Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Rimi gjør «Anna» barnløs

30 år gamle Anna jobber på Rimi i Vilnius, hvor hun bor i en liten leilighet sammen med kjæresten sin. Hun ønsker seg barn, men med mindre enn ti kroner i timen har hun ikke råd til engang å vurdere det.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

30 år gamle Anna jobber på Rimi i Vilnius, hvor hun bor i en liten leilighet sammen med kjæresten sin. Hun ønsker seg barn, men med mindre enn ti kroner i timen har hun ikke råd til engang å vurdere det.

For veldig lenge siden. Før Stein Erik Hagen ble Rimi-Hagen og ga bort den hesten til Märtha Louise. Lenge før han flyttet inn hos sin Mille-Marie Treschow på herregården Fritzøehus ved Larvik og ble inngiftet i Norges største skogeiendomsimperium. Flerfoldige tiår før han bestemte seg for å selge seg ut av supermarkedkjeden han selv hadde bygd opp og kreve ti milliarder kroner for aksjene… Da var Stein Erik Hagen en bitteliten guttunge.

Det var før Einar Gerhardsen hadde rukket å ferdigstille velferds-norge. Før stopping av sokker gikk av moten, melgrøt utgikk som middagsmat og brødpudding ble erstattet med varme bjørnebær og iskrem.

Hadde, ved en skjebnens ironi, Rimi allerede eksistert i Norge den gangen, på 50-tallet, ville landet vært nesten som Litauen i dag. Bortsett fra fagforeningene. Det var sterke fagforeninger i Norge på 50-tallet. I Litauen er de underbetalte alene.

NorWatch har besøkt det lille baltiske landet for å forsøke å finne ut hvor mye Stein Erik Hagens enorme rikdom koster. For de som skaper den. Det er langt fra herregården i Larvik til sovjetblokkene rundt tv-tårnet i Vilnius.

«Anna fra Sverige»

– Jeg var sammen med en mann fra Polen, som var svensk statsborger. Det var i nærheten av Karlstad. Han var 20 år eldre enn meg. Vi hadde en slags overensstemmelse om at jeg gjorde rent og ordnet med det huslige og var kone, og så fikk jeg bo i Sverige, forteller «Anna». Hun er 30 år.
Det skar seg etter et halvt år og «Anna» kom hjem til Litauen. Det var i fjor høst.
Vi møter henne på en kafé i nabolaget hvor hun bor. Gråbrune boligklosser så langt øyet rekker. Den unge kvinnen tilhører den russiske minoriteten i Litauen. De er ikke lenger noe herrefolk.

I dag jobber «Anna» i ferdigmat-avdelingen på et av Rimis enorme hypermarkeder, i bydelen Zirmunai i Vilnius. Arbeidstiden er fra sju til sju, hun går tre dager på og tre dager av. Ettersom hun har jobbet i butikken i ni måneder er hun ikke lenger på minstelønn – som er 500 litas i måneden. Anna tjener rundt 650 litas, 1600 kroner, eller 10 kroner i timen. Før skatt.
 – Det er butikkdame jeg er. Det er alt jeg har trening i, forklarer hun.

Høyere lønn hos forgjenger

Tidligere jobbet «Anna» blant annet hos en av Rimis hovedkonkurrenter, belgisk-eide IKI.

Og hun har jobbet på EKO, en kjede Rimi nå har kjøpt opp:

– Det var i 1997, og jeg fikk over hundre litas mer i måneden enn jeg får nå. I tillegg fikk jeg provisjon fra salget, forteller hun.
– Så Rimi kjøpte opp ECO, og satte ned lønna?
– Det virker sånn. Rimi betaler veldig dårlig, jeg vet også at Maxima betaler bedre.
Nesten halvparten av «Anna»s Rimi-lønn går til leie og strøm i den lille murkloss-leiligheten hun bor i sammen med kjæresten. Dessuten opparbeidet hun seg gjeld mens hun var blant de rundt ti prosent arbeidsledige i landet – i tiden før hun forsøkte lykken som postordrebrud i Sverige.

For fattig for barn

– Jeg vet ikke hvordan jeg egentlig klarer å leve for så lite, sier «Anna». Hun har løftet de blå øyelokkene og hevet de skamplukkede brynene til et nesten forundret uttrykk.
– Har du barn? spør vi.
– Nei, jeg kan ikke vurdere det nå. Det kunne jeg aldri tillatt meg, jeg kunne ikke latt barnet mitt vokse opp i fattigdom, da er det bedre å være barnløs.
– Om ti år da? Hvor er du da?
 Anna fikler med det lillablonde østblokk-håret.
– Jeg bor ikke i Litauen, kanskje i Sverige, i alle fall ikke USA, jeg er og blir européer, resonnerer hun.
– Jeg har en normal familie med barn. Og en jobb, jeg må ha noe å gjøre. Det er det hele.

Bare «Anna» ville snakke

«Anna» er en sjelden fugl blant de slitne kvinnene som jobber på de til sammen 33 Rimi-butikkene i Litauen. Selv med falskt navn og uklare portrettbilder virker hun modig. Ingen andre tør snakke.
 Tre dager før vi møtte henne, hadde vi måttet gi opp håpet om at norske Handel og Kontor og deres avmektige søsterorganisasjon LTUCCE skulle greie å finne en Rimi-ansatt som ville snakke med oss.
 «Vi har minst to eller tre alternativer, det blir sikkert i morgen,» sa de dag etter dag. Til slutt måtte de innrømme at kontaktene hadde trukket seg alle sammen. «De er redde for å miste jobben,» forklarte fagforeningskoordinator Giedre Lelyte. Tilbudet om full anonymisering hadde ingen effekt.
  Vi vendte oss isteden til amerikansk-litauiske Steven Paulikas fra Baltic Times for hjelp. – Dette fikser jeg, lovet den unge journalisten kjekt.
 Paulikas ante ikke at han skulle komme til å måtte jobbe seg gjennom begge de to voldsomme Rimi Hypermarkedene i Vilnius, presentere sitt ærend for minst 30 butikkdamer og svelge avslag på avslag i sju fortærende timer.
 – Jeg møtte en atmosfære av frykt. Jeg hadde aldri trodd at de skulle være så redde for å snakke, fortalte journalisten etterpå.

Kjærlighet, men ikke Rimi

Flere av damene Paulikas snakket var svært tydelige på hvorfor de ikke ville møte oss, går det frem av journalistens egne notater.
 – Eldre folk er smarte. De vet at selv om de snakker til deg, så vil det ikke forandre noe. Mine arbeidsforhold blir ikke bedre, lønnen min øker ikke, og jeg risikerer å miste jobben. Jeg er gammel, og hvis jeg mister jobben min vil ingen andre ansette meg, sa rundt 50 år gamle «Justina» i kjøttdisken.
 – Hvordan kan jeg risikere å miste jobben min? Jeg har en familie å forsørge, sa «Kristina» i fiskedisken, også hun i 50-årsalderen
 – Jeg tror ikke du vil finne noen som vil snakke med deg. Vi er alle redde for å si noe feil, forklarte 20 år gamle «Veronika» i salatdisken.
 – Jeg kan snakke med deg om kjærlighet, natur, om valper, men det er uaktuelt for meg å snakke med deg om Rimi, sa kollegaen «Monika» på 25.

Kastet ut

Hos «Emilija» som stekte kylling fikk Steven Paulikas nesten napp. De to snakket i fem minutter, hun klagde over lønna, de nærmet seg å avtale et sted hvor vi kunne møtes etter arbeidstid.
 – Da kom plutselig en manager fra bak glassveggen bak oss, forteller Paulikas. – «Hva er det du vil?» spurte han. «Han vil bare vite hvordan kyllingen er stekt,» svarte «Emilija».
 Steven oppfattet situasjonen feil, han trodde manageren var vennlig innstilt og sa: «Jeg er journalist og spør litt om hvordan det er å jobbe her.»
 Manageren ble med ett brysk i blikket:
 «Hun har ingenting å si til deg. Forlat stedet!» beordret han, og gikk.
 Steven tittet bort på Emilija. Den rundt 35 år gamle kvinnen var helt rød i ansiktet, redd og skamfull. «Det skulle du ikke sagt,» sa hun bare.
 Paulikas tok managerens ordre til etterretning og bega seg heller over til det andre Rimi Hypermarkedet på den andre kanten av byen. Der traff han omsider en 30 år gammel purpurblond dame i ferdigmat-avdelingen. Først var hun avvisende:
 – Hvis jeg snakker med disse journalistene, og min arbeidsgiver ser det på trykk… vet du hva som skjer da? Jo, jeg mister jobben min. Og hvis jeg søker en ny jobb i et annet supermarked, så vil de ringe Rimi og spørre hvorfor jeg sluttet. «Hun snakket for mye,» vil de svare. Og så vil jeg være arbeidsledig, forklarte hun.
 Men hun ville egentlig gjerne snakke, trodde Paulikas. Han hadde rett. Bare hun fikk være «Anna». Med et utydelig ansikt. Som bare skulle prate med to kjente over en kaffe på en kafé i nabolaget sitt.

Aldri hørt fra fagforeningen

«Anna» har aldri snakket med noen om arbeidsforholdene før. Ingen journalister har tatt kontakt tidligere. Og fagforeningen har hun knapt hørt om, enda mindre hørt fra.
  Dét er ikke fordi fagforeningen er uinteressert, eller lat, eller initiativløs, eller nyoppstartet.
 For allerede i november 2002 tok det litauiske Handel og Kontor, LTUCCE, skriftlig kontakt med Rimi for første gang. Fagforbundet presiserte fordelene både for arbeidsgiver og arbeidstakere hvis arbeiderne organiserte seg og utgjorde én forhandlingspart. LTUCCE ønsket Rimi-ledelsen med på laget, i alle fall i den utstrekning at de fikk mulighet til å informere de ansatte om fagorganisering.
 NorWatch har fått tilgang til en oversikt over møter og skriftlig og telefonisk korrespondanse gjennom snart to år. Vi har også fått innsyn i flere av dokumentene.

Katt-og-mus-lek

Dokumentene viser at Rimi hele veien forsiktig har plassert kjepper i hjulene for prosessen; møter har blitt utsatt, det har blitt bedt om ytterligere opplysninger om småting og, kanskje viktigst, Rimi Lietuva har dyttet saken over til ICA Baltics hovedkontor i Latvia.
 I dag er det svært lite bevegelse mellom partene.
 Foreløpig siste brev i korrespondanserekken kom fra personaldirektør i ICA Baltic, Gunnita Kelle-Kiesners hånd, og er bestemt avvisende i tonen. I brevet, som er datert 2. august i år, gjør direktøren det klart at det ikke blir aktuelt å møte de butikkansatte under deres lunsjpause, slik LTUCCE har bedt om.
 «Ledelsen i Rimi i Litauen er ansvarlige for å sikre en ryddig og uforstyrret aktivitet i butikkene,» begrunner personalsjefen.
 Det er ingen bønn; NorWatch var selv med en gruppe unge fagforeningsaktivister da de forsøkte å dele ut brosjyrer inne i en Rimi Hypermarked-butikk i Vilnius. Vekterne var lynraskt på pletten med beskjed til ungdommene om å forlate butikken. Selv etter at tenåringene hadde trukket ut på parkeringsplassen utenfor, kom vekterne opp til dem. Med beskjed om at de ikke fikk lov til å være på Rimis eiendom overhodet.

Rimi betaler dårligst

Regina Vaiciulionyte er leder for LTUCCE, Handel og Kontors søsterforbund i Litauen. Hun mener det nettopp er de svake fagforeningene som er hovedgrunnen til at det er lukrativt for skandinaviske selskaper å investere i landet.
  – Selskaper, deriblant Rimi, spekulerer i heller å betale bøter for brudd på den litauiske arbeidsmiljøloven, når slike brudd blir påpekt av de statlige arbeidsinspektørene, enn å ordne opp i forholdene, hevder Vaiciulionyt.
 Hun peker spesielt på brudd på arbeidstidsbestemmelsene.
 – Ansatte må sitte og gjøre opp kassa etter arbeidstid, de må vaske, uten å få betalt for det. Dette har vi dokumentasjon på, hevder LTUCCE-lederen.
 Vaiciulionyt forteller at situasjonen er ille i alle supermarkedene i Litauen. – Men Rimi betaler dårligst, fastslår hun.
 – Det er vanskelig for oss å få gjort noe, vi har bare 4000 medlemmer, ingen i de store supermarkedene.

Unge rømmer etter EU-utvidelsen

Alt i alt er rundt 15 prosent av Litauens 1,4 millioner arbeidstakere fagorganiserte.
 – Vi har ikke virkelig makt før fagforeningsprosenten er rundt 50, sier Litauens noe mindre mektige svar på Gerd-Liv Valla, LPSK-president Algirdas Sysas.
 I Norge er den såkalte organisasjonsgraden i dag på i underkant av 52 prosent.
 Sysas tror ikke situasjonen i Litauen vil bli bedre med det første.
 – Vi har merket en økt interesse for å organisere seg blant de yngste det siste året, de som ikke har med seg historien fra Sovjet-tiden, med en overdreven respekt for autoriteter. Men etter EU-utvidelsen forsvinner jo alle de unge til Europa, sukker LO-toppen.

Ikke Rita

Rita er 28 år. Hun er for gammel til å bli med på rushet vestover i Europa sammen med jyplingene som kan engelsk.
 Den litt skremt fugl-aktig utseende unge kvinnen har kontaktet fagforbundet LTUCCE for å få råd. Når hun får motet seg opp, vil hun spørre arbeidsgiveren sin om hun kan få lov til å informere kollegene om fagforeningen, forteller hun.
 Rita jobbet tidligere på alkoholavdelingen i en Rimi-butikk i bydelen Karoliniskes i Vilnius. Det var tungt fysisk arbeid, med mange tunge løft. Altfor tunge til jentas svake rygg. Etter hvert mistet hun førligheten i det ene benet. Etter bare én måned måtte hun si opp jobben og stille seg i operasjonskø med prolaps i ryggen. Det var høsten 2003.
  I dag er hun frisk, og jobber for en av Rimis argeste konkurrenter, IKI.
 – Å begynne der var som å komme til paradis etter å ha jobbet i Rimi, forteller Rita.

– Stjal av lønnen

Hun forklarer:
– På IKI er det menn som tar de tunge løftene, vi får lov til å ha mobiltelefon, sjefen er grei og de tar ikke noe fra lønnen din.
– Tok Rimi fra lønnen din?!
– Ja, da jeg skulle hente lønnen for den måneden jeg jobbet i Rimi, fortalte de meg at omsetningen hadde vært dårlig den måneden, så de måtte trekke 50 litas fra meg.

Minstelønnen var da 450 litas, 380 etter skatt, så Rita fikk bare utbetalt 330 litas for september 2003 – 800 kroner for å slite ryggen av seg en hel måned på Rimi.
Er det mulig? tenker vi.

– Vi har hørt om flere tilfeller hvor supermarkeder har kompensert for svak inntjening, ved å beslaglegge en del av de ansattes lønn, bekrefter fagforeningskoordinator Giedre Lelyte.

– Jeg har hørt om noen som har blitt trukket så mye som 100 litas, forteller Rita, som for å si at uretten begått mot henne tross alt ikke var den verste.

Drømmer om Finland

Rita bor i morens leilighet i Justiniskes ikke langt fra tv-tårnet der sovjetiske styrker drepte 13 fredelige demonstranter for 13 år siden. Gatene i området er oppkalt etter de falne i den nasjonale tragedien. 13. januar 1991 fungerer som en merkedag for det demokratiske og frie Litauen.

– Leiligheten her hadde kostet meg hele lønnen, hvis ikke moren min eide den. Hun er i USA nå og jobber med å passe unger for en familie, forteller Rita.
 28-åringen har ingen kjæreste. Hun hadde en hund, men den har vært savnet i en måned, forteller hun. Til trøst har hun en rotte; Dimosha.

Rita smetter inn i leiligheten alene for å hente rotta.
– Det er vaskedagen min i dag, og det er forferdelig rotete, jeg vil helst ikke at dere kommer inn, forklarer hun.
Vi venter i oppgangen. Det stinker søppel fra sjakten, tapetet løsner fra veggene. – Jeg kunne aldri bodd på et slikt sted, sier Giedre, som er med som oversetter og sjåfør.

Rita kommer ut igjen med Dimosha på skulderen.

I løpet av høsten håper hun å få tatt den siste eksamenen, og få studiekompetanse. Selv om hun har det bra på IKI, selv om det er et «paradis» sammenlignet med Rimi, er ikke dette noe liv for en 28-åring – kassadame alene med en rotte i en sovjetblokk som stinker av matavfall.
 – Kanskje jeg flytter til utlandet, fantaserer hun. – Jeg skal studere finsk på universitetet.

Bevisst trenering

Norsk fagforening har de siste årene involvert seg kraftig i arbeidet med å bedre arbeidsforholdene på norske bedrifter i Litauen. Det har båret noen frukter, men Rimi har de bare vondt å si om.

– Vår tålmodighet med dem har tatt slutt. Nå har vi prøvd dialog i nesten to år og de leker katt og mus med oss, sier ansvarlig for Baltikum i Handel og Kontor, Børje Furunes til NorWatch.
 Sammen med finske og svenske fagforbund vil norske HK nå trappe opp kampen for å få bedret arbeidsforholdene for de Rimi-ansatte i Litauen. Furunes har selv vært i Litauen flere ganger, og hatt møter med både fagbevegelse og Rimi-ledelse.

– De driver en bevisst trenering av saken, dette er strategi, mener Furunes.
Han håper nå at oppmerksomhet i media kan bidra til å tvinge Rimi til samarbeid.

– Vond historie
Dét håpet deler han med Johnny Sletvold, som er konserntillitsvalgt i ICA og Rimi i Norge.

– Vi går med det inntrykk at de ansatte i Litauen er skremt til taushet, sier han.
 Sletvold mener arbeidsvilkårene og dumpinglønnen Rimi tilbyr i Litauen utgjør en åpenbar dobbeltmoral når de sammenstilles med norske forhold.

– I Norge gjelder arbeidmiljøloven og vanlig 6-måneders-regel for prøvetid. Lønn fastsettes i henhold til tariffavtalen til Handel og Kontor, også under prøvetiden, og bestemmes etter utdannelse, alder og ansiennitet, forteller Sletvold.
 Han har ikke hørt om mobiltelefonforbud i norske butikker, slik både Anna, Rita og fagbevegelsen i Litauen forteller om – og selvsagt ikke om ubetalt overtid.

– Det er en vond historie det her. Det går på holdninger. Det er synd at et norsk konsern skal utnytte seg av den vanskelige situasjonen i Baltikum. På mange måter er Rimi verstinger, sier butikkjedens norske fagforeningsleder.

Statoil fikk det til

Ifølge fagorganisasjonene har Rimi tidligere skyldt på at det er vanskelig å gjennomføre organisering i Litauen. Det er noe med kulturen, har de hevdet. Dokumenter i saken viser imidlertid at Rimi i virkeligheten aldri har prøvd.
 Det finnes også et praktisk motbevis til holdbarheten av Rimis unnskyldning: Den vanligvis svært så etikk-uglesette norske oljegiganten Statoil har nemlig fått det til.

– Vi fikk i stand en tariffavtale i 2003 som ga oss en 20 prosents lønnsøkning og nattillegg, forteller Linas Tiskevicius som driver en Statoil-stasjon midt i Vilnius. Statoil har 585 ansatte fordelt på 57 stasjoner i over hele Litauen.

– Vi fikk mye støtte fra fagforeningen i Statoil i Norge, men vi hadde ikke fått det til hvis ikke også Statoil-ledelsen var åpne. Det var mye jobb å få det til, og alt er ikke bra ennå, men det gikk, sier Tiskevicius til NorWatch.

Rimi benekter ikke

«Anna» fra ferdigmatavdelingen er i ferd med å gå fra vårt kafémøte. Tolken Steven Paulikas klapper henne på skulderen. – Du er modig som tør å stå frem, sier han. Akkurat hvor modig sier svarene NorWatch har mottatt fra Rimi-ledelsen i etterkant av Litauen-turen en hel del om.

NorWatch har nemlig gjort Rimi-ledelsen kjent med opplysningene vi har innhentet fra ansatte og fagforbund i Litauen. Seks ulike punkter har vi bedt om kommentarer på – vi har ikke fått én.

I stedet skriver ICA Baltics personalsjef Gunita Kelle-Kiesnere, som er ansvarlig for arbeiderne i Rimi Lietuva: «ICA Baltic erkjenner at vår oppgave er avhengig av et sterkt, talentfullt, trenet, motivert og serviceinnstilt team av ansatte» 

Vi tenker hun må ha misforstått forespørselen, og sender over de seks eksemplene på elendige arbeidsforhold én gang til. Denne gangen kommer svaret fra toppen, fra informasjonssjef i morselskapet ICA AB i Sverige, Janne Pettersson:

«Om du er interessert i å se hvordan arbeidsvilkårene ser ut i våre butikker i Estland, Latvia og Litauen, er du velkommen til å besøke ICA Baltic,» inviterer han.
Hyggelig det. Men vi har allerede sett de slitne kvinneansiktene 11 timer ut i skiftet på Rimi i Litauen. Det ligger jo i forespørselen, det vet jo Pettersson. At vi har snakket med fagforbund og landsorganisasjon og forskremte arbeidere – Rita som ble fratatt lønn, «Anna» som ikke har råd til å få barn, alle de som ikke tør si et ord om arbeidsgiveren.

Hvorfor nekter ikke Rimi for at det er sånn?

FAKTA: ICA, Rimi og Litauen

  • ICA AB eies 30 prosent av svenske ICA Förbundet Invest AB, 50 prosent av nederlandske Royal Ahold N.V. og 20 prosent av det Stein Erik Hagen-kontrollerte norske familieselsskapet Canica AS.
  • Mandag 25. oktober ble det kjent at Stein Erik Hagen selger seg ut av ICA AB for 6,6 milliarder kroner, det er drøyt tre milliarder kroner mindre enn Hagen hadde håpet på. 
    ICA ABs heleide datterselskap ICA Baltic etablerte Rimi Lietuva i 1999 og åpnet den første Rimi-butikken i 2000. I dag er det 33 Rimi-butikker i landet, og kjeden er den nest største etter litauisk-eide Maxima.
  • Det åpnes stadig nye Rimi-butikker i Litauen, og baltikum blir fremdeles sett på som et hovedsatsingsområde i ICA AB-konsernet.
    ICA Baltic AB undertegnet i 2003 en intensjonsavtale om å inngå et joint venture med finske Kesko Food Ltd. innen utgangen av 2004. Det nye selskapet har som mål å kontrollere 25 prosent av dagligvarehandelen i Balitikum
  • Rimi Lietuva i dag har over 2000 ansatte og hadde i 2003 en omsetning på rundt 407 millioner lita, over 980 millioner kroner.
  • I mai i år ble Litauen medlem i EU, noe som har ført til en strøm av unge litauere ut av landet. Litauen er EUs nest fattigste land etter nabolandet Latvia. Det er i dag 3,6 millioner innbyggere i Litauen.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -