Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Gaupa (Lynx lynx) er oppført som sårbar på den norske rødlista. Likevel tillater myndighetene jakt hvert år. (Foto: Kristin Andersen)

Norges fordømte

Få av oss vil få kjenne duften fra den vakre orkideen huldreblom - og bli overrasket over at den lukter banan. Å få se sporene etter vårt største ville kattedyr er heller ikke selvsagt lenger. Begge er fordømt av et norsk samfunn som setter økonomi og menneskelige behov foran våre medarters eksistens.
Gaupa (Lynx lynx) er oppført som sårbar på den norske rødlista. Likevel tillater myndighetene jakt hvert år. (Foto: Kristin Andersen)
Gaupa (Lynx lynx) er oppført som sårbar på den norske rødlista. Likevel tillater myndighetene jakt hvert år. (Foto: Kristin Andersen)
Få av oss vil få kjenne duften fra den vakre orkideen huldreblom - og bli overrasket over at den lukter banan. Å få se sporene etter vårt største ville kattedyr er heller ikke selvsagt lenger. Begge er fordømt av et norsk samfunn som setter økonomi og menneskelige behov foran våre medarters eksistens.

Sigmund Hågvar med utstoppet geirfugl. (Foto: Knut-Erik Helle)

En eim av innestengt natur henger tungt i lokalene til Zoologisk museum i Oslo. All verdens mangfold av vanlige, sjeldne eller utryddede pattedyr og fugler stirrer tomt tilbake på entusiastisk nysgjerrige barn gjennom glassøynene sine. Noen er kopier. Den ekte geirfuglen står innelåst i et skap sammen med vandreduen og keiserspetten. Alle tre er utryddet for alltid og for verdifulle til å stå tilgjengelig for publikum.

– Jeg får en merkelig dobbelfølelse. På den ene siden kjenner jeg en glede over mangfoldet, men på den andre - en sorg over det som er borte for alltid, bemerker naturvernprofessor Sigmund Hågvar stille blant montrene med utstoppet livsmangfold. Han etterlyser en storstilt redningsaksjon for å berge truede arter og deres levesteder i Norge - og på resten av planeten. Målet er å hindre at flere ender sin eksistens i skuffer, skap og montre på zoologisk museum. Aksjonen må begynne nå - og utgangspunktet er alt annet enn godt.

– Situasjonen er slik at vi burde gå i gang med innsamlingsaksjoner mens det ennå finnes et mylder av arter. Flest mulig bør i det minste havne på museum, dersom se ikke kan overleve i naturen. Noen kan bare "reddes" for ettertiden ved å legges på sprit og stoppes ut, konstaterer professoren. Problemet er at det ikke finnes nok biologer i verden til å gjøre jobben. For mange av våre medarter forsvinner raskere enn vi klarer å oppdage dem. I Norge står 3000 oppført i rødlisten for truede arter. Halvparten av dem er avhengig av at skogene de lever i, får stå i fred. Det gjør skogbruket til en av de største truslene mot våre medarter. Andre trusler er hytte- og veibygging, miljøgifter, klimaforandringer, tap av det gamle kulturlandskapet og jakt.

Den sjette dødsbølgen

Fem ganger i planetens historie har store mengder arter blitt utryddet i løpet av forholdsmessig kort biologisk tid. Ekstreme klimaforandringer og gigantiske vulkanutbrudd er to av de antatte årsakene bak de kjente bølgene av masseutryddelse av arter på jorda. Den femte gangen tror man at en meteoritt traff planeten og utryddet blant annet dinosaurene for 65 millioner år siden. Forskeren Richard Leakey mener vi nå er inne i den sjette utryddelsesbølgen. Forskjellen fra tidligere er at denne gangen er det vi mennesker som står for ødeleggelsene. Innen bare 100 år vil halvparten av jordas arter være borte hvis trendene får fortsette - det tilsvarer samme utryddelseskraft som om en stor asteroide slo inn i planeten, ifølge Leakey. Utryddelsen av artene vil dessuten øke i takt med antall mennesker på planeten.

– En slik masseutryddelse truer hele den komplekse veven som livet på jorda utgjør, inkludert arten som er ansvarlig, mener den anerkjente paleoantropologen. Vi mennesker har nemlig ikke økologisk kunnskap slik at vi kan si hvilke funksjoner alle arter har i naturen eller forutsi hvilke konsekvenser utrydding av arter kan få. Økologisk sett spiller vi genetisk rulett med vår egen og hele jordas framtid, ifølge forskerne. Mangfoldet er naturens råstoff i sin videre biologiske utvikling og vi vet ikke hvilke arter som vil bli viktige i klodens fortsatte historie. Spesielt ikke hvilke arter som vil bli viktige for oss.

Den kjente økologen Edward O. Wilson utdyper alvoret. Han mener at det ikke finnes noe "større varig tap enn tap av arter." Wilson deler miljøproblemene i to kategorier - tapet av biologisk mangfold på den ene siden og på den andre - alle former for forurensning, klimaforandringer, nedbrytning av ozonlaget med flere. Forskjellen mellom dem er at tap av arter er en irreversibel prosess - er en art utryddet, kommer den ikke tilbake. Å gjenopprette det biologiske mangfoldet i andre former, men på samme mangfoldige nivå som før den menneskeskapte masseutryddelsen av arter, vil ta naturen mange titalls millioner år, ifølge forskerne.

Liten lojalitet

Evolusjonen har alltid ført med seg undergang for noen arter, mens nye har kommet til. Men vår tids tap av mangfoldet er ingen vanlig biologisk utryddelsesbølge.

– Det som skjer i dag er ikke naturlig. Menneskelig aktivitet utrydder arter over 1000 ganger raskere enn det tapet evolusjonen selv står for, forklarer Sigmund Hågvar.

– Vi vet ikke engang hvor mange arter vi har på jorda. Vi kjenner til omkring halvannen million arter. Av disse er 1,1 millioner dyr. Dette er bare en brøkdel av alt liv på jorda - gjetninger ligger på mellom 5 og 100 millioner arter totalt, legger biologen til. Han mener det sier litt at vi ikke engang vet størrelsesordenen på antall medarter som lever sammen med oss. Selv om vi ikke vet hvor mange arter som finnes, lar det seg likevel gjøre å regne ut et godt anslag på hvor stor andel som forsvinner hvert år.

– Artsmangfoldet er knyttet til areal. Forsvinner levestedene, så forsvinner også artene. Gitt et bestemt område med et gitt mangfold, vil vi ha dobbelt så mange arter om vi utvider det samme området 10 ganger, forklarer Hågvar.

På verdensbasis er omkring 25 prosent av pattedyrartene vi kjenner til, truet i dag. Blant våre nærmeste slektninger - primatene - er nesten halvparten av artene truet.

– Menneskets lojalitet strekker seg ikke engang til våre nærmeste slektninger. Arvematerialet til sjimpansene skiller seg bare en prosent fra vårt eget!

– Vi var ikke her på planeten først. Møter du en kakerlakk, er det bare å bukke. De har flere hundre millioner års fartstid på denne planeten. Sjøstjernene og krokodillene har også uendelig mye lenger hevd på planeten enn oss. Så kommer vi inn i siste minutt og overtar alt. Det er rett og slett frekt, mener Hågvar.

Økologene arbeider hardt med å gi oss større kunnskap om hvilke funksjoner artene har i naturen og vil forsøke å forutsi hvilke konsekvenser utrydding av arter kan få. Hovedproblemet er at vi bare kjenner til en brøkdel av artene, noe som gjør det svært vanskelig å avdekke de komplekse vevene av gjensidig avhengighet artene er en del av. Nyere forskning viser at et helt økosystem kan kollapse på grunn av at bare få nøkkelarter blir borte - kan viktige matkjeder i systemet rakne. Hvis krillen i Antarktis bli borte, så forsvinner både hvalene og selene, sammen med pingvinene.

"Vår analyse viser at om mellom 5 og 10 prosent av sterkt gjensidig avhengige arter fjernes, kan det lede til at hele økosystemet kollapser", sier forskeren Ricard V. Sole til magasinet New Scientist. Dette en dårlig nyhet for menneskedyret. Hvis Sole har rett, vil det kreve enda større innsats enn tidligere antatt å opprettholde mangfoldet.

– Fordømt tull

Langt unna Zoologisk Museum i Oslo og akademisk ekspertise - noen mil fra Ømodt i Buskerud - sitter bonde Bjørn Linskov og ser ut over skoglandskapet. Det samme norske landskapet som filosofen Sigurd Kvaløy Sætreng ga den visuelle karakteristikken "som en skabbet hund". Oppstykket som det er av flatehogst og monotone plantefelt der alle trærne har samme alder. Linskov er leder i Norges Bygdevernforening, med 300 medlemmer i ryggen.

– Vi må bevare Norge for etterkommerne våre. Bruke og ikke forbruke. For oss er fornuftig bruk det beste vern, forkynner Linskov. Gang etter gang. Med et godt grep om pipa. Han er opptatt av at hele landet både skal brukes og bebos.


Bjørn Linskov i Norges Bygdevernforening mener både det «ekstreme» vernet, og rødlisten over truete arter er «noe fordømt tull». (Foto: Jørgen Vidnes)

Lenger oppi dalen vil Natur og Ungdom, sammen med Naturvernforbundet, ha vernet et stort skogsområde med flere truede arter. Vår siste skogsvillmark, sier naturvernerne om Trillemarka og Rollagsfjell på 150 kvadratkilometer.

– Villmark? Vi har ikke villmark i dette landet, vi har utmark, buldrer Linskov. Han mener både det "ekstreme" vernet, som han kaller det, og rødlisten over truete arter er "noe fordømt tull".

– Skal ikke folk få ta fyringsved av skogen sin? Hva betyr da mennesket i det biologiske mangfoldet? Jeg har stilt spørsmålet til naturvernere. – Ingenting, er svaret jeg har fått. Mennesket betyr ikke noe. Det er for dumt, mener bondevernlederen. Levevilkårene for andre arter som hakkespetter og insekter er han ikke bekymret for.

– Livskvaliteten for oss mennesker må komme først. Vi velger mennesket før en truet hakkespett. Men vi skal ikke drive rovdrift på naturen. Vi forvalter naturen en kort stund, og må gi det videre til våre etterkommere i god stand, sier Linskov. Han innrømmer at store skogeiere har stått for mye rovdrift i skogene som er levested for truede arter, noe som nå presser fram behov for vern. Staten selv har også drevet rovdrift med hogsflater på opptil 5000 mål, ifølge Linskov.

– Det betyr bare at myndighetene ikke har gjort jobben sin. De skulle ha hindret rovdrift mye før. Da hadde det vært mer dyreliv i skogen, og vi hadde vært mer i pakt med naturen. Men slik dette vernet påtvinges oss i dag, så vil det komme et bygdeopprør. Miljøvernerne og myndighetene må stoppe hetsen mot distriktene, oppfordrer lederen i Norges Bygdevernforening.

Enfoldige Norge

Norges truede arter står midt i kampen mellom bruk og vern, i likhet med truede arter over resten av verden. For dem er utfallet et være eller ikke være. Sigmund Hågvar lar seg ikke overbevise av "det beste vern er fornuftig bruk"-ideologien.

– Biologene mener at minst fem prosent av den økonomisk drivbare skogen må vernes, om vi skal klare å ta vare på artsmangfoldet. Da har skogbruket fremdeles 95 prosent av skogen igjen. At det er mulig å sikre truede arter uten vern, ved å legge om skogsdriften i disse områdene, benekter Hågvar.

– Det er en påstand uten faglig grunnlag. Det er rett og slett usant å hevde at vi kan sikre artsmangfoldet uten vern. Mange arter er avhengige av urskogslignende miljøer, som forutsetter fravær av skogsdrift.

Innsatsen til norske myndigheter synes han er deprimerende. Norge har foreløpig vernet ‚n prosent av den økonomisk drivverdige skogen, noe som betyr at vi er desidert dårligst i Norden og svært mye dårligere til å ta vare på artsmangfoldet enn mange fattige land i sør. Ifølge FN rapporten "Tilstanden i verdens skoger" fra 2001 ligger Norge også helt i bunnsjiktet internasjonalt, og er i selskap med land som Liberia, Bosnia og Herzegovina, Haiti og El Salvador. Alle disse har vernet ‚n prosent av skogen. Blant verdens fattigste land har Nepal klart å verne ni prosent, Romania fire prosent, Honduras fem prosent, og Etiopia har sikret omkring 10 prosent av skogene sine for framtiden.

– Det blir mindre og mindre hyggelig å reise på internasjonale konferanser som norsk biolog. De norske myndighetene tar ikke problemet med truede arter og deres levesteder seriøst. Mens Sverige bruker 500 millioner norske kroner i året på barskogvern, bruker olje-Norge bare 30 millioner, påpeker Hågvar. Vårt naboland har vernet fire ganger mer skog og har planer om å verne mellom syv og åtte ganger mer skog enn Norge. Skoglandet Finland ligger tett etter Sverige. Det er spesielt erstatningen til skogeierne som koster penger. Sverige vil i løpet av få år øke det årlige erstatningsbeløpet til en milliard kroner.

– Norge er ikke troverdig når vi forsøker å presse tropiske land i sør til å verne mer skog, så lenge vi ikke klarer å sikre vårt eget artsmangfold. Fattige, oljeløse land gjør ofte mer for artsmangfoldet enn vi, konstaterer biologen.

I vår skal våre folkevalgte behandle Stortingsmelding 42 om biologisk mangfold. Meldingen gir lite konkret håp for våre truede arter, ifølge Hågvar.

– Virkelighetsbeskrivelsen er bra, men når det kommer til hva man skal gjøre, er meldingen elendig. Ingen friske penger er annonsert. Det viktigste nå er mer vern, og det vil koste. Meldingen foreslår riktignok å opprette en databank - et register over truete arter i landet. Det er bra. Men for at arter skal overleve, må levestedene deres sikres. Økt vern av skog er det tiltaket som haster mest.

Mangfoldige Costa Rica

Costa Rica er Norges alter ego når det gjelder biologisk mangfold. Landet med en sjettedel av Norges bruttonasjonalprodukt har vernet 25 prosent av skogen som nasjonalparker. Myndighetene har som mål å sikre artsmangfoldet på dagens nivå, og omfattende kartlegging av arter blir utført av biologer og trente amatører. Costa Rica var tidlig ute på 60-tallet med å opprette nasjonalparker, etter å ha sett resultatene av avskoging og utrydding av arter i andre land. Myndighetene fikk tidlig en forståelse for at naturen har egenverdi og at en kunne utnytte naturverdiene på andre måter enn ved å hogge skogen ned for kortsiktig økonomisk gevinst.

Forskningskoordinator Dag Nagoda ved Framtiden i våre henders forskningsinstitutt har forsket på forvaltningen av biologisk mangfold i Costa Rica. Han mener Norge har noe å lære av landet.

– I Costa Rica tør myndighetene konfrontere befolkningen med vern. De verner først og løser eventuelle konflikter etterpå. I Norge har det blitt så mye konflikter med bare ‚n prosent vern at myndighetene og politikerne er svært forsiktige, mener Nagoda. I Costa Rica får lokalbefolkningen heller ingen kompensasjon ved vern, noe skogeiere i Norge får. Lokal råderett og interesser knyttet til tømmer er også konfliktårsakene i Costa Rica, som det er i Norge.

– Myndighetene i Costa Rica bruker ofte økonomiske argumenter for vern. De evaluerer kostnadene ved ikke å verne skogen. Det er mye å ta hensyn til - som rent drikkevann, tap av turistinntekter, opptak av karbon i klimasammenheng, forteller Nagoda. Costa Rica ser også etter måter å få inntekter fra artsmangfoldet på, samtidig som den økologiske bærekraften blir ivaretatt. Å inkludere lokalbefolkningen i dette arbeidet er viktig. Myndighetene vil sikre vern gjennom ny bruk. Blant annet har de gjort avtaler med farmasøytisk industri som, mot betaling, får tilgang til å forske på mangfoldet for å finne stoffer de kan bruke i produksjonen av medisiner. Folk i lokalsamfunnet får betalt for å samle inn arter til dokumentasjon og undersøkelser.

– Men landet har også problemer. Turistpresset er stort på naturen, og myndighetene har ikke ressurser til å betale nok skogvoktere til å beskytte nasjonalparkene mot ulovlige inngrep.

Lav interesse

Sigmund Hågvar mener at myndighetene er nesten like lite interessert til å bevare norsk naturarv i dag, som de var overfor norsk kulturarv på begynnelsen av 1900-tallet. For å få reddet kulturhistorisk verdifulle bygninger fra Gudbrandsdalen, måtte det en engasjert tannlege til. Anders Sandvigs private engasjement sikret den i dag internasjonalt kjente samlingen av gamle gårdsbygninger som er satt opp på Maihaugen i Lillehammer.

– Staten så ikke verdien og kom diltende lenge etter. I dag er Maihaugen et internasjonalt klenodium - spanjoler og japanere blir stumme av begeistring over trebygningene. Statlige og kommunale myndigheter har ennå ikke fullt ut innsett verdiene i naturarven. Men det er nå vi har økonomien til å sikre naturarven for kommende generasjoner, mener professoren.

– Få spør i dag om hvor mye det kostet å få berget kulturarven på Maihaugen. Poenget er: Klarte de det eller klarte de det ikke? Det er bare konkrete resultater som betyr noe for dem vi overlater naturen til i framtiden, legger han til. Hågvar dveler ved det spesielle ansvaret vi har nå for naturarven. En redningsaksjon er nødvendig.

– En arv er i ferd med å gå tapt for framtidige generasjoner, fordi vi ikke fant den verdifull nok i tide. Det er skrekkelig! Jeg blir søvnløs av mindre, sier Hågvar og mener at de kommende generasjonene burde ha en stemme i demokratiet.

– Gir vi de framtidige generasjoner stemmerett, vil de faktisk få flertall! Det ville blitt et rungende ja til vern. Det naturlige mangfoldet er en del av Norges og planetens identitet. Uten dette mylderet av liv blir vi historieløse.

Likhet i biosfæren

Flere og flere spør seg om hva som egentlig er feilen med arten mennesket. Har vi blitt det intellektuelle, ødeleggende menneskedyret - homo sapiens sepelio? En biolog har karakterisert mennesket som en "utrydder-art" - en art som har utviklet en adferd uavhengig av alle naturgitte begrensninger og underlagt seg planeten på bekostning av annet liv.

– Noen mener vi har samme rett til å underlegge oss planeten som enhver annen art. Det er et synspunkt jeg ikke kan forsvare. Til forskjell fra andre arter har vi både etikk og økologisk innsikt, påpeker Sigmund Hågvar.

Med vårt økologiske overmot kan vi til slutt stange hodet i plantens naturgitte grenser. Det er en grense vi bør holde oss langt unna.

– Mennesket er i stand til å endre miljøet og livsbetingelsene for sin art - mer enn det naturen selv tilbyr. Ingen art har gjort dette i samme grad. Hvis vi fortsetter som nå - bruker nesten alt ferskvann, all dyrkbar jord og all skog til våre formål - klarer vi kanskje å holde liv i 10 milliarder mennesker, kanskje mer, mener Hågvar. Men det vil bli en fattig planet, der de fleste livsformer er forsvunnet.

For Hågvar koker mye ned til et spørsmål om moral. Har alt liv en egenverdi? Er vi forpliktet til å ta etiske hensyn til våre medarter på samme måte som overfor våre medmennesker? Arne Næss, filosof og dypøkologiens far, er klar i sin tale og gir oss en ny etisk leveregel:

– Likhet i biosfæren.

Ikke bare må vi innlemme våre medarter i vår moralske tenkning, men også hele økosystemer, mener Næss. Den franske sosiologen Edgar Morin setter menneskedyret på plass:

– Menneskeheten må slutte å oppføre seg som solsystemets Djengis khan, og se på seg selv som naturens co-pilot i stedet for verdens hyrde.

Sigmund Hågvar
Bjørn Linskov

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!