Tekoppens skitne hemmelighet

Millioner av te-busker i ordnede rekker brer seg ut som et vakkert, irrgrønt teppe over åsene i innlandet på Sri Lanka. Inne i mellom ligger flekker av tåkeregnskogen som en gang dominerte landskapet. Sirlig forseggjorte steinmurer holder jord og te på plass der veiene skjærer gjennom de enorme plantasjene og på høydragene ruver store koloniale herskapsvillaer som monumenter over en annen tidsalder. I skyggen av de overdimensjonerte villaene i treverk og stein plukker fargesterke arbeidslag med kvinner kilovis med te-blader.

Små, rufsete kirkegårder omringet av teplantasjer bryter med den postkortaktige idyllen som preger resten av landskapet. De forteller en annen historie. På de falleferdige korsene er navn og datoer skrevet på tamilsk. I et desperat forsøk på å bli anerkjent og respektert har mange plantasjearbeidere forlatt hinduismen og konvertert til kristendommen. De siste tjue årene har små evangeliske kirkesamfunn og sekter fra USA aggressivt kristnet de tamilske plantasjearbeiderne. Med bibelen i den ene hånden, og noe mat og litt klær i den andre, har sektene kristnet plantasjearbeiderne. Koloniherrene ryddet plass til små kirkegårder midt i plantasjene. Av te er de kommet til te skal de bli.

Tungt regn

– Plukk alle bladene! Ikke la noen være igjen! Klarer dere ikke 10 kilo før lunsj får dere ikke lønn!
Oppsynsmannen, passende kledd i kaki-shorts, lærstøvler og en Indiana Jones-lignende hatt, vet å sette fart i kvinnene som plukker te på plantasjen Dickwella i Uva-distriket på Sri Lanka. De plukker bladene til den verdenskjente svarte Ceylon-teen fra Sri Lanka til de av og til blør. Mellom 20 og 25 kilo må de levere inn for å få utbetalt dagslønnen på under åtte kroner. I dag regner det og den ekstra vekten av fukt på bladene trekkes fra totalen når dagens innsats skal veies og måles. Klarer kvinnene å plukke mer enn de skal, får de 20 øre for hver ekstra kilo med teblader.

– Mitt største ønske er at mine barnebarn ikke skal lide slik vi gjør, forteller Sivanthalingam Vairai. Hun har plukket teblader i 25 år og bodd hele sitt 40 årige liv på plantasjen. I dag er det ekstra hardt å jobbe fordi regnet gjør både bladene og bakken glatt. Blodigler og giftige slanger er en del av jobbhverdagen. Det er også smerten som har satt seg i ryggen og beina etter alle årene blant tebuskene.

Tøft for kvinnene

– Vi prøver å gi barnebarna våre en så god utdannelse som mulig, slik at de kan reise bort og få arbeid et annet sted. Her er ikke lønnen nok til å  klare seg på, sier Sivanthalingam og ser bekymret bort på oppsynsmannen som ikke er langt unna. Hvor barnebarna drar, er ikke så viktig. Bare de ikke blir på plantasjen.
– Vi har kjempet for å få se barna våre vokse opp, sier hun. Maten plantasjearbeiderne spiser er langt fra næringsrik. Flatt brød laget på hvitt mel, ris og litt stekte grønnsaker er dagens faste kost.
– Arbeidet er tøft for oss kvinner. Vi må arbeide på plantasjen hele dagen og i tillegg gjøre alt i hjemmet. Mennene og guttene ønsker å være frie, forteller Sivanthalingam. Det finnes ikke noe alternativ til å arbeide på plantasjen, og slik har det vært de siste tre generasjonene.

Kort tid etter at Folkevett hadde intervjuet Sivanthalingam kom øverste ansvarlig for plantasjen og satte en stopper for både flere intervjuer og fotografering.

– Hva gjør dere her? Har dere tillatelse? Her kan dere ikke være!

Mr. S. Vsivalingam var svært lite begeistret for Folkevetts interesse for plantasjen og arbeiderne deres. Folkevett forsøkte også å få delta på den ukentlige auksjoneringen av te hvor de store internasjonale selskapene som Twinings og Lipton kjøper råvarene til produktene som ender hos oss forbrukere i Vesten. Ceylon Tea Board, som er en sammenslutning av de private teselskapene, satte en effektiv stopper for auksjonsbesøket ved å presentere en høy avgift for fotografering og vente i det lengste med å svare på henvendelser. Den praksisen hadde ingen av våre lokale kolleger på Sri Lanka hørt om før.  ”Vi ville forstyrre auksjonen”, mente selskapene.

Kolonitidens arv

Sivanthalingam Vairai og storparten av plantasjearbeiderne på Sri Lanka er alle tamiler fra India. I 150 år har de plukket te på øya. De engelske koloniherrene startet med teplantasjer på øya i 1867, etter at kaffeavlingene sviktet. Kolonimakten hadde vederlagsfritt lagt beslag på enorme landområder. Engelskmennene klarte ikke å få lokalbefolkningen til å arbeide på plantasjene, men fant arbeidere i Nadu, helt sør i India. Tamilene i området hadde fått avlingene sine ødelagt av vedvarende tørke og mange tusen døde av sult fram mot 1850. Lavkaste hinduer og arbeidsledige hadde det verst. Det engelske kolonistyret utnyttet situasjonen effektivt og lovet en himmelsk framtid som plantasjearbeidere på Sri Lanka. Tusener av mannlige arbeidere kom først, for å rydde store områder med jungel og for å lage veier. Så snart plantasjene var etablert kom også kvinner for å arbeide, først med kaffe og deretter te.

Reisen til Sri Lanka var alt annet enn himmelsk. Flere tusen tamiler døde på reisen av malaria, slangebitt og sult. Mellom 1871 og 1881 reiste omkring 24.000 tamiler til øya årlig. Å reise tilbake var nesten umulig, fordi mange hadde satt seg i gjeld for å betale båtreisen fra India. Å betale seg fri fra gjelden og skaffe midler til reisen tilbake var svært vanskelig med den lave lønnen de fikk. Engelskmennene hadde sikret seg den stabile arbeidskraften de trengte og tamilene var blitt plantasjeslaver under hard engelsk kolonial disiplin i et fremmed land uten rettigheter. I dag bor tamilene fremdeles stuet sammen på rom i såkalte linjehus på plantasjene, isolert fra resten av det sri lankiske samfunnet. Den største forskjellen er at i dag er det 23 private te-selskaper som har tatt over driften av plantasjene. For arbeiderne er ikke livet blitt nevneverdig enklere.

Koloniherrer bedre enn selskaper

De eldste husker fremdeles hvordan det var å arbeide under engelskmennene. Arumu Rama Sundaram er en av dem. Han var ti år gammel da han begynte å jobbe.
– Vi hadde det bedre når vi arbeidet for engelskmennene enn vi har det i dag. Selv om lønnen var liten klarte vi oss bedre før fordi alt var billigere å kjøpe, forteller han. Til tross for hard disiplin tok engelskmennene bedre vare på både plantasjen og arbeiderne enn det de private selskapene gjør i dag, ifølge 70-åringen. Koloniherrene vedlikeholdt plantasjene bedre, slik at arbeidet for plukkerne ble enklere. Kvinner som måtte ta en pause i arbeidet for å amme barnet sitt ble tatt hånd om av de engelske kvinnene på plantasjen. Hun fikk da et glass melk og kjeks, og de sørget for at brystet hennes ble vasket.

– I dag er det ikke slik. Selskapene er bare ute etter å tjene mest mulig penger, konstaterer Sinnasamy. Plantasjearbeiderne har likevel fått mer frihet nå enn de hadde tidligere. I dag kan de dra ut fra plantasjeområdet og få besøk utenfra uten skriftlig godkjennelse fra ledelsen. Men nå som tidligere må de tamilske plantasjearbeiderne se langt etter rettighetene andre arbeidstakere har på Sri Lanka. Fremdeles er tusener av tamilene statsløse, utdanningsmulighetene er svært begrenset for barna og det samme er jobbmulighetene.

Ifølge historikeren Sithamperam Nadesan har volden mot plantasjearbeiderne vært viktig for å opprettholde og vedlikeholde plantasjeøkonomien i landet. Det systemet den engelske kolonimakten innførte ble videreført av myndighetene på Sri Lanka.
– Arbeiderne ble ofre for svindel, utnyttelse, overgrep og urettferdighet, konstaterer historikeren i en bok om plantasjetamilenes situasjon opp til våre dager.

Livet på kanten

Å få endene til å møtes i hverdagen er den største utfordringen for plantasjearbeiderne.
– Prisene på matvarene stiger langt raskere enn lønnen. Det er et slit å klare seg, forteller Sinnathambi Sinnasamy. I nærmeste utsalg på Dickwella-plantasjen kostet et kilo ris 25 rupies i 1996. Den samme risen koster 35 rupies i dag. Hele Sri Lanka har hatt mange år med høy prisstigning. At det er lite arbeid i perioder av året skaper også store problemer for arbeiderne.

– I de tørreste periodene på sommeren får vi bare arbeid to dager i uken. Det gir ikke nok til å leve av. Vi må leve på kreditt og pantsette det vi har av smykker, forteller Sinnasamy. Opptil tre måneder hvert år må de klare seg nesten uten inntekt. De fleste plantasjearbeiderne er avhengige av å kjøpe alt de trenger, siden de ikke har noe jord de kan dyrke grønnsaker og annet på. Selv teen de selv plukker må plantasjearbeiderne betale for. De får kjøpe teen som er av så dårlig kvalitet at ingen andre vil kjøpe den.

– Teen vi får blir kalt ”arbeiderens støv”. Det får oss ikke til å føle oss spesielt verdsatt, poengterer Sinnasamy. Han mener Sri Lanka og plantasje-eierne har gitt lite tilbake til arbeiderne for de generasjonene de har holdt landets viktige te-produksjon gående.

– Er det snakk om økt lønn eller andre goder, påstår selskapene at de taper penger på te-plantasjen og truer med nedleggelse, forteller Sinnasamy. Det tror han ikke noe på, og i likhet med de fleste arbeiderne på plantasjen er han overbevist om at noen tjener gode penger på teen de plukker og som blir solgt dyrt verden over. Det er bare ikke dem.

En vei ut av fattigdommen

– De aller fleste te-drikkerne i verden vet ikke til hvordan arbeiderne lider på Sri Lanka, mener Prabath Kumara. Han er koordinator for en søsterorganisasjon til Framtiden i våre hender som har arbeidet i ti år med å finne måter å bedre livsvilkårene til plantasjearbeiderne. Prosjektene til Future in Our Hands Development Fund drives hovedsakelig med støtte fra det norske Utviklingsfondet. I lokalene til organisasjonen i Badulla henger det et fotografi av Erik Damman som taler ved stiftelsesmøtet til Framtiden i våre hender i Nadderudhallen utenfor Oslo for 30 år siden.
– De siste femti årene har ikke mye forandret seg for plantasjearbeiderne, men vi prøver å hjelpe dem til å realisere sine egne løsninger som er tilpasset situasjonen deres, forteller Kumara. Prosjektene til organisasjonene møter liten velvilje blant selskapene som driver plantasjene. De ønsker ikke at arbeiderne skal organisere seg og få det for godt. Selskapene frykter rett og slett at de vil miste arbeiderne sine om det skjer.

Skal plantasjefamiliene delta på selvhjelp-prosjektene til Future in Our Hands er første krav at alkoholforbruket må begrenses drastisk. Konsumet av den lokalt produserte spriten Kasippu er et enormt problem for mange familier med hensyn til familieøkonomien og helsen til mennene. Både metanol og myggspiraler brukes i produksjonen av den hjemmebrente spriten. Sammen med høyt alkoholforbruk følger også et betydelig problem med vold mot kvinnene.

– Plantasjearbeiderne har liten mulighet til å legge seg opp penger til å investere i grønnsaksdyrking eller en liten butikk. Dette hjelper vi dem med. De som er del av spareprogrammet har også anledning til å ta små lån av en felleskasse for å få startkapital til initiativer som kan skaffe dem en ekstra-inntekt, forklarer Kumara. Organisasjonen arrangerer også en rekke kurs hvor interesserte kan lære alt fra å sy til å starte opp med begrenset glassproduksjon. Ekstraundervisning for ungdom som skal opp til eksamen er også et tiltak som kan gi dem en mer lovende framtid. De offentlige skolene for plantasjebarna har både for få lærere og svært lite ressurser. Skoler for innfødte singalesere og muslimene i landet blir prioritert med ekstra lærere og ekstrautstyr som for eksempel datamaskiner. Å bare få se en datamaskin kan tamilske plantasjebarn vente lenge på.

Giftig hverdag

På toppen av de andre problemer arbeiderne sliter med, kommer bruken av verdens giftigste plantevernkjemikalier. Folkevett traff et arbeidslag som sprøytet kjemikalier på Dickwella plantasjen. De klaget over at de ikke fikk utlevert verken hansker, munnbind eller annet beskyttelsesutstyr.

– Vi har bedt om å få beskyttelsesutstyr, men vi venter fremdeles. Slik er det på de fleste plantasjene her i Uva-området, forteller en arbeider. Flere av dem viser fram skader på hud og forteller om smerter i lungene. De lister opp flere av kjemikaliene de bruker. Blant annet nevner de ugressmiddelet Gramoxone, som også er kjent som Paraquat. Stoffet er totalforbudt i Finland og i Sverige, og bruken er frivillig avviklet i Norge. De aller fleste land i vesten har svært strenge krav til bruken av stoffet. På Sri Lanka og i flere andre fattige land i Sør er det fritt fram å bruke stoffet som man vil. Forgiftning som følge av ugresskjemikalier var femte største dødsårsak på Sri Lanka i 1994. Hundrevis av bønder i fattige land har brukt Paraquat til å begå selvmord, ifølge flere rapporter.

Siden arbeiderne bor på selve plantasjene og bruker vann fra små bekker, er de svært utsatte for kjemikalier som ender opp i drikkevannet.
– Helsesikkerheten for plantasjearbeiderne er svært lav. Kjemikaliene har ført til økning av magekreft og flere andre helseproblemer. Tallet på dødfødsler og fosterskader er også økende, forteller Prabath Kumara i Future in Our Hands. Den omfattende bruken av kjemikalier på teplantasjene har ført til så alvorlige problemer med erosjon og utarming av jorda at miljøorganisasjonene på Sri Lanka frykter at store landområder må legges brakk. I dag blir avlingene mindre og mindre i forhold til arealet, og jorda mer og mer utpint.

En økologisk tetastrofe

Sri Lanka er kjent for et stort mangfold av arter og naturtyper som bare er å finne nettopp der. De enorme monokulturene med te er en stor belasting for miljøet.

– Å opprette plantasjer i det omfanget vi i dag har på Sri Lanka var et stort feilgrep fra starten av. Nå må vi bare gjøre det beste vi kan ut av det, sier Kumara, som konstaterer at plantasjene er langt fra bærekraftige.

– Løsningen nå er å satse på økologisk dyrkning, slik kan vi spare både miljøet og helsen til arbeiderne, mener Prabath Kumara.
Kariyawasam Thilak fra miljøorganisasjonen Green Movement på Sri Lanka mener de private selskapene har tatt langt dårligere vare på miljøet enn de engelske koloniherrene.
– Engelskmennene forstod det var bra å beholde små områder med skog på plantasjene. I dag hogger de private selskapene ned restene av jungelen for å tjene mest mulig penger raskt. Disse skogene er nødvendige for å bevare den naturlige vanntilførselen og ikke minst viktig for artsmangfoldet, forklarer Thilak. Kortsiktig profitt mener han også ligger bak utarmingen av jorda i plantasjeområdene.

– Å opprettholde jordkvaliteten og hindre erosjon koster penger. I kolonitiden hadde de mer kunnskap om hvordan bevare miljøet enn det de private selskapene viser i dag, poengterer Thilak.
Som følge av teplantasjene på Sri Lanka er også en rekke arter truet med utryddelse på grunn av at skogene er hogget ned og omfattende bruk av kjemikalier. Til og med den truede asiatiske elefanten har fått lide for teen.

– I nasjonalparken Hortton Plains var det tidligere elefanter, i dag finner vi ingen fordi området er omringet av teplantasjer. Elefantene er avhengige av å vandre mellom de store skogområdene, men det finnes ikke noen korridorer igjen for dem. Teen står i veien, forteller Kariyawasam Thilak.

En te-himmel

Plantasjen Thotulagalla er ikke som andre på Sri Lanka. Med hjelp fra Future in Our Hands er driften nå økologisk, uten bruk av sprøytemidler. I tillegg har teen fra Thotulagalla det som finnes av merker på en rettferdig handel. Prisen på teen er også mer stabil enn for te ellers, siden plantasjen har faste leveringsavtaler. Arbeiderne får ikke mer lønn enn andre steder, men de ekstra pengene som kommer gjennom økt pris fra forbrukerne i Vesten går inn på et fond som en valgt gruppe av arbeiderne forvalter. Pengene kan brukes til alt fra å gi lån til å arrangere et bryllup eller kjøpe noe jord arbeiderne kan dyrke grønnsaker på. På lang sikt bidrar det til å heve levestandarden til tamilene på Thotulagalla. Kvinnegruppen på plantasjen ønsker å få satt opp et rom hvor barna og ungdommene kan få lære å bruke datamaskiner. For bli forberedt på et liv utenfor plantasjen.
Ifølge Green Movement er det mer som må til for å reformere teplantasje-industrien på Sri Lanka til det bedre.

– Sri Lanka trenger en jordreform. De private te-selskapene bør konverteres til folkets selskaper. Tamilene bør ta hånd om dem. De har kunnskapen og viljen til å bruke jorda fornuftig, mener Kariyawasam Thilak.
– Arbeiderne må få mer av jorda som nå er leaset bort til private selskaper, utdyper han. Future in Our Hands mener forholdet mellom forbrukere og arbeidere er viktig.
– Forbrukere og arbeidere må komme sammen og finne alternativer, og sikre at arbeiderne har verdige levekår og at pengene ikke bare går til mellommennene, mener Prabath Kumara.