Grønne penger

Kloden har fått feber. Ifølge FNs klimapanel (IPCC) er 11 av de 12 siste årene de varmeste som har vært registrert siden man begynte å måle verdenstemperaturen i 1850. Og mens verden blir hetere sitter jeg i en klimatisert konferansesal på et dyrt hotell i København, omkranset av kostbare italienske dresser.

De skal prøve å finne en medisin. Redde verden fra feberen. Men de som bærer dressene er ikke politikere. De er investorer. Kapitalforvaltere. Representanter fra noen av verdens største fond.
Min dress er verken italiensk eller kostbar. Så er jeg da heller ikke noen kapitalforvalter. Jeg kan i det hele tatt lite om det å flytte penger. Like fullt er jeg invitert til å sitte i et panel for å snakke om hvorfor og hvordan verden kan reddes fra tiltakende feber og økologisk kollaps. Når ble kapitalforvaltere interessert i klimaspørsmål?

Tidenes krakk

Mye skyldes et 600 sider tykt dokument som kom ut i november 2006: Sternrapporten. Den britiske regjeringen hadde gitt den anerkjente økonomen Sir Nicholas Stern, tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken, i oppdrag å lede arbeidet med å tallfeste de økonomiske kostnadene knyttet til global oppvarming.

Rapportens konklusjon var et jordskjelv i finansverdenen. Det finnes ”overveldende vitenskapelige bevis” for at global oppvarming finner sted og at dette vil få dramatiske konsekvenser verdensøkonomien. Ifølge Stern vil verdens samlede BNP kunne falle med opptil 20 % per år. Vi snakker altså om tidenes krakk. 30-tallets depresjon vil være en historisk bagatell i forhold. Og denne gangen dreier det seg ikke om midlertidige konjunktursvingninger, der syv magre år etterfølges av syv fete. Etter de syv magre følger syv enda magrere.

Reaksjonen fra storkapitalen var akutt: Da daværende Shell-sjef, Jeroen van der Veer, sto på talestolen på det prestisjetunge World Economic Forum i Davos noen måneder senere, fastslo han at debatten om følgene av og årsakene til klimaendringene nå er over. Problemstillingen videre er å finne en løsning på hva vi kan gjøre med drivhusgassene.

Økologisk kollaps

Investorene har våknet. Pengene de forvalter kan fordunste, som dugg for en stadig hetere sol. De må redde verden for å redde verdiene. Men det haster.
Ifølge IPCC siste hovedrapport har CO2-konsentrasjonen i atmosfæren økt med 35 % (fra 280 ppm til 380 ppm) siden førindustriell tid. Gjennomsnittstemperaturen i verden har økt med 0,74 C. Selv om vi hadde kuttet alle utslipp av CO2 umiddelbart vil den fortsette å øke med minst 0,6 C som følge av tregheter i klimasystemet.

Men CO2-utslippene kuttes ikke. De fortsetter å øke med 3 ppm eller 1 % per år. Hvis CO2-konsentrasjonen i atmosfæren når det dobbelte av nivået fra førindustriell tid, noe den vil gjøre et sted mellom 2030 og 2050 med dagens utslippstempo, kan temperaturen på jorden øke med opptil 4,5 C ifølge IPCC.

Og det kan bli enda varmere, for med temperaturøkningen følger de selvforsterkende klimaeffektene. Isen smelter. I løpet av noen tiår vil Nordpolen være isfri på sommerstid. Mindre is innebærer at sollyset ikke reflekteres men absorberes, noe som bidrar ytterligere til den globale oppvarmingen. Tundraen tiner, og slipper ut enda mer drivhusgasser som har ligget lagret. Det dreier seg ikke bare om CO2, men også om metan, en drivhusgass som er 20 ganger kraftigere enn CO2. Vi går mot økologisk kollaps, og må snu før det er for sent.

Et enkelt regnestykke

Løsningen er enkel: Utslippene av CO2 må kuttes radikalt slik at konsentrasjonen i atmosfæren stabiliseres på et nivå der vi ikke trues av økologisk kollaps. EUs klimamål er å stabilisere den globale middeltemperaturen på 2 C over førindustrielt nivå. Dette vil kreve et kutt på mellom 50-85% i de globale utslippene av drivhusgasser innen 2050. Dette vil selvsagt koste penger, men det vil lønne seg.
Ifølge Stern vil investeringene som gjøres for å dempe klimautslippene de nærmeste 20-30 årene være avgjørende. Hvis vi bruker 1 % av den globale BNP årlig vil de verste konsekvensene av klimakrisen kunne unngås. Regnestykket er således enkelt: Å gjøre noe nå er billig. Å vente er dyrt.

Og ting begynner å skje. Ifølge analysebyrået New Energy Finance har de samlede investeringene i teknologi, selskaper og prosjekter knyttet til ren energi verden over økt fra 28 milliarder dollar i 2004, til 71 milliarder dollar i 2006 og til 148 milliarder dollar i 2007.

Like fullt er det ikke nok. Ifølge CIAs World Fact Book var størrelsen på verdensøkonomien 65,8 trillioner dollar i 2007. Dette tilsier at investeringene som gjøres i grønn teknologi kun tilsvarer 0,2 % av den globale BNP, og altså fremdeles befinner seg langt fra det nivået Stern hevder er nødvendig for å hindre en økologisk kollaps. Det må mer penger på bordet.

Grønn boble

Og dette vet investorene som sitter rundt meg. De er vel kjent med IPCCs nedslående tall og Stern-rapportens økonomiske dommedagsscenario. De erkjenner at den karbondrevede økonomien vi har i dag må gjennomgå radikale endringer for å kunne være bærekraftig over tid. Men de vet også at det å investere i grønne aksjer kan være et risikoprosjekt.

Etter at USA, med sine råtne kreditt- og boliglån, ble hjemsøkt av nedgangstidsspøkelset i januar i år, gikk verdensøkonomien plutselig i krisemodus. Impax ET50 indexen, som omfatter de ledende grønne aksjeselskapene, falt med nesten en fjerdedel i løpet av noen uker. Aksjeverdien i det norske solenergiselskapet REC ble halvert i løpet av tre uker. Analytikerne begynte å snakke om en grønn boble, og trakk paralleller til dotcom-boblen som sprakk i 2001.

Gratispassasjerer

I finansverdenen måles selskapene primært etter kvartalstallene de leverer, ikke etter langsiktighet og 30-årsperspektiver. Spørsmålet er derfor: Hvem er villig til å løpe risikoen ved å investere i virksomheter som kan bidra til utslippskutt?

Det dreier seg om gratispassasjerproblemet: Alle er tjent med at andre gjør en innsats (her: ta finansiell risiko for å redde verden), men uten å gjøre det selv.
Kan en konferanse i København hjelpe på offervilligheten? Kanskje. Mange av dem som sitter her er representanter fra store pensjonsfond, som Statens pensjonsfond – Utland (også kjent som ”Oljefondet”). Felles for pensjonsfondene er at de har et svært langsiktig perspektiv på sine investeringer. Om vårt eget fond har finansminister Kristin Halvorsen sagt at det strekker seg ”hundrevis av år frem i tid”. Hvis Stern har rett i sine prognoser er det ikke mye igjen av verdensøkonomien om hundrevis av år. Med andre ord: De har mye å tape.

Grønnvasket økonomi

På podiet skiftes panelene med intervaller på én time. Det luftes ideer. Bør aksjeinvesteringsverktøyet redefineres slik at mer langsiktige økonomiske hensyn også tas med i regnestykket? Er det nå gitt at grønne aksjer er en boble? Ser vi ikke snarere begynnelsen på den nye karbonnøytrale økonomien? Utenfor skinner solen. Det blir hetere. Selv i en klimatisert konferansesal på et dyrt hotell i København.
Noen må lede vei.

Det er dette det snakkes om i pausen. Om hvordan økonomien kan grønnvaskes. Om hvordan man skal kunne kombinere økonomisk bærekraft med økologisk bærekraft. Og representantene fra det norske pensjonsfondet er populære samtalepartnere i denne sammenhengen. Ikke bare har de en ambisiøs agenda sammenliknet med de fleste andre fond. De har også den suverent største pengesekken.

Oljepenger som klimaredskap

Det har gått 12 år siden daværende finansminister Sigbjørn Johnsen gikk til Norges Bank med det første innskuddet på 2 milliarder kroner. Nå er verdien av Statens pensjonsfond – Utland på rundt 2000 milliarder kroner og en av verdens raskest voksende formuer.

Det meste av fondet er plassert i aksjer, spredt i mer enn 7000 selskaper verden over. Totalt eier fondet nesten 0,5 % av aksjene i verden og 1 % av aksjene i Europa, hvilket gjør det til en av de største aksjonærene i verden. I 2015 forventer Finansdepartementet at verdien av fondet vil passere 5000 milliarder kroner.

Statens pensjonsfond monner. Fondet har fått en nøkkelrolle, og som eneste fondsforvalter på kongressen er de viet en egen sesjon på podiet. Det er på dette panelet jeg skal snakke.

En ledestjerne

I disse dager er Finansdepartementet i gang med å evaluere de etiske retningslinjene for pensjonsfondet som ble implementert i 2004. Jeg er den kritiske stemmen utenfra som skal forsøke å blåse opp ambisjonene for fondets klimaprofil. Det er ikke en enkel jobb. For de fleste tilhørerne i salen er Statens pensjonsfond en ledestjerne, et eksempel på at det går an å kombinere kapitalforvaltning og etikk.

Jeg konsentrerer meg om muligheten for å opprette et klimafond, å investere deler av pengene i grønne selskaper. Jo da, risikoen for å blåse mer luft i den grønne boblen er til stede. Kanskje sprekker den. Kanskje ikke. Men gevinsten kan uansett være at noen av de virksomhetene man dytter inn penger i kommer opp med løsninger som kan være med på å vri økonomien i en mer bærekraftig retning. Og litt må man kunne være villig til å ofre for å redde verdiene fra å dunste vekk under global oppvarming.

Salen nikker. Jeg har snakket deres språk. Grammatikken er enkel. Den kan kokes ned til en eneste setning av den amerikanske økonomen Milton Friedman: ”The business of business is business”. Det er et språk jeg ikke liker å snakke, der det å redde verden blir et middel for å redde pengene. Men mens solen skinner og det blir varmere bør man være beredt til å ta alle i hånden for å trekke dem med. Selv Milton Friedman.