Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Gull av gråbein

ITALIA: Abruzzo nasjonalpark har like mange ville ulver som det fins i hele Norge. Området tilsvarer halve Vestfold fylke. Men verken folk eller fe frykter ulven i Abruzzo.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
ITALIA: Abruzzo nasjonalpark har like mange ville ulver som det fins i hele Norge. Området tilsvarer halve Vestfold fylke. Men verken folk eller fe frykter ulven i Abruzzo.


Reisen til ulvelandet Abruzzo går om Roma, byen som ifølge legenden ble grunnlagt av brødrene Romulus og Remus. En ulvetispe fant guttungene forlatt i en kurv på elven Tiber, og oppfostret brødrene på beste vis. Lenger nord ligger småbyen Assisi i åssiden over Spoletodalen. I byens trange gater lever fortsatt historien om den fattige Frans og ulven fra Gubbio. Alskens våpen kunne ikke stoppe rovdyret, inntil Frans trådte fram til sin Bror Ulv. Siden levde folket og ulven i fred og forsoning. Frans ble helgen, og åtte århundrer senere ble han også utropt til miljøvernernes beskytter.

Min vei går sørover inn i fjell­kjeden Appenninene. I godt over tusen meters høyde strekker bøketrærne seg 13 meter over bakken. Bussen passerer en småby, der barna ikke rir på trehester, men treulver! Italien­ere må være godværsfolk – langs veien har de funnet plass til fareskilter: ett varsler mulighet for snø. Et annet for skyer og regn.

Ved foten av Camosciara-fjellet bader landsbyen Civtella Alfedena i sval kveldssol. Bare en flokk alpekaier bryter sensommerstillheten. Etter solnedgang går jeg ut med spisse ører, men bare ubekymrede sauebrek er å høre. Jeg avslutter min nattlige vandring før midnatt. Det skyldes tretthet – ikke overtro – selv om juli­natten byr på både fullmåne og tause ulver på alle kanter.

Den italienske ulven har samme interesse for firbeinte godbiter som sin nordiske slektning. Året rundt holder ulvene til i de mest utilgjengelige delene av nasjonalparken.

– Du får sjelden se dem. De ser deg lenge før, og stikker, forklarer min grønnkledde guide Jessica D´Andrea. Hun røper at ulvene lusker nærmere landsbyene vinterstid, tiltrukket av svak varme fra gatelyktene. Tidlige vintermorgener er det ikke sjelden ulvespor og ekskrementer å finne på piazzaen. Ryktene vil ha det til at sauene lever i fred i nasjonalparken. En sjelden harmoni mellom menneske, husdyr og rovdyr. Flere steder ser jeg hvite hunder smyge rundt hushjørnene – vokterhunder av rasen Mastino Abruzzes. Og for bare ti dager siden skal min husvert ha hørt ulvene ule like ved byen. Straks etterpå var hund­ene ute for å jage dem bort. Er så vokterhundene nøkkelen til sameksi­stensen mellom sau og ulv i Abruzzo?

– Nei. Gjeteren er nøkkelen, sier Jessica.

Ricottaosten er hvit, varm og fersk hos Aldo Quaranta denne søndags morgenen. Høyt oppe i Godi-passet ved utkanten av nasjonalparken holder han seks hundre sauer. Lufta er klar og frisk – helt ulik Romas tykke og trykkende hete. Aldo står bøyd over dampende gryter. Jeg spør om ulven ferdes her.

– Det strøk to ulver forbi i morges. Men de kom ikke nær.

Aldo skjønner ikke at ulven skal være noe problem. Hundene jager den vekk… Bare bjørnen kan komme nær, noen ganger. Sauene stirrer bak nettinggjerdet. Når osten er ferdig, skal de slippes ut. Men ikke alene. To gjetere deler flokken mellom seg, hver av dem tar med seg fire hvite hunder til å jage eventuelle rovdyr på flukt. Etter årets sju første måneder har Aldo ikke mistet noen av sauene i flokken.

– I fjor mistet jeg to lam. Det ene ble hengende etter flokken og sto i skogkanten da ulven tok det. Det andre var kvestet av en stein og ble et lett bytte for gaupa.

– Hva ville skje uten vokterhundene?

– Da ville ulven spise opp sauene, svarer Aldo, og legger spøkefullt til: og kanskje også oss!

Hundene legger merke til rosen, og blunker stolt. Før vinteren skal de føre sauene ned gjennom dalen. Gjennom fire tusen år har de ført sauene slik – mellom høyfjell og lavland.

Tilbake i dalen er jeg i hjertet av Italias eldste nasjonalpark. Her har elven Sangro sitt utspring, og i dalsidene ligger hvite murhus stuet sammen i middelalderske landsbyer. I de fleste landsbyene er parkmyndighetene synlig til stede, med kunnskapssentre for besøkende. Og museer: ett for ulv, ett for gaupe, bjørn eller rovfugl. Overalt småløper grønnkledde park­ansatte. Utenfor er den store villmarken, med skogkledde åser, klare vann og høyfjell.
Dette er rovdyrland. Selv provinsnavnet antyder det: Aquila, ørn… Foruten ulv, bjørn og gaupe, holder en mengde planteetere til i fjellene. Åtte hundre kronhjorter sørger for at ulven har noe annet å spise på enn sau. Også menneskene gjør parken til noe av et særsyn. Denne søndagen er de stimlet sammen på piazzaen i landsbyen Opi for å feire «Il Parco in Fiori» – Blomsterparken. Parkled­elsen er til stede og deler ut priser til dyktige blomsterdekoratører i hver av de 22 landsbyene. Hele sommeren igjennom er det feiringer. Folket knyttes sammen. Og alle er på en eller annen måte knyttet til turismen. Om ikke direkte, så indirekte. Gjeterne selger ricotta- og mozarellaost til forbi­passerende, og håndverkernes varer havner i turistenes lommer.

Jessica forteller at italienere langt utenfor regionen kjenner til nasjonalparken.

– Du kan kalle den en slags natur­ens sixtinske kapell. Italienerne er estetikere. Kanskje tiltales de av tanken på vitale rovdyr og hvite får i skjønn forening? Skjønt, naturverner er den jevne italiener ikke. Og skrekkbilder av ulven som uhyre og menneskeeter fins i rikt monn også i italiensk folketradisjon. Langt inn på 1960-tallet ble illustratører satt til å framkalle myter om ulv som glefser i flokk mot skrekkslagne togreisende, sliter jomfruer i filler eller ikler seg sauefell for å lure den store hvite flokk.

Men det bor en annen historie om ulven i Abruzzo. Inspirert av historien om Frans av Assisi og Bror Ulv iverksatte nasjonalparken «L´Operazione San Francesco» i 1970. Strenge vernetiltak ble kombinert med utbetaling av erstatning til bønder som mister sau til ulven. Sakte har antallet og utbredelsen av ulv økt, og nasjonalparken har nå over 40 dyr – mot bare ti i 1970. Hver tiende ulv i Italia holder til her. Ettersom turismen har tatt over for landbruket, har konfliktene mellom ulv og husdyr blitt færre. Den gamle sauespiseren er blitt til attraksjon og inntektskilde. Men er det bare økonomiske hensyn som kan for­klare at ulven er akseptert her i fjell­ene? Og er det av rasjonelle grunner at abruzzeserne døper sine sønner Lupo (Ulv), et navn som inngir mot og styrke?

I Opi bor Antonio Ursitti, pensjonert oppsynsmann. Gjeter og fisker i sin ungdom, inntil han i 1954 ble ansatt i nasjonalparken. På den tiden ble det ofte skutt ulv, også av nasjonalparkens folk.

– Vi ville ikke gjøre oss for upopulære blant folk i området. Selv drepte jeg mange ulver som ung vokter. Men alt forandret seg med den nye direktøren Franco Tassi i 1969. Siden da arbeidet jeg med å beskytte ulv og bjørn, mimrer 70-åringen.

– Jeg hadde alltid med meg to hunder. De var brødre og så godt trent at ikke engang bjørnen kom nær.
To levende øyne spiller i det vakre, skarpskårne ansiktet. Antonio peker ut over dalen.

– Ved det fjellet sto jeg første gang ansikt til ansikt med ulven. Jeg var på vei opp et pass, da to ulver plutselig dukket opp øverst oppe. De stoppet og så på meg, så gikk de. Jeg hadde ikke regnet med at de ville skade meg, og nå var jeg sikker!

Siden har han møtt ulven mange ganger.

– Bestandig var det ulven som vek unna. En gang sto jeg omringet av fem ulver – anført av en leder – men også de trakk seg unna, forteller Antonio. Hva med hat og frykt for ulven, er ikke andre folk redde? Antonio later ikke til å skjønne hva jeg tenker på. Ulv som truer mennesker?

– Folk flest er ikke redde. Du må forstå en ting: ulvene vet at det fins mennesker i landsbyene, og skygger unna oss. Derfor slipper vi å fortelle barna våre historier om den slemme ulven.

– I Norge er noen redde for at ulv og bjørn skal spise menneskebarn…

– Vi har også historier om ulver som har gått til angrep. For et par år siden kom en mann til meg og sa at tre ulver hadde angrepet ham. Jeg ba ham beskrive dyrene, og beskrivelsen fortalte meg at mannen hadde møtt tre villhunder, ikke ulver. Slik er det nok med de fleste skrekkhistorier om ulv: det er villhunder som står bak. Jeg spør om det bare er myter. Har ikke ulven noen gang drept mennesker her i fjellene?

– Aldri.

Svaret kommer kontant fra den gamle skogsmannen. Han virker snarere stolt over å leve nær ulvene. De kongelige ansiktstrekkene åpnes i et stort smil:

– Jeg er glad for at vi har store dyr – rovdyr og planteetere – så nær landsbyen. Selv et kort glimt av villdyrene gir en følelse av harmoni med stedet du lever på. Den følelsen får du aldri i en dyrehage, betror Antonio meg. Det er ingen urban natur­romantiker som snakker.

Mitt besøk i nasjonalparken drar seg mot slutten. De dype skogene flyter nok over av alt ulvene kan begjære, for ingen av dem har latt høre fra seg langs mine stier. Det blir med fem år gamle Oscar, som ble funnet forlatt i skogen og dårlig til beins som valp. Nå døser han i hagen bak nasjonalparkens hovedkvarter i byen Pescasseroli. Etter fattig evne forsøker han å vifte vekk fluene som forstyrrer siestaen. Og jeg kommer på Antonios ord: møtet med villdyret er aldri det samme i en dyrehage. Sant nok, det er ikke uten medynk jeg betrakter halte Oscar – som myser tilbake. Men, samtidig gripes jeg av en stille ærefrykt. Og – av undring: Det store, tomme utmarkslandet Norge har knapt plass for ulven. Men i det trangbodde Italia, vanstyrt av populister og bilfantaster, lever Bror Ulv ennå trygt.

Abruzzo Nasjonalpark
www.pna.it

Beliggenhet: Midt i Italia, 3 timers reise øst for Roma
Areal: 1100 km2 inkl. buffersone på 600 km2
Opprettet: 1922 – Italias eldste
Folketall: 40000 inkl. 35000 i buffersone
Oppsynsmenn: 27 ansatte + 1000 frivillige
Turister: 2 millioner årlig
Viktige rovdyr: Bjørn (100 dyr), ulv (40 dyr) og gaupe (ti dyr)


Ulven tjener turismen

– Ulven velger alltid letteste vei, sier parkdirektør Franco Tassi. Selv har han møtt mye motstand. I dag er nasjonalparken en suksess, både for dyr og mennesker.


De fleste spor i Abruzzo nasjonalpark fører til Tassi. Den svart­hårede sekstiåringen har styrt nasjonalparken med stø hånd siden 1969. Fortsatt er han mer enn lysten på å forklare sameksistensen mellom sau og rovdyr.
– Ulven er en opportunist, som alltid velger letteste vei. Den går først etter dyr som ikke gjetes. En gjeter med et sett gode hunder reduserer rovdyrskadene med nitti prosent,
forklarer ulvevennen. Jeg spør hva som førte Romagutten hit, og Tassi springer opp av direktørstolen. Han peker på et bygningskompleks så vidt skjult i furuskogen. Et hotell?
– I 1966 besøkte jeg parken, og ble slått av forandringene siden jeg først kom til parken i tenårene. Overalt var hoteller og prangende turistanlegg under oppføring.  Tassi begynte å skrive avisartikler om ødeleggelsen. Tre år senere satt han ved roret i parken.
– Det var uhyre vanskelig å stå imot utbyggerne. Men skandalen ble kjent, og vi ble den første store miljøsaken i italienske medier. Og vi hadde støtte fra folket, sier Tassi med ettertrykk.

Hard linje

Opplever han at samfunnet fortsatt setter vekst foran vern?
– Dypest sett, ja. For søritalienerne tjener naturen først og fremst som byggeplass. Om noen har et stykke jord, må det straks reises hus og heises flagg, humrer direktøren.
Han er ikke snauere enn at han tilskriver Italia en naturrikdom som overgår det meste i Europa.
– Landets lover kan nok beskytte naturen, men hånd­hevingen av lovene…Juristen Tassi rister på hodet. Han valgte en hard linje mot utbyggerne. Refrenget blant folk synes å være at uten Tassi – ingen park. Kanskje en annen park, med flere hoteller, færre dyr… Tassis strategi trekker altså millioner av turister, samtidig som nasjonalparken har Europas kanskje tetteste ulvestamme. Kanskje er dette «The Italian Way»? Spørsmålet om menneske eller dyr skal råde grunnen alene, synes ukjent. For, som guiden Jessica D´Andrea konstaterer:
– Italia er fullt av folk. Vi har ikke noe valg: mennesker og dyr må kunne leve side om side.

Beundring

– Jeg spør Tassi om noen avviser idéen om at det skal finnes ulv i naturen?
– Enkelte bærer nok på gammel frykt, men mange sør-
italienere beundrer ulven. Historiene om Romulus og Remus og Frans av Assisi bidrar til denne beundringen. Respekten for ulven er trolig borte i mange andre land, tror Tassi, som mener det skyldes uvitenhet.
Hva tenker han så om uttalelsene fra norske bønder om ulven? Det er ikke lenge siden lederen for Norges Bondelag satte fram krav om å fjerne ulven fra norsk jord. Direktør Tassi gjør store øyne over holdningen hos Norges bondehær.
– Jeg tror det bare kan forklares med de sterke psykolog­iske reaksjoner som ulven framkaller. Gaupa skaper også problemer for noen bønder, men utløser aldri det samme hatet som ulven… Mange er vant til å tenke at ulven er ond. Det er meningsløst: Ingen spør om regnet eller skogen er ond. Vi er avhengige av naturen, og må ha sameksistens med dyrene, insisterer Tassi.

Uler med ulvene

Samtidig som ulven har fått nytt fotfeste i nasjonalparken, har området skiftet næringsgrunnlag fra landbruk til turisme. Et lykketreff, siden fraflyttingsspøkelset også truer visse
distrikter i Italia. At lokalsamfunnet er nærmest totalt avhengig av turismen, kan igjen forsvare et strengt vern om dyrene. Tassi synes ikke sammenhengen er noe paradoks.
– En kombinasjon av gårdsdrift og økoturisme med salg av lokale produkter er den eneste farbare vei i slike områder. Opplevelser knyttet til ville dyr er også den raskest voksende formen for økoturisme. Tassi er like mye gründer som han er naturverner. Han vet å trekke de fastboende med i planene, slik at parken får nødvendig støtte.
– Civitella Alfedena er en av landsbyene som har fått merke forandringen: Bare 300 bor i byen, men nå tilbyr de 600 hotellsenger. Turistene strømmer til for å se de halvtamme ulvene i innhegningen ved byen. Og civitelleserne er blitt glad i ulven – barna uler til ulvene og får svar, sier Tassi med dårlig skjult stolthet.
– Finnes det ikke en grense for turismen, også for dere?
– Grensene finnes. Derfor er parken inndelt i ulike soner med ulik grad av vern. Målet er å holde de fleste besøkende i sonene tett inntil hver landsby. Og vi lykkes i å holde 90 prosent av alle besøkende på to-tre prosent av parkarealet, påpeker Tassi.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 30 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler