I skyggen av et økologisk paradis

WWF i USA vil skape en ”Himmel for dyrelivet i Himalayas skygge” og ta Nepal videre til ”et nytt paradigme for miljøvernet”. Den internasjonale miljøorganisasjonen vil sikre de store truede pattedyrene i landet ved å ta miljøvernet i landet hinsides grensene for nasjonalparker og over i et mye større landskap. Hele økosystemer skal få bedre beskyttelse, skoger skal restaureres, det biologiske mangfoldet skal bevares, lokalbefolkningens livsgrunnlag skal opprettholdes og de store pattedyrene skal få større leveområder.

”Det høres ut som et dikt”, var den tørre kommentaren til en nepalsk biolog. For andre er det enhver naturelskers drøm. Elleve nasjonalparker i Nepals subtropiske lavland og India skal kobles sammen i et nettverk av nasjonalparker, skogkorridorer og våtmarksområder i et storstilt landskapøkologisk prosjekt. Men innenfor området på nesten 50.000 kvadratkilometer finnes også Nepals og noe av Indias mest fruktbare jordbruksland, hundrevis av landsbyer og en rekke urbefolkninger. I Nepal bor en stadig voksende befolkning på over seks millioner mennesker innenfor prosjektområdet til WWF, og halvparten av dem lever under fattigdomsgrensen.

Kritikerne frykter at bak glansbildene WWF gir av prosjektet for å friste giverorganisasjoner, myndigheter og partnere, befinner det seg  store utfordringer og interessekonflikter. Dette kan gjøre drømmen om Nepals karismatiske dyreliv til et mareritt for den fattige lokalbefolkningen.

Prøvekanin for WWF

Professor Per Wegge fra Landbrukshøyskolen på Ås er blant dem som mener prosjektet kan koste den fattige befolkningen i området dyrt og at fokuset nå må være hva som er bra for Nepal. Biologen har forsket i landet i mange år. 

– Menneskene som lever rundt nasjonalparkene i dag må leve med at neshorn, elefanter, store kattedyr og andre dyr spiser av avlingene deres, dreper husdyr og er farlige. Tendensen er at konflikten mellom mennesker og verneinteresser er økende, forteller Wegge. Bare få steder får bøndene i dag kompensasjon for tapte avlinger og drepte husdyr. Wegge mener Nepal allerede har gjort en god innsats for naturen og de truede artene, og frykter at mer bevegelsesfrihet for dyrene over større områder utenfor nasjonalparkene vil koste enda flere bønder dyrt og øke konfliktene.

– Å sette av store fruktbare landområder hvor de karismatiske pattedyrene har førsteprioritet i et land der behovet for infrastruktur og annen utvikling er stort, vil skape konflikter og store problemer i framtiden, mener Wegge. Han hevder WWF i USA bruker Nepal som prøvekanin med sitt gigantiske landskapsøkologiske prosjekt, i stedet for å prøve ut konseptet hjemme.

– En kan spørre seg hvorfor dette ikke er gjort i særlig grad i USA, Canada eller Norge, hvor vernede områder kan kobles sammen med korridorer uten at det bor millioner av mennesker der, poengterer Wegge.

I vestlige land setter som oftest næringsinteresser en stopper for miljøprosjekter som legger begrensninger på bruk av store landområder. Wegge mener internasjonale miljøvernorganisasjoner og institusjoner har for mye makt i fattige land som Nepal, både gjennom lobbyvirksomhet og store pengesummer til å støtte opp under egne initiativ. – Initiativer miljømyndighetene med få midler til rådighet har vanskelig for å takke nei til, siden de er helt avhengig av støtte utenfra for å bevare det biologiske mangfoldet i landet.

Trenger ny driv

Dr. Chandra Gurung i WWF USAs Nepal program mener det ikke finnes noen alternativer til verneinitiativet som organisajonen kaller ”Terai Arc Landscape”.

– Vi trenger en ny driv i miljøarbeidet i Nepal. Nepals lavland er et unikt globalt landskap. Vi vil sikre både det biologiske mangfoldet og skape bærekraftige samfunn for lokalbefolkningen, sier Gurung. I dag er populasjonen av neshorn større enn det nasjonalparkene gir rom for og antall neshorn vokser for raskt.

– I dagens situasjon har vi valget mellom enten å felle dyr eller å utvide leveområdene deres, konstaterer Gurung. Han presiserer at de nye områdene ikke får vern som nasjonalparker, slik at befolkningen kan bruke ressurser fra skogene som de er avhengige av inntekter fra, som for eksempel gjennom økoturisme.

– For oss er det helt avgjørende at prosjektet gir noe igjen til befolkningen, slik at det oppveier de skadene som neshorn og de store kattedyrene påfører avlinger og husdyr, poengterer Gurung. Han argumenterer også med at korridorer og landskapsfokus er viktig for å unngå innavl innenfor bestandene, spesielt tiger og neshorn, noe professor Per Wegge mener at WWF ikke nødvendingvis har faglig belegg for.

– Neshorn i Nepal har en overraskende stor genetisk variasjon. Dersom innavl viser seg å være et problem for en art, er det mulig å flytte enkelt-dyr fra et område til et annet, sier biologen. Et langt rimeligere og mindre konfliktfylt alternativ er å forvalte bestandene i nasjonalparkene på vitenskapelig baserte former, som for eksempel gjennom en mer aktiv regulering av bestandene gjennom kontrollert jakt og felling av overskuddsdyr som streifer utenfor parkgrensene.

Kan bli dødskorridorer

Krypskyting er en annen utfordring med ”Terai Arc” som bekymrer flere som jobber i nasjonalparkene. En av dem er Ram Prit Yadev, som har arbeidet i tredve år med å ta vare på naturen og mangfoldet i Nepal.

– ”Terai Arc” er et svært ambisiøst prosjekt, mener Yadev. Han støtter ideen om at Nepal trenger en ny driv i miljøarbeidet, men frykter at økt bevegelsesfrihet for neshorn og tiger over større landområder skal gjøre jobben enklere for krypskytterne og langt vanskeligere for myndighetene som har begrensede midler til rådighet i kampen mot ulovlig jakt. I dag sliter Nepal tungt med krypskyting av spesielt neshorn innenfor noen av de vernede områdene. Jakten på krypskytterne og bakmennene deres er helt avhengig av et godt utviklet nettverk av lokale informatører. Dersom området som krypskytterne opererer i blir større, kan det bli nærmest umulig å få tak dem. En fjerdedel av budsjettet til departementet for Nepals nasjonalparker går allerede til hæren, som står for vaktholdet i de vernede områdene. Å opprettholde et nettverk av informatører og i tillegg ha et tilfredstillende vakthold i hele ”Terai Arc”-området er en tilnærmet umulig oppgave. Resultatet kan bli at WWF bidrar til å skape rene dødskorridorer for artene de ønsker å verne.

Dr. Chandra Gurung hevder krypskyting vil begrense seg selv hvis det er i lokalbefolkningens interesse å ta vare på mangfoldet i skogene deres, for eksempel gjennom inntekter fra økoturisme.

Landsby i trøbbel

Hariram Chaudary er en av bøndene som vet hva det vil si å ha en nasjonalpark og WWFs ”flaggskipsarter” som nærmeste nabo. Han bor i landsbyen Thakurdwara, tett opp til Bardia nasjonalpark vest i Nepal. Problemene står i kø og det er lite kompensasjon å hente for lokalsamfunnet.

– Neshornene ødelegger avlingene våre om natten. De ville grisene er en katastrofe for poteten og rådyr gjør også mye skade. Dette er et økende problem. Vi er alle bekymret for sviktende inntekter, forteller Chaudary. Normalt tilbringer bøndene hele natten i utkikkstårn,  strategisk plassert i åkeren, i håp om å skremme bort dyrene, men på grunn av militær unntakstilstand i området som følge av maoistenes folkekrig får ikke bøndene bemanne tårnene. Resultatet er at avlingene i hele området har falt drastisk.

– Det er ikke mye vi kan gjøre med problemet. Om vi hadde fått tillatelse til å skyte rådyr som går utenfor nasjonalparken, hadde situasjonen vært bedre, men myndighetene gir svært sjelden tillatelse til å felle streifdyr som gjør skade på avlinger, forklarer Chaudary. En landsbybeboer som drepte et rådyr fikk syv års fengsel. Det er ingen direkte kompensasjon for tapte avlinger eller husdyr. Men halvparten av turistinntektene til nasjonalparken skal gå til lokalsamfunnet. Folkekrigen har imidlertid ført til at inntektene har kollapset samtidig som  antallet besøkende turister har falt til mindre enn en tiendedel av det det var for to år siden.

En lang vei fram

Dr. Chandra Gurung innrømmer at det vil ta lang tid å overbevise lokalsamfunnene om at fordelen med ”Terai Arc” vil veie opp for problemene. WWF har også hatt vanskeligheter med å ”selge” prosjektet til femten andre utviklingsorganisasjoner som arbeider i området.

– Etter at vi underskrev en avtale med myndighetene har det nå blitt lettere å selge prosjektet. Vi har ikke nok ressurser til å gjøre alt selv, sier Gurung. Han poengterer at det ikke er mulig å gjennomføre prosjektet med en folkekrig i landet. Uten fred vil det ikke være nok turister som kan gi lokalbefolkningen inntekter, og nye rapporter viser at ulovlig hogst og krypskyting har økt under krigen.

– Vi er i en oppstartsfase hvor vi fremdeles lærer. Prosjektet kan kalles et eksperiment, hvor noe prøving og feiling er nødvendig før vi finner de beste praktiske løsningene, sier WWF USAs representant i Nepal.

Ifølge Gurung kan det ta ti år før ”Terai Arc” blir den ”himmelen for dyrelivet” som WWF, utenlandske givere og miljømyndigheter vil gjøre den til.