Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

– Prinsessen og halve regnskogen

Det knaser av glass og knust murstein under føttene. Umodne bananer og maniokplanter ligger spredt utover en ødelagt åker. Militærpolitiet har ryddet området ti dager tidligere på vegne av cellulosegiganten Aracruz. Vi er ikke på Gaza-stripen, men i Erling Lorentzens Brasil.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Det knaser av glass og knust murstein under føttene. Umodne bananer og maniokplanter ligger spredt utover en ødelagt åker. Militærpolitiet har ryddet området ti dager tidligere på vegne av cellulosegiganten Aracruz. Vi er ikke på Gaza-stripen, men i Erling Lorentzens Brasil.

Den raserte eiendommen ligger ikke langt fra kystbyen Barra do Riacho i delstaten Espirito Santo. Verdens største produsent av kortfibret cellulose, Aracruz Celulose, er bare noen få kilometer unna. Fire familier på 25 personer, barn og voksne, hadde sitt hjem og levebrød her.
Eieren heter Wilson og hadde et skjøte på jordstykket. Men det hjalp lite da militærpolitiet dukket opp sammen med vaktselskapet Visel og firmaet Plantar som begge arbeider for Aracruz. De enkle husene ble smadret og avlingen ødelagt.
En av de tidligere beboerne, Gilberto Jesus Ferreira, kan fortelle en dramatisk historie:
–  Aracruz’ folk kom med en lastebil full av tømmer. De satte opp telt, tok noen bilder og forsvant. Vi skjønte ingenting.
Advokaten til Aracruz brukte bildene for å få en legal rydding av området. Beboerne ble anklaget for å drive ulovlig hogst på selskapets eiendom.
–  Aracruz hadde laget en ny oversikt over sine landområder og registrert det i kommunen. I planen var dette området innlemmet som del av Aracruz’ «reservat for naturskog». Deretter utførte de sin velorganiserte plan for å få oss vekk, forteller Gilberto.

Han viser oss rundt på eiendommen. Rester av en seng flyter i en dam. Folk har flyktet hals over hode uten å få med seg tingene.

Sint dommer

Men saken har fått en uventet vending:
–  For få dager siden fikk vi medhold i retten. Dommeren skjønte at Aracruz hadde arrangert okkupasjonen. Nå er Aracruz dømt til å gi oss jorda tilbake og innen 10 dager gjenopprette alt slik det var før ødeleggelsene. De vil få en høy bot for hver dag de går ut over denne tiden, forteller Gilberto ivrig.
Gilberto viser oss også domsavgjørelsen. Den har nummer 6609/04 og er underskrevet 21. oktober 2004 av Ana Cláudia Rodrigues de Faria. Hun er tydeligvis sint: Dommeren forteller hvordan hun i en intens arbeidssituasjon ble fortalt at saken var ekstremt viktig. Hun ble i en kort pause mellom to saker forelagt fotografier av ulovlig hogst, og underskrev ryddingen av området. Senere satte hun seg grundigere inn i saken, og konkluderer med at «hverken saksforhold eller fotografiene korresponderte med virkeligheten». Avgjørelsen om rydding ble trukket tilbake og Aracruz ble dømt til å gjenopprette området slik det var før ødeleggelsene.
Ingenting var ennå blitt gjort på eiendommen, bortsett fra en ting: Midt i ødeleggelsene var det ryddet plass til noen små spinkle planter. Det dreier seg om «naturskogen» som Aracruz’ folk allerede har plantet. Brasilianske jordeiere er nemlig pålagt å ha 20 prosent naturskog på sine eiendommer, og i dette tilfellet har Aracruz tydeligvis løst pålegget på sin helt spesielle måte.

Ingen trygghet

Historien om hvordan lokalbefolkningen kastes ut av sine hjem – med eller uten loven i hånd, for å tilfredsstille Aracruz’ behov for ny jord, finnes i mange variasjoner. Det enestående i denne episoden er ikke hvordan militærpoliti og rettsvesen brukes av Aracruz, men at dommeren ombestemte seg: Aracruz er for første gang dømt til å gjenreise hus og eiendom.
For i Vila Valério nord i delstaten hører vi om at nye familier har mistet alt for å gi plass til Aracruz’ eukalyptusplantasjer. Selv om familiene har bodd på områdene aldri så lenge, er det ingen bønn dersom papirene ikke er i orden. Og selv da er fattige mennesker ikke trygge.
Historien gjentar seg. Og slik har det vært i 37 år.
Da Aracruz startet å plante eukalyptus til celluloseproduksjon i 1967, ble prosjektet politisk sponset av det daværende militærdiktaturet. Aracruz fikk så å si frie hender til å etablere seg i områdene til de folkegruppene som den gang hadde minst rettsvern, indianerne som alltid har vært der og quilombosene som er etterkommere etter afrikanske slaver.
Folkegrupper som hadde trukket seg langt inn i skogen og overlevd i samfunnets periferi, befant seg plutselig på områder som var attraktive for eukalyptus.

Indianere

Det første Aracruz gjorde var å ødelegge den atlantiske regnskogen hvor indianerne levde. Indianerne ble kastet ut av sine landsbyer, tvangsflyttet og mange ble drevet på flukt. Ifølge det statlige indianerdirektoratet, Funai, hadde Tupinikim-indianerne 40 landsbyer i området da Aracruz kom. I dag er det fire igjen. Selve fabrikkanlegget til Aracruz ligger på restene av Tupikinim-landsbyen Macacos.
Tupinikim-stammen på i 1.700 personer finnes i dag bare i Espirito Santo, og er de siste etterkommerne etter indianerne som portugiserne møtte da de gikk i land for første gang i Sør-Amerika. Tross den lange kontakten med inntrengerne og deres kultur, har indianerne klart å opprettholde sin egen identitet og kulturtradisjon.
Sammen med den lille Guarani-stammen på 300 individer, lever de i dag i et trangt reservat som utgjør en brøkdel av området de levde i før Aracruz kom.
For første gang siden «oppdagelsen» av Amerika er indianerbefolkningen i ferd med å vokse. Den gang regner man med at indianerne var fem millioner. Etter 570 år med forfølgelser var tallet på 70-tallet nede i 170.000.
I dagens Brasil finnes det 350.000 urinnvånere som bor i tradisjonelle landsbyer og en halv million i byene. Det finnes 230 ulike indianerstammer som snakker 185 forskjellige språk, og fortsatt oppdages det nye stammer i perifere utkantområder.
Også de to indianerstammene i Espirito Santo har vokst de siste årene, og de omfatter nå til sammen 2000 personer fordelt på 454 familier. Men hva mener de om Aracruz?

– Lik en ulv

– Aracruz er et stort selskap. Det gir arbeid, og eksporten skaffer store inntekter. Men konsekvensene av Aracruz’ tilstedeværelse her er så store at det er vanskelig å finne ord for det. Aracruz er lik en ulv. Overalt hvor selskapet kommer, vil det spise opp alt, sier indianerkvinnen Deusdéia.
Deusdéia leder kvinneorganisasjonen Comil som samler urinnvånerkvinner i de syv indianerlandsbyene som er igjen i Espirito Santo. Vi møter henne i Tipinikim-landsbyen Pau Brasil som ligger bare tre kilometer unna Aracruz’ fabrikkanlegg. Hun er gift med en Tupinikim-indianer. Hennes mor var en av de få gjenlevende fra Botocudo-stammen som var den mest forfulgte stammen i Brasil. Selv ble hun født for 45 år siden i en leir som ble opprettet for å beskytte de siste gjenlevende i Botocudo-stammen fra å bli drept. Tårene bare renner mens Deusdéia forteller.
– Nøyaktig det samme gjorde de med våre landsbyer, sier Deusdéia når hun får høre om den raserte eiendommen ikke langt unna.
– De kom med store biler med jernkjeder og rev opp livsgrunnlaget vårt, skogen. Selv treet Paubrasil er forsvunnet. Vi kan ikke lenger vise barna våre treet som har gitt landsbyen sitt navn, sier Deusdéia trist.
For å rydde plass til eukalyptusplantasjene ble naturskogen rasert med kjedesager spent mellom store skogsmaskiner som sagde ned alt i sin vei.

Quilombos

For om Aracruz i dag rammer fattige mennesker uten spesiell etnisk tilhørighet, var de første ofrene primært indianere og afrobrasilianere. Pedro fra Vila Nova nord i Espirito Santo er av afrobrasiliansk opprinnelse og kommer fra en quilombos-familie:
– En dag kom Aracruz og ødela avlingene våre. De rev ned skogen og plantet eukalyptus overalt, forteller Pedro. I motsetning til mange andre hadde faren et dokument på at jorden tilhørte ham. Familien kjempet som besatt, og Aracruz ble nødt til å gi dem et annet jordstykke i erstatning.
Quilombosene nedstammer fra rømte og frigitte slaver, og har beholdt en egen kultur som viser seg i byggeskikk, religion, kollektive tradisjoner og høytider. Før Aracruz kom, bodde det rundt 50.000 quilomboser i området. I dag er det bare 6000 igjen. Av de opprinnelige 40 quilombos-fellesskapene har 6 overlevd. Nesten nitti prosent av innbyggerne ble med andre ord tvunget eller lurt til å flytte. Alle endte opp i slumstrøkene – de beryktede «favelasene» – utenfor storbyene.
– Da Aracuz invaderte området med sitt store prosjekt, skjedde det uten planlegging og førte til en total ødeleggelse av alt vi hadde. På begynnelsen av 70-tallet var befolkningen her ikke vant til penger, og mange fikk en liten sum fra Aracruz. Først etterpå skjønte de at det bare dreide seg om småpenger. Nitti prosent var jo analfabeter. Aracruz brukte også en lokal leder som overtalte mange til å reise inn til byen hvor livet ble sagt å være mye bedre og barna skulle få gå på skole. Men det var en løgn, forteller Chapoca, en kjent quilombos-leder.

- Ikke slaver

De gjenværende quilombosene har bitt seg fast til sine små jordområder med store problemer. De lever omringet av eukalyptus, og jordsmonnet er tørket ut. Få kan holde større dyr enn høner. Aracruz slår hardt ned dersom husdyr forviller seg inn i eukalyptusskogene. De er blitt forfulgt av politiet dersom de henter unyttig rest-ved fra plantasjene til Aracruz og som de selv trenger til matlaging. Mange er blitt arrestert og fengslet.
– Politiet behandler oss som om vi fortsatt var slaver, men det er vi ikke! Miúda viser oss den tørre maniokåkeren og forteller hvordan politiet terroriserer dem med beskyldninger om at de stjeler tømmer og ved fra Aracruz.
Ikke langt unna står et vanntårn, men det kan ikke brukes. Firmaet som forbereder veien for Aracruz’ skogsmaskiner, rev opp vannrøret. Noen reparasjon eller erstatning er det ikke snakk om, og selv har de ikke råd. Men vanskelighetene til tross, så er livet her langt å foretrekke fremfor «favelasene».
Først i 1988, hundre år etter slaveriets opphevelse, ble quilombosene offisielt anerkjent.
– Men etter loven kom tolkningsproblemene. Først de siste årene er rettighetene til jord i ferd med å bli bedre definert, forteller Daniela Meirelles som har vært med på å kartlegge omfanget av og problemene til denne delen av befolkningen i Espirito Santo.
Pedro på sin side er skeptisk til om Aracruz noensinne vil gi tilbake jorden de tok fra quilombosene:
– Aracruz har makt til å endre avgjørelser. Da de ble dømt til å gjenopprette elven São Domingo klarte de å stanse prosjektet og få avgjørelsen omgjort. De har så mye makt at de kan fortelle dommerne hva de skal gjøre.

Stjålet jord

Men samtidig vet quilombosene at Aracruz er alvorlig bekymret over loven som gir dem rett til jord. Aracruz omtaler dem konsekvent som «black community» og aldri som quilombos.
En stor del av Aracruz plantasjer finnes på jord som egentlig tilhører andre, og selskapet risikerer nå at kravene strømmer inn. For i motsetning til det Aracruz selv hevder, er heller ikke indianerspørsmålet løst. Også indianernes jordkrav er en tikkende bombe under Aracruz’ plantasjer i Espirito Santo.
Etter mange kamper og konflikter på 90-tallet kom det statlige indianerdirektoratet Funai frem til at Aracruz befant seg på 13.000 hektar eller 130 kvadratkilometer av indianernes territorium.
–  To uavhengige kommisjoner kom til det samme resultatet. Men Brasils justisminister underkjente hver gang konklusjonen om at Aracruz skulle gi dette området tilbake, forteller Winfried Overbeek fra grasrotorganisasjonen FASE-ES som har arbeidet mye med problemene til indianerne i Espirito Santo.
Resultatet var at indianerne i 1998 ble avspist med 2500 hektar og en erstatning på rundt 26 millioner kroner som skulle utbetales over 20 år. Hvert hektar indianerne ikke fikk tilbake, ble dermed betalt med 10 kroner måneden over tyve år. Det er latterlig lite også i Brasil.
Selv om de syv høvdingene i indianerlandsbyene til slutt skrev under, skjedde dette under så sterkt press at det store flertall av indianerne aldri har akseptert avtalen.
– Aracruz’ makt gjør oss ikke redde. Vi har et triumfkort, nemlig 10.500 hektar med jord som er vår og som Aracruz har tatt fra oss. Aracruz står ikke i en sterk posisjon så lenge selskapet okkuperer urbefolkningens rettmessige områder, sier indianerkvinnen Deusdéia.
Og hun blir nesten profetisk:
– Jorden er vår store mor: Fra henne kommer vi og til henne vil vi vende tilbake. Og det er jorden selv som nå ber om rettferdighet.
Deusdéia er ikke et øyeblikk i tvil om at indianerne vil vinne kampen og få tilbake områdene som er tatt fra dem med justisministerens velsignelse.

