Artenes forsvinnelse

Det er juli, det småregner og blåser surt. Bølgene slår truende oppover mot plantenes leveområde, som bare utgjør noen kvadratmeter. Dette er Norges bestand av sibirstjerne. Snart skal de ubetydelige knoppene forvandle seg til lysende, røde småstjerner, til rørosstjerner, som slik hyller livet. Jorunn Sakrisvoll er kanskje det eneste menneske som har reddet en art fra å dø ut i Norge.

– Ideen om økonomisk vekst har fylt verden mer og mer opp med våre egne ting. Det blir mindre og mindre av det som var, sier økonomen Herman Daily.

Borneo var for få år siden et symbol på endeløs, eventyrlig og uberørt regnskog. Nå er skogen i ferd med å forsvinne. Malaysia hugger tømmer, Indonesia vil ha palmeoljeplantasjer til matolje og biodrivstoff. Overklassen i begge land samarbeider fortreffelig med utenlandske storselskaper. Vår nære og gode slektning orangutangen har 98 prosent av genene felles med oss. Nå er den i ferd med å fjernes, fjernes for alltid, og talløse arter med den. Herskerarten tar alt. Avskogingen i Amazonas går raskere, heter det i små nyhetsoppslag, den blir til tømmer, den blir til kraftfor som dyttes inn også i norske husdyr, skogen gjennomtrenges av nye veiprosjekter. Når de bestialske krigshandlingene i Kongo stilner, står tømmerselskapene klare til å kaste seg over verdens nest største regnskog, bebodde av millioner av mennesker, kanskje ennå også av den truede dvergsjimpansen. Regjeringen i Kongo er gjennomkorrupt.

Folkevett refererte nylig fra den internasjonale konferansen i Bonn om biologisk mangfold. Det gjorde knapt noen andre norske medier. Jorden er inne i en periode av masseutryddelse som vi må 65 millioner år tilbake i tid for å finne maken til. Denne gangen er det menneskeskapt, målbevisst, et resultat av hardt arbeid for å berike seg selv. Motkreftene er lavmælte. Utryddelse varer evig.

Fins det i verden noe mer imponerende enn en tiger? Hvis verden fortsetter som nå – og verden fortsetter som nå – har de trolig få år igjen utenfor dyreparkene. Og dyreparker blir ikke stående veldrevet og robust i 10 000 år.

Ennå fødes det tigerunger i naturen, småkatter som tror de har rett til å være her.

Hva er vakrere enn orkideen marisko? Den har ingen trygg framtid i norske skoger. Ennå vokser det opp orkideer av arten marisko, i den tro at det er plass også for dem. Usle små lavarter, sjeldne insekter, biller, sommerfugler – som tror det venter noe godt på dem? Det eneste sikre er at mange av dem skal vekk. Et firsifret antall arter i Norge er truet av skogsdrift. Ingen vet hva virkningen blir. Mister skogene en naturlig beskyttelse mot sykdom og insektsangrep? Vi venter og ser. Mister vi arter som kan brukes til nye medisiner? Ingen vet. Skal disse artene sikres må nemlig barskogvernet utvides til fem prosent av den produktive skogen nå, og ti prosent på litt lengre sikt. En av de ting man kan si med sikkerhet om framtiden er at regjeringen blånekter. Regjeringen betaler i stedet skogeiere for å bygge nye skogsbilveier, og gir dem penger for å hugge i utilgjengelig, særlig verneverdig skog.

Samtidig erklærer regjeringen at tapet av arter i Norge skal stanses innen 2010.
Kommunene bygger ned mer og mer av strandsonen, legger ut det de ønsker til nye hyttefelt, som krever veier, vann, strøm og mye plass. Stadig rikere nordmenn bygger hus nummer to og tre og urbaniserer fjellet med kjøpesentere, utesteder, spa-anlegg og andre livsnødvendigheter rett under tregrensen. Det er mye som vokser i verden, men knapt nok tallet på kvadratmeter med norsk natur. Økologiprofessor Sigmund Hågvar ved universitetet i Ås skriver bok om at grunnlaget for norsk artsmangfold er i ferd med å revne som følge av talløse småinngrep, som hver for seg er udramatisk.

Hva gjør regjeringen utover å erklære god vilje? Innfører et øyeblikk forbud mot alle naturskadelige utbyggingsprosjekter – inntil en streng nasjonal plan for vern av norsk natur er utarbeidet?
Nei. Den skal legge fram en naturmangfoldslov, men ettersom store næringsinteresser er inne i bilde er dette ”komplisert”, opplyser miljøstatsråden. Vi vet dessuten hvor lite jussen betyr. Norge har forpliktet seg gjennom Bernkommisjonen til å bevare alle arter som hører hjemme i norsk natur. Det betyr - noe nær ingen ting.

Nei, regjeringen gjør noe annet og lettere: Den skriver postkort til kommunene. Hver eneste får et kort med bilde av en truet art, og så spør Erik Solheim om ikke kommunen kunne være så snill og kanskje passe litt ekstra godt på akkurat denne ene arten, helt frivillig selvsagt, men please…?

Time kommune fikk vipe som sin art. Ordføreren vil sende ut ”Vipenytt” til alle bønder, slik at de vet mer om hvordan de skal beskytte vipa.
Eidskog kommune har utnevnt alle sine femteklassinger til ambassadører for sommerfuglen heroringvinge.

Sauda fikk skorpefiltlav. Ordfører Laura Seltveit forteller at først ble det fleipet med at de bare fikk en lavart, men at mange nå skjønner at de små tingene ikke må bli glemt i den store klimadebatten.
Nesodden skal passe på stor salamander, egentlig en liten ting, navnet til tross.
Ordfører Terje Røe i Elverum har fått furuslørsopp. Han sier at det kan bli aktuelt med forbud mot avskoging og veibygging - i noen områder. Ordfører Sigmund Vestad i Stor-Elvdal fikk et kort med bilde av en oter.

Utenfor ordfører Vestads kontor ligger et urimelig vakkert landskap: Brede skogslier, med en anelse av snaufjell bak horisonten. Terrenget er kupert nok til å gi variasjoner, men her og der også vidt utsyn. Den store elva i dalen, Glomma, desentraliserer seg og glir gjennom et delta med hundrevis av småøyer, ikke synlig for den som bare følger riksveien.
– Ja, vi er nok litt stolte over å ha en truet art her. Oter er vanlig flere steder langs kysten, men fins nesten ikke i innlandet. Vi har den både i Glomma, i det fredete Atna-vassdraget og i Imsa. De som er ute og fisker i Glomma ser den rett som det er. Den er også observert oppe på fjellet.

– Hvorfor er oteren truet?
– Ja, den lever nå av fisk da, og kan ta andefugler også. Så det fins fiskere og andejegere som ser med uvilje på oteren, og kanskje skyter ulovlig. Men det oteren måtte forsyne seg av betyr lite i det store bildet.

Hva synes ordføreren om postkortaksjonen?
Vestad tror den vekker oppmerksomhet. Aksjonen får omtale i lokale medier. Ikke mange ordførere – ikke mange andre heller – visste på forhånd at de kanskje har truede lavarter innenfor grensene.

– Hva vil kommunen gjøre for å verne oterbestandene?
– Vi må rett og slett oppfordre jegere og fiskere til å respektere fredningen.

– Ulven er ekstremt truet i Norge. Ingen ordfører har fått kort med bilde av et stort, truet rovdyr. Hvordan ville du reagert på en oppfordring om å ta særlig vare på ulven?
– Det hadde nok vært en vanskeligere art, ja. Jeg er selv anmeldt til politiet for uttalelser om at vi bør ta ut ulv. ”Ta ut” betyr ”drepe”.

– Bør ulven utryddes fra Norge?
– Utryddes? Nei, den var her da jeg kom og blir her vel når jeg reiser også. Ingen har gjort seg fortjent til ikke å være her. Men hvordan forvaltningen skal være og hvor dyret skal være …

– Burde det fulgt en pengetransport med postkortet? En oppfordring til geværmennesker om ikke å bryte viltloven er vel et forsiktig virkemiddel?
– Ja, mer penger til et bedre fjelloppsyn og overvåking mot faunakriminalitet kunne vi godt trenge.

Men miljøverndepartementet vet at hvis det er noe Norge har lite av, så er det penger. Økt skatt? Nei – heller økt privatforbruk – og gjenvalg.

Rørosordføreren Hans Vintervold fikk sibirstjerna. Han tar imot oss hjemme hos seg, på en praktfull fjellgård i tradisjonell rørosstil. Våningshuset vi sitter i er fra 1705.
– Det er artig at vi har en så sjelden blomst her i kommunen. Den trenger et såpass kaldt klima. Å gi ly til en truet art passer også godt inn i det bildet vi vil gi av Røros: Helsebyen på fjellet. Byen som tilbyr lokal, kortreist og økologisk mat. Mye mer av norsk matproduksjon bør bli økologisk. Det skal også være plass for de små gårdsbrukene. Det gode liv betyr et lavere tempo, mer sunnhet og trivsel – og rom for å bevare truete arter.

– Hva gjør kommunen for å bevare sibirstjerna?

– Vi må sikre leveområdene mot erosjon. Bølgebrytere er nettopp gravd ned i strandkanten. Men vi må også stille krav til hvor høy vannstanden kan få lov til å bli.

– Hvis du skulle verne en art til?

– Det måtte være røroskua. En gammel, norsk kurase som det bare er drøyt 30 igjen av. Den klarer seg bra i utmarka. I flokk skal de til og med være flinke til å avverge rovdyrangrep. De må ikke bli for få. Da mobbes de dessuten av de andre kuene. Men dere må besøke Jorunn Sakrisvoll selv, det er hun som har reddet sibirstjerna. Hun bor i et gult hus ved nordenden av Aursunden.

Vi finner etter en stund det riktige, gule huset – på en gammel plass nesten helt nede ved innsjøen. Ett av husene er svart av elde, bygd av tømmerstokker som ikke viser tegn til å råtne.
– Sibirstjerna ble oppdaget i Norge i 1897, forteller Jorunn. Kanskje har den ubegripelig nok overlevd fra før siste istid. Men etter reguleringen av Aursunden i 1921 sank bestanden fordi vannstanden steg. I 1975 var det bare fire planter igjen her nede på Sakrisvollen, kanskje vokste de ut fra samme rotstokk. Da jeg oppdaget det, var jeg redd for å komme borti dem. Jeg sprang daglig ut på odden og gravde opp rundt disse fire, så sandjorda ble luftigere. Jeg vannet og stelte. Sibirstjerna fins ellers både i Russland og Canada, men jeg syntes det var så trist hvis den skulle bli borte fra Norge, hvor den også hører hjemme.

– Etter 14 dager vokste det opp noen nye planter. Jeg stelte videre, tok frø og satte i glass, og sådde i april. Det ble bare fem planter av frøene. Men så begynte de å så seg selv, de spredte seg, og på 90-tallet var bestanden oppe i 4000 planter. Det er sjøen som er farlig, bølgene. Det er et evig arbeid. Men jeg skal holde meg ung – lenge, lenge. Kom, så går vi ned og ser.

Vi blir med ned til Sakrisodden. I det halvarktiske klimaet har hun stelt med disse plantene, snakket med dem, bygd opp kanter av beskyttende småstein. Sibirsterna klarte seg selv i årtusener i Norge. Reguleringen av Aursunden skulle ha knekt den. Mange var med og bygde ut. Ett menneske reddet denne arten. 2. oktober 1981 ble ”Sakrisvollen plantefredningsområdet”, noen få kvadratmeter norsk natur, vernet ved kongelig resolusjon.

Men hvor lenge klarer selv Jorunn Sakrisvoll å motarbeide livslovene, som påbyr organismer å eldes – inntil døden? En bølgebryter er gravd ned i strandkanten. Men vil ordfører Vintervold eller noen andre komme på daglige tilsynsturer? Hva skjer 100 og 1000 år fram i tid? Hva skjer med denne arten i Russland og Canada. Vi må gå ut fra at den ikke står oppreist i blåsten på andre planeter i universet.

– Jeg er så glad i disse blomstene. Du får en egen kontakt. De lever, jeg snakker til dem. De er som barn, sier hun mens den fuktige sommerkulden her i 700 meters høyde blåser innover tre mennesker, atskillig flere mygg, fjellbjørk, vierkratt og noen hundre sibirstjerner.

Direktoratet for naturforvaltning i Trondheim skal ha et faglig ansvar for at norsk natur ikke smuldrer bort under menneskeinvasjonen, og at norske statsborgere, som det stadig blir flere av, holder seg i skinnet og respekterer andre skapningers rett til å være her. Eiendomsrett er ikke utryddelsesrett. Men Direktoratet er under et kronisk og kraftig press fra næringsinteresser, fra politikere som ikke vil si nei, og en arme av menige senterpartister og fremskrittspartister som elsker selvbestemmelsesretten – sier de første - friheten – sier de siste - til å hugge, bygge ut, kjøre, forurense og skyte.

Direktoratet er plassert på et jorde utenfor byen, omgitt av parkeringsplasser, plen, asfaltveier og tilfeldige, ulekre næringsbygg – det samme, golde ingenmannslandskapet som i Groruddalen, det samme som velter seg ut rundt Paris, Berlin, Kiev og Kuala Lumpur. Her råder artsenfoldet.

Yngve Svarte er direktør i avdelingen for artsmangfold. Han viser seg straks som et energisk, kunnskapsrikt og velformulert menneske, bare underlagt Direktoratets direktør Janne Sollie og Erik Solheim. Kanskje er han landets viktigste menneske, etter kongen og Dorthe Skappel.

– Nærmere 2000 arter er truet i Norge – av de 18 000 artene som er vurdert. Anslag tyder på at vi har 40 000 arter totalt. De fleste vet vi knapt noe om, og heller ikke deres truethetsstatus. De store truslene globalt er arealendringer: Hogst, mer jordbruk, utbygginger. Det er spredning av fremmede arter: Katter kommer for eksempel til tropiske øyer der fuglene ikke er vant til å beskytte seg mot rovpattedyr. Mårhunden innvandrer nå til Norge – og forsyner seg kraftig av fugleegg. Den sprer også bendelorm, og kan bære rabbies. Klimaendringer utgjør dessuten i stigende grad en dramatisk trussel.
Bildet er i hovedsak det samme i Norge. Mange planter i kulturlandskapet er truet fordi driften er annerledes enn før. Dyrene spiser mye kraftfor, i stedet for gras fra enga. Seterdriften, der vegetasjon ble hugd til ved og dyrene beitet, er blitt en sjeldenhet. En studie viser at rovdyrene ikke kan få skylden. Vi har omtrent det samme antall sau på beite som på 50-tallet.

– Hvilken art er mest truet?
– Det er nok dverggåsa. Vi er nå i ferd med å lage en handlingsplan som sikrer hekkeområdene. Men vi kan gjøre lite med jakten under trekket, ikke minst i Russland. Ålen er også truet, og ettersom den vandrer fra Sargassohavet er den også et eksempel på at artsvern ofte er avhengig av internasjonale tiltak og avtaler.

– Postkortaksjonen?
– Aksjonen skaper lokal ansvarsfølelse. For eksempel er snåsningene nå stolte over at de har den vakre orkideen marisko. Rådmannen er intervjuet på radioen. Informasjon spres.

– Hva skal vi nordmenn med marisko og sibirstjerne?
– De fleste har en grunnleggende, innebygd etikk. De trenger ingen forklaring. Mangfoldet har både en opplevelsesverdi, en nytteverdi ved at økosystemene holder seg i balanse, og en egenverdi.

– Ingen ordfører har fått kort med ulv, bjørn, gaupe eller jerv?
– Nei, vi har unngått de kontroversielle artene. I Norge, mer enn i andre land, er det politisk nødvendig å ta hensyn til den tradisjonelle bruken av utmarksbeite.

I Stor-Elvdal kommune fins det ikke bare ordførere og utryddelsesmennesker. Mange i distrikts-Norge vil ha rovdyr, særlig ungdom. De er bare ikke like godt organisert som motstanderne, og kan ikke argumentere høylytt med økonomi. I Koppang bor Paul Granberg – mangeårig forkjemper for rovdyrenes rett til fortsatt å leve i norsk natur.
Vi rusler sammen inn i den skogen han elsker, og bruker mer enn østerdøler flest: Høye, gamle furutrær står med god avstand, og gjør plass for mennesker og dyr. Den vakre, tørre reinlaven knaser under føttene.

– Postkort til kommunene med søte, ukontroversielle arter? De ukontroversielle artene burde det ikke være noe problem å verne. Det er de kontroversielle artene som trenger vern og omtanke. Det er myndighetenes plikt å sikre vern av arter i Norge, men de er for tannløse. Kanskje de ikke tør?
Granberg er en rotekte østerdøl - verken Kurt Oddekalv eller Hans Willhelm Steinfeldt kunne ha vokst opp i Stor-Elvdal kommune. Han tenker seg om før han snakker. Så kommer det – ikke fort, ikke høyt, ikke mange ord, men reflektert og presist.

– Rovdyrene avfolker bygde-Norge? Den største avfolkningen skjedde lenge før de store rovdyrene kom tilbake. Småstedene på Vestlandet avfolkes i samme takt som her, selv om de ikke har store rovdyr. Hvorfor tillegges saueholdet en så voldsom vekt? En kilo sauekjøtt koster Staten fire ganger mer enn annen kjøttproduksjon. Likevel er driftsformen uetisk: 120 000 dyr dør årlig før de kommer på beite, og 130 000 dør i utmarka, de fleste av andre grunner enn rovdyr. For 150 år siden levde bygdefolk side om side med tusenvis av bjørner og ulver, uten subsidier, skadeerstatninger og hysteri. I et høyteknologisk samfunn i rask forandring kan man ikke basere bygdenes framtid på at Staten skal dekke alle underskudd, og på høy barneproduksjon i en overbefolket verden – slik enkelte bygdepolitikere synes å mene. Mye av norsk næringsliv kan i dag like gjerne ligge på Koppang som i Groruddalen, det trengs bare god planlegging. Og det trengs en intakt natur. Ingen ting blir bedre for bygdene med det drapsvelde som ligger bak dagens rovdyrpolitikk. Livskvalitet er knyttet til opplevelser. Å komme innpå ett av de store rovdyrene er en opplevelse for livet.

Alle er i utgangspunktet glad i natur og dyr. ”Jaktglede” er dyreinteresse på avveie. Jeg har også jaktet mye, men jakten må bygge på nytte. Du skal høste av naturens overskudd, heter det. Men da må jo naturmangfoldet først bevares, ellers tærer du på kapitalen. Å ville utrydde høytstående pattedyr for at det skal bli mer elg, og dermed mer penger til jegere og grunneiere – eller enklere å drive med sau – er en forbrytelse mot menneskets eget livsgrunnlag og mot naturens skjønnhet. Det gjør alle fattigere.