Fattigdommen bak våre klær

Produksjonen av klær er definitivt flyttet til fjerne himmelstrøk. Den eldgamle «Silkeveien», handelsruten som fraktet varer mellom Asia og Europa, er blitt erstattet av en ny rute som bringer ferdigsydde klær og sko fra Asia til store og små merkevareselskap i Vesten. Langs denne ruten kommer også russebuksene til Norge hvor de brukes en kort vårmåned.

Vi har fulgt produksjonen av russebuksene bakover ledd for ledd, og lagt ut på en lang reise som førte oss fra Tønsberg til hjertet av Pakistan. I et lite skranglete lokalfly hvor propellen måtte startes for hånd, ble fotografen og jeg fraktet fra den moderne flyplassen i Lahore og inn i en annen tidsalder, middelalderbyen Multan, sentrum for Pakistans store bomullsproduksjon.

For den lange kjeden av arbeidende hender som skaper norske russebukser, starter på plantasjene i bomullsbeltet rundt Multan. Herfra kommer råbomullen som spinneriene gjør til tråd og som veveriet i sin tur bruker til å lage stoffet til russebuksene som skjæres og sys i Karachi. Og her starter også vår reise i Pakistan.

Høyere pris, dårligere lønn

– De har satt ned betalingen for 40 kilo bomull fra 80 til 60 rupees, fortalte en kvinne mens hun satt skyggen og arbeidet sammen med et tyve-talls andre kvinner. De renset bomullen som var plukket løpet av dagen, og de hadde nylig fått vite at akkorden var satt ned med 25 prosent fra ti til syv og en halv krone.

Vi kjørte rundt i de enorme plantasjeområdene, og stoppet da gruppen med kvinner og barn dukket opp. De snakket ikke engelsk, og vi måtte bruke tolk.
– Dette er aktivisten vår, sa en eldre mann som kom gående. Han var kledd i en slitt skjorte og var tydeligvis ingen rikmann. Vi fikk høre at han eide noen få hektar med jord, ikke engang 12,5 hektar som regnes for et nødvendig minimum. Det var kvinnenes oppdragsgiver, mannen som nylig hadde satte ned kvinnenes lønn med en fjerdedel.

– Denne avgjørelsen har vi arbeidsgivere i distriktet tatt samlet. Vi måtte sette ned lønnen til plukkerne, fordi larvene er i ferd med å redusere avlingene, slo mannen fast.

Det var mens vi befant oss i Multan, at prisen på råbomull gikk opp. Bomullsplantene var angrepet av larver. Panikken spredte seg blant spinneriene for ikke å få nok råvarer til å møte bestillingene, og prisen føk oppover. Konsekvensen for dem som står på bunnen av tekstilkjeden, dagsarbeiderne på bomullsmarkedene, var altså enda dårligere dagslønn.

Svakeste ledd

Mange gårder drives av fattige bønder som gir jobb til enda fattigere dagsarbeidere. Angripes avlingen, forflyttes tapet nådelåst nedover til det svakeste leddet i kjeden, kvinnene, som under en brennende sol sanker bomull i et tørkle på ryggen. På sitt beste klarer de å plukke og grovrense 37-40 kilo bomull om dagen.

Kvinnene selv ble svar skyldig på spørsmål om hvor mye de tjente i året. Det visste de ikke. Pengene kommer inn, og blir umiddelbart brukt opp. En oppsynsmann sa at de tjente rundt 187 kroner i måneden. Det er 60 prosent av minstelønn. Men det var før betalingen ble satt ned. En undersøkelse utført av kvinneorganisasjonen AURAT viser at det største problemet for dagsarbeiderne, er vilkårligheten i om de har arbeid eller ikke. De ønsker seg først et sikkert arbeid, deretter bedre betaling. Nå tar de arbeid der det er behov for dem.

Nesten alle bomullsplukkere er kvinner. De har så delikate hender, får vi høre. Dagsarbeiderne har ved lov ikke rett til å organisere seg, de har ingen pensjonsrettigheter, ingen helsetjeneste, ingen sykepenger. Hva skjer når dere er syke, spør jeg bomullsplukkeren Shamim.
– Da må vi gå ut på markedene, inntil det ikke lenger er mulig. Vi er vant til det, legger hun til stille.

Barnearbeid

Shamim har fire barn, to gutter og to jenter. Familien bor sammen med hennes foreldre, brødre og søstre. De gamle trenger derfor ikke å arbeide. Den eldste jenta Sumera på 11 hjelper Shamim å plukke.

– Vi har ikke råd til å sende henne på skole. I tillegg trenger vi hjelp til å tjene mer penger, forklarer Shamim. Men dersom de får råd, skal den eldste gutten på skole. Alternativet er at han som 11-12 åring blir kelner eller «houseboy» i et rikt hjem.

Barnearbeid er svært utbredt i Pakistan. Hele 15,4 prosent av alle barn mellom 10 og 14 år arbeider, ifølge den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO. Selv så vi ikke mange barn på markedene. Plukkingen var så vidt begynt. Bomullsplantasjene strekker seg så langt øyet rekker. Solen steker og det ligger en grå dis av støv over landskapet. Midt ute i åkeren står en brønn hvor kvinnene henter vann for å slukke tørsten.

Det finnes ingen kontroll av vannkvaliteten, men man vet at sprøytemidlene som pøses utover åkrene, har trengt ned i grunnvannet. For å være sikker, må brønnene gå ned til 60 meters dybde, noe bare rikfolk har råd til, får vi høre. Krefttilfellene øker derfor blant landarbeiderne, barnas helse skranter og stadig flere blir født med misdannelser.

Soltørking

I nærheten av plantasjene ligger bomullen og soltørker i gårdsrommet til fabrikken som skiller fibrene fra frøene. Her lages de store bomullsballene. Frøene presses, og blir til matolje. På fabrikken jobber femten mann åtte timer dagen i rundt fire måneder. De får ikke stort bedre betalt enn plukkerne, men de arbeider ikke på akkord. De får en fast dagslønn på syv og en halv krone. Med ren muskelkraft bærer de bomullsballer på 170 kilo, vender bomullen og mater maskinene. Fabrikkens tekniske personale består av ti menn, og de får en fast lønn på 875 kroner måneden. Spesielt på landsbygda skal det være en ganske god betaling. Lønnen til dem som jobber nederst på rangstigen, er et av de svakeste punktet i hele den lange produksjonskjeden bak russebuksene.

Problemet er generelt: Tekstilindustrien i Vesten har flyttet bestillingene dit arbeidskraften er billigst og arbeidstakernes rettigheter dårligst. Klærne trenger ikke engang være produsert under spesielle, slavelignende vilkår: Selve systemet sørger for en skjev og urettferdig fordeling. Bare en mindre del av rikdommen som skapes i tekstilsektoren, tilfaller produsentene i de ulike leddene i utviklingslandene. Og bare smulene finner veien til dem som faktisk har sydd klærne, vevd tøyet, spunnet tråden eller plukket bomullen.

Norske importører

Reisen til Pakistan startet egentlig i Tønsberg i et lyst trehus hvor tekstilagenten Asbjørn Sonerud holder til. Sonerud er agent for Sandefjordfirmaet Russeservice som lenge var eneimportør av russeklær. Russen mente at klærne koster for mye, og ønsket å få prisene ned. En rekke nye aktører har kommet på markedet, og skapt større konkurranse. Felles for firmaene som selger russeklær, er at de alle benytter den utbredte strukuren i tekstilsektoren: De selger egne merkevarer som gjennom agenter sys på bestilling i utviklingsland.

RusseService kjøper bukser produsert i Pakistan, mens en annen importør som for eksempel RussOnLine, kjøper buksene fra Kina. Det samme gjelder andre klær med norske navn. Da jeg spurte den helnorske Varner-gruppen (som står bak Dressmann, Cubus, Vivikes, Carlings og Bik Bok) om å få besøke en fabrikk etter mitt valg som produserer for dem, var svaret nei. Årsaken, som ble oppgitt, var at konsernet var inne i en prosess med innføring av etiske retningslinjer for sine innkjøpere. De mente tydeligvis at det ikke var et riktig tidspunkt å gi en journalist innsyn i forholdene. Ole Jørgen Smedsrud, daglig leder for RusseServices, sa derimot ja, og gjorde det dermed mulig å få kontakt både med agenten og den pakistanske produsenten av russebuksene i Karachi, ScanTex Textile.

– Det er vanskelig å finne seriøse konfeksjonsfabrikker i Pakistan. Scantex kjenner jeg lenge, helt fra tiden som innkjøper i Adelsten, fortalte agenten Asbjørn Sonerud før vi reiste.

Tidsmaskin

ScanTex konfeksjonsfabrikk er det siste leddet i kjeden før russebuksene sendes til Sandefjord. Fabrikken ligger i et industriområde i kystbyen Karachi, helt sør i Pakistan. Veien dit er humpete og trafikken stor. Med sine tretten millioner innbyggere er Karachi en av verdens største byer. Overgangen fra landsbygda rundt Multan, dens fattigdom og manuelle innhøstning av bomull, til de neste leddene i produksjonskjeden – spinneri, veveri og konfeksjonsfabrikken – er en reise gjennom tiden og et sprang inn i den moderne tidsalderen. Mens ansvarsforholdene for situasjonen til plukkerne forsvinner i en stor innkjøpsprosess hvor ingen kan si nøyaktig fra hvilken plantasje bomullen i stoffet kommer fra, er det annerledes med resten av prosessen.

For spinneriet Sapphire er blant leverandørene av bomullstråd til veveriet MasterTextile som igjen lager og farger stoffet i russebuksene. De to fabrikkene ligger 1000 kilometer fra hverandre - spinneriet utenfor Karachi og veveriet utenfor Lahore. Begge er store, topp moderne anlegg som konkurrerer i det internasjonale markedet. Maskinparken er dyr, og må stadig oppdateres. Kontrasten til små spinnerier og veverier med dårlige helse, miljø og sikkerhetsforhold, er stor. Master Textile har i tillegg alle papirer i orden fra miljøsertifikatet ISA 9000 til etikksertifikatet SA 8000. Tekstilene er også garantert uten giftige substanser, og holder Öko-Tex Standard 100. Fabrikken handler spesielt mye med Tyskland hvor disse sertifikatene er nødvendige, får vi høre.

Lønnsforhold

Men lønnsforholdene på bunn er ikke mye å skryte av, selv om de ikke er verre enn andre steder i Pakistan. Lønnsutgiftene er bare en mindre del av produksjonskostnadene ikke bare i jordbruket, men også i disse maskintunge fabrikkene. Sapphire er Pakistans største spinneri, og har en rekke fabrikker over hele landet. Ved anlegget vi besøkte, arbeider 800 menn i tre skift. Arbeidstiden er åtte timer med en times pause. Ufaglærte arbeidere som skyfler eller renser bomull, får minstelønnen på 315 kroner i måneden. Arbeiderne som står ved spinnemaskinene får 500 kroner i måneden. I tillegg er det fri bolig, en subsidiert skole for barna og subsidiert mat ved kantinen. Arbeiderne får også et lese og skrivekurs, og kan få videreopplæring. Det tekniske personalet ved fabrikken tjener opp til 6.250 kroner måneden, noe som er en svært høy lønn. Lønnssituasjonen ved Master- Textile er ganske lik. Fabrikken gir arbeid til 700 menn. I tre skift jobber 450 i veveriet og 250 i fargeriet. En vever tjener 562 kroner og en farger som har en mer komplisert jobb 750 kroner. I tillegg har de fri bolig og subsidiert mat i kantinen.

Markedet

Lønnssituasjonen ved disse maskinintense fabrikkene, er dermed svært mye bedre enn for dagsarbeiderne. Men for en vanlig arbeider, blir det likevel ikke mye å legge til side når alle utgifter er betalt. Selv om man korrigerer for ulike kostnadsnivåer, er lønnen altfor lav. På spørsmål om hvorfor de ikke betaler arbeiderne mer, spesielt de som tjener minst, er svaret veldig likt i de to fabrikkene: – Lønnen følger tilbud og etterspørsel. I dag er det altfor mange om få jobber. Fantes det flere jobber, ville lønningene gå opp. Det ville bli rift om arbeiderne, og vi ville måtte betale dem mer. For trenger jeg en vever og ikke finner ham til den lønnen jeg tilbyr, vil vi måtte sette opp lønnen til jobben ble attraktiv, sier Najeeb Malik, administrerende direktør for veveriet Master Textile. Og et lignende svar får jeg av spinneriets tekniske direktør, Ezhaar Ahmed Quereshi.

 – Fordi vi får arbeidere som er villige til å jobbe for minstelønn. Det er for lite, men vi betaler ikke mer enn vi må. Slik er det i ethvert marked, sier Qureshi og slår ut med hendene. Det er ikke ham som bestemmer lønnen. Spinneriet Sapphire ligger avsidesliggende til ute på landet, og tilbyr sine arbeidere gratis boliger inne på fabrikksområdet. 75-80 % av arbeidsstokken er ugifte menn, og de bor i et eget boligkompleks, et slags treetasjers hybelhus bygget rundt en stor åpen plass.

Vi får komme inn i et av rommene, etter at mennene raskt rydder og blir sjenert stående med hendene fulle av klær. Fire menn bor på rommet som ikke inneholder annet enn fire senger og en computer i hjørnet transformert til TV. Fellesrommet er utenfor og det samme er kjøkkenet. Vi blir fortalt at fabrikken har et stort gjennomtrekk av arbeidere. Når mennene gifter seg, flytter de nærmere hjemmet og får jobb der.

Russebuksene Mange hender, mye arbeid og planlegging ligger bak den lange kjeden som produserer norske russeklær. Da vi til slutt kom til konfeksjonsfabrikken ScanTex i Karachi var det full aktivitet med røde og blå russebukser i lokalene. Vi gjenfant rullene med stoff som vi hadde sett i veveriet og som nå ble lagt i hundre lag, påført mønsteret av en computer og skåret ut. Hauger av ferdige russebukser lå på traller og ventet på å bli presset. I modellrommet planla man en ny veske til russen, i kontrollrommet satt seks kvinner bøyd over snekkerbukser for å sjekke at de var feilfrie, og i pakkerommet hadde man akkurat sendt 15.000 russebukser til Norge. Inne i et annet rom var tempoet på topp mens kvinner på rekke og rad sydde russens røde snekkerbukser, og vifter i taket gjorde varmen litt mer levelig. Noen av kvinnene hadde computerstyrte symaskiner som telte stingene. I et hjørne ble ferdigklipte biter rødt tøy hektet til et hengende samlebånd, som tok turen rundt til en mengde arbeidende hender. På den andre siden kom de ferdige buksene som deretter ble sendt til kontrollrommet.

På offensiven

ScanTex er en stor konfeksjonsfabrikk som gir jobb til 400 menn og 100 kvinner. De har åttetimers arbeidsdag med en times pause, og arbeider i ett skift. Fabrikken har produsert for RusseService i over seks år, og eieren Tahir Aziz sier han er svært fornøyd med dem. Noe annet kunne han heller ikke si, men han virker oppriktig. Relasjonen er stabil over mange år, de samarbeider og utveksler ideer om utviklingen av klærne – og Aziz underslår heller ikke at de også diskuterer pris. Oppdraget er sesongbetont og foregår i fire måneder. Produksjonen er aldri helt sentrert rundt russeklær. Fabrikken sender mest tøy til Tyskland. Aziz var nylig valgt til formann for konfeksjonsindustriens forening i Pakistan. Han er gjestfri og vennlig, og har klare meninger:

– Konfeksjonsindustrien i Pakistan må komme på offensiven, og snu styrkeforholdet til Vesten. Vi må lage våre egne kolleksjoner, og slutte å være skreddere for andre. Bare på den måten kan vi unngå kappløpet nedover, konkurransen oss imellom som hele tiden presser prisene nedover. Lønnsnivået i fabrikken følger den lokale standarden. De ansatte har fast lønn, og for flertallet varierer den mellom 500-750 kroner i måneden alt etter ferdighet og effektivitet. Da ledelsen foreslo å subsidiere en kantine, foretrakk arbeiderne heller å få høyere lønn.

Kjøpers marked

Men en moderne pakistansk bedriftsleder som Aziz, hvorfor øker han ikke lønningene til arbeiderne så det monner. Dersom han økte prisen på egne varer, betalte arbeiderne mer og samtidig økte betalingen til sin egen stoffleverandør noe, kunne man dermed øke lønningene nedover hele kjeden slik at også bomullsplukkerne fikk mer å rutte med.

– Er dette mulig, spør jeg ham.
– Det er i praksis umulig. Dette er kjøpers marked, og kjøperne sitter i Vesten. Slik systemet i dag fungerer, ville mine produkter raskt bli for dyre og kontraktene ville gå til andre, kanskje til et helt annet land. Da kunne min fabrikk bare stenge, og det ville hverken være en fordel for meg eller for mine ansatte, svarer Aziz - som blir engasjert: – I produksjonslandene er det små marginer i alle ledd. Per i dag blir det meste av fortjenesten igjen i Vesten. Dersom et plagg koster fire dollar hos dere, så går i beste fall en dollar tilbake til landet der klesplagget er sydd.

0,4 prosent

Muligens er han vel optimistisk. En nylig undersøkelse av joggesko produsert i Indonesia viser at under en femtedel – 17 prosent – går til produksjon, skatter og transport. Resten går til merkevareselskapet (33 prosent) og til butikken (50 prosent). 0,4 prosent av utsalgsprisen er lønninger til dem som har laget skoen. Tallet 0,4 prosent stemmer godt overens med de prosentene som er blitt utregnet for klesindustrien. Lønningene utgjør en forsvinnende liten del av produksjonskostnadene i tekoindustrien.
– Skulle jeg gi en oppsummerende kommentar, så er det at urettferdigheten i systemet må endres. En større del av profitten må komme tilbake til landet hvor varene produseres. Noen prosenter av profitten av salget i Vesten, skulle bli sendt tilbake og investeres i tiltak som kom befolkningen til gode og hevet det generelle velstandsnivået. Pengene burde gå utenom produksjonsleddene, og brukes direkte for å bedre stillingen til dem som har det verst, sier Aziz.
– To prosent, foreslår han.

Politisk organisering Etter å ha avsluttet reisen på den pakistanske landsbygda hvor det store flertallet lever, står man igjen med et inntrykk av en stillestående fattigdom som har vart i uminnelige tider.

– Problemet i Pakistan er nettopp mangelen på enhver organisasjonsstruktur, sier Nigar Ahmad, en elskverdig eldre dame som leder kvinneorganisasjonen AURAT Foundation. Hun tok i mot oss i sitt hjem i Lahore. Ahmad forteller at menn reiser for å finne arbeid andre steder. Kvinnene derimot blir i praksis sittende tilbake som eneforsørger.

– I dag finnes det finnes penger i det internasjonale apparatet for kvinner, fra Verdensbanken til ulike FN organisasjoner. Men det mangler et apparat som gjør det mulig å kanalisere pengene dit de skal uten at de forsvinne på veien, sier Ahmad. AURAT har derfor startet en politisk organisering av kvinner, og har fått 32.000 kvinner inn i lokalpolitikken. Kvinners deltakelse er ikke i seg selv en garanti for å løse problemene til de svakeste, men som Ahmad sier:

– Det som er sikkert, er at menn i politikken ikke har forsøkt å løse de problemer som det store flertallet av fattige – kvinner og menn – står overfor.