Mata Atlantica

Aracruz er i dag en stor jordeier. Totalt eier selskapet 247.000 hektar eller 2.470 kvadratkilometer eukalyptusplantasjer. Plantasjene etableres alltid på den beste og flate jordbruksjorden, og ligger for det meste i Espirito Santo hvor selskapet besitter 18 prosent av jordbruksarealet. I tillegg skal de, ifølge selskapets egne beregninger, eie 1.280 kvadratkilometer med naturskog innimellom plantasjene.
På disse breddegrader heter naturskogen Mata Atlantica eller atlantisk regnskog. Tidligere bredte den seg langs halve den brasilianske østkysten, men nå er bare knapt fem prosent igjen. Hvor mye atlantisk regnskog som Aracruz selv har rasert, finnes det ikke sikre tall for. På grunnlag av urbefolkningens fortellinger og de få flyfotoene som eksisterer, er det uformelt blitt anslått til rundt 50.000 hektar eller 500 kvadratkilometer.
Ingen uavhengig instans har noensinne kartlagt naturskogen som Aracruz hevder å besitte i dag. Mange lokale trekker Aracruz’ tall sterkt i tvil. På reisen gjennom Espirito Santo så vi enorme plantasjeområder hvor eukalyptustrærne sto militært oppstilt i lange rekker. Naturskog var det påtakelig mye mindre av.

Grønn ørken

Eukalyptusplantasjene er ingen skog med vilt, fisk og fugler. Tvert imot: Monokulturen skaper det som er blitt kalt «en grønn ørken» som suger til seg vannet og gjør livet vanskelig for alt og alle som forsøker å livberge seg i og rundt plantasjene.
For eukalyptusen gjør alt knusktørt. Vannproblemet for lokalbefolkningen rundt eukalyptusplantasjene i hele delstaten er dermed prekært. Eukalyptusen selv trenger enorme mengder vann for å vokse. Problemet er blitt enda verre etter at veksttiden er blitt redusert fra 15 til 7 år. Tusenvis av småbønder må håpe på regn for at avlingene skal få vann. Det finnes rett og slett ikke vann til annet enn personlig forbruk.
I tillegg har Aracruz gjort store hydrauliske inngrep for å sikre celluloseproduksjonen nok vann: Elver er blitt omdirigert, kanaler og pumpestasjoner er bygget, alt for å sikre Aracruz’ enorme vannreservoar stadig mer påfyll.
Resultatet for lokalbefolkningen er tørre elveleier, tørke, liten vannføring og et ødelagt ferskvannsfiske. Aracruz har lovet indianerne å gjenopprette to elver som forsvant etter inngrepene, men ingenting er gjort.
Slike avtaler opprettes for øvrig utelukkende med indianerne fordi de har et minimum av rettigheter som skal garanteres av føderale myndigheter. Lokalbefolkningen for øvrig får ikke engang tomme løfter.

Drikkevannet

Jorge forteller hva som skjedde med drikkevannet til Vila do Riachos 5000 innbyggere etter at Aracruz bygget den siste kanalen. Vi står i solsteken og ser på en grumsete dam hvor drikkevannet kommer fra:
– Vannet var aldri helt godt, men nå er det blitt ødelagt. En dag kan det være klart, men neste dag kan det inneholde masse skitt.
Helseproblemer har begynt å melde seg. Eksem og hudsykdommer sprer seg blant barna. Støtte fra byens lege er det heller ikke å hente:
–  På et offentlig møte om vannproblemet nylig sa legen at helseproblemene ikke skyldes vannkvaliteten, men at vi ikke vasket oss nok. Det er ikke sant, protesterer Jorge og spør om hvorfor vannkvaliteten bedret seg i hvert fall litt etter protesten.
–  Aracruz betaler ingenting for vannet de bruker, mens vi må betale for dette skitne drikkevannet, forteller Jorge videre.
Vannavgiften er ikke knyttet forbruk, men til behandlingen av vannet, det vil si rensing og klortilsetting. Dette skaper en stor urettferdighet i et område med permanent vannmangel: Vanlige folk betaler dyrt for sitt lille konsum, mens Aracruz betaler ingenting for sitt gigantiske forbruk. Selskapet har nemlig egne renseanlegg.

Nye forbud

Men den helt store stridssaken mellom Aracruz og lokalbefolkningen er for tiden vedsanking i plantasjene. Aracruz forbød nylig lokalbefolkningen og indianerne å sanke veden som blir liggende igjen etter hugsten. Det er rester som ikke inngår i celluloseproduksjonen og som lokalbefolkningen sanker, bruker til matlaging og selger til trekullbrenning. Noen lokale lager også selv trekull i jordovner.
Etter å ha fratatt befolkningsgrupper sin jord, monopolisert vannet, undergravet ferskvannsfiske som næringsvei og gjort jordbruk og husdyrhold vanskelig for småbøndene, er forbudet mot vedsanking en direkte katastrofe for tusenvis av fattige familier. De er blitt ribbet for sin eneste inntekstkilde, og mange klarer ikke lenger å skaffe mat til familien.
Aracruz selv mener at selskapet bringer arbeid og velstand til lokalsamfunnet. I Espirito Santo arbeider nemlig 1510 personer direkte på fabrikken og 5916 indirekte gjennom andre selskap som utfører arbeid for Aracruz. En fast jobb på fabrikken er svært ettertraktet, og de ansatte har et eget boligområde med små hager. Men det er et lite mindretall, og jobbene for Aracruz blir stadig færre. I tillegg er det få indianere og quilombos blant dem.
Tidligere fikk mange arbeid som vedhuggere, men nå har maskiner overtatt. Store «Komat’su»-maskiner gjør jobben til 70 mann: De hugger, barker og deler opp treet i passende tømmerstokker i løpet av knapt 20 sekunder.
Vedsanking representerer dermed en av de helt få mulighetene til å tjene penger. Gjennom sitt forbud risikerer Aracruz nå å tvinge en ny bølge av fattige mennesker inn i «favelasene».

Vil ikke risikere

Vi var selv tilstede på møtet mellom indianerne og Aracruz som dreide seg utelukkende om vedsanking. I desperasjon over forbudet hadde indianerne hugget ned eukalyptustrær for å tvinge Aracruz til å forhandle om spørsmålet. Men Aracruz sa bare nei.
På NorWatch’ spørsmål om hvorfor, sa miljødirektøren i Aracruz, Carlos Alberto Roxo, at de har så mye problemer med trekullvirksomheten, at de må sette en strek.
– Verdien av dette restmaterialet har økt etter at myndighetene har fått bedre kontroll over den ulovlige hugsten. Nå er det blitt for mange som vil sanke veden. I tillegg så er vi ifølge brasiliansk lov juridisk ansvarlig, dersom vi gir bort veden, for alt fra skader til manglende skattebetaling. Vi kan ikke risikere å bli saksøkt ytterligere, svarte miljødirektøren.
Jeg fikk stilt ham noen raske spørsmål mens indianerne diskuterte seg i mellom og Aracruz’ folk ventet på gangen. Selskapets informasjonsavdeling svarte nemlig aldri på henvendelsene om å besøke fabrikken og intervjue dem.

Problematisk trekull

Trekullbrenning er et vanskelig kapittel i Brasil hvor mange aktører opererer i det svarte markedet. De har stått for skogbranner og ulovlig hugst. Disse useriøse aktørene flytter seg raskt dit det er ved å hente, står ikke tilbake for bruk av barnearbeidere, betaler en elendig lønn og unndrar skatt. Deres virksomhet har likevel ingenting å gjøre med en fastboende lokalbefolknings behov for å sanke ved til matlaging og for å tjene en dagslønn.
–  Ved å slå alle over en kam og sette sluttstrek for sankingen på store deler av sitt territorium, gjør Aracruz livet bare mye verre for de som allerede har det vanskeligst. Aracruz burde heller organisere vedsankingen på en ny måte. Hittil har selskapet bare motvillig tolerert at fattige mennesker henter restveden, mens de har gitt bort sankeretten til profesjonelle firmaer. Og det er disse firmaene som har midler til å saksøke Aracruz og som forsvinner uten å betaler skatt, sier lederen for FASE-ES, Marcello Calazans.
For et par år siden rant det over for quilombosene etter nye arrestasjoner for vedsanking. Raseriet ble så stort, at Aracruz ble tvunget til å inngå et kompromiss som i hvert fall gir 15 prosent av dem mulighet til å sanke ved under kontrollerte forhold. Men selv en slik avtale ville Aracruz ikke inngå med indianerne og lokalbefolkningen lenger sør.

Miljøvennlig menneskeforakt

Muligens er det fordi Aracruz har en «grønn» løsning på problemet i bakhånden: De planlegger å innføre maskiner som vil male opp restene etter hogsten og spre dette materialet utover jordbunnen i plantasjene.
Denne miljøvennlige resirkulasjonen vil gjøre seg godt i selskapet miljørapport og kanskje innbringe en ny «miljøpris». Men konsekvensene for tusenvis av fattige familier er at de vil miste sitt eneste levebrød. Forbudet mot vedsanking og innføringen av slike maskiner vil med andre ord få store negative sosiale konsekvenser.
Brasil har et enormt fattigdomsproblem: 50 av 180 millioner lever under fattigdomsgrensen. I denne situasjonen er det på sin plass å kreve at multinasjonale selskap som Aracruz tar hensyn til de sosiale konsekvensene av sine avgjørelser.
Når titusener av indianere, quilombos, eiendomsløse og småbønder, forsøker å leve i Espirito Santo omringet av eukalyptus og presset av Aracruz’ ekspansjonsplaner, er det fordi alternativet er storbyens «favelaser». Her kan de derimot leve et fattig, men anstendig liv. Avgjørelsen om å forby vedsanking undergraver dermed en av de få mulighetene som de har til å unngå slummen.

Historisk ballast

I dag smykker Aracruz seg med å bidra til å tilfredsstille verdens cellulosebehov gjennom planting av eukalyptus og ikke gjennom ødeleggelse av naturskog. Selskapet presenterer seg med en miljøvennlig profil, og mener å ha etablert et godt forhold til lokalsamfunnet hvor de hevder å bringe arbeidsplasser og velstand.
Men på vår reise i Espirito Santo har vi sett hvordan Aracruz motarbeider og vanskeliggjør livet til alle som ikke er tar del i produksjonen av cellulose.
Spørsmålet er om ikke Aracruz har en historisk ballast som ikke kommer frem i rapportene om miljø og samfunnsansvar: Selskapet kom til Espirito Santo som ledd i et regjeringsprosjekt og ekspanderte i skjønn forening med militærdiktaturet. Metodene ble tydeligvis deretter.
Kanskje enda verre er det at Aracruz anno 2004 ser ut til å ha utviklet en bedriftskultur som har inkorporert både militærdiktaturets tvang og slaveeiernes manglende respekt for dem som sliter mest. For arrogansen overfor vanlige folks liv og behov ser ut til å være regelen og ikke unntaket i områdene hvor Aracruz har sine plantasjer.

Nye tider

Men i lokalbefolkningen er det i dag nytt håp. Indianerne har fått kampviljen tilbake, quilombosene venter på rett til jord. Sammen med småbønder og fiskere, vedsankere og arbeidsløse, har de igjen begynt å organisere seg.
Deusdéia i Tupinikim-stammen hadde et spesielt ønske som hun uttrykte uoppfordret like før vi skulle forlate landsbyen.
– Jeg håper så sterkt at den norske kongen får høre om hva som skjer her nede!
Og jeg lovet –  til Deusdéia store begeistring –  å sende artikkelen til Hans Majestet Kongen.
Deusdéia ga meg og fotografen Kristin en varm klem, og sa at det hadde vært godt å snakke:
– Så rart. Før kom de hvite og drepte oss. Nå kommer de for å snakke og forstå.
Mens skumringen falt raskt over landsbyen og vi var i ferd med å fjerne oss fra det lille huset til Deusdéia, ropte hun muntert:
– Neste gang dere kommer, har vi fått tilbake elven vår!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -