Sanddynen Afrika – myte eller virkelighet?

De av oss som har levd lenge nok, husker advarslene. Stavanger Aftenblad tok det helt ut da de i 1986 slo til med overskriften «Ørkenvekst truer verdens eksistens». Frykten fikk innpass selv i pensum i grunnskolen, hvor ørkenens spredningshastighet – sannsynligvis av pedagogiske grunner – ble omregnet til 60 fotballbaner per minutt. Skylden fikk afrikanerne selv som formerte seg og lot husdyra beite ukritisk hvor som helst.

– Det hele er en seiglivet myte, sier forsker Tor A. Benjaminsen ved NORAGRIC, Senter for inter­nasjonale miljø- og utviklingsstudier, tilknyttet Norges Landbrukshøg­skole på Ås. Gjennom flere bøker og artikler, basert på hans egne og andres studier i Sahelbeltet, som utgjør alle landene som grenser mot Sahara i sør,  stiller han spørsmål ved hvorvidt ørkenen i det hele tatt sprer seg.

«Tankeløse negre»

I boken «Timbuktu – myter, mennesker og miljø» som Benjaminsen nylig utga sammen med Gunnvor Berge, skriver han at det var franske koloniherrer som tidlig på 1900-tallet la grunnlaget for myten. De så mangel­en på trær, for eksempel rundt Timbuktu i Mali, som et slående bevis på Sahelbefolkningens overutnyttelse av naturen. Benjaminsen viser til en tidlig kolonirapport, hvor det ble foreslått å begrense lokalt forbruk av naturen for «i noen grad å bøte på dette katastrofale resultatet av negrenes ubetenksomhet og tankeløshet.»

Fokuset på forørkningen kom og gikk utover forrige århundre, og nådde høydepunkter under tørke­katastrofene i 1973 og 1984. Under Saheltørken på 70-tallet var det følg­elig bred internasjonal enighet om at ørkenspredning fant sted, og i 1975 fikk den engelske økologen Hugh Lamprey i oppdrag av FN å under­søke dette nærmere.

Dette året sammenlignet han overflyvingsfotografier han tok over Sudan, med vegetasjonskart over samme område fra 1958. Konklusjon­en var at ørkenen hadde spredd seg med mellom 90 og 100 kilometer fra 1958 til 1975. Et uomtvistelig skremmende perspektiv og en sannhet som til stadighet refereres av journalister og bistandsfolk den dag i dag. Også Brundtland­kommisjonens rapport «Vår felles framtid» fra 1987 spredte ifølge Benjaminsen disse «dårlig funderte anslag om ørkenspredning».

Svinger fram og tilbake

På 1980 og 1990-tallet studerte imidlertid svenske forskere fra Universitetet i Lund det samme området som Lamprey fløy over i 1975, uten å finne bevis for ørkenspredningen som Lamprey mente å ha påvist. Også romforsknings­instituttet NASA har via satellitt­bilder over Saharas sørgrense studert det samme. Deres konklusjon er at fra 1980 til 1997 svingte ørken­grensen fram og tilbake uten påvirkning av lokalbefolkningens aktiviteter.

– Det er en helt annen årsak til disse svingningene; nemlig den årlige nedbørsmengden. Lamprey sammenlignet ørkenens omfang i de eksepsjonelt nedbørsrike 1950-årene med forholdene rett etter tørken i 1973-74. Siden slutten av 1980-tallet har det imidlertid vært en markert økning av nedbøren over Sahelbeltet igjen. Ikke minst var 1999 et eksepsjonelt nedbørsrikt år. Nyere økolog­isk teori sier at vegetasjonen i tropiske tørrlandsområder varierer i takt med nedbørsmengde og måten regnet fordeler seg på over året. Overbeiting og forbruk av ved som brensel til mat­laging forårsaker kun i liten grad økologiske problemer – også rundt større byer og befolkningstette
områder, forklarer Benjaminsen.

Tilpasning

I mer grisgrendte strøk har nomadebefolkningen i Sahelbeltet gjennom århundrer vist en tilpasning til disse sesongmessige svingningene, ifølge Benjaminsen. I regntiden, når beitegresset vokser, flytter nomadene ofte fordi både dyr og gjetere foretrekker å flytte på seg tidlig heller enn å vente til et område er fullstendig nedbeitet, noe som gir ro for naturens gjenvekst.

– Betydningen av vedsanking og bruken av ved til brensel som årsak til ørkenspredning er betydelig over­drevet. Folk på landsbygda i Sahel sanker i hovedsak tørr ved. Det er først og fremst i områder med høyere befolkningspress at levende ved, vesentlig grener, blir hugget, sier Benjaminsen.

Den alvorlige tørken i hele Sahelbeltet på midten av 1980-tallet, med 1984 som det verste året, førte til den hittil største oppmerksomheten om forørkning og det første tilbudet om omfattende nødhjelp fra Vesten. Ideen om en menneskeskapt miljøkrise fikk igjen ny næring. Mottrekket var bistand til planting av trær, til beplanting av sanddyner for å hindre at disse skulle bevege seg, og til skjerm­ing av områder fra bruk og beiting ved å ansette vakter.

Overbevist «miljøverner»

– Problemet med skogplantingen og skjermingen av områder var at disse aktivitetene sjeldent ble opprettholdt av lokalbefolkningen etter at bistand­en trakk seg ut. Bistandsekspertenes løsninger bygde ikke på lokal­befolkningens kunnskap og ønsker. Dermed sluttet ofte folk å plante og vanne trær når de ikke lenger fikk betalt for det, sier Benjaminsen, som spesielt har studert forholdene i Mali.

Parallelt med bistandsprosjektene innførte Mali et strengt regime med forbud og restriksjoner. Tidligere president og diktator Moussa
Traoré ble i løpet av den inter­nasjonale miljø­bevegelsens fremvekst på 1980-tallet en overbevist «miljøverner». Han innførte blant annet forbud mot å tenne buskbranner og ekstremt høye bøter – alt for å tekkes bistandsgivere.

Skogloven av 1986 påbød også alle husstander i landet å bruke vedsparende ovner. Men ifølge Benjaminsen var dette påbudet unødvendig og bak mål: Store grupper på landsbygda hadde mer enn nok ved i form av døde greiner å ta av.

Ny forskning – gamle myter

De store tørkekatastrofene i Sahel på 1970- og 1980-tallet gikk rett hjem i tv-stuene til folk i Vesten. Vestlige humanitære organisasjoner, deriblant norske, engasjerte seg i nødhjelp og langsiktige prosjekter for å hindre forørkningen som hovedsakelig ble forklart med lokalbefolkningens ødeleggende ressursutnyttelse. Deres livsstil var angivelig ikke øko­­­­­­­­­logisk bærekraftig – den måtte endres.

– I ettertid har mange blitt mer forsiktig med å dømme levesett som har overlevd i hundrevis av år. Men likevel har myten om forørkning en egendynamikk som gjør at den overlever, til tross for at forskning viser noe annet, sier Benjaminsen.

– Selv om det er liten uenighet innenfor førstehåndsforskningen, er det folk innenfor FN, Verdensbanken og afrikanske politikere og byråkrat­er som har investert mye prestisje i idéen om ørkenspredning. Også miljøbevegelsen har vært på feil side i denne saken, man skal liksom ikke sette spørsmålstegn ved miljø­problem­er i verden, legger han til.

Om det skulle ligge menneskeskapte årsaker bak ørkenproblematikken, henger den ifølge Benjaminsen hovedsakelig sammen med nedbørsmengde og klimaendringer – hvilket bringer oss til forbruket av fossile brensler, gasskraftverk og andre ting som kjennetegner rike land som Norge.