Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Miljøkrim: Quo Bono

− Strand Fjordhotell, god dag! Hallo? Ja. Fra Japan? Avbestille! Ja vel … Greit.
− Hvem var det?
− Fjerde avbestillingen denne uka. Fortsetter det slik, må vi permittere personalet.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
− Strand Fjordhotell, god dag! Hallo? Ja. Fra Japan? Avbestille! Ja vel … Greit.
− Hvem var det?
− Fjerde avbestillingen denne uka. Fortsetter det slik, må vi permittere personalet.

To timer senere.
− Rrrrrring!
− Strand god dag, De snakker med Stine. Aus Deutschland? Ja, hallo. Mannheim Reisen. Ja. Nein. Nettopp. Bare hyggelig. Auf wiederhören.
− Enda en?
− Pensjonister. 11 busser med fra juni til august. De kansellerer Norge.
− Hva skjer?
− Vi får høre med booking.

To dager senere, den 2. mai, stopper tollerne tre trailere fulle av fersk fisk på grensen til Frankrike. Førerne har kjørt i et strekk fra oppdrettsanlegget på Senja. Senere tikker en melding inn til Lærum Fish Farm. Deres største kunde i St. Petersburg vil bare betale 9 kroner kiloen. En eksportør i Trondheim får e−post fra Nordsee AG i Tyskland. Fra kontoret i Hamburg får de høre:
− Fjern varemerker, forpakning og tekst som viser hvor fisken stammer i fra.
− Hva skjer?
− Lag noe nøytralt, hva som helst, bare varene ikke assosieres med Norwegen.
− Hvorfor det?
− Bare gjør som vi sier!
Ved Hurtigrutas billettkontor i Tromsø får salgssjefen lettere infarkt da han oppdager at belegget er på lavmål, skipene seiler halvfulle. Å selge inn ledige plasser, selv med fete rabatter og reklame, er for sent.
Hos Kystverket registrerer de noe nytt: Utenlandske cruiseskip unnviker Geirangerfjorden og Oslo. De tøffer direkte til København, Stockholm og Helsinki. Bobilene fra Kiel uteblir, salget av reinskinn og utskårne skautroll når alle tiders bunnmål. Hoteller sender hjem personellet. Eksport av flaskevann, lammelår og ”Frische Fische aus Norwegen” går på dunken.
Turistlandet Norway opplever et omvendt klondike.

Wonderful Norway


Sola steiker gjennom de høye vinduene. UV-strålene treffer Pål Gade Greve Andersen i nakken, der han sleper den korpulente kroppen sin opp trappene til 6. etasje i PBCs glasshus i Bjørvika. Han tar en pause mellom to etasjer. Operahuset ligger som en firkantet bløtkake på den andre siden av veien, formiddagssolen glitrer i fjorden. Økokrims mann svetter under armene, han tørker issen og kjemper seg videre.
Da han 10 minutter for sent åpner døra til møterommet, stirrer de, som om de skal til å spørre: Å hva skal så du opptre med? Faen heller! Han har ikke bedt om å delta. De inviterte ham. Eller rettere sagt, sjefen beordret ham, selveste Pål Gade Greve Andersen, til å ta saken.
Han dumper ned på kontorstolen og strekker seg etter karaffelen.
− Godt, da kan vi begynne. En fyr i dress, han minner om en mormon, tar ordet. Kjenner du Per Larsen? spør han. − Nei? Greit. La meg presentere. Per Larsen er PSTs mann på katastrofeberedskap. Larsen smiler stramt, han er kledd i høyhalser og jeans, mannen gjemmer pokerfjeset sitt bak nytrimmet helskjegg. Neste er statssekretær Trond Strypet. Han jobber i Olje− og Energidepartementet. Sist, men ikke minst, Gunnhild Våler. Hun er adm. dir. i Inkubasjon Norge. Utenriks- og Næringsdepartementet kunne ikke komme på så kort varsel.
− Det var da voldsomt! Økokrim tørker svetten i nakken.
− Selv jobber jeg som gransker her i PraisBrothersConsulting. Mitt navn er Ravn Haukås. Beklager dette med heisen.
− Hva gjelder det?
− Vi står foran en katastrofe av bibelske dimensjoner. PST har forlangt at vi kobler inn Økokrim.
− Attentat? Utpressing? Og hvem er vi?
− Norge. Fedrelandet. Vis ham boka, Gunnhild.
Fru Våler, like stram i maska som i klærne, røsker ei stor bok opp av veska og slenger den i mahognien. – Her! Budskapet fra helvete.
Blekka er en av disse glansede kaffebordbøkene med skrytebilder av dype fjorder, smilende reinsdyr, snødekkede fjell, osv. Rene konfekten.
− Hva er problemet?
− Åpne!
De stirrer på ham. Hakene henger.
Pål Gade Greve titter på omslaget. Den oransje appelsinen synker i havet et sted i Lofoten. Fjellene danner en taggete sort kontrast til den lysende sola. Vakkert.
Han blar om.
Kysten. Blå himmel.
Et hvitmalt fyr. Bakenfor troner en vindmøllepark mot horisonten. Nærbildet av fuglefjær er klistret inn i det ene hjørnet. En dau havørn eller noe sånt. På motsatt side et fuglefjell. Runde? Røst? Ikke så mye som en spurv å se.
Under en tekst om trålere og tomme hav.
Han blar om.
Knut Strypet trommer med pennen i bordplata.
Gade Greve ser en fjord fotografert ifra luften. Geiranger? Nærøy? Søl fra et skip skinner blåaktig i vannflaten. Bakenfor frukttrærne siger røyken fra skipene innover. Kraftledningene strekker seg som våte skolisser over fjorden.
Neste side.
Hardangervidda. Villrein traver forbi en mobilmast. Dyrene stirrer utover tomme vann og inntørkede elveleier. Demninger og enda flere kraftledninger.
Han titter opp.
− Bla videre, befaler de.
Gade Greve skummer gjennom sidene. Et hogstfelt griner mot ham. Hjulspor skjærer gjennom mosen. Sølevann. Skogen er erstattet av industrigran, pistrete stammer på rekke og rad, som lyktestolper.
Ny side.
”I Norge kan du oppleve uberørt natur, ville dyr og høre suset av skogen. Norge er turistmålet for deg som vil lade batteriene.” På motsatt side bilde av en kraftstasjon og rørledninger langs en dalside. En ulv ligger blodig og forslått i snøen. Den rosa tungen dingler ut av munnviken. En bjørnebinne henger etter bakbena i et tre, ungene hennes sitter i hvert sitt bur.
Han blar seg fram til Lofoten. De gode gamle fiskeskøytene som har preget vår oppfatning av Nord−Norge gjennom hundrevis av år er erstattet av oljerigger, flammer mot nattehimmelen og oljetankere. Der rorbuene en gang lå, har Esso og Statoil bygget raffinerier.
− Menneskeheten har sivilisert seg selv, sier Økokrim.
Undervannsfotografier fra en laksefabrikk viser vanskapt fisk. Laksen flyter i sin egen avføring. Som en kyllingfabrikk til sjøs. Fisken snapper etter oksygen. Dyra er fulle av lus, fisken ser jævli’ ut.
Gade Greve lukker boka og skyver den fra seg med et grin. − Jasså. Er det sånn det ser ut?
− Boka er et ballespark mot Norge, hveser Strypet.
− Næringslivet langs kysten river seg i håret, folk krever erstatning, sier fru Våler.
− I Madrid nektet de den norske ambassadøren adgang til en gourmetrestaurant, forteller PST-Larsen.
− Og hva skal jeg bidra med? spør Økokrim.
− Mercedes, Champagne og Adidas. Vet du hva et varemerke er verdt? spør damen retorisk. I dagens konkurranse er varemerket alfa og omega. Folk kjøper ikke en bil, de kjøper en Mercedes.
− Lofoten ™
− Nettopp.
− I folks hoder er Norge som en uberørt blondine. Men med denne boka! Det ser ut som om noen har stukket hånda opp bak i den vakre jomfruen og vrengt henne ut. Vrangbildet viser en nedslitt hore. Som en prostituert nasjon med mer penger enn forstand. Pokker ta. Finn dem som står bak, forlanger PST-Larsen.
− Gjerne det, men først - opplys meg, hva skjedde?

Røkelaks og Gammel Løten

− Da Turist-O-rama i München åpnet dørene for en måned siden, stilte hotell og reiselivsbransjen mannsterke. Utenriksministeren serverte røkelaks og lammelår. Full pakke med kjendiskokk, Rybak og akevitt. Inkubasjon Norge betalte. For en gangs skyld hadde hotellene greid å samle seg om en felles kampanje. UD trykte opp Wonderful Norway i 10.000 eks og ekspederte den til reisebyråer, buss-selskaper og turoperatører verden rundt. Kom til oss! Halleluja.
− Sendte vi dem virkelig det der? spør Gade Greve. Han undertrykker et smil.
− Endelig har du skjønt det.
− Og nå får verden se oss som vi er, sier oljemannen Strypet.
− Hvem leser gjennom posten? spør Greve og stryker seg over dobbelthaken.
− Vi sjekket PDFer, printfiler og manus. Kontroll-leste frem og tilbake, sier Inkubasjon Norge.
− Og?
− Da pallen ankom Turist-O-rama, ga vi DHL adresselistene. Innen dagen var omme, hadde de ekspedert 7.500 bøker. Firmaet sender jorda rundt på 24 timer, sier hun
− Alle som besøkte standen fikk boka stukket i hånden, legger Haukås til.
− Flott gave må jeg si.
− Ikke snakk!
− Når oppdaget dere flausen?
− Utpå dagen. Ministeren klipper snora, kokken og teamet hans serverer røkelaksen. Gjestene skyller ned med Gammel Løten og kildevann fra Volda. Turoperatører og agenter får ei bok i handa. De takker og bukker før de strener videre. Noen stopper opp. Åpner. De smiler. Vi smiler tilbake. De ler. Hyggelig, tenker vi. De blar om. Ler enda mer. Smilene går over til bekymrede miner. Noen leverer tilbake den vakuumpakkede laksen de har fått. En annen kaster boka i søpla. Det går opp for oss at noe er galt. En japaner banner og strener ut av paviljongen. Assistenten min trekker på skuldrene, går bort i bøtta og fisker opp Wonderful Norway. Hun kikker i boka. Gisper.
Da skjønner jeg det.
Vi styrter inn på bakrommet. 2.500 bøker ligger klare. Vi skummer gjennom de øverste. Dau ulv og lakselik. Vi tar stikkprøver. Vindmøller og oljerigger så langt øyet rekker. Hjertet stopper, jeg svimer av og kommer ikke til meg selv før legen stikker luktesaltet opp i nesa mi. 7.500 eksemplarer av den prostituerte blondinen er ute. Jeg tror det er en drøm.
Gunnhild Våler flakker med blikket.
− Og nå vil vi finne de skyldige, sier Strypet.
− Dette er ingen vanlig sak, sier PST Larsen. Uniformert politi ønsker å ligge lavt. Derimot regner vi med at Økokrim er høyt på banen. Ravn Haukås, tidligere advokatfirmaet RA-HN, kjent fra Monstertorsk-skandalen, backer deg.
− Finn svina før de finner på mer ugang, snerrer Gunnhild Våler.
− Har dere noen anelse om hvem det kan være? spør Haukås.
− Svenskene! sier fru Våler. De lo så de grein da de så boka. Jeg ville begynne med dem.
− Dette er jo ren statsterrorisme.
− Hvem ellers? Hallo? Jeg spør. HVEM ELLERS!
Dama ser seg rundt. Hun har gråten i halsen. − Kan noen svare meg? Hvem ellers?
− Noen som hater oss.
− Hva? Hvem sa det?
− Utpressing, gjentar Haukås og skygger for sola som fortsatt steiker utenfor.
− OK. Svensker, utpressere, hvem fanken …. Dere har carte blanche. Saumfar åstedet. Bring de suppehuene til rette. Korsfestelsen skal vi stå for, bjeffer Larsen fra PST og reiser seg. Sammen med oljemannen Strypet forlater de rommet. Gunnhild Inkubasjon Våler sitter nedslått igjen. Haukås må taue henne ut. Han bestiller den nyreparerte heisen og lirker damen forsiktig inn mellom skyvedørene. Fra 6. etasje ser de henne vakle over plassen utenfor Sentralbanestasjonen.
Wonderful Norway. Boka ligger fortsatt på møtebordet. Norgesreklame på glanset papir. 10.000 eks. 4 farger. Stiv perm. 100 kroner pr. bok, minst. Pluss porto. Prislapp 2 millioner.
For å skyte seg i foten.

FTP-serveren i Vilnius

Haukås, Gade Greve og Lasse Myrvang, en IT-konsulent fra Økokrim, flyr til Litauen. Sjefen på trykkeriet i Vilnius tar dem imot på P-plassen. − Vi driver etter Print-on-demand, sier han. Skal du trykke en eller 10.000 av hva som helst, send fila med e-post til vår FTP-server og du får bøkene i retur. Raskere og billigere blir det ikke.
− Hva skjedde med Wonderful Norway?
− Vanlig prosedyre. Oppdragsgiveren sender oss en fil, deretter prøvetrykk, rettelser, fil tilbake til Inkubasjon Norge, nye rettelser, nytt prøvetrykk, minimale justeringer og ny fil til endelig godkjenning. Deretter tut og kjør. En lang arm slår ut i retning trykkemaskinen.
− Kan vi få titte på datasystemet?
Fyren trekker på skuldrene. − Gjerne for meg. Vi printa bare fila de sendte fra Oslo.
Pål Gade Greve sender IT-fyren sin inn mellom kabler og datarack. Haukås stikker downtown for å handle ikonmalerier, mens Gade Greve selv forhører staben. De ansatte, 7 i alt, sitter samlet på et kjøkken som tjener som møterom. De skjønner ikke problemet. Gade Greve må vise dem forskjellen på boka IN bestilte og hva trykkeriet leverte. Utryddet tareskog og hval med harpun i buken. Alle holder på å le seg i hjel, bortsett fra sjefen. Han frykter for sjappa.
− Hvem har tilgang til FTP-serveren?
Alle rekker hånda i været.
− Har uvedkommende romstert her inne?
Hoderisting.
− Var det ingen av dere som leste korrektur?
− Dårlig tid, beklager sjefen. Nordmennene måtte ha bøkene pronto. Vi tok stikkprøver, sjekket teknisk kvalitet, men kom aldri på tanken om å studere bildene en gang til.
IT-Myrvang kommer tassende ut. Han har kopiert innholdet på harddisken. Økokrim får lista over ansatte og drar med Myrvang inn til politistasjonen i Vilnius, der de kontrollerer trykkeriets økonomi og de ansattes rulleblad.
− Nå, hva tror du?
− Jeg må gå igjennom filene, sjekke avsender, tidspunkt, dato. Er vi heldige, har noen etterlatt fingeravtrykk. Og du?
Gade Greve ser ingen umiddelbare motiver hos et lite østeuropeisk firma. Hvorfor skulle de knuse Norge som turistland?
− Med mindre de handlet i oppdrag for noen. Er de utpressbare? spør IT-Myrvang.
Trioen overnatter i Vilnius, går på byen om kvelden og reiser hjem neste dag.

Hackere

Gade Greve er tilbake hos PCB. Han ser langt ut av vinduet, mens han forsøker å få blyanten til å stå rett opp og ned på skrivebordet. Haukås serverer kaffe. Taket på Operaen vrimler av folk. Noen soler seg på luftmadrasser, andre vipper med føttene i vannkanten. Ved siden av en eksotisk blomst står IT-mannen. Han har analysert trykkeriets harddisk.
− Noen må ha snappet opp filen som innholdt Wonderful Norway og endret den. Spørsmålet er når? Og hvordan?
− Hvem er disse noen? sier Haukås.
− Hadde de kryptert boka, ville dette ikke ha skjedd.
− Kryptert?
− Ja. Når bedrifter sender betalingsanvisninger til banken, må de sikre at ingen tukler med dataene. Fila krypteres, forklarer IT-mannen.
− Denne var altså åpen, fri tilgjengelig? Vil det si at noen kunne lytte på linjen, stjele fila når den for forbi, akkurat som man napper et brev fra postbudet og endre innholdet før en limer igjen konvolutten og sender den videre? sier Haukås.
− Noe i den duren, ja.
− Datahacking! Tenkte jeg det ikke.
− Men hvem kan stå bak? spør Gade Greve.
IT-mannen setter seg.
− Er ikke det opplagt? Haukås ser seg rundt. − Ikke mange med tid, kompetanse og … et motiv til et så sjofelt angrep.
− Og det er?
− Miljøbevegelsen!
Gade Greve ser opp. Han har vært inne på tanken selv. Han trekker pusten og slipper den langsomt ut mellom sammenbitte tenner. − Jasså. Miljøbevegelsen, sukker han.
− Vi må tenke motiv, sier Haukås. − Quo Bono.
− Quo hvaforno’?
− Hvem tjener på saken!
− Så du mener miljøfolka gjorde det.
− De har motivene.
− Hva med svenskene?
− Jo, men likevel. Skal du gjøre noe sånt, holder det ikke bare å være motivert, du må være fly forbanna. Sint.
− Hevnmotiv?
− Noe i den gaten, ja.
Gade Greve grunner på synspunktene til Haukås.
− Du mener altså at miljøbevegelsen er fly forbannet?
− Ja, det burde den være. De får jo ikke til noe som helst.
− Greit. Vi får lette på noen steiner.
− Ja, men hvilke?
− Kan du hjelpe oss med en oversikt? spør Gade Greve rettet mot Lasse Myrvang. Denne nikker og noterer. Han er på vei hjem for dagen. Herrene enes om å fortsette neste dag. Til da skal de få en oppstilling over potensielle urostiftere.

Pål Gade Greve Andersen vagger av sted til bussholdeplassen bak den gamle Tollboden. Han er langt på vei enig med Haukås. Miljøfolka kan stå bak maltrakteringen av turist-Norges skrytebrosjyre. Hadde han vært 18 år og en skogens mann, ville nok flathogst og hyttebygging irritert ham til bristepunktet. At Staten går inn for boring i Lofoten er greit nok for ham, han driter i miljøvern. Men han har ikke problemer med å forstå raseriet til de unge idealistene som blir møtt av snørrhoven arroganse fra små menn i dress. Egentlig et under at Norge ikke har fostret flere miljøaktivister, tenker han og stiger på 83 bussen til Kolbotn. Haukås har sannsynligvis rett, det er dem.

Likevel, han får ikke fred. Bussen kjører Mosseveien sydover. Miljøfolka? Er ikke det litt for opplagt? Eller har han forlest seg på Agatha Christie og ser innviklede mysterier på høylys dag?
Før han legger seg, zapper han rundt. Han havner på Sveriges Televisjon: ”Sanningen om Nårje.” Med et glis bringer nyhetsoppleseren saken om Wonderful Norway.

− At nordmenn ikke er opptatt av miljø, visste vi. Ute i Europa, der de ennå ikke har miljø igjen å bevara, hegner de om naturen. Nordmenn derimot, opptrer som fulle sjømenn i en havnekneipe.
De viser bildene i boka.
− Den norske Miljøministeren ønsker ikke å kommentere fotografiene.
SVT spør folk på gaten:
”Slag under beltestedet, kast de skyldige til ulvene”
”Bildene er et forsøk på å knuse sivilisasjonen, hvem vil vel tilbake til steinalderen?”
”Velstandsutviklingen fortsetter, pump olje. Vi gir ikke etter.”
Gade Greve zapper videre. CNN. TV2.

På BBC forteller de om nordmennenes janus-ansikt. Frankfurter Allgemeine sender en møkkagraver av en journalist til Lofoten. I regjeringskvartalet ser en tegn til panikk. Ikke på grunn av fotografiene, men fordi verden får vite om dem. Ikke ulikt Abu Ghraib.
Han skrur av.
POFF!
Finner han ikke løsningen, vil mobben kaste seg over første og beste syndebukk.

Psykologisk profil

Neste morgen ringer Gade Greve en studievenn fra NHH. Hun gadd ikke lenger løpe etter penger og omskolerte seg til psykolog.
− Hei Trine, det er Pål her!
− Hallo du! Står til? Kommer du for å ta bokettersyn!
− Ja, men ikke hos dere. Jeg trenger hjelp.
− Vi vet knapt forskjell på debet og kredit, hva kan jeg bidra med?
− Jeg har fått en sak i fanget. Den har flere mulige ”bad guys”, så mange at vi må fininnstille siktet.
− En psykologisk profil?
− Noe sånt, ja.
− Hva gjelder det?
Han innvier henne i Wonderful Norways sørgelige skjebne.
− Kort sagt, hvem er desperat nok til å drite i eget reir.
− Når skal vi møtes?

Etterforskerne samles på ny hos PCB. Regnet pisker mot glassfasaden, de ser knapt nok til Ekebergåsen. Gade Greve presenter dem for Trine Grønn. Psykolog Grønn. Haukås og IT-Myrvang nikker ærbødig. Sistnevnte har alt rigget opp projektoren og fyrt opp PC-en. Han presser inn knappen på fjernkontrollen, et regneark viser seg på veggen.
− Vi har et 20 talls organisasjoner med et mylder av lokallag. Et sånt kan bestå av en enkelt person eller mange hundre. De organiserte miljøfolka utgjør et sted mellom 100.000 og 150.000 mennesker. Her finner vi alt fra småungene i Blekkulf, til professorer i WWF og forfattere i Fremtiden i våre hender. Kjerringer, kommunister og klimaforkjempere i en herlig blanding.
Gade Greve klør seg bak øret.
Trine Grønn noterer på blokka.
− Greenpeace har 2.8 millioner medlemmer i 41 land, forteller IT-konsulenten. − Bellona har ikke medlemmer i det hele tatt. Mens Fremtiden i våre hender har rundt 22.000, i tillegg til en kompromissløs studentgjeng på Blindern. De teller 600. Naturvernforbundet har 18.000 medlemmer, Natur og Ungdom 7, fordelt i 80 lokallag.
− Dette er nåla i høystaken.
− Verre. Vi vet ikke hvilken høystakk vi skal lete i.
IT-Myrvang skrur av projektoren. Herrene ser mot Trine. − Noen ide?
− Se etter dem som viser sivil ulydighet, foreslår hun.
− Vel. Bellona har vært i klammeri med myndighetene før, hva het han som russerne buret inn? Eller Greenpeace. Under København havnet en av dem i kasjotten etter å ha sneket seg inn på gallamiddagen. Stuntet var planlagt, en bevisst handling, sier Haukås.
− Alle miljøorganisasjonene kommer i konflikt med myndighetene, sier Gade Greve.
− I Østerdalen løper unge jenter foran jegerne for å advare ulven. De risikerer å få en kule i ryggen. Lenkegjengene må tåle politikøller, det er særlig blant medlemmene i Natur og Ungdom vi finner de ivrigste.
− Jeg vil ikke kalle Watson og Green Warrior Kurt for ungdommer, sier Haukås. Ikke han Bellonasjefen heller.
− Alle miljøorganisasjonene er en gjeng aktivister, men de holder seg hårfint innenfor loven. Med Wonderful Norway har de trådt over en grense, klager Haukås.
− Det behøver jo ikke være WWF eller FIVH som står bak. Ikke Bellona eller Greenpeace heller.
− Hvem da?
− Enkeltpersoner. Frustrerte medlemmer som mener de ikke oppnår noe som helst med plakatene sine.
− De trenger datautstyr og kompetanse for å ødelegge boka? Mitt stalltips er en organisasjon, sier Haukås. Eller en utbrytergruppe.
− Miljøfolkene får penger av staten. Dessuten medlemsinntekter og sponsorkroner. Knuser de ei rute, stanser støtten. De kan pakke sammen. Dette vet ledelsen. De holder kustus i rekkene.
− Altså snakker vi om noen som ikke er avhengig av statlig støtte eller sponsorpenger.
− Og som tiltrekker seg rabiate aktivister.
− Med kunnskap og motiv.
− Hvem kan det være?
− Dere må tenke på en ting til, sier Trine.
De ser opp.
− Sett at vi har med en varsler å gjøre.
− Hva mener du?
Whistle blower. En som melder om dobbeltmoral.
− Hva så?
− Folk som forteller at noe er galt, pådrar seg vrede. I dette tilfellet, der Norge viser seg fra sin verste side, kommer et helt folk til å gå av hengslene. Som Ibsen sier: Tar noen livsløgnen fra oss, dør vi. Varsleren blir ikke bare uglesett, men kjeppjaget til verdens ende. For varsleren har rørt ved vårt selvbilde.
− Hva mener du?
− Nordmenn flest lider av mindreverdighetskomplekser. For å pumpe opp selvbildet, skryter vi uhemmet av fjord og fjell. Det første vi spør utenlandske gjester er: ”Hva synes du om Norge? Fint, ikke sant? Hva!” Vi fisker etter komplimenter. Stakkaren slipper ikke unna før han har lirt av seg frasene som booster selvbildet vårt.
− Det har du jammen rett i.
− Det interessante er at pen natur ikke er noe vi har gjort oss fortjent til. Naturen lå her da vi kom.
− Da blir spørsmålet: Hvem er tøff nok til å pisse i brønnen? Er det det du sier?
− Eller hvem er så naiv.
− Riktig. For tenk hvordan det gikk med han selfangstinspektøren.
− Lindberg? Hva var det han gjorde igjen?
− Han meldte ifra om nedslakting av selunger med hakapik. Lindberg, samt kone og barn, ble mobbet ut av landet og saksøkt. Selfangere og Staten gjorde hva de kunne for å stoppe kjeften hans. Et paradeeksempel på hva som skjer med dem som sier ifra.
− Hva har det med etterforskningen å gjøre?
− Enten er de skyldige ekstremt naive, de skjønner ikke at de utsetter seg for evig forbannelse.
− Eller?
− Så desperate at de blåser i konsekvensene.
− Målet helliger middelet, de tar straffen, konkluderer Gade Greve.
− Ekstremister, altså, sier Haukås.
− En ting til.
− Jeg lytter.
− Et fenomen, særlig blant gutter, er å ikke sladre. Angivere får pryl. I og for seg en god egenskap, men den kan gå for langt. ”Sladrehank skal selv ha bank” er en del av guttenes operativsystem. Følgelig sier de ikke ifra når forhold er kritikkverdige. Jenter derimot …
− Lindberg var en mann!
− Unntaket, kanskje?
En mobiltelefon summer. Haukås reiser seg. Han går bort til vinduet. Regnet har gått over til hagel. Det er i midten av mai og været danser samba. Han setter seg.
Gade Greve ser opp.
− Per Larsen. Han og Strypet forlanger et møte. De forventer handling.
− De behøver et kjøttbein til journalistene, sier Gade Greve.
Han takker Trine Grønn for hjelpen, ryddet sakene og ber Lasse Myrvang bli med. Sammen med Haukås tar de taxi til PSTs hovedkvarter i Nydalen.
− Nå gutter, kommet noen vei? spør PST-Larsen.
− Vi har krise i eksportnæringen, reiselivsbransjen står på knærne, legger Strypet til.
− Hva har dere til oss?
Gade Greve rister på hodet. − Bare noen i miljøbevegelsen.
− Det kunne bestemora mi også sagt, sier Strypet og ser på Larsen.
− En husundersøkelse eller to kan gjøre susen, foreslår Haukås.
− Nettopp, gutter! Ransakelser. Varetekt. Gjennomgang av dokumenter, sier PST-Larsen. − Hva mener Økokrim?
− Jo, ja. Men vi mangler bevis.
− Finn bevis, for søren! Det kan da ikke være så vanskelig!
− Vi trenger denne husundersøkelsen, roper Strypet.

Ja, vi elsker dette landet

IT-mannen til Gade Greve viser dem regnearket med alle miljøorganisasjonene. De høye herrer lar seg ikke skremme av medlemsmassen. − Vi får nøye oss med nøkkelmedarbeiderne, sier PST.
− Når bør vi slå til?
− I morgen har vi den 17. En dårlig dag å sitte i forhør på.
− Vi venter til over Nasjonaldagen. Onsdag morgen den 18. mai slår vi til for full musikk. I mellomtiden ordner dere med ransakelsesordrene og varetekstspapirer.
Gade Greve liker ikke opplegget, noe skurrer. IT-konsulenten hans vrir seg i kontorstolen. Strypet og Larsen smiler.
− 18. mai. Perfekt, sier Strypet.
Etter møtet, i drosjen ned til byen, ber IT-Myrvang om lov til å jobbe på 17. mai.
− På sporet av noe?
− Skal vi gå gjennom medlemslistene til Norges miljøbevegelse, kommer jobben til å ta flere måneder. Og hvem får den oppgaven?
Gade Greve ler. − Hva foreslår du?
− La meg få koden til Inkubasjon Norges datarom. Det er noe jeg må undersøke.

Dagen etter står en dresskledd Gade Greve langs fortauskanten og vinker med flagget. Ungene hans marsjerer forbi mens de synger ”Norge i rødt og hvit og blått - trallalla.” Samtidig sitter IT-Myrvang foran skjermen på INs datarom. Han sporer transaksjoner frem og tilbake mellom Oslo og Vilnius.

Fila som gikk til trykkeriet og endte i den famøse boka, kom opprinelig fra Gunnhild Vålers PC. Hun sendte den til markedssjefen, som igjen mailet den videre til grafisk avdeling for ombrekking. Wonderful Norway forlot INs dataavdeling fredag 4. april klokka 15.59. Det interessante er at den ankom FTP-serveren i Vilnius først klokka 17.02.

Lasse Myrvang rynker på nesa. Han setter over kaffe.

Samtidig står Gade Greve på stadion sammen med festkledde foreldre og hører ordføreren holde tale om Norge, alle kjempers fedreland. De synger nasjonalsangen. Hjertene banker. Uten å kunne hjelpe for det, tenker han på jobben og Trine Grønns påstand om at varsleren utsetter seg for fare.
Lofoten ™.
Brandbuilding av Norge.

På kontoret til IN oppdager IT-konsulenten noe rart. Fila som ble sendt fra Oslo er 2.45 MB mindre enn den som ankom Vilnius. Han undersøker den manipulerte bokfila en gang til. Avsender og brukernavn er som det skal være, men likevel. Han sjekker IP-adressen. Ingen av PC-ene på kontorene til Inkubasjon Norge har den adressen. Myrvang får mistanken bekreftet.
Fila på serveren i Vilnius stammer ikke fra INs maskiner. Den har en IP-adresse som ligger utenfor huset. Men hvor? Kanskje hos FIVH? Eller en privatadresse? Han starter IP-Finder. Programmet summer og går. Så har den svaret. IP-adressen tilhører en PC i et nettverk på en Internetcafe på Oslo S.
Sola skinner gjennom bjerkeløvet. Flaggene vaier. Gade Greve står med en iskrem i hånda, da mobilen ringer.
− Hei, der er Lasse her.
− Noe nytt?
− Ikke ennå.
− Hva skjer?
− Du må skaffe meg adgang til overvåkningskameraene på Sentralbanestasjonen.

Razzia

18. mai. Statsadvokaten underskriver ransakelsesordrene. Listen over suspekte teller 12 organisasjoner. Økokrim og politi rykker ut. Sirenene uler. Utenfor de gamle industrilokalene i Fredensborgveien stanser en varebil, ut stormer uniformerte vakter. De styrter opp trappene i nummer 24. Ansatte i FIVH er nettopp kommet på jobb. Datamaskiner og arkiver lempes ut og stables bak i kassebilen. Daglig leder protesterer. Gule bånd trekkes rundt bygningen.
Samtidig i Kr. Augustsgate. Det piper i gummi da politibilene omringer lokalene til WWF. Kabler nappes ut, PC-ene kobles ifra og bæres ned på gaten. Redaktøren av medlemsbladet og en frilanser, folk med kompetanse på billedmanipulasjon og redigering, får anvist plass bak i en hvit Volvo.
Operasjonen går i reprise to timer senere. Denne gangen til Bellona, Greenpeace, Klimanettverket, Bekymrede vitenskapsmenn og Natur og Ungdom. Oslo Sentrum ser ut som om NATO gjennomfører en terrorøvelse.
En og annen miljøvenn trekker et lettelsens sukk da de oppdager at det er datamaskiner de leter etter og ikke noe … hva skal vi si … mer biologisk. Før lunsj sitter lederne for en samlet norsk miljøbevegelse i varetekt med brev og besøksforbud.
Klokken 15.00 slipper PST og Økokrim pressemeldingen. De er nær gjennombruddet i Wonderful Norway saken. Nyhetshundene lukter blod. HVORDAN KUNNE DE, skriver VG og viser bilder av folk med jakka over hodet på vei inn i politibilen. Dagbladet nøyer seg med FORRÆDERE? Forhåndsdommen er avsagt, medlemstelefonene i miljøorganisasjonene går varme. DETTE GÅR FOR LANGT!
Klokken 16.00 får Lasse Myrvang beskjed om å samle et team.
− Hva gjelder det?
− Finles innholdet på samtlige datamaskiner vi beslagla under razziaen. Ordre fra høyeste hold, sier Gade Greve.
− Kan det være nødvendig, sier Myrvang.
− Hvorfor spør du?
− Neeeei. Holder på å sjekke ut noe …


Dagsnytt 18

Stemmen til Hans-Wilhelm Steinfeld høres rusten ut, som om han kommer rett fra 17. mai feiring på Torgallmenningen. Gunnhild Våler, Gade Greve og PST-Larsen sitter skolerette og stirrer inn i mikrofonene.
− Først til deg, herr Larsen. Politiet har i reneste ”Nacht und Nebel-Aktion” tauet inn landets miljøbevegelse. Kan vi slutte at saken står nær en oppklaring?
− Ja. Vi forventer endelig bevis i løpet av kvelden. Deretter tilståelser.
− Ka slags bevis?
− Jeg kan ikke gå i detalj, det skjønner du sikkert. Men det dreier seg om navn på personer som ved flere anledninger har vist voldelig atferd under demonstrasjoner.
− Som for eksempel?
− Steinkasting i Göteborg og København. Lenkegjenger. Narkotika. Trygdesvindel. I det hele tatt, vi snakker om samfunnets berme.
− Men ennå ingen beviser.
− Vi går nå igjennom datamaskinene til miljøorganisasjonene. Innen kvelden tenker jeg at vi har det vi trenger.
− Gunnhild Våler, hva har denne saken betydd for Norge.
− Altså … dette handler om mer enn en bok. Det handler om landets merkevare. Om Flagget. Det tar hundre år å bygge et varemerke, en dag å ødelegge det.
− Hva vil Inkubasjon Norge gjøre?
− Hadde landet vært et produkt, måtte vi bytte navn og logo. Vi kommer aldri til å vinne tilbake vårt image.
− Pål Gade Greve Andersen. Du er fra Økokrim og har vært sentral i etterforskningen. Hva gjør dere nå? Har dere den skyldige?
− Vi har arrestert de antatt skyldige, men har ennå litt jobb igjen.
− Folk som Hans Rasmusson og Arne Hermby virker ikke akkurat som brønnpissere. Sist jeg hadde herrene i studio, etterlot de inntrykk av bunnsolid norsk troverdighet. Vi vet at folk i Greenpeace og Naturvernforbundet gjerne kjører rundt i gummijoller og skriker mot politi. Likevel. Hvor sikre er dere?
− Sikre nok, avbryter PST Larsen.
− Skaden mot Norge er uopprettelig, snufser fru Våler.
− Vel. Det var alt vi rakk. Steinfeld takker for oppmøtet.
Gjestene forlater studio.



<mellomtittel>Dagsrevyen


Kjenningsmelodien dimmer ut. Olsen retter på slipset og kremter: − Sensasjon i dag, da politiet løslot topplederne i miljøbevegelsen. Vi har ikke lykkes å få tak i PST, men Pål Gade Greve Andersen fra Økokrim, hva skjedde.
− Å finne gjerningsmannen fortonet seg håpløst, hvem som helst med litt IT-kunnskap kunne bytte ut fila som trykkeriet brukte.
− Dere famlet i blinde?
− Inntil vi innså at vi måtte lete etter noen med motiv. Quo bono, som vi sier.
− Og hvem tjener på å sverte Norge?
− Sverte Norge? Interessant betraktning, sier Gade Greve og trekker pusten.
− Hvis det ikke er miljøbevegelsen, hvem er det da?
− Jeg tenkte feil under hele etterforskningen. Trodde at sinte miljøvernere ville blåse i fløyta og gjøre verden oppmerksom på hva vi driver med her på berget. En plausibel forklaring, men den førte meg ut i intet.
− Fordi?
− Miljøbevegelsen er tjent med at Norge er et glansbilde. Fjord og fjell, ulv og bjørn. Så lenge verden tror at vi spiller i miljøelitens 1. divisjon, hindrer det oss i å ødelegge for mye. Men hvis vi alt har drept dyrene og griset til strendene, da er det ikke lenger noe igjen å bevare. Hvem tjener på det?
− Ja, hvem tjener på det?
− Hvis vi ikke lenger trenger å ta hensyn til sårbar natur og hvis det ikke lenger er noen som bryr seg om hva Norge gjør, hva da?
− Hva da?
− Når turistene, fisken og utsikten er borte, da er det fritt fram for Kraftselskapene, Statoil og Big Money. Følger jeg Quo Bono tankegangen, er det først og fremst oljeindustrien som tjener på å trikse med Wonderful Norway.
− Saftig påstand, det der.
− Jeg sier ikke at det er Statoil og Olje- og Energidepartementet. Jeg tror bare at det er dem som tjener på å trykke og dele ut en slik bok.
− Så dere skiftet fokus.
− Dessuten tjener Big Money på å sverte miljøbevegelsen. Ved å skape inntrykk av at miljøfolkene står bak, mister de pengestøtte og medlemmer. Hvem tjener på en svak miljøbevegelse?
− Dere snudde steiner.
− Etter netter bak skjermene fant IT-avdelingen vår opphavet til den manipulerte bokfila. Den ble sendt ifra Sidewalk Internetcafe bare noen minutter etter at Inkubasjon Norge overførte originaldokumentet. Den nye fila la seg over den gamle. Vilnius visste ingen ting.
− Vet dere hvem som gjorde det?
− På Sentralbanestasjonen utenfor Sidewalk har politiet overvåkningskameraer. Vi kan vise bildene …
− Du er på radio. Hva så dere?
− På tidspunktet da fila ble sendt, hadde kaféen kun en gjest.
− Og det var?
− Aslak Strøm.
− Informasjonsrådgiver Strøm? Fra kommunikasjonsbyrået Thirst Mouse?
− Aslak Strøm var statssekretær i Arbeiderpartiet, han er Knut Strypets venn og våpendrager gjennom mange år. I sin tid som ansatt i Olje og Energidepartementet uttalte Strøm at oljeboring i Nord er det beste vi kan gjøre for å utrydde fattigdom i Den tredje verden.
− Kun en uttalelse, ingen forbrytelse.
− Når vi i tillegg vet at Inkubasjon Norge bruker Thirst Mouse og kan via den famøse datafila koble Aslak Strøm direkte til Wonderful Norway, er saken klar.
− Er det en enkeltperson som står bak, eller handlet han på oppdrag?
− Gjenstår å se.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler