isboksen.

Afrikansk gift

Droschler beskriver en afrikansk tege som serverer fiendtlige maur søt, berusende gift. Mauren tar imot det søte, kan ennå drepe tegen, men kommer raskt i så god stemning at den lar være. Og dør. Afrikanske rovveps har den uvane at de bedøver edderkopper, og bruker dem somnærings holdig utklekkingsanstalt for ungene. Praksisen er mislikt blant edderkoppene, og noen klarer derfor å gjøre seg usynlige ved å sette seg og nettet i vibrasjon. Andre lager spesielle tilfluktsrom. Men rovvepsen følger kanskje bare tråden. Atter andre gjemmer seg i giftig blomstersaft – og noen veps utvikler forsvar mot giften. Det skjer mer i tropene enn i Norge.

Så vått er det her vi går at svartoren reiser seg, et sumptre. Den får bakterier til å sitte på røttene og lage gjødsel av luftens nitrogen.. Betalingen er sukker. Vann fraktes oppover midt i treet, sukker nedover i treets ytterkant. Den feller bladene grønne og nitrogenholdige. Slik gjødsler og forbedrer den jorda.

Hågvar finner en berber, en hageplante som forekommer vill. Krossved peker han, en busk som får røde bær. Firbladet står med sin uanselige blomst i halvmørket. Han viser meg skogsvinerot. Tar du på bladet, avsetter det en sterk, søtlig lukt. Her er varmekjære løvtrær: Alm, lind, lønn, ask og eik.

Almesplintboreren truer almen i Sør-Norge. Billen har alltid vært her, men det har dukket opp en aggressiv sopp fra USA som billen frakter – og som dreper norsk alm.

Hågvar forteller at i de store maurtuene kan maurene øke kroppsvarmen sin om våren, for å få i gang eggproduksjonen. Kommer sola, ligger dessuten tykke maurlag og varmer seg – for å frakte varmen inn i tua, mens neste lag kommer ut. Solenergi! Med en viss mangel på finfølelse benytter bjørnen seg av dette, og slikker dem i seg når forholdet mellom barnåler og maur er blitt akseptabelt.

Vi er ved sjøen. Ørsmå blomster vokser ut av svaberg og ingen ting. Den praktfulle blodstorknebb. Sildrearter. Noen saltkrevende arter. Strandsnegler lever av alger ved flosjø. Ruren – et hvitt belegg av fastsittende krepsdyr i kalkhus vifter inn næringspartikler med omdannete bein.

Hågvar fanger en liten sikade i hoven. Bare en av de mange norske artene synger.

Men i Finnmark er det funnet en sommerfugl som ikke er observert andre steder.

– Hassel! Du kan sanke nøtter!

Selv nøtter har jeg gått blind forbi. Men ekornet er bedre orientert, og har laget seg et rede i en gran midt i nøtteskogen: Mose og kvist luner vinterstid. Bare hurtige ekspedisjoner ut for å skaffe kongler.

– Og på tørrgranene er det mytiske tegn etter ganger der barkbillen har paret seg og født unger, skjult av bark.

Det fins skjulte verdener. I nærbilder er mange insekter frykteligere enn dinosaurene, mer uhyggelige enn noe Holywood har skapt. Og vakrere.

Disse individene og raritetene lever sine egne, skjulte liv i voldsom dramatikk. Jeg håper de hygger seg innimellom kampene om mat og formering. Det oppdages stadig nye, mens en del er fjernet av skogbruket, vei- og vannkraftutbygging, kaianlegg og idrettsbaner ved elveosene. Fjernet av jordbruk og industri og gressplenenes monotoni. De fjernes så stille, uten at Nina Owing oppdager det. La meg nevne noen som står i fare:

Dødslista

Begerfingersopp. Duftskinn. Granrustkjuke. Praktbarksopp. Rynkeskinn. Svartsonekjuke. Dverggullav. Grynvrenge. Gammelgranslav. Gubbeskjegg. Kattefotlav. Lungenever. Krusfellmose. Kystkransemose. Grønnsko….

Makten er så ulikt fordelt. Rynkesinnet skriver ikke innlegg i avisene. Hvitryggspetten møter ikke Bondelaget eller Sylvia Brustad til debatt. Gammelgranslavet har ikke stemmerett.

De er vergeløse.

En del av universet har fortettet seg til koralpiggsopp, av grunner bare Gud eller Darwin kjenner. Nå skal den kanskje bort. En annen del har fortettet seg til Åslaug Haga, også det en ganske liten del, men med større makt. Koralpiggsoppen har klort seg fast her i flere tusen år. Vekk! – fra Norge, fra andre land –der det samme maskineriet rullerover livsformene.

Verden er inne i den sjette perioden av masseutryddelse. Den forrige var for 65 millioner år siden. Tidligere var det store ting som meteorer som rammet oss. Nå er det Senterpartiet.

Herskerarten krever plass, trær blir til papir til reklame i avisene våre, alt skal brukes, invaderes av oss. Villmannskjøring i terrenget er en folkesport i store deler av landet.

Forakt for svakhet var en grunntrekk ved fascismen. Nå blomstrer den – nei, ikke blomstrer – trives under andre navn, uten lærjakker og kampsanger, men fortsatt med det prinsipp at den sterke har rett til å tråkke, tråkke ned koralpiggsoppene. Alle.

Den sterke?

I andre sammenhenger er vi svakest, selv lottovinnere og finansfyrster. Ovenfor ulykker, sykdom, død. Alle blir svakest av og til, og trenger som korallsoppen vern.

Trangen til rus

I utkanten av mange norske byer samles ungdom ved bensinstasjoner. Bak ligger kanskje skogen, brått som en grønn mur – så ugjennomtrengelig at store tenåringsgrupper ikke setter sine motebuksebein der. En dag så jeg likevel en flokk som ruslet rundt i skogkanten med hodet ned mot lyng og mose. Ikke av de mest frisksportaktige, heller. Det gikk rykter om funn av fleinsopp.

En sjelden og vakker sopp? Den er iallfall sjelden. Dessuten hallusinogen, et naturens LSD.

Rus døyver smerte og følelsen av ikke å eksistere. Jeg et har fått materialisme og underholdning som meningsramme. Samfunnet tilbyr visjonen om velferd, velferd, evig mer velferd. Kan hende er fortrengningsarbeidet av alt som hindrer shopping, næringsutvikling, vekst, skattelettelser – så omfattende at det virker lammende. Vi må fjerne vår hemmelige visshet om «de andre», de som lever i fattigdom, de som utryddes, de som trenger oss. Svekkes evnen til medlidelse, lammes også evnen til glede.

Mennesker skal ikke bare gjøre som de har lyst til. De skal av og tilgjøre det som er riktig.

Det ensomme menneske

Er det mulig å dø av ensomhet? De som er annerledes enn oss fjerner vi lett, enda de strever og vil holde på eksistensen sin. Heller ikke alle fleinsoppungdommene klarer å holde på sin eksistens. Hva skjer hvis hver eneste sommerfugl blir borte, fuglene få, og noen typer vegetasjon ensretter skogen? Er det mulig å dø av mangel på skjønnhet?

Postoperative pasienter med utsikt til natur har 30 prosent kortere liggetid og bruker tilsvarende mindre smertestillende enn pasienter som ser inn i en bygård. De fleste mennesker føler glede hvis de ser et vilt pattedyr eller en sommerfugl, og trygghet ved synet av en skogomkranset innsjø. At en uanselig og navnløs sopp lever ved stien du går på betyr at du ikke er alene. En hvitfjellblomst i 1400-meters høyde vokser rett ut av stein og lav, en venn, det er ubegripelig. Kan vi leve hvis vi får overdekket ethvert fysiske behov, men aldri ser noe vakkert som ikke er menneskeskapt? Noen vil svare ja. Hvis de får beholde vennegjengen, pop-musikken og overføringene fra den engelsk tippeligaen.

Fysisk kan vi ikke klare oss alene. Vi trenger meitemark for å dyrke poteter, og bier til bestøvning av frukttrær, og sopp og forråtnelsesbakterier. Småkrypene er fulle av biokjemiske stoffer som herrearten kan dra nytte av, hvis ikke skogeierne, Verdensbanken og befolkningsveksten fjerner krypene før vitenskapen finner ut av det. Torvmosene inneholder antiseptiske stoffer, du kan pakke fisk inn i dem, fortalte Hågvar. Et sted mellom dagens artsmangfold og mennesket alene i verden, fins det kritiske terskler –som bringer verden inn i en økologisk dødsspiral.

Selv norsk skogbruk kan bli skadelidende. Når sopp og lav og insekter fjernes, kan skogen miste sin naturlige beskyttelse mot sykdom og insektangrep. Skoger kan forvandles til spøkelsesaktige ørkener. Hensikten med motstand mot vern, og utbredt latterliggjøring av forskere som leter etter kryp – her er vel senterpartister og fremskrittspartister jamngode – har aldri vært å ødelegge for framtidig næringsinntekt. Balansen i økosystemet, som riktignok forandrer seg, hindrer en art i å bli for dominerende.

En art har blitt for dominerende.

De som er helt borte, kommer ikke igjen. Det tar millioner av år å utvikle nye arter. Det er naturlig at arter forsvinner sier skogeierne. Men utryddelsestakten er i dag flere hundre, kanskje flere tusen ganger det normale. Forsvinner en art naturlig nå i norsk skog, mistet vi kanskje den forrige ved slaget ved Svolder. Det raske utryddingen skyldes oss som sitter rolig med spansk papp-vin og ser på Fredrik Skavland – og han vet hvordan han skal unngå alvor.

Samtidig er en prosent av barskogen vernet – igjennom kamp. Mange av de små hadde ikke vært her ellers. Mennesket kunne ha vært det voksne skal være for barn: Beskyttere. Gode hyrder. Inntatt med respekt sitt økologiske rom, der grensene går ved de andres eksistens. Fordi andre arter herjer hvis de kan og har behov for det, kan både jakt og bekjempelse av lakseparasitter være riktig.

Ungdom kjeder seg. Voksne pusser opp.

Hvor sunt er det å være innpodet at meningen består i å tilfredstille egoet, med dets hær av lyster og behov? Kanskje er det bare en ting som gir varig tilfredshet. Arbeidet med å utvikle seg selv. Bli litt klokere mens tiden går, bruke mer av egne evner.

Kanskje er det bare en ting som gir varig tilfredshet: Å gjøre noe for andre.

Kan hende er disse to livsmålene sider av det samme – og det eneste som kan bringe oss ut av egoet, ensomheten, selvforakten. Kanskje betyr «andre» alt som lever. Uten å identifisere seg på ett nivå med alt liv, blir egoet både for stort og for lite. Å skade andre er å skade seg selv.

Sommerfuglene er her ennå

Mange erfarer i naturen at grensene mellom deg selv og omgivelsene viskes ut. De går ikke lenger ved huden. Bevisstheten glir ut i terrenget, blir derfor større, glemmer seg selv. Du fylles av skjønnheten i alt rundt deg. Derfor blir den din.

Fuktig mose kan glitre som stjerner i et teleskop. Vegetasjonen rundt en sildrebekk er en regnskog i miniatyr.

Ingen føler kjedsomhet eller eksistensiell uro etter en dagstur i fjellet.

Går du tur med småbarn, kan den gå i vasken fordi de stanser ved en bille som blinker turkis og har et blått bånd over magen og som kravler av gårde. Barn som ikke fralures slike opplevelser, suges vanskeligere inn i forbrukersamfunnets maskineri, og blir mindre tilbøyelige til å la masseutryddelsen gå sin gang. Og de havner neppe så lett i narkomani, alkoholisme eller religiøs fanatisme.

Turen med Sigmund Hågvar gjorde skogen min dypere og mer levende. Kampen for å beholde mest mulig av artsmangfoldet er også en kamp om bevisstheten. Vi har i noen år utviklet oss i et naturmiljøsom mennesker tidligere må ha betraktet med ærefrykt, utforskertrang, av og til angst, av og til med en følelse av trygghet og hjemstavn. Selv i en tid med skjermrus, og med mye naturforakt både i by og bygd, gripes de fleste av og til avskjønnheten på det stedet vi er.

De aller fleste sommerfugler er her ennå.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -