Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Folkehjelp i Hydroland

– Hva gjorde du med den? spør vi. Minerydderen fra Norsk Folkehjelp har vært på befaring og funnet en udetonert antipersonellmine.
– Ingenting, det er nesten ikke folk der, svarer han. Da får vi øye på en saueflokk og gjetere på vei rett inn i mineområdet. Folkehjelpa tjener millioner på å rydde miner for Norsk Hydro i Iran.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

– Hva gjorde du med den? spør vi. Minerydderen fra Norsk Folkehjelp har vært på befaring og funnet en udetonert antipersonellmine.
– Ingenting, det er nesten ikke folk der, svarer han. Da får vi øye på en saueflokk og gjetere på vei rett inn i mineområdet. Folkehjelpa tjener millioner på å rydde miner for Norsk Hydro i Iran.

Etter tre resultatløse dager i Teheran, med endeløse rekker av søknader og forespørsler og telefoner og møter, har vi bestemt oss for å la det briste eller bære. Vi har hoppet på en russiskbygd Caspian Air-maskin med slarkete seterygger og manglende sikkerhetsbrosjyrer. Caspian, viser det seg senere, er ikke medlem av Den internasjonale organisasjonen for lufttransport (IATA), og Norsk Hydro forbyr sine ansatte å fly med selskapet. Der og da, mens vi sitter og krenger i flysetene, med setebelter som er umulige å stramme hvilende i fanget, føler vi oss imidlertid forholdsvis trygge. Vi koser oss nesten, lettet over endelig å ha steget ut av smogen som ligger over hovedstaden som surdeig.

Egentlig skulle vi hatt skriftlig tillatelse til å forlate Teheran, og politiet i Dehloran, hvor Hydro har operasjonsbasen sin, skulle vært varslet tre dager i forveien. Det er jo tross alt ikke Sverige, dette her; Iran regnes som et av de aller minst pressefrie landene i verden. Vi har imidlertid fått et muntlig ok via den private, statsutnevnte og rådyre mediehjelperen vår. «Bare reis!» hadde han sagt, etter å ha avsluttet en kjapp, noen-tusen-kroners telefonsamtale med oljeministeriet. Det spørs likevel om vi får den militære passérseddelen vi behøver for å komme oss inn til Azar, Hydros borerigg i den østfold-store leteblokka Anaran sørvest i Iran.

Vi må nemlig helt inn – om vi vil finne ut hva det er Norsk Folkehjelp egentlig driver med inne i det organisasjonen selv beskriver som «det mest minebefengte området i hele verden». Er det folkehjelp? eller er det reinspikka hydrohjelp? Forundersøkelsene våre hjemme i Norge ga oss bare flere spørsmål.

Selvpålagt munnkurv

Norsk Folkehjelp har nemlig avtalefestet med Norsk Hydro at all kontakt med pressen om virksomheten i Iran, skal gå gjennom informasjonsdesken i Norsk Hydro, nærmere bestemt Hydros «pressekontakt for utvikling og produksjon internasjonalt», Kama Holte Strand. Det var med henvisning til denne avtalen at Folkehjelpa-ledelsen grep inn midt i planleggingen av Iran-turen, og stoppet vår telefonkontakt med en av organisasjonens Hydro-engasjerte mineryddere.

I stedet ble vi bedt om å kontakte, nettopp, Kama Holte Strand. Hos henne var det imidlertid ikke mye hjelp å få. Strand avslo for eksempel bestemt å gi oss en skriftlig bekreftelse på at det var greit at vi besøkte Hydro i Iran. Det var den iranske ambassaden i Oslo som hadde etterspurt denne bekreftelsen, som de mente ville styrke visumsøknaden vår. For øvrig ga pressekontakten klart uttrykk for at hun ikke skjønte vitsen med å ta turen nedover. Hun forsikret at Hydros folk i Iran ikke ville være i stand til å fortelle oss noe nytt, utover det staben på Oslo-kontoret kunne bidra med.

Tre år i Anaran

Det er sen kveld når landingshjulene slår ned i støpeasfalten på flyplassen i Ahvas, som er nærmeste storby til Anaran-blokka. Vi har allerede booket hotellet. I morgen skal vi nordvestover mot grensa til Irak, hvor Hydroland ligger. Vi hadde planlagt å kjøre selv i leid bil, men; «nei, nei, vi henter dere,» hadde sjefen for Hydros Iran-virksomhet, Robert Fredriksen insistert før vi forlot Teheran: «ellers får dere problemer med å komme igjennom veisperringene». Hydro har vært området i tre år nå, så soldatene og politifolkene ved sperringene kjenner det norske oljeselskapets biler og slipper dem vanligvis rett igjennom.

Ahvas sover vi standsmessig, blant annet fordi reiseguiden Lonely Planet forteller oss at de billigste overnattingsstedene i byen avviser utenlandske gjester. Morgenen etter cruiser vi uthvilte mot Dehloran i en av Hydros terrengbiler, en Nissan med veltebøyle og myke seter. Det er sol og over tjue grader, og brede fine veier, med adskilte kjørebaner. En stund. Så samler veiene seg, men de er fortsatt fine. Landskapet er tørt, men ikke helt ufruktbart. Kvinner med øyne, nese, munn og hakespiss så vidt presset ut igjennom ellers heldekkende svarte chadorer vandrer tilsynelatende målløst langs veien. Menn og gutter står og haiker, noen har geiter med seg. En og annen halter eller mangler et ben.

Vi stopper ikke for noen. Hydro har policy på det. Ikke engang om det er en alvorlig ulykke stopper sjåførene i det norske selskapets iranske gren, Hydro Zagros, for å hjelpe. Grunnen, får vi forklart senere, er at om du forsøker å hjelpe en forulykket, og den skadede likevel dør, kan det være du som blir sittende igjen med det økonomiske og strafferettslige ansvaret. Dessuten hender det at biltyver og kidnappere poserer som haikere og forulykkede.

Turist-stopp

Etter et par timers kjøring kommer vi til den historiske byen Shush, like utenfor Anaran-feltet. Her møter vi sønnen til Taleb Zargoush, den iranske nestsjefen på Hydro-basen. Shush har vært bebodd i over 5000 år og 23-åringen skryter av at det er den eldste byen i hele verden. Det stemmer naturligvis ikke, men vi jatter med og lar oss dra med opp i byen for å se utgravningene av Kong Darius den Stores palass: to og et halvt tusen år gamle festhallog teaterruiner, rund-eroderte statuer av løver og andre skapninger. Darius var konge av Persia fra år 522 til 486 før Kristus, og regnes som en av de mektigste og største herskerne i Akhaimenid-dynastiet som regjerte det persiske imperiet i nesten et halv årtusen. Men det var i Persepolis lenger nord og inn i landet at Kong Darius og hans etterfølgere reiste sine mest praktfulle byggverk. Så dette er bare nest best. Dessuten er vi ikke turister, og vi har ikke tid til kulturelle utflukter. Vi vil snakke med nomadene.

Folksomt

«Det er ikke mange mennesker i grenseområdet til Irak.» Det er inntrykket vi har fått gjennom den lille kontakten vi hadde med Norsk Folkehjelp før de ga seg selv munnkurv og satte oss over til Norsk Hydro: En og annen nomade eller pilegrim, men stort sett bare ørken. Timingen vår er god med hensyn til nomadene. Om sommeren er de i fjellene, men nå er det for kaldt der oppe og de har trukket ned i lavlandet. Det er øyensynlig ikke bare «en og annen» av dem heller,i alle fall ikke her, rett i utkanten av Hydro-blokka. Vi kjenner nomadene på deres svarte eller grå ulltelt, ofte med sauer eller geiter traskende rundt utenfor. I periferien av Shush stanser vi ved tre telt som er satt opp i veikanten. Sjåføren er nervøs, men unge Zargoush leder an mot det første teltet.

– Bare spør dem om hva dere vil, sier han.
– Jeg oversetter. I det første teltet bor Baz-ali Alipour. Han er 75 år, men huden er rosinaktig og kroppen avmagret
som hos en hundreåring.

Alipour og de andre i teltgruppen tilhører bakhtiari-folket, kjent for sine håndknytte tepper. I denne veikant-leiren er det ingenting som minner om skjønnheten disse teppene er berømt for. Folk, telt, ting; alt er nedstøvet av sand, og nedsotet
av eksos.
– Regjeringen lovet å gi oss hus så vi skulle slippe å flytte rundt, forklarer Alipour oppgitt, som for å forklare den åpenbare armoden. I stedet krever myndighetene leie for nomadenes teltplasser.

En-bent gjeter

Alipour har ni barn; fem sønner og fire døtre. Altså er han likevel en rik mann. Og heldig, anser han selv: Bare ett av barna har noen gang gått på en mine. Det hendte for noen år siden, Alipour husker ikke nøyaktig. Den eldste sønnen mistet det ene benet mens han gjette familiens sauer nær grensen til Irak. Det er der han er nå også, en hyrde på et ben; så er det bare halvparten så stor sjanse for å tråkke feil igjen.
– Men hvorfor tar dere sauene deres ut dit? spør jeg. – Det er jo minefelt der!
– Det er ikke beite andre steder, vi er nødt til å dra dit, sauene må jo spise, forklarer den gamle.
– Burde ikke noen ryddet bort minene?

Men så mye har visst ikke Baz-ali Alipour turt å håpe på.
– De kunne i hvert fall gitt oss lov til å rydde miner selv, svarer han.
– Og så kunne de ha tatt hånd om de som skader seg.

Fotografen flyr litt i overkant hastig rundt og tar bilder. Det er noe udefinerbart med stemningen som tilsier at vi har dårlig tid. Kanskje er det nervøsiteten til sjåføren, som til stadighet ymter frempå at vi snart bør komme oss av gårde.
Vi går bortover langs veikanten mot de andre teltene. Den gamle mannen er med. Flere flokker seg rundt oss. Ungene poserer heftig for kameraet. Alle snakker i munnen på hverandre.

– Bare vi som er her, har mistet minst hundre sauer siden krigen, forteller en av mennene. Krigen mellom Iran og Irak døde ut etter en våpenhvile i 1988. Da hadde nabolandene bokstavelig talt konkurrert på liv og død i åtte år om hvem som kunne legge ut flest miner, flest steder.
– Alle familiene som tar sauene sine på beite nær grensen, har fått et familiemedlem drept eller skadet, forteller en annen.
Nå forsøker alle å overdøve hverandre. Ingen lykkes. Og tolken har mistet oversikten. Det durer i sjåførens mobil. Det er pappa Taleb som ringer. Jeg får telefonen i hånda:
– Er dere hos nomadene nå? spør han oppkavet.
– Ja, svarer jeg.
– OK, da må dere komme dere bort med en gang. Slutt å snakke med dem og gjem vekk kameraene! Vi gjør som vi blir bedt om, og
småløper tilbake til bilen.
– Hva var det der? spør jeg sønnen.
– Politiet liker ikke at dere snakker med nomadene, svarer han bare.

Saddam-hovedkvarter

I skumringen knappe to timer senere ruller vi inn i Dehloran. Byen er uendelig stygg, med falleferdige bygninger, støvete, skitne gater og grå mennesker. Men Hydro-campen er det ingenting å utsette på. Hovedbygningen i basen fungerte i en periode under Iran-Irakkrigen som sete for Saddam Husseins hær i området. Den tidligere diktatoren skal selv ha vært her. Ikke usannsynlig, ettersom byen ble okkupert gjentatte ganger, og den lille fjelltoppen Saddamhøyden bare ligger noen timers mars unna. Etter krigen ble militærkvarteret ominnredet til hotell. Nedslitt og forfallent overtok Hydro Zagros det glissent besøkte overnattingsstedet i 2001. Selskapet har siden pusset opp, kjøpt inn utsmykninger og nytt inventar, ansatt kjøkkenpersonale, tjenestepiker og resepsjonister, slik at det nå fremstår som et hotell nærmere luksusklassen etter iranske standarder. Men «hotellet» er kun for ansatte og spesielt inviterte. Dessuten er det er gratis.

En av de første vi møter er Taleb Zargoush. Jeg er engstelig for at han skal være sint, ettersom han kanskje mener vi har dratt med sønnen hans på noe han ikke burde være med på, og at vi burde vite bedre enn å oppsøke nomader midt på lyse ettermiddagen. Men nei, Taleb er verdens hyggeligste, jeg overdriver ikke; jeg tror virkelig ikke jeg noen gang har møtt et varmere, hyggeligere og mer hjelpsomt menneske enn nestsjefen på Hydro Zagros' base i Sørvest-Iran.

– Dere skal ut til riggen i morgen? spør han.
– Vi håper det, svarer jeg, – men det ser mørkt ut i forhold til å få militærtillatelsen fra oljeministeriet i tide.
– Men dere må jo få anledning til å dra ut til riggen, når dere har kommet så langveisfra, sier Taleb.
– Jeg skal snakke med noen, så ordner det seg, lover han. Og smiler. Det gjør vi også.

Minerydderen

Etter en dusj og en time på øyet sitter vi i hver vår skinnstol ute i foajeen og venter på at middagen skal serveres. Da kommer 'the man himself', minerydderen. Han slår seg ned. Folkehjelpa-mannen vil ikke bli identifisert verken med navn eller bilde, viser det seg. Det forklarer han med at han egentlig er marineoffiser, og at han kanskje skal tilbake til den jobben en gang (!?). La oss kalle ham Cato. Også Cato er svært hyggelig. Han forteller at han vil holde et obligatorisk minebevissthetskurs for oss etter middag. Men først er det altså mat. Vi håper på mors kjøttkaker, men det blir noe mousaka-liknende som smaker ingenting. Iransk matkultur er preget av mangel på smak, kebabvarianter og pai-retter nesten
kjemisk frie for krydder. Etter middag, men før minekurset, skal helsen vår sjekkes: Er vi i fysisk god nok form til å bli sluppet inn i militært område? Vi tar puls og blodtrykk, oppgir vekt, alder og høyde. Og får bestått.

– Rydder ikke for folk

På kursrommet har Cato samlet en bøtte med forskjellige miner, både anti-personell og anti-kjøretøy. Han plukker opp en etter en og forklarer hvordan de virker. De som er lagd for å ødelegge kjøretøyer er over eller rundt tjue centimeter i diameter.
De som skal ødelegge mennesker er mindre enn ti centimeter brede. Etter krigen lå det igjen 16 millioner landminer på iransk
side. Det vil si én mine for hver iranske husholdning. Myndighetene i landet anslår at det fremdeles finnes over sju millioner miner i grenseområdene, nok til å sprenge i filler hver tiende iraner. I tillegg finnes store mengder udetonerte eksplosiver (UXO) av forskjellig størrelse og skadepotensiale, såkalte blindgjengere.

Norsk Folkehjelp har utviklet et minekart over Anaran-blokka. Vi blir bedt om å glemme detaljene fra kartet. Det er hemmelig-stemplet, kun for Folkehjelpas, Hydros, og iranske myndigheters øyne. Kartet viser graderte felter for «minefelt»,
«mulig minefelt» og «uvisst». Dessuten er seismikklinjene tegnet opp. I 2002 ryddet nemlig Folkehjelpa miner for seismikkskyting – en slags ekkolodd-kartlegging av mulige oljeforekomster i berggrunnen – på kryss og tvers i blokka.

– Det er de iranske minene som er verst å rydde, forteller Cato. For mens irakerne forutså at minene måtte fjernes en gang, og la dem i spesifikke mønstre, spredte iranerne minene tilfeldig. Det gjør at det blir umulig å resonere seg frem til
hvordan minene er fordelt i et minefelt.
– Rydder dere miner kun for Hydro, eller rydder dere også for folk? spør jeg.
– Nei. Det er ikke vår oppgave her. Skulle vi gjort det, ville vi trengt mye mer penger og mange flere folk, forklarer Folkehjelpas fotsoldat i Iran.
– Skulle du ønske dere kunne gjøre det?
– Selvfølgelig!

Dødens sandkasse

Utenfor Hydro-hotellet har Norsk Folkehjelp fylt en svær sandkasse med forskjellige miner og blindgjengere. Foran sandkassen står et skilt; en varseltrekant, spissen ned, med et dødningerhode som symbol.
– Skulle du noen gang komme til å få øye på baksiden av et slikt skilt, må du bare stå helt stille og vente på hjelp, advarer Cato.
– Da befinner du deg nemlig i et minefelt. Så trer vi inn i sandkassen. Cato forklarer hva alt er, her er miner fra hele verden: Italia, USA, Kina, Russland, Israel, Spania... og Iran og Irak, selvfølgelig. Det er for mye til at vi kan huske alt, på langt nær, så:
– Ser dere noe dere ikke vet hva er, så ikke plukk det opp, summerer minerydderen.
– Bare si fra til meg!

Ut i feltet

Neste morgen står vi opp tidlig og får utdelt våre militærpass. Vi er lettet, selvsagt, men Taleb hadde virket så overbevisende da han lovet oss at det nok skulle ordne seg, at vi i grunnen hadde ventet det. Vi spør om å få være med Cato,
som skal på tokt i dag. Han skal ut og se om det er miner i et område Hydro vurderer å bore sin letebrønn nummer to. Men Cato sier nei. Han kan ikke ha med seg andre enn Hydros veiansvarlige og en sykepleier. Fotografen depper litt, han skulle gjerne hatt noen bilder av den norske minerydderen med metalldetektor og mineverneutstyr på jobb ute i den persiske ørkenen.
Vi avtaler at vi skal ringe Cato på satellittelefonen når vi er der ute.

Det vil si; hvis vi i det hele tatt kommer inn:
– Det hender man får problemer ved den siste kontrollposten, selv om papirene er i orden, forklarer Cato.
– I Iran er det ingenting som er sikkert!

Enda mer folksomt

Inne i blokka overraskes vi av folksomheten. Her er tettheten av nomadetelt enda større enn ved Shush. I tillegg kommer pilegrimene, noen i busser, men svært mange til fots. Helst om natten. Illegalt. De fleste ledes av kjentmenn langs antatt minefrie ruter. Men noen tar turen på egenhånd. Hele veien over til Irak, hvor drosjer eller kjente står og venter for å kjøre dem videre til Kerbala, Najaf og Bagdad. Mange omkommer her ute i ørkenen. Over hundre bare siden april 2003, opplyser Norsk Folkehjelp og Hydro. Livsrøverne er uttørking og mineeksplosjoner, men ingen har tall på fordelingen mellom dødsårsakene.

Og det er noe av problemet. Området er definert som det mest minebefengte i hele verden, men ingen kan svare på hvor store skader minene gjør. Landmine Monitor er det nærmeste vi kommer. De talte 70 minedrepte i 2001, basert på tilfeldige medierapporter. I mai 2003, den siste måneden som kom med før Landmine Monitors ferskeste årsrapport ble publisert, var det meldt om to drepte barn og en voksen. Men mørketallene er store. Før vi dro fra Oslo, hadde vi tatt kontakt med alle de store mineorganisasjonene: Land Mine Action (LMA), International Campaign to Ban Landamines (ICBL), Røde Kors... Ingen kunne hjelpe oss videre. Alle ba oss kontakte «NPA» – Norsk Folkehjelp.

Månelandskap

Det tar noen møre timer å kjøre gjennom blokka ut til riggen. Sand og stein, små kurdiske bosettinger og nomader. Men endelig svinger vi av hovedveien. Vi er nesten der. Nomadene er fremdeles med oss på begge sider av veien. Så er vi ved den militære kontrollposten. Vi klareres. Deretter er det ned en liten bakke, så opp en liten bakke. Og fra toppen åpner landskapet seg. Det tar, jeg beklager klisjéen; det tar nesten pusten fra oss. Det er som å være på en annen planet: Månelandskap; goldt, men varmt, skapt lys, men mykt, bare brunrød sand; ikke i dyner, men hardere, som sandkupler. Etter noen minutters kjøring stanser ved en av Hydros biler, som står parkert ved veien. Det er minerydderbilen. Vi ringer opp Cato på satelitten. Han svarer ikke. Det hadde vært perfekt å ha ham her, sverger fotografen og jeg. Vi prøver igjen. Nei.

Så ser vi dem, langt borte i horisonten, mellom sandkuplene. Tre skikkelser med retning mot oss. Fotografen er fristet til å gå dem i møte. Men han vet bedre. Vi har fått klar beskjed om ikke å bevege oss så mye som en meter utenfor veien.

Minefelt

Snart er Cato, veiansvarlig Torgrim og sykepleier Jamshid så nære at vi kan se at alle tre bærer på antikjøretøyminer. Snart etter er de oppe på veien.
– Hva er konklusjonen? Var det minefelt der? spør jeg.
– Ja, svarer Cato.
– Hvordan er det med de minene dere har med, er de...?
– Nei, de er tomme, beroligger minerydderen, – noen har ryddet litt i området, antagelig hæren, og så har de lagt igjen disse tomme minene.
– Var det udetonerte miner der også?
– Ja, vi fant blant annet en antipersonellmine jeg aldri har sett før.
– Hva gjorde dere med den?
– Ingenting, hva mener du vi skulle gjøre?
– Jeg vet ikke, sprenge den eller noe!?
– Nei. Det er nesten ikke folk der. Vi så ingen sauespor.

Mens vi står og snakker, myser vi nå og da mot minefeltet bortenfor horisonten. Speider i retningen mineryddergruppen kom fra. Og bare noen grader nordenfor får vi øye på en saueflokk og gjetere er på vei rett inn i mineområdet.

«Strengt fortrolig brønn»

Cato blir med oss utover til riggen, mens Torgrim og Jamshid blir med minerydderbilen tilbake til Dehloran. Vi stopper på veien for å se på noen udetonerte bombekastergranater Folkehjelpa har samlet i en grop.
– Disse kan gå av veldig lett, forteller Cato. Blindgjengerne har vært forsøkt sprengt en gang, så nå er det umulig å forutse hvor mye eller lite rystelse som skal til før de eksploderer.

Fremme ved Azar blir vi tatt imot av riggsjef Svein Ræder. Han virker skeptisk og har et håndtrykk som er kraftigere enn jeg er forberedt på. Vi følger med ham inn på kontoret og får en del detaljer omkring produksjonen. Det meste er forretningshemmeligheter.
– Vi borer det man kaller en «strengt fortrolig brønn», forklarer Ræder. Ingen må få vite hvor langt de har kommet, hva slags sedimenter de beveger seg gjennom, eller hvor langt ned boret skal. Riggen ligger bare 800 meter fra den irakiske grensen. Under de verste urolighetene i nabolandet i april 2003, kunne man se og høre bombingen på den andre siden av grensen.

Like utenfor inngjerdingen rundt Azar, i retning Irak, ligger et minefelt. Cato blir med Ræder og oss ut nødporten. 200 meter ut i det Star Wars-aktige landskapet står det trekantede skiltet som betyr livsfare forut. Rett bak ligger noen fargekodede
vaiere som indikerer det samme, bare enda mer presserende.
– Det er egentlig ganske flott her, sier Ræder.

Tyst om landminene

Tilbake på hovedveien mot Dehloran stopper vi ved en snuplass. Cato vil si hei til en kjentmann Hydro/Folkehjelpa ofte hyrer inn når de behøver rekognoseringshjelp. Han er en av dem som ellers lever godt av å føre pilegrimer forsøksvis trygt over
grensen til Irak. For noen måneder siden ble han tauet inn av politiet på grunn av virksomheten sin, men slapp fri etter å ha vedtatt en bot. På den andre siden av veien, et par hundre meter opp i den slake åsen, holder en gruppe nomader til. Vi spør pilegrimsguiden om han vil hjelpe oss å tolke. Alle mennene og ungene i den lille nomade-gruppen møter oss med blide ansikter idet vi nærmer oss.
– Salam, sier de. – Salam, svarer vi. Muligens med overbevisende uttale. De begynner i hvert fall å prate masse, direkte til oss. Som om vi forstår et ord de sier. Tolken viser seg å være bare marginalt bedre i engelsk enn vi er i farsi – også vi hadde latt oss lure av bra uttale.

Vi får i alle fall vite at nomadene holder til oppe i Bakhtaran-provinsen mesteparten av året, men at de flytter ned hit hver vinter og blir i tre måneder. Jeg får etter hvert tolken til å forstå at jeg har lyst til å snakke med dem om landminer.
– Nei, sier han.
– Hva behager, tror jeg jeg svarer.
– No. No landmines. No ask, bekrefter pilegrimsguiden bestemt.

Så får vi heller ikke vite hvorfor den unge mannen i det ene teltet bruker krykker. Kanskje var det alt minesnakket som gjorde at det ble så ampert hos nomadene i Shush, tenker jeg.

I leiren her inne i Hydroland blir vi sågar bedt på en matbit. Vi må takke nei. Så høflig vi kan. Det blir snart mørkt, og Hydro-sjåførene kjører ikke om natta.

Tilbake til Teheran

Tilbake til hovedstaden neste morgen flyr vi med statsflyselskapet Iran Air, som til vår store lettelse både er medlem av IATA og godkjent som transportmiddel for Hydros ansatte. Dagen etter skal vi møte Robert Fredriksen, presidenten i Hydro Zagros, på hovedkontoret i Teheran. Kanskje kan han hjelpe oss å få svar på i hvert fall ett av de gjenstående spørsmålene: Hva får Norsk Folkehjelp egentlig igjen for å drive Hydro-hjelp?

Allah-logo

Hydro-kontoret ligger i syttende etasje i en moderne, vindusrik forretningsbygning i sentrum av Teheran. Her er det god stemning; logistikkansvarlig Trond Erik Lie, som vi også møtte i Dehloran, har funnet ut at seilene på båten i den nye Hydro-logoen leser Allah på farsi. Fredriksens kontor er lyst og stort og verdig en president. Hydrosjefen selv er like hyggelig som folk flest i Hydro Zagros-systemet. Han skryter av at da Anarankontrakten ble undertegnet, var det den største utforskningskontrakten med et utenlandsk selskap etter den islamske revolusjonen i 1979.

Vi snakker også litt om hva Hydro Zagros gjør for lokalmiljøet i Dehloran; at de ansetter flest mulig iranere, arrangerer minebevissthetskurs, og ikke minst, at feltsykehuset deres avlaster det lokale sykehuset, spesielt i akuttilfeller som fødsler og mineulykker.
– Har ikke noe med oss å gjøre Vi har fått se dokumentasjon på alt dette i Dehloran. Det er ingen tvil om at Hydro gjør mye bra. De er samtidig gjennomgående ærlige, også president Fredriksen, på at de er i Iran først og fremst for å tjene penger, og ikke «for å drive veldedighet».

– Men hvorfor hyret dere egentlig Norsk Folkehjelp til å utføre minerydderjobben? Det fins jo andre? vil vi vite.
– Fordi de er de dyktigste, svarer Fredriksen kontant.
– Ren business, altså?
– Ja!
– OK, hva sier du, hvis jeg forteller deg at det eksisterer en forhåpning blant enkelte i Norsk Folkehjelp om at; hvis dere finner olje, så kan det dryppe såpass på dem at de kan få anledning til å rydde miner også for folk i området?
– Dette kan jeg svare veldig klart på, stålsetter Hydro Zagros-presidenten:
– Hva Folkehjelpen måtte håpe eller mene har absolutt ikke noe å gjøre med oss. Vi har en kontrakt med Folkehjelpen, og det eksisterer ingen diskusjon utover denne.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -