Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 2038

Hotell Filippinene

«You can check out any time you like, but you can never leave». Siste strofe i Eagles-låta «Hotel California» skurrer ut av bilradioen i det drosjen svinger inn foran strandhotellet. Gitarsoloen tar over mens jeg betaler drosjeregningen og speider etter betjeningen. En turist døser i en fluktstol under den tropiske sola. I det turkise havet snorkler andre over korallrev og fargerike fisker. «Welcome to Club Kon Tiki» proklamerer et skilt.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
«You can check out any time you like, but you can never leave». Siste strofe i Eagles-låta «Hotel California» skurrer ut av bilradioen i det drosjen svinger inn foran strandhotellet. Gitarsoloen tar over mens jeg betaler drosjeregningen og speider etter betjeningen. En turist døser i en fluktstol under den tropiske sola. I det turkise havet snorkler andre over korallrev og fargerike fisker. «Welcome to Club Kon Tiki» proklamerer et skilt.


Kanskje han ikke er vant til fagforeninger? Han må jo skjønne at det er best for begge parter, sier kelneren, som har satt seg ned ved bordet mitt på hotellets taverna og ser seg engstelig omkring.
Han vil helst være anonym, er redd for jobben sin. Jeg forsikrer ham om at navnet hans forblir mellom oss. Etter mange reiser i regi av NorWatch-prosjektet har jeg blitt vant til det.
– Etter tre år har han enda ikke signert tariffavtalen som hans advokat godkjente, fortsetter kelneren.
«Han» er nordmannen Jens Hanssen, alias Kaptein Hanssen, som betjeningen kaller ham. Club Kon Tiki er strandhotellet hans på Mactan, en av 7000 øyer som utgjør Filippinene.
– For tre år siden sa jeg til de andre at vi måtte danne fagforening. Den gang fikk vi ikke den lovbestemte minstelønnen en gang. Mange var redde da, men jeg sa at dette var den eneste måten å bedre vår situasjon på, forteller en av de kvinnelige arbeiderne som kommer bort til bordet mitt.
Siden den gang har de kjempet seg til minstelønn. Men Kaptein Hanssen vil ikke  undertegne en tariffavtale med fagforeningen.
– Han svarer ikke engang på våre henvend­elser. Han bor her på øya med sin filippinske kone, men er aldri til stede, sier den kvinnelige arbeideren.
Fagforeningen har tatt ut varsel om streik, men nøler og er villig til å strekke seg langt for å få avtalen i havn. Om ikke NorWa­tch kan hjelpe dem, i det minste få Kaptein Hanssen til å svare på Kon Tiki-arbeidernes henvendelser?
Jeg svarer at vi skal gjøre det vi kan, før kelneren og den kvinnelige arbeideren må haste tilbake til sine poster. En gruppe europeiske turister loffer inn i tavernaen med snorkelutstyret på slep. Kelneren tar imot bestillinger på delikate filippinske sjøretter.
Om noen dager sjekker turistene ut fra Club Kon Tiki. Men kelneren må bli. Han har kone og fire barn å forsørge.
– Det finnes ingen andre jobber her, sier han.
– Nei, du får ikke noe intervju her. Det er selskapets policy ikke å underholde pressen. Du får snakke med Calvin Jones i USA, sier Timex-dama og legger på røret.
Greit nok, tenker jeg, men denne Mister Jones skal få mye å svare for. Jeg er fremdeles på øya Mactan, en times kjøretur i motorsykkel-med-sidevogn-taxi fra Club Kon Tiki. Klokkeprodusenten Timex i Mactan Industrial Processing Zone, en frihandelssone hvor utenlandske selskap nyter godt av skatte­fritak, har i mange dager stått på NorWatch-menyen. Det multinasjonale konsernet eies av skipsreder Fred. Olsen.
Selv om jeg ikke får komme inn i fabrikken, har jeg sett og hørt mer enn nok. Tusenvis av arbeidere, i hovedsak unge kvinner mellom 18 og 22 år, jobber under forhold som er lysår unna den norske virkeligheten.
Også her vil de fleste arbeiderne være anonyme i frykt for å miste jobben eller for å bli svartelistet blant alle de utenlandske bedriftene som holder til i frihandelssonen.
– I fjor jobbet jeg 16 timer hver dag i over en måned i strekk. Det eneste jeg fikk av pause i løpet av arbeidsdagen var en halv time til lunsj og et kvarter kaffepause, forteller en av kvinnene.
Hun jobbet ved samlebåndene på Timex i nesten seks måneder i fjor. Så ble hun beleilig sagt opp. Etter et halvt år som kontraktarbeider har arbeidsgiveren nemlig plikt til å gi fast ansettelse, ifølge filippinsk lov.
– Med så lange arbeidsdager, gnager sulten. Men vi får ikke lov til å ta med oss noe å spise ved samlebåndet. Selv drops er det forbudt å ta med inn i fabrikklokalene, fortsetter en av de andre kvinnene som har jobbet hos Timex i mange år.
– Selv om vi normalt har åtte timers arbeidsdag og fem dagers arbeidsuke, blir vi ofte beordret til overtid. Det er ingen av oss som tør si nei til det, sier en tredje kvinne.
Fagforening er et utenkelig fenomen for alle jeg snakker med. Om de føler seg som slaver for Timex?
– Nei, slavene fikk i det minste reise seg og strekke ut iblant. Vi må sitte time etter time og montere de små delene i klokkene for hånd. Dette er et hardt arbeid for helsa og synet. Derfor blir bare unge kvinner mellom­ 18 og 22 år ansatt her på gulvet, det er selskapets uttalte politikk, forklarer kvinnene.

Senere på kvelden står jeg utenfor Firehouse. «The Hottest Place in Cebu» reklamerer stedet med. Med en advarsel om at jeg ikke slipper inn iført plastsandaler neste gang, tar jeg plass ved bardisken.
På scenen danser halvnakne filippinske jenter rundt jernstenger. I salen sitter hvite menn og betrakter kveldens bytte.
– Rett utenfor frihandelssonen ligger bordellene på rekke og rad. Det vil si; prostitusjon er ulovlig her til lands. Derfor frontes den med lovlige karaokebarer, strippeklubber og pensjonat, hvor kundene kan komme og plukke med seg jentene. Etter at Mactan-sonen med Timex og alle de andre utenlandske selskapene ble etablert utenfor Cebu, har sex-handelen økt dramatisk, forklarer Michael Valle.
Michael jobber i organisasjonen JORGE, hvis hovedformål er å bekjempe barneprostitusjon i Cebu. Det er han som har anbefalt Firehouse for mitt formål.
– Bare kjøp «ladies drink» til jentene mens du prater med dem. Da trenger du ikke ta dem med på hotellrommet ditt, sier Michael.
Etter kort tid har jeg spandert flere runder med «ladies drink» i form av tequila på jentene Vaness og Monet. Drinkene koster 175 pesos (ca. 40 kroner). Jentene forteller at de får 45 av dem i egen lomme, mens resten går til mama-san som driver stedet.
En tidligere høyt på strå i Timex fortalte meg i går at han hadde hatt ansvaret for å skaffe utenlandske toppsjefer prostituerte når de er på befaring hos Timex i Filippinene. Jeg får raskt svar på mitt spørsmål om denne formen for tjenester fremdeles tilbys: Jentene ramser opp navnene på flere av direktørene i Timex.
– En av toppene er fast kunde hos oss. Han går alltid ut med henne, sier Vaness, og peker på en av jentene på scenen.
– Kan ikke du spandere en drink på venninnen min. Hun har bare jobbet her i tre dager og er fremdeles veldig sjenert, sier Monet.
Hennes venninne ser slettes ikke tilpass ut. Hun hater jobben og synes kundene er sleske. Monet og Vaness liker heller ikke jobben, men sier dette er eneste utvei.
– For fem måneder siden mistet faren min jobben sin fordi de streiket. For å forsørge familien vår måtte jeg begynne å jobbe her, forklarer Vaness.
Jeg føler meg heller ikke tilpass, selv om jentene har forstått mitt ærend. «Hotel California» spilles plutselig for full guffe over høyttalerne, og dermed byr jeg Monet opp til dans.
«You can check out any time you like, but you can never leave...»
Situasjonen er pinlig. Hun er brakt ut av fatning og liker overhodet ikke settingen.

– Nei, nei, det er ikke slik, vi lar oss ikke bestikke. Klokkene vi fikk var bare jule­presanger. Dessuten; tror du ikke vi har råd til å kjøpe slike klokker selv, spør hun. Susan F. Cobrado, provinsparlamentariker­ på øya Mindoro vest for Manila, ser fortvile­t på meg. Det norske gruveselskapet Mindex har store planer på øya: Nikkel- og koboltgruve i form av dagbrudd i fjellene, en fire mil lang rørledning som skal frakte malmen ned til kysten, prosesseringsanlegg for mineralene, et gasskraftverk og sågar en kunstgjødselfabrikk.
Rundt fem milliarder kroner kommer prosjektet til å koste. Hvis selskapet får myndighetenes og politikernes samtykke, da.
Mindex sitt problem er at en bred allianse av organisasjoner jobber for at hele prosjektet skal skrinlegges: Gruven vil beslaglegge urbefolkningsterritorier, føre til økt erosjon og flomfare, og ha negative konsekvenser for en nasjonalpark som huser den utryddingstruede Mindoro-krokodillen, mens anlegget ved kysten vil ødelegge for fisket, fordi over fire millioner tonn avfall etter planen årlig skal dumpes rett ut i havet.
«Mindex, go home!», har motstanderne som hovedparole. Skepsisen til selskapets skjønnmaling av prosjektet og forsikringer om miljøvennlighet og gode hensikter går helt til topps i provinsen.
At det norske selskapet på et avgjørende tidspunkt for prosjektets framtidige ve og vel, har gitt politikere på alle nivåer i provinsen Citizen armbåndsur, gjør ikke motstanderne mer velvillige. For ikke å snakke om at Mindex har sponset sang- og missekonkurranser, studietur for lokalpolitikere, bygging av prestebolig og pengegaver til urinnvånere som er positive til prosjektet.
– Mindex sier at vi får penger, veier, skoler og andre goder når gruven kommer. Men vi trenger ikke dette, vi har alt vi trenger her i fjellene, sier Binata Padiwan fra Tadjawan-stammen til meg når jeg noen dager senere er i gruveområdet for å høre urbefolkningens syn på saken.

– Skal du sjekke ut, spør resepsjonsdama i Fersal Tourist Inn i Manila.
– Ja, jeg reiser hjem i kveld, hvis biltrafikken lar meg nå flyet, svarer jeg.
Som alle andre i millionbyen, forstår hun meg med et oppgitt smil. Tre uker med undersøkelser av fire norske selskap har gått siden jeg ankom Filippin­ene og ble slått ut av 35 fuktige varmegrader. Like lenge har biltrafikken gått meg på nervene.
I dag har jeg sjekket arbeidsforholdene ved Mustads fiske­utstyrsfabrikk utenfor Manila. Siden jeg var liten gutt har jeg hatt gleden av å fiske fjellørret med selskapets fluer, som lages her sammen med sluker og merkverdige havsport-fiskekroker.
– Jeg har aldri opplevd å få betalt den lovbestemte minstelønnen i de ti årene jeg har jobbet her. Det er ikke mulig for meg og familien min å leve av lønna her. Vi må derfor låne penger til 20 prosent rente. Ofte har vi bare råd til å spise tørket fisk. Hvis bare Mustad kunne økt betalingen for våre produkter slik at vi kunne fått høyere lønn, sier Joy Jimenez, som jobber for en av underkontraktørene til det norske selskapet.
– De siste årene har Mustad stadig sagt at det går økonomisk dårlig for dem. I fjor sa de opp 250 arbeidere med denne begrunnelsen, sier fagforeningslederen Rosita G. Calindas, som har jobbet for Mustad i 10 år.
– Vi spør dem da hvorfor de gir bort jobbene til andre. De svarer at de må det på grunn av tidspress. Når de sier at vi må jobbe overtid, så har vi ikke noe valg. Hvis vi sier nei, vet vi at de går til underkontraktørene, og at våre arbeidsplasser ytterligere svekkes. De trenger derfor ikke tvinge oss til overtid, slik er de lure, supplerer Rositas kollega Cristina Pablo.
Jeg når flyet, til tross for trafikk-kork og at drosjen min kolliderer midt i et vanvittig stort kryss og om mulig øker kaoset.
– You can check inn any time now, sier damen bak Swiss Air-skranken med et smil.
– And I can always leave, tenker jeg.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!