Kapringen av miljøsaken

Welford har spesialisert seg på temaet næringsliv og miljø og har skrevet flere bøker om emnet. Til daglig arbeider han som forsker ved Huddersfield University i England. Han er også fast foreleser ved Bed­riftsøkonomisk Institutt (BI) i Sandvika. Folkevett møter den nylig innflydde økonomen i BI-kantina før en forelesning.

– Næringslivet er de­struktivt av natur. Selskapene har tatt miljøvern-agendaen og omformet og manipulert den slik at den passer inn i deres tradisjonelle mål – som er vekst. Dette er helt uforenlig med en bærekraftig utvikling, er Welfords klare tale.
Hard kost fra en økonom.

Oppvåkningen

Welford forteller om næringslivets miljø­oppvåkning i overgangen til 90-tallet. Ifølge professoren er det tre grunner til at selskapene begynte å satse på miljø­profilering:

1. Næringslivet oppdaget et lukrativt og voks­ende marked av folk som var villige til å betale mer for miljøprodukter.
2. Det ble viktig å framstå som miljøbevisst. Ellers kunne folk tro at man ikke brydde seg, og dette var risikabelt for forretningene.
3. Selskaper med miljøfiendtlig virksomhet, anla en miljøprofil der de framstod som innovatører som jobbet iherdig for å finne tekno­logiske løsninger som kunne gagne miljøet. Denne strategien kaller Welford for grønnvasking.

– Selskapenes håndtering av kravene til miljø­vennlighet gikk fra ignorering til angrep og deretter til kapring av miljøagendaen. De erstattet økologisk tenkning med «øko-modernisme». Dette er et triks som egentlig bare betyr å fortsette med samme kurs, men med en miljøvennlig profil. Bedriftene blir da bare mer miljø­vennlige på områder der det er bra for business – for eksempel ved å kutte ned på emballasjebruken og bruke mindre drivstoffkrevende flymotorer. Selskapenes miljøvennlighet vil også inntre når kriser og offentlig press forlanger det, eller der det kan brukes som et konkurranse­fortrinn i markedsføringen, sier Welford.

Taktikken

Kapringen foregår ifølge Welford ved å påvirke forbrukere og myndigheter. Han mener myndighetene stadig mister makt til næringslivet. Det er selskapene som i stor grad bestemmer hva som er viktig for verden – hvilke internasjonale avtaler og restriksjoner som trengs.

– I Rio klarte «World Business Council for Sustainable Development», en samling av 200 av verdens største selskaper, å presse temaet frihandel ut av agendaen. Når så mektige selskaper snakker, lytter politikerne, sier Welford.

Han mener vestlige myndigheter ligger langt etter næringslivet i globaliseringsprosessen, og derfor stadig taper terreng – også på miljøområdet. Dessuten vinner politikerne få stemmer på miljøsaker, og overlater heller ansvaret til markedet.

I tillegg til politikerne, er forbrukerne en viktig målgruppe for selskapenes miljøprofilering. Både fordi de er kunder, og fordi de danner opinionen. Welford mener det er to typer forbruk­ere som kjøper grønne produkter. Den ene er virkelig engasjert og er også ofte opptatt av spørsmål som u-hjelp og motarbeiding av politisk forfølgelse. Den andre typen kjøper grønne produkter fordi det letter litt på samvittigheten.

– Den grønne markedsføringen former agendaen. Den fyller opp den bevissthetskvoten folk har avsatt til miljøspørsmål. Jeg treffer stadig folk som jeg i utgangspunktet ville regne som normalt oppegående, intelligente mennesker som faktisk tror at øko-modernisme er løsningen. Dette syns jeg er forbløffende. Det er et tegn på at næringslivet har nådd fram med budskapet sitt.

Organisasjonene kommer

– Men hvem skal redde verden når vi forbrukere og næringslivet bare er interessert i vekst, og myndighetene er spilt ut over sidelinjen?

– Jeg har stor tro på de frivillige organisasjonene og folket. Til tross for at miljøinteressen nå virker lav, er jeg overbevist om at det er en voksende bevissthet blant folk. En mer stabil og varig miljøbevissthet enn den litt motepregede vi så på slutten av 80-tallet. Opinionens makt og innflytelse har vokst på 90-tallet, og selskapene skjønner at de må være forsiktige for å unngå boikotter. Etter Brent Spar-episoden i 1995 der Shell kom i søkelyset fordi de ville dumpe en plattform, mistet Shell 20 prosent av markedsandelene i Tyskland. Slikt tar de alvorlig. Det tar lang tid og enorme ressurser å bygge opp igjen dette markedet. Nå holder Shell på med en kolossal kampanje, «Profits and principles», som vektlegger deres miljøengasjement. Dette er nok et ledd i denne gjenoppbyggings-prosessen.

– Folk stoler ikke lenger på politikerne, og man vet at næringslivet har egne interesser i konstant å kjempe for folks tillit. Når det virkelig gjelder, er det aktører uten egeninteresse som blir lyttet til. For eksempel de uavhengige organisasjonene. Se igjen på Brent Spar. Ingen trodde på Shell, men folk lyttet til Greenpeace. Jeg tror miljøvernorganisasjonene vil få en stadig­ viktigere rolle framover, sier Welford.
Han håper vi snart tør å ta opp det virkelig store spørsmålet: Kan en bærekraftig utvikling fungere sammen med kapitalisme?

– Jeg er ikke anti-næringsliv, eller mot markedskreftene. Jeg er jo tross alt økonom, og tror det er mulig å ha profitt uten å gjøre sosiale eller miljømessige skader. Det vi må gjøre noe med er forbrukskulturen, og det bunner i et psykologisk problem. Ideen om at forbruk gjør lykkelig. Vi er blitt lurt til å tro at nye ting gjør oss lykkelige. Her ligger kjernen i problemet, mener den engelske økonomen.