Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 2053

Pasienten

NOVELLE: Dr. Singh lyttet et øyeblikk til pasientens rolige åndedrag, nikket til sin assistent og konsentrerte seg igjen om overmunnen hvor de var i ferd med feste en krone. Forarbeidet hadde vært komplisert, men nå betraktet han stolt resultatet. En tann som formodentlig ville holde livet ut.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
NOVELLE: Dr. Singh lyttet et øyeblikk til pasientens rolige åndedrag, nikket til sin assistent og konsentrerte seg igjen om overmunnen hvor de var i ferd med feste en krone. Forarbeidet hadde vært komplisert, men nå betraktet han stolt resultatet. En tann som formodentlig ville holde livet ut.

Noen led av en slik tannlegeskrekk at narkose var siste utvei, og Singhs mer spesielle pasienter lot seg utelukkende behandle i koma. Dr. Singh var vanligvis selv til stede når pasientene våknet opp fra narkosen, men akkurat denne ettermiddagen hadde han et viktig møte med sin banksjef.

Pasienten

Dr. Singh valgte å spasere den korte turen fra kontoret og til det staselige Orient Palace Hotel. Byen var ikke stor etter indisk målestokk, men under det britiske koloniveldet hadde den vært viktig for jernbanetrafikken og et yndet sted for storviltjegere. Den praktfulle hvite bygningen strakk en monumental marmorfasade mot hovedgaten. Bak hotellet lå et imponerende parkanlegg, hvorfra engelske gentlemen engang hadde herset med et område større enn Irland, mens fruene kjedet seg og diskuterte hvorvidt det var utroskap å ha seg med tjenerskapet. Selv om mye av byens europeiske arkitektur var forfalt, holdt hotellet stilen. Det var Five o´clock tea, tjenere med hvite hansker, pianist, dype Chesterfield-salonger og høye viftepalmer .

Da Singh steg ut på de brede terrassene mot parken, var banksjefen allerede ankommet. Han smilte hjertelig, og Singh tok vennligheten som et godt tegn. De to herrene varmet opp med small talk og Singh skulle akkurat til å bringe finansene på bane da assistenten hans kom stormløpende mot bordet deres. Han var oppkavet og vill i blikket, og så ut som om hadde rømt fra galehuset. Det uvanlige opptrinnet tiltrakk seg stor oppmerksomhet, og banksjefen smilte ikke lenger.

”Det var nære på”, stammet assistenten frem, og hev etter pusten.
Singh forstod øyeblikkelig at det gjaldt klinikken, og satte et strengt, spørrende blikk i assistenten.
”Pasienten våknet for brått og ble litt amper.”
Hva skjedde mer? avbrøt Singh utålmodig.
”Han hadde jo veldig lett tilgang på skarpe gjenstander, og det gikk hardt ut over inventaret.”
Nå kunne ikke banksjefen holde seg rolig lenger:
”Hvilke banditter er det De tar under behandling doktor? Svinet burde arresteres, i hvert fall burde han hatt pryl. Dette kan da umulig være bra for praksisen!”
Singh stønnet innvendig og så for seg hvordan kassakreditten formelig krympet.
”Nei, nei, det dreier seg om en utilregnelig pasient av god familie. Slike trenger også tannbehandling”, parerte han kjapt.
”Og nå?” forsatte Singh og snudde seg mot assistenten.
”De pårørende var jo der”, sa assistenten nølende. ”De fikk roet ham ned og bragt ham hjem.”
Singh var i det minste tilfreds med hvordan assistenten fremstilte hendelsen i banksjefens påhør. Han fortjente en påskjønnelse.
Tankene hans ble avbrutt av banksjefen, som sa:
”Nå bør De vel gå og rydde opp på klinikken Deres Singh. Dette ble visst en dyr dag for Dem også, men akkurat det får vi snakke nærmere om”. Banksjefen reiste seg, bukket stivt og gikk.

”Dere kunne blitt drept!” Hvisket Singh til assistenten. Nå tenkte han mer på de ansatte enn på kreditten. ”Ble noen skadet?”
”Leilha fikk en stygg flenge i armen. Legen på sykehuset måtte sy 30 sting. Jeg vet ikke om jeg vil være med på dette en gang til.”

Singh sukket dypt og skjøv assistenten foran seg inn i lobbyen og fant frem en stor bunt sedler.
”Gå og spis en god middag og fortell ikke en sjel hva som har hendt i dag.”

Da assistenten var gått tok Singh en rask telefon til sykehussjefen, som var en god venn. Deretter gikk han bort til lobbybaren og bestilte en dobbel single malt whisky. Det var svært sjelden han rørte alkohol.

Singh satte seg ned i den komfortable og luksuriøse hotellobbyen. Han betraktet menneskene. Noen var styrtrike, de fleste velstående. Han kjente omtrent alle.
Dette kunne blitt min siste dag på Palace på en lang stund - men det gikk jo bra, tenkte han litt mer optimistisk da alkoholen hadde gjort sin entre. Leilha skal få splitter ny scooter, straks hun kan bruke begge armene. Singh lo av sin egen morsomhet, og det forelskede unge paret ved nabobordet smilte vennlig til ham.
Det var overveiende indere som frekventerte hotellet nå, her som på mange andre slike steder. Landets middelklasse hadde vokst seg nesten like tallrik som den vesteuropeiske befolkning.

Men det satt da en enslig europeer to bord lenger bort, og for en fremtoning; Hvit dress, vest, lommeur med gullkjede og gamasjer - og hvit hatt selvfølgelig. Det var noe karnevalaktig over ham. Han var på en prikk lik koloniherrene på gamle sort-hvitt fotografier, og fyren her var attpå til i farger, med lakserøde spritkinn, vassblå øyne og tynt, blekrødt hår. Han hadde sett lignende typer i Calcutta, men de hadde vært over 80 år. Denne var knapt 50.

Den fremmede vinket på tjeneren for å bestille, det var neppe dagens første runde. Singh fikk plutselig en sterk følelse av at han hadde sett personen før, men hvor? Tjeneren kom med to drinker og et brett med saltstenger og småkaker. Drankernes store buffé, sa Singh lavt for seg selv. Han hadde sett alkoholikere i London traktere hverandre med gin og sukkerbiter.

Like etterpå skjedde det. ”Koloniherren” puttet en kake i munnen, tygget til og satte i et hyl. Han gapte, stakk en finger forsiktig inn og fortrakk seg i smerte. Det var en klassisk reaksjon. Mannen hadde høyst sannsynlig fått ødelagt en tann og nå lå nerven åpen.
I tillegg til å være lege var Singh nysgjerrig. Her hadde han plikt til å hjelpe, og samtidig kunne han få vite hvem denne merkelige fyren var.

”Jeg er doktor Singh, sir,” sa han og bukket. ”Gjett hvilken eksamen jeg tok i London. Noen bør absolutt se på den tannen deres, og jeg har min tannklinikk like nede i gaten.”
”Damn bloody cake,” skrek den fremmede og snudde seg mot Singh, ”den må ha vært hundre år gammel.”
Singh var fristet til å si at da matchet vel kaken antrekket hans… Bak ham skimtet han en av hotellets tjenere som benyttet anledningen mens de pratet, og lynraskt fjernet han beviset på at det eksklusive etablissementet noen gang hadde servert antikk bakst.

”Som sagt så kan jeg tilby akutt behandling, gratis, til De bestemmer Dem for hva De vil gjøre med tannen.”
Den fremmede reiste seg og rakk frem hånden.

”Bernard Davis, fra London. Jeg takker meget for tilbudet.”

”Vi har nettopp hatt et innbrudd her,” sa Singh idet han låste opp døren, ”men jeg skal nok likevel klare å hjelpe Dem.”

”Bloody punks” sa Davis da de steg inn. Det var mindre skader enn Singh hadde fryktet, men det var gått hardt ut over en skinnsofa hvor noen hadde brukt kniv og laget fem lange parallelle flenger i seteryggen. Det fløt av instrumenter på gulvet, og en fire meter lang polstret benk lå veltet, men briten spurte ikke om hva et slikt møbel hadde å gjøre på et tannlegekontor.

Mr. Davis ` tenner var ingen pryd, og den skadede jekselen hans bestod av mer amalgam enn tannben.

”Jeg kan beskytte nerven og legge på en midlertidig tyggeflate, men det vil ikke vare lenge. Jeg vil råde Dem til å trekke tannen og sette inn et implantat.”

”Koster vel masse penger”, mente Davis.

”De vil oppdage at mine priser ligger behagelig under de engelske, og mange av gjestene som De så på hotellet er mine pasienter,” sa Singh.

”Tenner får vente, jeg skal på storviltjakt,” sa Davis og stakk hånden ned i innerlommen og dro frem et fotografi.

”Se”, fortsatte han, ”her er min tippoldefar på tigerjakt. Jeg tror han skjøt fem stykker på to timer den dagen bildet ble tatt. Han var en av Englands mest berømte jegere. Det var i dette området han jaktet. Han bodde for øvrig her også. En av de store handelsmenn i India. Kanskje De har hørt om ham, han het det samme som meg, Bernard Davis.”

”Alle som bor her som kjenner historien, kjenner til Deres tippoldefar,” sa Singh, ”og tar jeg ikke helt feil så ligner De ham av utseende også?” Singh visste nå hvor han hadde denne briten fra. Det var ansiktet til den legendarisk beryktede Davis han gjenkjente fra et portrettmaleri.

”Det sies at jeg har arvet hans personlighet også, og jeg passer til og med i klærne”, fortsatte Davis, opprømt og stolt over at noen mennesker i denne avkroken ennå husket familien.

”Hvordan ble min tippoldefars innsats anerkjent her?”
Singh konstaterte at dette var dagen for å pynte på sannheter.

”Bernard Davis var kjent for å organisere store prosjekter på en meget effektiv måte”, sa han og forestilte seg tusener av anleggsarbeidere som i realiteten var slaver, og hvor pisking og henging hørte til dagens orden.

”Var han ikke også en visjonær forretningsmann?”

”Deres tippoldefar var kompromissløs og spredde sin virksomhet til områder som forbauset mange.”

Singh var fascinert av sine velvalgte ord, for pasientens forfar hadde vært en skruppelløs tyrann med opiumhandel som også omfattet det engelske illegale markedet. To ganger var han blitt frikjent på grunn av bevismangel.

”Dessuten må min tippoldefar ha vært en av de aller dyktigste storviltjegere i sin tid,” fortsatte junior.

Singh smilte ikke lenger. Menn som Davis hadde nesten klart å utradere tigerbestanden, og de drepte for moroskyld! Dette triste kapittelet av Indias historie kunne Singh på rams. Han var også aktivt engasjert i et statlig prosjekt som skulle beskytte de få store kattedyrene som var igjen.
”Jeg tror jekselen Deres kan mestre et speilegg på hotellet, mer ville jeg ikke satse på den. Og tigere jaktes det ikke lenger på i India. Men det håper jeg De har fått med Dem Mr. Davis!”

”Jeg mener heller ikke jakt med rifle doktor, jeg bruker verdens beste digitalkamera, med telelinse. Kostet meg to tusen pund. Med den kan jeg få ypperlige nærbilder på lang avstand.”

”Jeg vil i så fall anbefale en organisert fotosafari, ledet av en autorisert guide,” sa Singh. ”Hotellet kan sikkert formidle noen muligheter.”

”Min tippoldefar ville aldri dratt på pakketur i bushen,” sa Davis og hevet stemmen. ”Jeg akter meg ut på egenhånd. Har alt gjort avtale med et stort engelsk magasin. Mine eksklusive bilder skal trykkes sammen med tippoldefars gamle jaktbilder, som aldri før har vært offentliggjort. Det blir en sensasjon!”

”India er ikke Kensington Garden”, sa Singh som nå måtte anstrenge seg for å være høflig. ”Heller ikke Deres tippoldefar dro alene på jakt.”
Det var han vel neppe noen gang edru nok til, mumlet han for seg selv på hindi.
”Tvert imot var han avhengig av å ha habile og spreke skyttere med på laget…”
…de skulle spore opp og felle de stakkars dyrene som svinet hadde skadeskutt i fylla, burde han forresten ha lagt til.
”De bør vente en time før De spiser. Farvel Mr. Davis, og tygg med måte”, sa Singh med kjølig stemme og røsket smikken av halsen hans.

Davis var rasende, hvem pokker trodde den snørrhovne tannpirkeren at han var. Nå var det omsider på tide å lete opp tigere i bushen, han fikk heller unnvære hotelluksusen noen dager. Han elsket det gamle hotellet hvor familiens sjel satt i veggene. Men nå var det oversvømt av nyrike innfødte, og han hadde følelsen av at de betraktet ham som en spedalsk.

Neste dag var han overraskende klar i hodet og bestemte seg til å stå over de sedvanlige morgendrinkene. Han hadde hørt at indisk politi var nokså strenge mot promillekjørere. Han tvang isteden ned en solid frokost og ba resepsjonssjefen skaffe ham en lukket jeep. Et par timer senere var han klar for bushen. For fire år siden hadde han og en venn begitt seg ut på savannene i Sør-Afrika på egenhånd. Det hadde ikke vært farligere enn en piknik langs Themsen. Denne utflukten burde heller ikke by på noen problemer.
Davis slang utstyret bakpå bilen og skulle akkurat til å vri om nøkkelen da han dro kjensel på en mann som nærmet seg – det var den fordømte tannlegen.

”God formiddag Mr. Davis ”, sa Singh mens han vantro mønstret britens påkledning. Det var enda et antrekk fra tippoldefarens kiste; imperialistens tropedress og hjelm. Til og med pisken var på plass; det så ut som om tyrannen hadde steget opp av graven. Singh hentet seg inn og sa:
”De er vel klar over at er forbudt å ferdes i en del områder her uten guide? Veiene inn dit er stengt med bommer, og jeg ber Dem om å respektere anvisningene.”

”Det er vel der hvor tigerne er det da,” sa Davis og angret øyeblikkelig sin avslørende iver.

”Myndighetene våre har lagt ned et betydelig arbeid for at mennesker og ville dyr skal kunne eksistere sammen,” fortsatte Singh.
”En vill tiger er for øvrig noe av det farligste som finnes. Uten skytevåpen har man ikke en sjanse. De burde i hvert fall ikke dra ut alene.”

Davis møtte tannlegens blikk på ny, og denne gangen passet han på ikke å røpe seg. Inderen skulle bare visst at han i tillegg til kameraet også hadde en armérevolver i bagen. Våpenet var en del av hele planen, og noen vitner skulle han i hvert fall ikke drasse på. Først skulle han ta bildene og etterpå skyte dyret i såkalt nødverge. Han var den siste Bernard Davis og han skulle hjem til England med et tigertrofé! Denne tannlegen begynte virkelig å irritere ham.

”Min slekt har overlevd med kløkt og mot i flere hundre år, og min tippoldefar stirret engang ned i gapet på en tiger som ennå ikke var død. Det er nok mer enn hva De har gjort”, sa Davis og avfeide ham med en arrogant håndbevegelse.
Så startet han jeepen og ruset den gamle motoren så hardt at Singh fikk en sky av sur eksos midt i fleisen. Davis kastet et blikk på ham i sidespeilet og gapskrattet.

Davis hadde vært speider og kunne bruke kart og kompass. Nå lå kartene etter tippoldefaren og slang i fanget hans mens hans styrte jeepen unna de verste hullene i veibanen. Kjerneområdene for tigerjakt var avmerket og kommentert med pen håndskrift, og disse var opplagt de samme som det nå var forbudt å ferdes i. Davis´ plan var å søke i et område langs den store elven, for tigere likte seg nær vann, det visste han. Raskeste vei dit var selvfølgelig sperret med en av de hersens bommene, og bommen var sikret med en stor hengelås. Davis så foraktelig på arrangementet, hentet våpenet og brente av på kloss hold. Den enkle låsen hadde ikke en sjanse mot Davis´ grovkalibrede revolver. Nå gjaldt det å komme seg raskt fra åstedet i tilfelle noen hadde hørt smellet. Han holdt høy fart langs den smale veien mens han speidet etter et sted hvor jeepen kunne stå i skjul. Han stoppet der hvor vegetasjonen nærmest hadde dannet en naturlig garasje. Det var ennå et godt stykke å gå til elven, men ikke lenger enn at han ville rekke tilbake før solen gikk ned. Jeepen var trygg nok til å overnatte i. Han skulle bruke den som base og vern mot insekter og rovdyr. Han hadde bragt med forsyninger til et par overnattinger. I løpet av to døgn burde han få øye på en tiger. Vegetasjonen var fremmed og tett, men han var overhodet ikke redd for å gå seg vill; Han hadde en GPS, og før han forlot bilen sjekket han for siste gang at elektronikken fungerte. Det ville ikke bli noe problem å finne igjen jeepen.
Han hang en kikkert om halsen og stappet kamera, revolver og ammunisjon i en ryggsekk, sammen med litt mat. Forøvrig bestod nisten hans hovedsakelig av gin, som vanligvis pleide å holde ham i vigør, og planen var å finne et godt utkikkspunkt så nær elven som mulig og smøre seg med tålmodighet. Da han omsider nådde elven valgte han et sted hvor den var relativt smal. Derfra kunne han få nokså nære bilder av den andre elvebredden også.

Davis satte seg godt til rette på sin post og åpnet en halvflaske gin. Han hadde ikke hatt en drink hele formiddagen og nøt den raske virkningen av brennevinet. Tiden sneglet avsted mens han fabulerte om den store reportasjen, inkludert dramaet hvor han skjøt en tiger i selvforsvar med revolver. Han så også for seg rettssalen hvor han stod anklaget for ulovlig jakt, men hvor han med stor pressedekning ble frifunnet og fikk tigerskinnet til odel og eie.

Tankene hans ble avbrutt av noe som beveget seg på andre siden av elven. Kunne det være en tiger allerede? Han rettet kikkerten mot stedet, men da var det ingen ting å se. Så pussig, han var brennsikker på at han hadde skimtet et stort dyr. Han fikk en rar forutanelse og saumfarte elven med kikkerten. Dermed fikk han så vidt øye på den: En krokodille! Den hadde vært ved bredden og glidd stille ned i vannet. Nå svømte den. Bare øynene og snuten stakk opp, men det var nok til å anslå størrelsen. Beistet målte sikkert over tre meter.

Davis ble lynende klar i hodet. Krokodiller her? Var ikke de indiske krokodillene omtrent utryddet? Men så husket han på at dette området var et slags naturreservat. Krokodiller for pokker, de holdt til ved elvebreddene, og de var raske på land også. Han nistirret på elven. Dyret kom svømmende i hans retning. Hva om det var flere – på hans side av elven også? Han hatet reptiler og kryp, og innbilte seg at de pansrede krokodillene kunne stå imot revolverkuler, at de var udødelige.

Davis kastet sakene oppi sekken og småløp innover i bushen. Han visste ikke hvor langt inn på land krokodiller trakk, men det var best å være sikker. I alt hastverket tok Davis en annen retning enn den han kom fra. Her var grunnen svært fuktig, og det plasket rundt støvlene hans. Plutselig plumpet han ned i en dyp kulp med råttent, illeluktende vann. Han gikk nesten under, og det var så sleipt og morkent nedi og rundt at det var så vidt han fikk kavet seg opp igjen. Det elegante hvite tropedressen var blitt brun og gjennomvåt, og hjelmen med myggvisiret var borte. Til alt hell mistet han ikke sekken, og sigarettene og lighteren lå i en vanntett forpakning. Nå kunne han virkelig trenge en røyk. Han dro noen skikkelige magedrag og fant ut at han måtte tilbake dit hvor det var tørrere og ikke minst tryggere å gå.

Kanskje burde han avbryte hele ekspedisjonen og kjøre tilbake til hotellet. Jo, det var nok lurest. Han innså at han hadde planlagt for dårlig. Dette sumphelvete kunne ikke sammenlignes med savannene i Afrika. I morgen ville han finne en korrupt stifører, så han i hvert fall fikk tatt noen tigerbilder. Men skyte kunne han jo ikke da. Han bannet høyt og lenge over at han ville gå glipp av den beste delen av storyen: Den siste Bernard Davis i skjebnekamp med tiger.

Han stakk hånden i lommen hvor han hadde lagt GPS´en, nå gjaldt det bare å peile inn bilen. Lommen var tom! Han gikk igjennom de andre lommene, men det eneste han kjente mellom fingrene var en halvfull lerke med gin. Han saumfarte sekken og lommene og gjentok prosessen, igjen og igjen. Til slutt vrengte han hver lomme og tømte sekken på bakken, mens han forbannet det indiske kontinent og tapet av GPS´en.

Davis var ikke en mann som lot angsten få overtaket i en trengt situasjon, der slektet han også på tippoldefaren. Han visste han befant seg et godt stykke unna bilen, og uten elektronikken ville han bruke lenger tid på tilbaketuren enn planlagt. Men han måtte finne bilen før han ble omsluttet av mørket ellers ble han nødt til å overnatte i trærne, som sikkert krydde av giftslanger. Han hadde vært forutseende nok til å bruke kompasset da han gikk mot elven og merket seg retningen. Han helte i seg en stor slant av en ginflaske, og trasket målbevisst i vei med kompasset i hånden.

Mens han gikk var han hele tiden bortpå den råtne jekselen med tungen. Tannen var begynt å verke noe aldeles for jævlig, og Davis la jevnlig innpå en dose med gin. Det hjalp litt hver gang, både på jekselen og humøret. Han tenkte på doktor Singh som hadde fått kontoret sitt ramponert. Stuntet med eksosen hadde vært morsomt, men ikke særlig lurt. Han burde be doktoren om unnskyldning. Så kunne han få ny jeksel for en billig penge. Kanskje han skulle renovere hele kjeften i samme slengen, her var det sikkert hundrevis av pund å spare.

Bernard Davis hadde noen kilometer igjen å gå før han var fremme ved bilen – og mellom ham og jeepen hersket jungelens lov. Men Davis var blottet for ydmykhet og dessuten altfor påvirket av spriten til å skjønne at han ikke lenger befant seg på toppen av næringskjeden. Revolveren, som kunne gitt ham en avgjørende fordel i kampen for tilværelsen og kanskje berget livet hans, lå på bunnen av ryggsekken. Derfor hadde han heller ingen sjanse da den 200 kilo tunge katten med svarte og gule striper braste ut fra buskaset og perforerte ham med de enorme klørne.
I de få sekundene han ennå var i stand til å tenke ble han overveldet av hvor stort et tigergap var.

Og i sitt siste klare øyeblikk før døden trodde Davis han hadde mistet forstanden; da han så at tigerens ene hoggtann var påsatt en mesterlig utført stålblank krone som blinket i sollyset.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -