Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Den «ynkelige» villreinen

Mens hytte-Norge driver massiv utbygging i den norske fjellheimen, fortrenges den folkesky villreinen til stadig mindre områder med et stadig skrinnere livsgrunnlag. FN gir Norge strykkarakter for hvordan vi skjøtter vårt ansvar for å bevare villreinens leveområder.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Mens hytte-Norge driver massiv utbygging i den norske fjellheimen, fortrenges den folkesky villreinen til stadig mindre områder med et stadig skrinnere livsgrunnlag. FN gir Norge strykkarakter for hvordan vi skjøtter vårt ansvar for å bevare villreinens leveområder.

Norge er det eneste landet i Europa som huser vill fjellrein, og er pålagt et stort internasjonalt ansvar for å bevare sine levedyktige bestander. Gjennom det siste århundret har mennesket foretatt dramatiske endringer i sørnorske fjell. Et fåtall store villreinområder har blitt splittet opp til 26, som stadig har trangere kår å by. Hvorfor snakkes det så pent om villreinen, mens samfunnet samtidig viser så liten vilje til å ta vare på den? I en nylig framlagt rapport fra FN om fjellenes tilstand, får Norge stryk for hvordan vi skjøtter vårt ansvar for å bevare villreinens leveområder. Rapporten vies internasjonal oppmerksomhet, mens norske medier så langt har valgt å overse den.

Det vanskelige dyret

Villreinen er tilpasset et ekstremt miljø, og trenger store leveområder for å dekke sine ulike behov gjennom året. Ikke bare har dyra sine årlige sykluser, det har også vært vanlig at slitte beiter har fått stå i fred i mange år for så å bli tatt i bruk igjen. Denne kjensgjerningen er dessverre et tveegget sverd. Når villreinen har uteblitt fra et område gjennom flere år er det ikke så lett å vite om området er tapt eller bare hviler før ny bruk.

Mange dyrearter har lært seg å leve med menneskets tilstedeværelse, noen har sågar lært seg å profittere på den. Myter skal ha det til at villreinen også lærer seg å leve med menneskets tilstedeværelse. Våre fremste fagfolk har avlivet denne myten. Et dyr som jaktes hardt vil forbinde mennesket med børsepiper og søke å unngå kontakt. Dessuten står de minst skye dyra i størst fare for å bli jegernes bytte. Forskerne kan fortelle oss at våre tekniske inngrep og vår ferdsel gjør at dyra bruker stadig mindre av sine opprinnelige leveområder.

Fjellet blir mindre

Vannkraftutbyggingens epoke varsles avsluttet, men det store naturinngrep som kjennetegner mange av våre villreinområder er likevel et bakteppe som gjør reinen særlig sårbar for nye belastninger. De beste beitene forsvant, trekkveier ble satt under vann og ledningsnettet er også effektive sperrer for trekk. Store kraftmagasin og mange veier har både blitt barrierer for reinen og pulsårer som fører mennesket inn i stadig mer sentrale deler av reinens leveområder. Økt ferdsel i fjellet, og særlig en stor og ukontrollert framvekst av lovlig og ulovlig snøskuterbruk bidrar også til økt stress og til å gjøre fjellet mindre for reinen. Men det som antagelig er mest truende, er en meget ekspansiv hyttepolitikk som både båndlegger og oppsplitter villreinens leveområder. Dessuten øker forstyrrelsene. Mens veier kan stenges og en del tekniske inngrep kan tilbakeføres, er det svært vanskelig å tenke seg at ødeleggende hytteutbygging kan reverseres. Ei hytte eller hyttegrend blir langt for privat til at villreinhensyn vil bli vektlagt tungt nok. Det pågår en hyttedebatt om skjærgården vår, og om størrelsen på hyttene i fjellet. Etter min oppfatning utgjør dagens hyttepolitikk i fjellet en større trussel mot biologisk mangfold enn den ved sjøen. Hvorfor ser ikke miljøvernmyndighetene og miljøbevegelsen dette?

Unngår bebygde områder

Det er flere innfallsporter til å studere villreinens reaksjon på menneskelige inngrep og forstyrrelse. Tradisjonelt har en begrenset seg til å studere enkeltdyrs reaksjon på forstyrrelse, over kort tid og små områder. Slike lokale studier har sjelden avdekket at mennesket har betydelig effekt på reinen. Men regionale unnvikelsesstudier, som omfatter større areal og tidsrom, gir langt dystrere resultater. Slike landskapsøkologiske studier er ferske i norsk villreinforskning, og viser at reinen gjerne unngår å bruke områder som ligger to til ti kilometer fra menneskelige inngrep som veier, kraftlinjer og bebyggelse. Resultater fra Nordfjella villreinområde viste at åtti prosent av reinen holdt seg på de siste sytten prosent
av arealet som ikke var utbygd.

Økt lokal forvaltning

Norge har en lang tradisjon i å behandle naturressurser som om de var uendelige, enten det er sild, hval eller reinbeiter som står på dagsorden. «Allmenningens tragedie» benyttes ofte av samfunnsvitere som en modell til å beskrive hvordan de ansvarlige aktørene, med vid åpne øyne, kjører fellesressurser i avgrunnen. Når forvaltning i tillegg må skje på tvers av mange administrative grenser forsterkes denne effekten ytterligere. Da rår «de små vedtaks tyranni», der verken grunneier eller kommune klarer å se den samlede effekten av at fjellet spises opp i små porsjoner. I Setesdal–Ryfylkeheiene, hvor fem fylker, tretten kommuner og mer enn tre hundre grunneiere inngår, ser vi eksempler på dette. Samtidig er økt lokal sjølråderett i naturforvaltningen dagens politiske melodi!

Sveket av alle

Villreinforvaltning består av to hovedelementer. Skjøtsel og høsting av bestander, samt bevaring av leveområder. Norge har vært rimelig flinke til å nyttiggjøre seg landbruksmessige prinsipper i sin bestandsskjøtsel av villrein, med mål om størst mulig avkastning. Derimot har vi sviktet når det gjelder å sikre villreinens leveområder. Hvorfor? Svaret er nok sammensatt. Dels er motkreftene, utbyggingsinteressene, sterke og vanskelig å måle krefter med. Den økonomiske verdien av reinen blir ubetydelig sammenlignet med for eksempel utlegging av store hyttefelter. Men i tillegg kommer at mange av de samme grunneierne som er med og skal ta vare på villreinområdene ofte sjøl har store næringsinteresser forbundet med utbygging. Den nye statlige landbrukspolitikken legger opp til mer intensiv tilrettelegging og bruk av utmarka til hytter, reiseliv og turisme.

Den øvrige miljøforvaltning og miljøbevegelsen har stort sett overlatt til nettopp grunneierne og jegerne å forvalte, og naturlig nok har de skjøttet de interesser som det har vært mest nærliggende form dem å fokusere på. Den viktigste bakenforliggende grunnen til sviket er vel og at villreinen synes å savne appell og engasjement hos så vel befolkning som politikerne.

Mangler appell

Tidligere hadde villreinen en sterk appell og symbolverdi i befolkningen, særlig i fjellbygdene. Trolldyret som plutselig var der og så forsvant, og som stolt og høgreist overlevde de karrigste forhold. I dag framstår reinen som en sær og ynkelig kujon, som har latt seg fordrive til det skrinneste matfatet og lett lar seg jage av både folk og sau. Medfølelse kanskje, men ikke nok sympati. Den representerer helt andre verdier enn de vårt harde samfunn vet å verdsette; målretta og potent aggresjon kjennetegner dagens heltebilder. Med det utgangspunktet er det lettere å forstå hvordan ulven i dag framstår som norsk miljøbevegelses fremste «symbolart»: sterk, smart, mytisk, tilpasningsdyktig, forfulgt og konfliktfylt. Sjøl om den splitter befolkningen og sluker offentlig viltforvaltning når det gjelder ressurser og fokus slik at all annen artsforvaltning havner i slagskyggen. Truet kan den knapt kalles, for blant pattedyr har stort sett bare rødrev og mennesket større utbredelsesområde enn ulven på den nordlige halvkule, og bestandene er i vekst.

Det er i dag vanskelig å være optimist på de norske villreinstammers vegne. Men forhåpentligvis vil morgendagens samfunn igjen verdsette sjølve «urdyret». Kanskje må andre nasjoner rette blikket mot vår sviktende oppfølging av så vel nasjonale som internasjonale forpliktelser før det skjer noe? Reinkarnasjon betyr gjenfødelse for hinduene, kanskje vi må fatte lit til en oppstandelse for «arvesølvet» før det er for seint!

*Tor Punsvik er naturforvaltningskandidat fra Norges landbrukshøgskole og arbeider nå som viltforvalter ved Fylkesmannens miljøvernavdeling i Vest-Agder. Han er også medforfatter av boka «Viltet i landskapet», utgitt på Fagbokforlaget i 2002.

Kritikk fra FN

Reinen er avhengig av å kunne migrere mellom sommer- og vinterbeite, men på grunn av den voldsomme utbyggingen av vannkraft, kraftlinjer, veier og hyttefelt er de norske fjellområdene blitt oppsplittet i 26 isolerte områder, heter det i FNs miljøprogram. Nitti prosent av den siste fjellvillreinen i Europa, lever i Norge. Det gir Norge et særskilt internasjonalt ansvar. Men villreinen som finnes i Sør-Norge opplever stadig vanskeligere levevilkår etter hvert som vi bygger nye veier og hyttefelt i fjellområdene. FN etterlyser derfor en overordnet forvaltning av villreinen og foreslår en strategi gjennom opprettelse av en rekke nye nasjonalparker i villreinens leveområder: «Isolert sett er mange av disse parkene for små. De henger imidlertid nesten sammen i flere fjelloverganger. Dersom man kan kople disse sammen og beskytte fjellovergangene mot ytterligere utbygging, har man en unik mulighet for å ta vare på villreinen for mange generasjoner framover».
Kilde: FNs miljøprogram
http://www.grida.no/inf/news/news02/news92.h

 

 

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -