Indias smil
Av Steinar Lem Midt i landsbyen Maikansj i Kashipur, i det bølgende åslandskapet i det indre av Indias delstat Orissa, elleve timer med bil fra flyplassen ved Bhubaneswar - for den som altså har tilgang på bil - står det en totempel. Det er en flerfarget, tykk søyle av en type jeg trodde bare fantes i Donald Duck. Maikansjs politiske leder og flere av landsbyens menn står rundt meg og forteller via tolken ivrig om sin religion. En kvinne slår med en stokk på røde belgfrukter spredt utover et teppe. Andre kvinner henger opp tøy. En hane og en liten grisunge passerer totempelen på hver sin side. Luftfuktigheten er høy. Jeg svetter.
- Denne søylen er reist for Patrabudra. Av og til går vi på jakt og ofrer et dyr til ham - før vi spiser selv og fester. Patrabudras søster heter Baflimali. Hun bor i Baflimalifjellet, som vi ikke ser herfra. En gang om året går vi opp på fjellet og tilber henne i en hellig hule. En pike iføres festklær, hun får en paraply og en stav. Hun danser. Så ofrer vi en bøffel til Baflimali. Før ofret vi mennesker.
- "Før" vil si før britene kom.
En ung mann føyer til, nesten stolt: - I den hellige hulen henger Baflimalis lenke. Hvis noen fjerner den, vil den komme tilbake av seg selv.
Lederen fortsetter: - Fjellet beskytter oss. Det renner vann til markene. Vi henter medisinske urter der. Urtene virker ikke, hvis vi tar dem fra andre steder.
Norsk Hydro har også merket seg Baflimalifjellet. Det inneholder gigantiske mengder bauxitt - råstoffet til aluminium. Hydro er største aksjonær i Utkal Alumina - et selskap som vil grave fram bauxitten og anlegge en aluminafabrikk lenger ned i dalen. Utbyggingen vil krenke Baflimali. Og siden bauxitt holder på regnvann, mener mange at utbyggingen vil skade vannressursene. Mye står på spill også for Hydro: Prosjektet vil koste 9 milliarder kroner.
Overalt rundt oss er det grønt nå rett etter regntiden, men det er grønn ørken. Skogene er forsvunnet. Jorderosjonen er tydelig i de bratte skråningene. For ti år siden så folk av og til tiger og elefant, kanskje i frontlyset fra bussen. Slik er det ikke lenger i Kashipur. Men de flate jordene i dalbunnen er fruktbare. Befolkningspresset har ført til tilstrømming av nye menneskemengder. Området har vært herjet av tørke og flom, ettersom skogen er hogd. Mennesker skal ha dødd av sult. Likevel kan Kashipur bli selvforsynt med mat, hvis folk får hjelp til å forbedre jordbruket.
Landsbyfolket vil vise meg noe og henter Purno Jodhia, 21 år. Han peker på to sår på halsen. Han ble skutt på av politiet. En annen gutt viser fram et sår i beinet. - Det gjør ennå vondt, sier han. Purno forteller: - Det var 16 desember i fjor. Et par tusen mennesker hadde samlet seg til protest mot utbyggingen. Politiet kom og arrestere flere av lederne våre. Vi flyktet. Da mishandlet de en gammel kvinne til hun besvimte. Vi løp ned mot veien igjen for å beskytte kvinnene. Politiet åpnet ild. Tre menn døde. Jeg ble sendt til sykehus, men myndighetene ville ikke betale regningen. En lokal organisasjon betalte til slutt for meg.
Nå har folk hentet en kvinne på 25 år, Suvarna Jodhia, enken etter en av de drepte:
- Jeg var gravid da de skjøt ham, og hadde to barn fra før. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg. Myndighetene har tilbudt meg 20 000 kroner, men hva skjer når pengene er borte?
Kanskje vil også summen minske kraftig før den når henne. Kanskje tar banken en del. Kanskje slektningene.
- Stammefolkene her lever nesten utenfor pengeøkonomien, sier tolken min. Det de trenger utenfra, er salt og stoff til tøy.
Slik Hydro ser det
Indiaturen startet ikke i Maikansj. Den startet i Dehli. Der snakket jeg med konserndirektøren i Utkal - Ola Lie. Fotografen og jeg kommer litt sent til møte med ham. Drosjesjåføren hadde svart ja på spørsmålet om han kjente Marriott Hotel. Han burde sagt nei. I mange u-land vil folk ikke skuffe deg og si at de ikke vet når toget går. Kanskje svarer de heller klokka 19. Men Ola Lie har ventet. Han er omgitt av luksus. Interiøret er overdådig. Tjenende indere overalt som sier "sir" bare du ser på dem. Denne luksusen skal ikke legges konserndirektøren til last. Han er kommet til Folkevetts hotell. Det var Flyspesialisten reisebyrå som ble bedt om å finne et ordinært hotell i Dehli, og valgte straks Raddison Hotel til 150 dollar pr seng. Vi krevde et enklere hotell - og havnet her.
Ola Lie: - Delstatregjeringen i Orissa vil ha utbyggingen. Sentralregjeringen har brukt store summer på å utvikle Kashipur. Likevel er fattigdommen omfattende, analfabetismen nærmere 90 prosent. Det gjør kommunikasjon vanskelig. Mange utenfra skremmer landsbybefolkningen, selv om Utkal bidrar med skogplanting, skoler, helsetiltak. Det fins tusenvis av NGOer (frivillige organisasjoner) bare i Orissa, mange av dem er korrupte. Nei, elvene forsvinner ikke. Ja, noen mister jord, og det fins ikke alternativ jord i samme område - det er et problem. Men utbygging blir det ikke før folk faktisk vil ha det. Forandring i India er vanskelig. Kanskje henger det sammen med hinduismen: I en familie kan alle ha hver sin gud. Da er det ikke lett å mobilisere til løft for fellesskapet. Og hvis motstanden i Norge skremmer Hydro ut, kan et annet selskap gå inn som vil opptre langt mindre skånsomt.
Ondskapsfulle kvinner
Vi er på vei til en stor mann: Mr. Rabi Ray, tidligere "Stortingspresident" i Orissa. Sjåføren har kjørt inn i bakgater som er mye trangere enn bilen. Mennesker klemmer seg forbi i den plassen som ikke er der. Det lukter India: Urin. (Menn urinerer overalt, kvinner overhodet ikke.) Forråtnelse. Plantedufter. Nydelige krydder. Disse luktene kommer i bølger og blander seg ikke.
Smugene åpner seg, en port åpner seg også mot en stor gårdsplass. Unge menner tar imot oss, med respekt, ettersom vi skal besøke Mr. Ray, jeg vet ikke om de er tjenere, medarbeidere eller slektninger. I et stort rom er det satt fram vann, te og kaker. Selve Ray kommer.
- USA opptrer arrogant, sier han. - Ikke minst må de trekke sin støtte til Pakistans aggresjon i Kasmir. Utkal? Myndighetene i Orissa handler også på USAs vegne - og storselskapenes, uten å tenke på vanlige folk. Hydro må ut!
Kona hans, dr. Saraswati Swain kommer inn. Men hun vil ikke være "Rays kone", hun kjemper selv for kvinner og miljø, hun vil ikke en gang fotograferes sammen med sin mann.
- Stammefolkene er skogens voktere sier hun. Skogene ødelegges av folk utenfra. Og stammefolkene er kanskje mer siviliserte enn oss, demokratiet er bedre, kvinnenes stilling er bedre, de sosiale forskjellene mindre.
Jeg sitter og tenker på hinduismens politiske rolle. I et av de hellige skriftene uttaler en sentral gud at kvinnen er ondskapsfull og uselvstendig og må kontrolleres - først av sin far, senere ektemannen og etter hans død av sine sønner.
- India trenger utvikling, fortsetter Swain, men ikke for enhver pris. Den må aldri gå ut over mennesker. Og skogen og jorden er viktigere enn industrien. Kommer jeg forresten tilbake samme vei? Hennes mann er så ensidig, hun vil vite om hans framstilling av situasjonen i Kasihpur er riktig.
Dødelig trafikk
Indere flest har ikke gått på Grans sjåførskole. Det henger kanskje sammen med at indere flest ikke kjører bil. Men de som gjør det, er livsfarlige. Teknikken er spesiell. Selv på en bred vei, vil to biler kjøre rett mot hverandre i fryktelig fart. Først når europeeren i det bilbelteløse baksetet tror at kollisjonen er uunngåelig, viker begge synkront til siden, og passerer med mellom ni og tolv centimeters klaring Avstanden til mennesker langs veien er den samme. Selv små barn settes kronisk i livsfare. Farten senkes ikke i svinger og ved bakketopper. I stedet tuter sjåføren kraftig. Døde hunder ligger med innvollene utover asfalten. Den som kjører på en ku, kan bli drept av mengden. Det er mindre alvorlig å kjøre på et menneske. (Eller drepe en nyfødt pike.) Jeg sier til vår kjentmann at sjåføren i Norge ville blitt arrestert av første og beste politimann. "Norge er tynt befolket", svarer han - tvetydig. Av og til synger han hindubønner i bilen. Kanskje de virker.
Trafikken er en av de største dødsårsakene i u-land. Ikke alt ondt skyldes globaliseringen eller Hydro.
Jeg snakker med flere utbyggingsmotstandere - og oppdager gradvis at de fleste motstanderne ikke er motstandere. De vil at de berørte landsbyene skal få bestemme selv. Hvis befolkningen er imot, er de imot. Hvis landsbyfolket ombestemmer seg, blir motstanderene tilhengere. Noen har marxistiske begrunnelser: Når folket tar over produksjonsmidlene, blir alt ansvarlig. Jeg husker AKPs syn på atomkraft på 70-tallet: I Europa og USA var det fryktelig farlig, i Kina tjente atomkraften folkets interesser. Inne i Kashipur møter jeg Achyt Dash, lederen av Agragamee, en utviklingsorganisasjon med 200 ansatte. Agragamee har flere ganger blitt angrepet av goondas, betalte bøller som slår og ødelegger for å skremme Utkal-motstandere. Ingen vet hvem som står bak. "Folk er kloke. De vil ikke si ja til utbyggingen", sier Dash, som på et vis likevel har sin egen oppfatning. "Tar folk aldri feil?". "Ikke i en lokal sammenheng. Og det fins erfaringer i India: Store utbygginger som fordriver folk og ødelegger natur - og gir strøm til de bedrestilte i byene. Det er feilutvikling." "Jeg har hørt at Baflimali kan flytte til et annet fjell - og at mange av landsbyene bare er ti år gamle." Nei, fjellet er hennes tempel. Og landsbyene har stått der i generasjoner."
Ja, hadde det vært bauxitt under Nidarosdomen ville vel også utvinning møtt motstand. Men hvis innbyggerne i Trondheim ville rive? Kan det ikke være en motsetning mellom folks ønsker nå og de neste titusen generasjoner? Dash mener nei.
Maikansj ligger langt fra Hydros hovedkontor i Bygdøy Alle. Stammefolkene her står utenfor kastesystemet og er de laveste av de lave. Kvinnene på markene skjærer avlingen med sigd. De fargerike klærne er ikke skitne, muskelbevegelsene er grasiøse. Hvis rygg og muskler verker, viser de det ikke. Menneskene her har en underlig verdighet. Det er noe evig ved dette livet. Det er slik folk har levd og overlevd i endeløse tidsspenn. Det moderne livet, med internett, Ally McBeal og global oppvarming, er et unntak, en foreløpig, rastløs krusning på tidens overflate, et eksperiment med ukjent resultat.
Men landsbyboerne er også innadvendte. Jeg har ikke sett et smil i hele India, ikke hos voksne, med unntak av vår kjentmann. I Thailand, Vietnam og på Sri Lanka smiler mennesker hele tiden, i mesteparten av Afrika ligger livsgleden utenpå.
Jeg spør landsbylederen hvorfor bare kvinnene arbeider. Han svarer at mennene var ute og pløyde i dag morges. Snart skal de ut igjen.
Kanskje er det slik.
Men på veien ovenfor landsbyen går det kvinner, noen bare 14, 15, og bærer jord i kurver på hodet. Ingen menn bærer. Når vi kjører igjennom det som ennå fins av skog, går det kvinner ut av skogen med ved på hodet. Noen menn frakter også ved, men da på sykkel.
De viser oss stedet dere tre menn ble drept - og litt aske etter likbrenningen.
I Kashipur er det ikke trygt for hvite å bevege seg alene. De kan bli jult opp av utbyggingsmotstandere som tar dem for tilhengere eller tilhengere som ser dem som motstandere.
Er jeg i det hele tatt her? Jeg er fløyet inn fra Oslo, fra Dehli. Jeg har sittet i bil med air-conditioning. Når jeg forlater bilen, renner svetten. Jeg kan ikke spise samme mat som menneskene her, jeg spiser malariatabletter, sover jeg på steder uten air-conditioning, er alt klamt og rått. Utøy om natta får meg til å sjekke at jeg stadig har flybillettene.
Ny landsby: Kusjeipadar. Her er folk mest opptatt av at de vil miste jord hvis fabrikken bygges. De gode dyrkingsforholdene har gjort landsbyen mer velstående enn Maikansj: Det fins en vannpumpe der unger vasker seg, mange har fjernsyn. Ola Lie påstår at folk her eier jord som de tjener på å leie ut - og at de slåss for sine privilegier.
Hva mener folk i de landsbyene vi ikke besøker?
Jeg får en enkel divan til å sitte på. Barn kommer fra skolen. Her er det også et kontor for motstandsbevegelsen, men han som bemanner det, virker mer som en sosialistisk agitator enn en representant for lokalbefolkningen.
Fotografen blir alltid populær hos ungene. Han tar digitale bilder, og viser jublende unger bilder av dem selv. Men så tar han kameraet og går, uten å overlate noe til ungene. Også jeg går uten å overlate noe.
Vegetarisk tiger
William Stanley er inder, til tross for navnet, og leder en NGO utenfor Kashipur. Her treffer jeg også en stammekvinne som forteller at det fins tiger der hun kommer fra, og at de av og til finner mango med merker etter tigertenner. Tigeren har altså et sunt, variert kosthold. Da Aina Edelmann arbeidet i i Naturvernforbundet mente hun at miljøbevegelsen nå måtte spørre om ikke tigeren burde utryddes av hensyn til menneskets behov for areal. Hva mener denne kvinnen? At tigeren må få være i fred der den hører hjemme. Her er det altså en stemme imot Aina Edelmann.
Stanley mener også at befolkningen må få bestemme. Og roser Hydro: Han har tillit til at hvis det blir en utbygging, vil Hydro gjøre det skånsomt. Hvis det rammer kommende generasjoner, da? Vi må være følsomme for deres behov - men de berørte må bestemme. På veggene henger det plakater mot atomvåpen. Stanley tror ikke den indiske begeistringen for egne atomvåpen kommer fra folk flest.
Er det flere å snakke med? Den høyeste embetsmannen i regionen der Kashipur ligger, bevoktes av en ung mann i hvit uniform, med et bredt, rødt bånd på tvers over brystet. Fint skal det helst være i India. Han er en proper, klartenkt person som mener at lokalbefolkningen må få avgjøre - men at mange jordløse ønsker industrialisering, og at noen NGOer ønsker å skape motstand. En kraftig herre som leder et teknologisk institutt kaller både politikerne og NGOene korrupte - og vil selv ha utbygging. En høytstående embetsmann i delstaten, Arabindo Behra, understreker at Orissa må ut av fattigdommen, at naturen skal tas vare på - og at erstatningene fra delstaten skal bli anstendige. Heller ikke han tror det blir noen utbygging uten at folk flest vil ha den.
Utkals lokale mann heter Biswajit Patnaik. Jeg spør ham hvor lenge bauxitten vil vare. - Avhengig av utvinningsfarten - 30 til 60 år. - Hva skal folk gjøre de neste 10 000 år? - Da vil området være modernisert, og ha ulike typer næringsvirksomhet. Som Norge, kunne han ha sagt.
Hva mener Gandhi?
Til slutt treffer jeg Mahathma Gandhi. Han kommer inn på hotellrommet mitt i hvit kjortel, sandaler og med stav og heter B.P. Rath og er professor ved Gandhi-universitetet i Rayagada. Han snakker med stor intensitet om hvordan vold avler vold. - Terror møtes med bombing som gir mer terror. Hvis denne voldsspiralen ikke brytes, går verden opp i flammer. Gandhi satte opp to prinsipper for utvikling: 1: Tenk alltid på hva som gavner de fattigste. 2: En mann vet alltid selv hva som er best for ham. - Hva mener Rath om Utkal? - Stammefolkene må få bestemme. - Men kommende generasjoner er stemmeløse. Burde ikke Rath ha en holdning selv, og kanskje aksjonere ikke-voldelig mot lokalbefolkningen hvis de lot seg kjøpte til å godta uakseptable ødeleggelser? På ett punkt i diskusjonen gir han meg rett: Noen må snakke for de ufødte. Så faller han tilbake til Gandhis 2. prinsipp. Om stammefolkene sier han at kvinnene gjør mesteparten av arbeidet, og at de ikke har like rettigheter. Han kaller India underlig: Buddah kom herfra, men nå må buddhismen hentes tilbake fra andre land. Slik må også Gandhis lære hentes tilbake fra Vesten. Og Gandhi har noe å lære de kristne og muslimene: Aksept av den andre. De du slåss mot, er ikke onde, de er vill-ledete.
Hva er sannhet?
- De fleste NGOer er korrupte - sa en representant for en NGO. Hva er sannheten om virkningen av en utbygging? Skadene? Utviklingseffektene? Hva mener lokalbefolkningen utover de få jeg har fått framvist? Er motstanden regissert utenfra?
Jeg spurte en engelsktalende gutt i Maikansj om hvilket budskap han ville formidle til Norge: "Utkal go home", svarte han. Slagordet er malt på bygninger i området.
Ola Lie: - Maikansj er ikke direkte berørt av utbyggingen. Først da landsbyer som er det, fikk betalt for å plante skog og bygge veier, økte motstanden i Maikansj. 17 familier som er for, har blitt mobbet vekk og lever nå i fattigdom. Men motstanderne utenfra viser fram Maikansj og Kusjeipadar.
Ikke er det lett å snakke gjennom tolk heller. Og indisk/engelsk er vanskelig. Noen ganger går det helt galt: Tolken har spist, matrester føyer en ekstra dimensjon til den indiske aksenten. Han sier noe. Jeg skjønner intet. Han gjentar, forgjeves. Så forenkler han: "Pom? Know pom?" "Sorry, no". "Write? Know write?" "Yes, I can write.". "Songs? Know songs?" "My singing is terrible." Men han spurte etter poems, ville vite litt om norsk litteratur.
Visa kan du bruke overalt i India, sa guiden på forhånd. Ikke i Rayagada. Banken der veksler ikke en gang dollar. Vi må låne penger. I Bhubaneswar finner vi til slutt en bank som tar Visa, guiden ber meg ta ut 7000 rupies til sjåføren. Fire menn er i arbeid: En funksjonær på den andre siden av skrivebordet blar i dokumenter, en overordnet gir råd og anvisninger, en underordnet finner fram diverse redskaper, en fjerde ser på. Jeg signerer flere ganger, uforståelige tegn, ingen tall. Lyset går. Mister jeg flyet hjem? Funksjonæren finner fram en lommelykt. Etter en stund kommer strømmen tilbake. Jeg får en metalbrikke som skal byttes i penger. I en passende luke sitter et stort, tungt menneske. Ansiktet er lukket i dorskhet og uvilje. Vi ser lenge på hverandre. Jeg peker på brikken. Etter en stund rykker det nesten umerkelig i halsmusklene hans. Så venter vi begge igjen. Det er noe majestetisk over ham, verdslige småting berører ham så lite. Neste rykk er kraftigere, og merkbart rettet mot venstre. - Det er neste luke, sier guiden.
Helt overraskende møter jeg øyenlegen min. Han står i bankens lokaler med et dobbeltløpet gevær på ryggen. Orissas sol har gjort ham litt brunere. Han later som om han ikke kjenner meg igjen. Så er det vel likevel en annen. Men det slår meg hvor fort gjort det er å bli født i India, ikke Norge. Orissa alene har 40 millioner mennesker.
Mens vi venter på flyet til Dehli, ser vi på templer. Et hindutempel er smykket med figurer i oppfinnsomme samleiestillinger, her er oralsex, gruppesex - ting du bare sjelden ser i norske bedehus. Her bor også en flokk store apekatter. En unge faller ned fra en gren, og søker trøst hos mammaen sin. Før inderne overtok nesten hele India, levde disse dyrene i Orissas skoger. Nå er de avhengige av peanøtter fra turistene. For 60 år siden fantes det 350 millioner indere. Nå er milliarden passert, i 2050 kan befolkningen være på 1,6 milliarder.
Prisen på sjåfør og bil har i løpet av natta steget til 13 000 rupies. Guiden begrunner det først med en ekstra avstikker, dernest med air-conditioningen. Jeg blir irritert. Da trekker han fra det vi har betalt i bensin. Han mener det mangler 20 dollar i bunken fra FIVHs regnskapskontor; jeg gir ham mer uten å telle. Hadde jeg guidet oljesjeiker på Vestlandet, kunne de lett gitt meg en million. Tilbake i Dehli betaler vi altfor mye for bilkjøring. Bare restaurantene har faste priser. Det tar 1000 år å lage et indisk måltid - 1000 år med kultur. Smakskraften og nyanserikdommen i indisk mat er ufattelig. Du glemmer smerte, sinne, du glemmer ditt eget navn. Du blir et lykkeligere og bedre menneske - iallfall for en stund.
Men Dehli er fryktelig. Fattigdommen ikke til å holde ut. Og velstående inderes toleranse for den, er betydelig. Kanskje henger det sammen med hinduismen: Fattigdommen er skjebnebestemt. Er du født styrtrik, er det også fortjent. Døden kommer skjebnebestemt - kanskje i form av en trafikkulykke. Kastesystemet gjør India hardt. Angsten for sjefen er merkbar overalt. Kommer det en skranke mellom deg og en inder, bør du gjøre deg liten og føyelig. I Dehlis gater ligger aggresjonen rett under overflaten. Ingen smiler. Plutselig skriker en sjåfør rasende til en annen. En kvinne blir nesten påkjørt i det hun krysser gaten. Noen slår i panseret på en bil. Det bor 13 millioner mennesker i Dehli.
I midtrabbaten sitter en fattigjente på 6-7 år og snakker med en jevnaldrende gutt, sikkert broren. Hun spiser på en hvit rot, som om den var velsmakende godteri. Hun er ubegripelig skitten, håret er helt stivt. Mens den kaotiske trafikken hyler forbi henne og forurenset luft svir i halsen, mellom biler og tunge kjøretøyer, sykkeldrosjer, magre hester og en oksekjerre med trehjul , omgitt av tiggere og gateselgere og nydelige, sariklede kvinner og vestlig kledde menn fra middelklassen, mens en slangetemmer forgjeves prøver å få oppmerksomhet og en apekatt blir slept over gata i bånd, akkurat da drosjen med en rik, vestlig skribent sender en ny eksossky mot henne - legger hun seg ned på den støvete, tørre jorda og legger armene om en yngre jente og smiler. Dette er ikke "Indias smil". Det er smilet til en utfattig, forsømt og plaget småjente i Dehli - et offer for det menneskefiendtlige kastesystemet og Indias likegyldighet for sine egne fattige, et offer også for det rike verdenssamfunnets kalde selvopptatthet. Men vakrere smil har jeg ikke sett.