Tareslavene

Utbruddet av kugalskap på midten av 80-tallet ble et vendepunkt for bransjen. Etterspørselen etter alternativer til animalske tilsetningsstoffer som gelatin, økte. Flere produsenter av matvarer, kosmetikk og medisiner begynte å tilby varer med vegetabilske tilsetningsstoffer. Tyknings- og bindemiddelindustrien fikk dermed økt behov for blant annet tare som råstoff.

Varer med tarebaserte bindemidler finnes overalt i vår hverdag. Tare inngår i tannavstøpninger og i tekstilindustriens oppstiving av klær og tøy, i produkter som tannkrem, sjokolademelk, puddinger, vaniljekrem, lettprodukter generelt, gummisukkertøy, medisinkapsler, hudkremer, sjampo, kosmetikk og kattemat. Listen kunne gjøres mye lenger.

Selv om tilsetningsstoffene i hvert enkelt produkt er liten, skal det likevel betraktelige mengder til for å møte etterspørselen. De internasjonale gigantene som produserer tarebaserte tykningsmidler er dermed en viktig del av et nisjemarked som angår alle forbrukere.

Fatuma

– Innhøstingen er hardest. Det er tungt å få taren inn til tørkestedene på land, forteller Fatuma. Vi befinner oss noen hundre meter fra land, ute på en langstrakt grunne. Fjæra er på sitt laveste, vannet har trukket seg tilbake, og kvinner arbeider så langt øyet kan se. Vi er på østkysten av Zanzibar i den lille landsbyen Jambiani. Her ble kommersiell taredyrkning introdusert som et prøveprosjekt på slutten av 80-tallet, og her dyrker så å si alle familiene i dag tare. Landbyens lærer er med som tolk.

Fatuma er en vennlig, eldre kvinne. Hun vasser med vann opp til knærne og redder løsrevne kvaster med tare. De sterke bølgene har revet løs tare fra farmen hennes, og hun samler inn det som reddes kan. Samtidig snakker hun ivrig på swahili og illustrerer ordene med kroppsspråk for å være sikker på at vi forstår.

Som tusenvis av andre taredyrkere har Fatuma bruksrett til flere felter ute på grunna. Rekker med kjepper er stukket ned i sanden på havbunnen og hyssing er trukket mellom dem parvis. På trådene er det bundet små tarestiklinger. Farmene står dekket av vann mesteparten av tiden, og taren kan i løpet av en måned vokse seg nesten dobbelt så stor.

Eksportartikkel

Tørket tare er blitt en viktig eksportartikkel for Zanzibar. Årsproduksjonen ligger på mellom åtte og ni tusen tonn. Tareeksport er blitt en av øyas viktigste kilder til utenlandsk valuta, rett etter turisme og eksport av kryddernellik.

Da Fiskeridirektoratet på Zanzibar i 2006 gjennomførte en opptelling av taredyrkerne på øya, kom de til 18.641. De aller fleste – 82 prosent – er kvinner.

– Det er hardt arbeid og vi får altfor lite igjen for stevet, sier Fatuma. Hun fyller sekk etter sekk med våt tare, og forbereder seg på å bære hver av de tunge sekkene på hodet inn til stranden og videre opp til tørkestedet bak huset.

Om ikke sekkene bæres på hodet, så trekkes et knippe på fire-fem sekker inn mot land når havet flør. Bare de heldige som har mannlige slektninger med ledige båter, får hjelp til å ro taresekkene inn til stranden. Dyrkingsmetoden er ikke mekanisert. Utsetting av stiklinger, stell av tarefarmene i vannet, innhøsting, transport til land og tørking foregår manuelt. Det dreier seg om et svært tungt og tidkrevende arbeid.

Taren må tørkes i to til tre dager før de selges videre til de lokale oppkjøperne – som igjen selger den videre til internasjonal prosessindustri som utvinner selve stivelsesstoffet. I løpet av den korte tørketiden mister taren 90 prosent av vekten.

For å kunne selge en sekk med 20 kilo tørket tare, må dyrkerne produsere 200 kilo fersk tare. Kiloprisen som betales taredyrkerne direkte – den såkalte «beach price» – har de siste tre årene stått stille på 160 tanzanianske shilling, eller 75 øre. 20 kilo tørket tare gir dermed 15 kroner, og som vi skal se, er dette – uten å ta for hardt i – slikk og ingenting.

Verdensmarked

Det finnes et verdensmarked med et konstant behov for tilsetningsstoffer som utvinnes fra tropisk tare. Taren kan høstes så å si hele året, og produksjonen kan dermed gi et stabilt inntektsgrunnlag. Mye skulle dermed tilsi at taredyrkning ville være en god forretning for befolkningen i fattige kyststrøk. Men slik har det ikke gått på Zanzibar.

Den kommersielle taredyrkingen på øya kom i stand gjennom et samarbeidsprosjekt mellom myndighetene i Tanzania, og to internasjonale produsenter av tilsetningsstoffer, FMC Biopolymer og CP Kelko. Det ble satt i gang prøveprosjekter i 1989 som ble avløst av kommersiell produksjon fem år senere.

Taredyrkerne arbeider tilsynelatende som selvstendige bønder. De selger videre til lokale oppkjøpere som igjen selger taren til en håndfull selskaper. Forholdet mellom oppkjøperne og selskapene som har behov for råvaren, er nært. Taredyrkerne på sin side er i praksis avhengig av oppkjøperne for å få tilgang til tau, hyssing og egnede kjepper. De tjener ikke nok til å kunne kjøpe det selv.

Gjennom utdelingen av dette enkle produksjonsutstyret kan oppkjøperne i praksis bestemme hvor mye taredyrkerne får produsere.

«Mwani» fra himmelen

De første årene kom uansett tareproduksjonen som manna fra himmelen:

– Da taredyrking ble introdusert på Zanzibar, ble det en kjærkommen aktivitet for lokalbefolkningen. Det førte til at spesielt kvinnene fikk en viktig uavhengig inntektskilde, og dette kom hele familien og spesielt barna til gode, forteller Narriman Jiddawi, seniorforsker ved Institutt for marine studier (IMS) i Zanzibar by til Norwatch.

Det fulgte en velstandsøkning med taredyrkningen. Kvinnene ble mer selvstendige, og barnas helse tok seg merkbart opp. Flere fikk bedre råd. Det dukket opp enkle murhus eller hus med støpt gulv som gir bedre beskyttelse i regntiden.

– Taren som lokalt heter «mwani» ble forbundet med penger og uttrykket «Mwani is money» spredte seg, forteller Jiddawi.

Krakket

Men tidlig på 2000-tallet skjedde det noe. Kiloprisen sank dramatisk. Taredyrkerne fikk så å si over natten mye mindre igjen for innsatsen.

– Det ble overproduksjon på verdensmarkedet. Industrien kjøpte råvaren overalt i verden hvor man kunne få en bra avtale. Verdensproduksjonen var ute av kontroll. De lokale oppkjøperne satt på store lagre, uten at det var kjøpere. De underbød hverandre, og det tok bunnen ut av markedet, sier Gunnar Birkeland, råstoffsjefen i det amerikanske selskapet FMC Biopolymer, til Norwatch.

En stor del av Zanzibars tareproduksjon ender opp hos FMC Corp som er en stor aktør også i Norge etter oppkjøpet av Hydrobedriften Pronova Biopolymer i 1999 (se faktaboks s. 20). FMCs råstoffsjef tar selvkritikk på at selskapet ikke tidligere satset på langsiktige avtaler.

Krakket endret i hvert fall situasjonen for taredyrkerne. En tredjedel av taredyrkerne på Zanzibar falt fra, men litt under 20.000 mennesker fortsatte og håpet på bedre tider. Kiloprisen bedret seg etter hvert noe, men økningen har aldri tatt igjen inflasjonen. Og de positive ringvirkningene fra taredyrkingen stagnerte.

Mat og såpe

Hva kjøper du for det du tjener, spør vi Fatuma. Svaret kommer raskt:
– Mat og såpe.
Fatuma bor i et enkelt ettetasjes murhus på en bakketopp 20-30 meter over stranden. 15 mennesker bor under samme tak. Det er Fatumas bror og hans to koner som har henholdsvis to og tre barn, Fatuma selv, hennes mann, pluss fem barn som hun tar seg av fordi foreldrene ikke selv klarer det. Hun selv vil ikke si så mye om hvorfor hun har påtatt seg dette ansvaret, men vår tolk Rachma griper inn og sier:

– Fatuma har et stort hjerte.

Jambiani er en smal og lang stripe med husklynger. Landbyen ligger mellom stranden og en støvete landevei. Byen lukter av salt tang som ligger til tørk overalt - bak husene, i små avstikkere og langs veikanten. Mange hus er bygget av tørket leire og bambus. På den hvite sandstranden har det de siste årene også dukket opp noen pensjonater og hoteller.

Som alle andre forsøker Fatuma å spe på inntekten på ulikt vis. Noen har en liten jordlapp og får solgt poteter eller frukt på markedet. Noen fletter kurver eller sanker skjell som kan selges til turistene, andre får strøjobber i turistnæringen. Mennene er ofte borte lange perioder om gangen og kvinnene må stort sett være familieoverhodet og klare seg selv.

Deltid og kvinnearbeid

Taredyrking er som mye annen jordsbruksaktivitet et deltidsarbeid. Likevel krever arbeidet nesten et halvt månedsverk, og er hovedinntektskilden til taredyrkerne.

Til tross for en rekke tiltak fra myndighetenes side, var alle Norwatch snakket med – fra taredyrkerne selv til oppkjøpere, Fiskerdirektoratet og forskere – enige om at kiloprisen som betales til taredyrkerne er forsvinnende lav. De mente alle at taredyrkerne arbeidet svært hardt og fikk lite tilbake for sin innsats.
Fiskeridirektoratet på Zanzibar har selv gjennomført en beregning.

– Vi har regnet ut hvor mye taredyrkerne tjener. De arbeider i gjennomsnitt seks timer, 14 dager i måneden, og tjener 6.500 shilling i måneden [cirka 30 kroner, red. anm.]. Det er altfor lite, fortalte sjefen for Fiskeridirektoratet, Mussa Aboud Jumbe, til Norwatch.

Fiskeridirektoratet gjennomførte denne utregningen i 2004-2005. Kiloprisen for taren var den gangen halvparten av dagens. De anslo at hver taredyrker produserer 81 kilo tørket tare, eller 0,8 tonn rå tare, i måneden. Mye tyder på at produksjonstallet er for høyt, og at de færreste klarer å få så stort volum ut av innsatsen.

Mindre enn minst

Vuai Abdu Hati fra en lokal frivillig organisasjon i Jambiani fortalte Norwatch at de fulgte kvinnene i lokalområdet over tid og noterte ned produksjonen. Resultatet var at en frisk og sterk taredyrker i gjennomsnitt produserte 25 kilo tørket tare i måneden.

– Og det er mer enn nok. For arbeidet er svært tungt, sier Vuai som forteller at mange kvinner sliter med ryggskader og underlivsproblemer etter så mange timer i vannet.

Legger vi likevel Fiskeridirektoratets optimistiske produksjonstall til grunn, vil inntekten fra taredyrking fortsatt være forsvinnende liten. For etter å ha arbeidet beinhardt i fjorten dager får denne topptrente taredyrkeren som flere vil si arbeider på grensen av det fysisk mulige, en lønn for strevet på rundt 13.000 shilling, tilsvarende 60 kroner.

For denne lille inntekten får algedyrkerne i dag kjøpt noen få varer: en kilo fisk, en liter matolje, ett kilo ris, ett kilo maismel og ett brød. Punktum.

Og om resultatet er – som kvinnene selv sier oppgitt, «bedre enn ingenting» – så er det forsvinnende lite. Også på Zanzibar.

Ansvar for taredyrkerne?

Norwatch konfronterte amerikanske FMC Biopolymer med hvor lite taredyrkerne tjener. Selskapets representanter mente at tallene må være feil, og at de uansett ikke har direkte ansvar for kiloprisen til taredyrkerne.

– Detaljene om det som foregår på stranden, er ikke vår rolle. Vi kjøper containere med råvarer, sier den norske råvaresjefen Jostein Vea til Norwatch. Veas sjef, den internasjonale råstoffdirektøren i morselskapet, Gunnar Birkeland, mener at problemet ikke er pris, men effektivitet:

– Spesielt på nord-østkysten av øya Zanzibar har det vært en veldig fallende produksjon. Jeg var selv i møte med taredyrkerne der, og de klager på at prisen er for lav. Men samtidig så produserer de nesten ingenting. Kommer du med 50 kilo i måneden kan man ikke forvente like mye i inntekt som en som kommer med flere hundre kilo. Det blir galt.

Birkeland er imidlertid enig i at det ikke er mulig for en algedyrker på Zanzibar alene å produsere nærmere 1000 kilo rå tare. Men han sier at FMC har en del prosjekter i gang som skal hjelpe taredyrkerne til økt effektivitet.

Selskapets ansvar

Taren på Zanzibar kan så å si ikke selges til andre enn prosessindustrien som lager tilsetningsstoffer. Taredyrkerne produserer i realiteten råvaren som utelukkende en liten håndfull selskaper kan benytte.

Norwatch spør derfor FMC Biopolymer om det ikke ville ha vært naturlig å ansette taredyrkerne i egne selskaper, og dermed overta ansvaret for både dyrkerne og produksjonen gjennom hele året. Slik situasjonen er i dag bærer den enkelte taredyrker absolutt alle ulemper – som sykdom, regn eller uvær – alene.

– Det er et veldig godt spørsmål som vi har diskutert. Det vi har kommet frem til er at det å være lokal oppkjøper krever lokal kompetanse, kontakt med myndigheter, og det krever enormt med tid. Vi ville ikke klart å etablere en slik struktur. Firmaet må være lokalt forankret. Vår rolle er ikke å dyrke, det er også en egen kompetanse. Utviklingskompetanse må være lokalt, sier Birkeland.

Jostein Vea synes på sin side at selve ideen er uhørt:

– Nei, det synes jeg er uhørt. Det vil jo være som om et kjøttselskap tok kontroll over bøndene i Norge istedenfor å kjøpe fra dem. En industriproduksjon kan organiseres slik at man har ansatte. Men det er ikke naturlig for et firma som oss.

Hardt og rått

Men spørsmålet er om ikke de internasjonale selskapene må ta større ansvar for hele leverandørkjeden, i dette tilfellet helt ned til den enkelte taredyrker. De har vært med på å spre en kommersiell produksjon verden over av et råstoff som bare de selv kan utnytte. I dag får dyrkerne skandaløst lite igjen for sin innsats. Og mye tyder på at selskapene har visst hva de gjorde.

I 2000 utga FMC Biopolymer en liten håndbok for potensielle oppkjøpere av tare. De rådene som der ble gitt, taler et hardt og rått språk: Den fattige kystbefolkningen skulle gjøres avhengig av å dyrke tare, for på den måten å sikre oppkjøperen billig råstoff i generasjoner:

«Som en potensiell tareoppkjøper på jakt etter den beste landsbyen å arbeide i, burde du verdsette landsbyer hvor innbyggerne har ingen eller få eksistensmuligheter. … I dag finner vi de mest produktive og standhaftige farmerne fra slike landsbyer. ... I disse områdene er det enten for goldt til å drive jordbruk eller så er jordsmonnet uegnet. Korallrevene er blitt ødelagt og fisken desimert. … Ditt fremste mål er å gjøre taredyrkning til et levevis for landsbybefolkningen. Dette skjer etter rundt fem år. På dette tidspunktet tenker de ikke lenger så mye på prisen. De bare dyrker fordi de alltid har dyrket. Og deres barn vil følge i deres spor.»
(Utdraget fra «Suggestions for cottonii and spinosum suppliers» er hentet fra «Coastal Aquaculture in Tanzania» av professor Ian Bryceson, Universitetet for miljø og biovitenskap på Ås.)

Troll i ord

FMC Biopolymer er i dag lite glad for denne veilederen.

– Jeg må bare beklage det som ble skrevet i denne publikasjonen. Den skulle ha vært kvalitetssikret og aldri gitt ut. Det var ikke ment på den måten. Nå har vi laget mange nye manualer siden den gang. Det dokumentet kommer til å skade oss i mange år fremover, sier Gunnar Birkeland.

Men til tross for at FMC i dag tar sterk avstand fra håndboken skrevet av Birkelands forgjenger som råstoffsjef, gikk det likevel troll i ord:

Taredyrkerne er blitt avhengige av å fortsette aktiviteten for å overleve. Og for en slikk og ingenting dyrker de billig tare for de lokale innkjøperne og til syvende og sist for de store internasjonale selskapene.

Fakta: Tjener mindre enn minst

• Taredyrking på Zanzibar er deltidsarbeid og drives hovedsakelig av kvinner i fattige kystområder. Disse to faktorene bidrar til å skjule hvor underbetalt aktiviteten er.
• Taredyrkerne arbeider gjennomsnittlig 6 timer 14 dager i måneden, det vil si 84 timer per måned. Taredyrking opptar dermed 43 prosent av en normal arbeidsmåned som i Tanzania er på 195 timer (eller 45 timer per uke).
• Kiloprisen til taredyrkerne for tørket tare på Zanzibar har siden midten av 2006 vært 160 shilling (75 øre).
• De mest optimistiske anslagene opererer med en månedsproduksjon per taredyrker på 81 kilo tørket tare. Dette gir en månedsinntekt på 13.000 shilling (60 kroner).
• Ved å arbeide 43 prosent av en normal arbeidsmåned får taredyrkeren en inntekt som i beste fall tilsvarer 21,3 prosent av minstelønn. Minstelønnen på Zanzibar som allerede er for liten til å leve av, er på 60.000 shilling eller 280 kroner.
• For sin lille inntekten kan taredyrkeren å kjøpe enten 12,8 kilo ris – halvparten av risen som en minifamilie på fire personer trenger hver måned, eller en kilo fisk, en liter matolje, ett kilo ris, ett kilo maismel og ett brød.
• Størstedelen av taredyrkerne tjener enda mindre. Mye tyder på at arbeidet rett og slett er for tungt til at en person alene klarer å produsere så mye som 80 kilo tørket tare i måneden.

Fakta: Tilsetningsstoffet E 407

• I Irland brukte man fra gammelt av tangen Irsk Moss som stivelsesmiddel i puddinger. Det engelske ordet for denne stivelsen, carrageenan, kommer sannsynligvis fra den irske byen Carrigeen Head.
• Tilsetningsstoff fra tare brukes i næringsmiddelindustrien, kosmetikkbransjen, tekstilbransjen og legemiddelindustrien. De har stor konkurranse fra andre vegetabilske stoffer, utvinnet blant annet fra cellulose.
• Når tilsetningsstoffer fra tare brukes i matvarer, heter de enten E 400 – E 405 (alginat) eller E 407 (karragenan).
• Alginater og karragenaner ligner hverandre, men utvinnes fra henholdsvis brun- og rødalger. Alger er fellesnavn for en mengde vannplanter, fra mikroskopiske encellede arter til store tangarter.
• Kommersiell taredyrkning startet på Filippinene som i dag er den størst produsenten, tett fulgt av Indonesia.

FMC Biopolymer

En stor del av tareproduksjonen på Zanzibar ender opp hos det amerikanske selskapet FMC Biopolymer og går inn i selskapets produksjon av tilsetningsstoffet «karragenan».

FMC Biopolymer en stor aktør også i Norge etter oppkjøpet i 1999 av Norsk Hydros datterbedrift, Pronova Biopolymer. FMC overtok dermed et større fabrikkanlegg på Vormedal i Karmøy kommune utenfor Haugesund, hvor binde- og tykningsstoffet, alginat, produseres i stor stil. Råstoffet på Vormedal er viltvoksende stortare som høstes gjennom taretråling utenfor norskekysten. I tillegg har selskapet en blandefabrikk i Drammen som arbeider blant annet med karragenan som er utvinnet i selskapets fabrikk i USA.

De største internasjonale produsentene av tilsetningsstoffer fra tare er:

• FMC Biopolymer (FMC Corp)
• Danisco A/S
• DuPont
• JM Huber (kjøpte opp danske CP Kelko)
• Kerry Ingredients
• Cargill Incorporated
• DGF Stoess AG
• Tate & Lyle PLC